For en tid tilbake lagde de erfarne dokumentarmakerne Burns og Novick en 18 timer lang dokumentar om Viet Nam-krigen.
Dette er en krig som ikke skjedde for så veldig lenge siden, og som fremdeles i stor grad preger både USA og Viet Nam, men selvfølgelig spesielt sistnevnte, og som vi først i de senere år har for alvor har begynt å snakke om. Jeg lærte veldig mye av denne dokumentarserien, og selv om den kan være veldig sterk, vil jeg gjerne at flere skal få den med seg, spesielt oss unge som ble født mange tiår senere.
Dokumentaren går i dybden på veldig mange tema, har med perspektiv og restaurerte opptak både fra amerikansk og nord- og sør-vietnamesisk perspektiv, og dekker episoder og hendelser som flere burde vite om. Som skytingen av studenter som demonstrerte mot krigen på Kent State University. Eller hvordan Nixon aktivt saboterte fredsforhandlingene mellom Nord- og Sør-Viet Nam, fordi han var redd han ikke kom til å vinne presidentvalget i 1968 hvis det ble fred i Viet Nam. Eller hvor ustabilt og korrupt rigiment i sør kunne være. Eller hvor brutalt og hensynsløst de amerikanske soldatene gikk frem i Viet Nam.
Skjermbilde fra tv.nrk.no
Grunnen til at jeg legger ut et kjapt innlegg om dette nå er at jeg akkurat tildeldigvis oppdaget at dokumentaren bare ligger ute på NRK i to uker til 😉 . Den er riktignok «dubbet» med norsk fortellerstemme, men fremdeles den beste dokumentaren du får om Viet Nam-krigen. Går du glipp av den på nrk.no, er det godt mulig du må betale for å se den et annet sted.
Så: hvis du ikke har sett Vietnam, anbefaler jeg den helhjertet. Sett av noen regnværskvelder til å se den. Du kommer ikke til å angre.
Etter bryllupet var vi et par dager til i Nha Drang.
Jeg husker ikke helt hva vi gjorde på disse dagene, eller hva jeg gjorde på hvilke dager. Jeg husker strand- og bassengliv, og tror vi for det meste tok det med ro. Har faktisk omtrent ingen bilder fra Nha Trang fra etter bryllupet, og siden jeg elsker å ta bilder sier det vel litt om hvor lite jeg gjorde på, og gjerne om hvor sliten jeg var!
Etter et par dager i Nha Trang tok vi flyet til Saigon, unnskyld, Ho Chi Minh-byen, og ble der et par dager. Fikk sett oss rundt i byen og stukket innom et svært innendørs marked hvor jeg fikk kjøpt et par suvenirer. Fikk også endelig prøve den berømte vietnamesiske iskaffen, riktignok fra Starbucks.
Stråhatten fikk heldigvis plass under setet foran meg 😉 .
Ho Chi Minh var selvfølgelig mye større enn Nha Drang, men føltes og mye mer «velfungerende», med litt mer strukturert trafikk og mer synlig politi, og mye mindre støy enn for eksempel Singapore eller Nha Drang sentrum. I hvert fall er det sånn jeg husker den.
Det var noen vestlige spisesteder i Viet Nam óg. Dette stedet solgte en slags oreo-baguett.
^^parken som het 100 Egg Theme Park var visstnok en spa som tilbød gjørmebad. I store egg.
Hjemturen var innom Singapore, så fikk oppleve flyplassen der igjen, med fiskedam, utendørs terrasse, og et «skytrain» som vi ikke fikk tatt fordi vi allerede var på riktig terminal. Så tok vi fly til Tyskland og videre til København før vi endelig skulle til Bergen.
Terrassen på flyplassen i Singapore
Endelig på vei hjem
Forresten traff jeg på noen skikkelige douchebags på flyplassen i København. Jaja.
Begynner å bli en stund siden turen til Viet Nam nå, og det begynner faktisk å bli litt uvirkelig at jeg har vært der. Kjenner minnene begynner å falme litt også, men vil jo skrive ferdig disse innleggene, og generelt bruke bloggen mer. Har også en del bilder jeg vil laste opp, så får bare se hva jeg får skrevet og lastet opp nå over helgen.
Etter å ha fått av meg bærerdrakten og slappet litt av etter forlovelsesfesten var det på med dress og av gårde til bryllupsfesten, som ble holdt på et luksushotell med havutsikt i utkanten av byen. Kvelden begynte med at brud og brudgom igjen kom syklende i sykkeldrosje, og fortsatte med buffet, taler, og vestlige bryllupsskikker, som at brud og brudgom satt med ryggen til hverandre og rakte skoene sine i været som svar på spørsmål, eller at alle guttene kunne kysse bruden så snart brudgommen lot henne sitte alene ved bordet, og omvendt. Virker som vietnameserne ble underholdt av tradisjonene våre like mye som vi likte den vietnamesiske seremonien, selv om ingen av dem turte løpe bort for å kysse bruden eller brudgommen 😉 .
Det ble i alle fall en utrolig fin og meningsfylt kveld, med utrolig vakre taler fra både brud og brudgom, veldig mye og veldig god vietnamesisk og vestlig mat, nye vennskap, og dans og fest i mange timer. Jeg som ikke engang liker fester eller dansing så godt hadde det kjempegøy. Det var óg utrolig hvor mange av vennene til brud og brudgom som hadde tatt turen helt fra Norge for å delta i bryllupet.
Etter bussturen hjem til hotellet dro en del av gjestene videre til en annen fest, mens jeg stakk opp på rommet mitt for å sove ettersom jeg var fullstendig utslitt. Fikk uansett et minne for livet, og skulle gjerne kunne gjenopplive hele dagen.
Det har gått en stund siden jeg skrev noe om Viet Nam-turen, dels fordi jeg har hatt skikkelig skrivesperre på dette innlegget, dels fordi det av en eller annen grunn føles litt «privat» å dele, selv om det er snakk om en seremoni med flere hundre gjester. Men har jo lyst til å dele dette, og det begynner å bli på høy tid i og med at bryllupet skjedde i juli, så pusher meg selv til å skrive ferdig :p .
Den store dagen opprant, og jeg troppet opp på hotellrommet hvor vi skulle ta på oss bærerdraktene. Noen av oss gutta og jentene hadde blitt utnevnt til bærere, som skulle ha på spesielle drakter og gi/ta imot en kake og gaver til brudens familie gjennom et ritual hvor brudens «delegasjon» går først inn i landsbyen til brudens hus, brudgommens bærere kommer etter med gavene, og de stiller seg ovenfor hverandre. Guttene og jentene holder så gavene høyt mellom seg, og brudgommen løper under, mellom de to rekkene frem til bruden før jentene bærer gavene inn i huset. Jeg håper det ga mening. I alle fall er det en mer spenstig og uformell tradisjon enn noe vi nordmenn har funnet på.
Etter nok en livsfarlig tur gjennom vietnamesisk trafikk, hvor bussjåføren prøvde å spare noen sekunder ved å krysse den doble midtstripen i en venstresving rundt en fjellvegg, var vi fremme ved buegangen som førte inn til Cát Lợi. Brudeparet hadde på forhånd syklet inn i landsbyen med sykkeldrosje, med brudgommen som passasjer fordi likestilling, noe de andre gjestene syntes var hysterisk morsomt, og så kom vi etter med gavene.
Etter overrekkelse av gaver var det forlovelsesseremoni i gateteltet, med taler, karaoke, dans og store mengder god mat og drikke. Karaoke innebar at noen satte på Hot N Cold, som igjen innebar at vennegjengen til bruden og brudgommen måtte danse til sangen i gata.
Fikk også tid til å stikke ned til strandkanten og se på utsikten over bukta, fiskebåtene og fjellene rundt. Det var nesten som å være i en norsk fjord, og minte meg på at vietnameserne sikkert er like knyttet til havet og fisket som oss nordmenn. Alt i alt var Cát Lợi en koselig liten landsby, og jeg tror den også var ganske uberørt av turismen. Den ene av ungene ble i hvert fall ganske bekymret da hun så det blonde håret til én av jentene, og måtte spørre foreldrene sine om det kunne skje med håret hennes også. Skulle ønske jeg kunne litt mer vietnamesisk så jeg kunne snakket med lokalbefolkningen.
Etter noen timer med intens og høylytt festing bar det tilbake til bussen til Nha Trang. Etter å ha overlevd bussturen tror jeg at jeg bare la meg og sov noen timer, fordi jeg var helt utslitt som jeg pleide å være da jeg kom hjem til hotellrommet.
På kvelden var det på’n igjen med vestlig bryllupsseremoni, men det får bli til neste innlegg. Stå på!
Jeg snakket nettopp med en venn av meg om at bloggen kan være litt kjedelig, fordi jeg aldri gidder å ta bilder når jeg har det skikkelig kjekt med noen. Så nå har jeg hengt med henne to dager på rad og fått presang fra Tyrkia-turen hennes, dratt på konditori, og gått tur til et stille fjellvann hvor vi badet, og jeg har ikke et eneste bilde verken av tyrkiasuveniren, konditoriet eller turen. Forleden var jeg forresten med en kollega fra den nye jobben og stakk opp på Hellen festning før vi spiste sushi og gikk rundt på Bryggen og i byen, og jeg tror ikke jeg har bilder fra det heller. Sånn kan det gjekk 🙂 .
Har vendt tilbake til hverdagen for fullt nå som jeg er hjemme fra Asia. Har vært på jobben i to dager (jobber 60 prosent) og merket at overgangen fra ferie til hverdag har vært litt tøff, stukket innom barndomshjemmet noen ganger for å se til familiekatten, vent meg til å være i Norge igjen, og hengt med venner jeg ikke hadde sett på lenge.
Lei. Av. Å. Fly!
Det var en del ting som var rart da jeg kom hjem. Alle snakket norsk, trafikken var langt mer trygg og rolig, og det var selvfølgelig litt kaldere enn i Viet Nam. Undervurderte litt hvor varmt det var, så jeg hev på meg jakke flere ganger jeg skulle ut døra mens de rundt meg gikk i shorts og t-skjorte. Jeg nøt å ha uendelige mengder drikkevann rett fra springen istedenfor å måtte rasjonere drikkevannet jeg hadde på flaske. Savner Viet Nam, men er egentlig mest glad for at jeg er hjemme igjen.
Gjenforent
Etter å ha slappet av i barndomshjemmet noen dager med foreldre, hund og katt dro jeg til byen og gikk på tur med en ny venn fra hotellet. Stakk opp til Hellen fort og snakket om løst og fast og viste bilder og video fra Viet Nam. Dro å spiste sushi og diskuterte asiatisk mat og spisepinner før vi stakk til byen og så på seilskipene som var der for Tall Ships’ Race.
Noen var overlykkelig over å ha oss hjemme igjen
Ble og som nevnt gjenforent med en gårdskollega jeg ikke hadde sett på lenge, og dro en tur opp til det bortgjemte, idylliske fjellvannet som vi fikk ha helt for oss selv, kanskje dels fordi det var skikkelig overskyet og lummert. Kom heldigvis ikke noe torden eller skikkelig regn, bare masse mygg og klegg. Siden det var et fjellvann var det akkurat passe varmt i vannet, og vi fikk også selskap av en veldig sosial hund vi tok med oss, som jeg selvfølgelig heller ikke har bilder av 🙂 .
Ting jeg faktisk tar bilde av
Stakk forresten også innom den vietnamesiske butikken et steinkast unna leiligheten min og fant ut at jeg ikke trenger dra så veldig langt for den iskaffen vietnameserne er så berømt for 😉 .
Så har familiekatten endelig dukket opp igjen etter å ha vært sporløst forsvunnet siden tirsdag morgen, så jeg kan sove godt i natt i visshet om at hun er trygg, mett og har meg under samme tak hvis hun trenger noe 😉 .
Flere oppdateringer fra Viet Nam-turen kommer, forresten, vil bare helst vite litt mer om hvilke bilder det er greit at jeg legger ut og hva jeg skriver om og så videre 😉 .
Dagen før bryllupet inviterte bruden oss på guidet busstur i Nha Trang 🙂 .
Da jeg kom hjem fra denne turen var jeg helt utslitt og gikk omtrent rett og la meg, så skrev bare ned inntrykkene i stikkordsform før jeg sluknet. Selv da jeg skrev ned stikkordene hadde jeg begynt å glemme en del av detaljene fra turen, sikkert på grunn av varmen og fordi det hadde vært en lang dag med mange inntrykk, og måtte gå gjennom bildene for å huske ting igjen.
Tror også det var fordi dagen begynte utrolig tidlig, med frokostbuffet og basseng, som igjen kom av at jeg hadde det med å våkne veldig tidlig om morgenen av en eller annen grunn, sikkert at kroppen var litt døgnvill, eller kanskje at jeg følte meg veldig «ivrig» etter å oppleve Østen.
Utpå dagen hev vi oss på bussen, og så bar det ut i Nha Trang-trafikken. Var ikke så redd for at noe skulle skje meg, for jeg satt i drosjer eller buss når vi skulle noe sted, men jeg hadde alltid hjertet i halsen for skuter- og motorsykkelførerne, spesielt de som satt hele familien på én skuter, eller med baby på armen, eller med mobiltelefon i hånden. Hjelmene de hadde på seg var ofte også veldig primitive, hvis de hadde dem i første omgang.
Guiden kunne også fortelle at dette var den varmeste sommeren Nha Trang noen sinne hadde hatt, med hete godt over 30 grader og ganske høy luftfuktighet. Hurra for global oppvarming, og takk gud for air condition på bussen.
Første stopp var Long Sơn-pagodaen, med en statue av den liggende Buddha, og en 150 trinn lang trapp du kunne gå for å komme opp til toppen av fjellet. Guiden fortalte at i buddhistisk tro tilbringer du 49 år i helvete når du dør, og så blir du gjenfødt som et dyr eller menneske, avhengig av hvor snill du har vært i livet. Han sa også at etter en måned, tror jeg, kan du besøke de du var glad i i drømme.
Jeg kjøpte Viet Nam-souveniren jeg ble mest glad for mens jeg var der, for på vei opp satt det noen og solgte vifter og stråhatter. Tok med meg lillesøster som kan vietnamesisk og tenkte å bruke den vietnamesisken jeg kunne for å kjøpe en stråhatt, men hun ville jeg skulle snakke engelsk for å se om de kom til å lure meg. Fikk prutet dem ned fra 100 til 65 tusen, fikk hundre for lite igjen, påpekte det, fikk for mye igjen. Vet fremdeles ikke om de prøvde å lure meg eller om de bare telte feil, men har i det minste en flott stråhatt og en god historie. Den fikk heldigvis plass under stolryggen foran meg da jeg tok den med på flyet, så det gikk greit å få den med seg hjem.
I alle fall. Turen gikk så til et sted der de lagde forseggjorte broderier. Noen av dem tok flere måneder eller år å lage, og de som for eksempel broderte ansikter hadde 10 års erfaring. De solgte også kjoler og slips i ekte silke.
Så stakk vi til et spisested som var breddfullt av folk og hadde et høyt støynivå, og hvor servitøren plutselig åpnet et vindu som førte ut til taket for å slippe en av de ansatte inn. Ikke spør hvorfor han kom inn den veien, for det aner jeg ikke. Vet bare at jeg dristet meg til å bestille noe jeg ikke helt visste hva var, og ble belønnet med den beste fisken jeg har spist i mitt liv.
Nha Drang og Viet Nam som helhet, og Singapore, for den saks skyld, var forresten stort sett veldig folkesomt, kaotisk og støyende. Veldig mye av aktiviteten foregår også ute på gaten, ikke bare inne i butikker og kafeer, og så videre, og når trafikken består av store mengder skutere og det omtrent ikke finnes trafikklover, blir trafikken også utrolig kaotisk og uoversiktlig. Så er Nha Drang også blitt en populær turistby, noe som betydde at det var turister overalt, i hvert fall rundt turistattraksjonene. Det gikk egentlig helt greit, men tror ikke jeg hadde likt meg der om jeg var støysensitiv.
Etter lunsj gikk turen til et tempel der vi fikk en mini-konsert på steinpiano og andre instrumenter jeg aldri har sett eller hørt om før. La av én eller annen grunn igjen mobilen min i bussen, så fikk ikke tatt noen bilder eller video, tror det var fordi batteriet nesten var flatt, men angret jo på det da jeg skjønte hvor flott det så ut der inne.
Så ble vi vist en strand med en spesiell stenformasjon og et fjell i bakgrunnen som skulle ligne en liggende fe. Hun hadde visstnok ligget der så lenge og ventet på sin kjære (syns jeg å huske, det var varmt og det er noen dager siden) at hun ble til sten. Vi diskuterte en stund hva som var knær og hode og pupper, og om det var steinformasjonen i vannet rett foran oss eller fjellet på den andre siden av bukten vi skulle se på i første omgang.
Kronen på verket var Po Nagar, et 1300 (!) år gammelt tempel, som de bygde mens de tydeligvis var ganske langt foran oss i Skandinavia. Vi har jo ikke mye østlig religion i Nord-Europa, så det var spennende å være ved og i et tempel for første gang. Av respekt for tempelet kunne vi ikke gå inn med for mye bar hud, så vi fikk låne kjortler vi kunne ha på oss når vi var inne i tempelet. Det bestod av ett enkelt, veldig høyt rom, med et slags alter og en god del gaver som hadde blitt lagt igjen der, og veggene var helt svarte, godt mulig av all røkelsen som hadde blitt brent der inne, eller kanskje fra fakler.
Turen fra bussen til tempelet gikk langs stranden, nedover en gate med mye søppel og forbi primitive båter og fiskere på jobb. Ble igjen slått av kontrastene i Viet Nam. Du har byggeprosjekter og moderne bygninger, og et steinkast unna kan det være hus av bølgeblikkplater, og du har hele landsbyer som fremdeles ikke har innlagt strøm.
Det var egentlig samling for sosialt samvær i og ved bassenget etter turen, men jeg var skikkelig sliten og hadde et behov for å være alene, pluss at jeg slukna omtrent så fort jeg fikk skriblet ned noen stikkord til denne teksten 😛 .
Livet kan fly 