«Hva skjedde egentlig med deg?»

Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.

Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.

Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.

For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Hun får til og med en kommentar fra bestemor, som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk.

Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.

Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.

«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.

Et utvalg helsider fra boken.

Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.

Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra.

Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse

«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.

Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.


Hvis du trenger noen å snakke med:

ung.no
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her er en flott og omfattende samling hjelpetelefoner og nettsteder for forskjellige tema. Den dekker mange flere tema enn spiseforstyrrelser, og den var såpass fin/nyttig at jeg legger den ut her så den kan være til hjelp for flere.

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

Ha en magisk Harry Potter day!

Overskriften blir litt teit i og med at det bare er 10 minutt igjen av dagen når jeg begynner å skrive dette 😀 , men fant ut at jeg bare måtte skrive noe jeg også, for synes det er utrolig hvor spesielle jeg synes disse bøkene er, og hvor mye de har betydd for unge i kanskje hele verden.

Husker da jeg og familien oppdaget Harry Potter selv. Vi visste at det var kommet ut en bok om en gutt som begynte på trollmannskole, men vi hadde ikke kommer så langt som til å kjøpe den. Så satt vi på hytta og skrudde på radioen, og på radioen var det en høytlesning av Harry Potter. Husker det var scenen hvor trollet hadde kommet seg inn på skolen, og Harry Potter og gjengen klarer å ta det og så Hermonie lyver til lærerne om hva som skjedde. Vi ble imponert. Vi kjøpte bøkene. Vi var hekta 🙂 .

Liker personlig Harry Potter-bøkene så godt både for «Roald Dahl-følelsen» jeg får av å lese den første boken, og hvordan bøkene så blir mer alvorlige og dystre etter hvert som Harry Potter blir eldre, men også all detaljrikdommen Rowling har gjort seg flid med når hun skrev bøkene. Når jeg tenker på Harry Potter-bøkene, er det første jeg tenker på ofte scenen hvor de setter igjen Harry på dørstokken til Dursleyene. Rowling har allerede introdusert McGonnagal som katten som sitter og leser kart, og så kommer Dumbledore og slukker gatelyktene én etter én med en magisk lighter. Så kommer digre Hagrid, som har så mye personlighet han får vist bare i dette ene kapittelet, på en flyvende motorsykkel.

Tenk over hvor mange andre forfattere som bare hadde latt Hagrid, McGonnagal og Dumbledore dukke opp i en sky av røyk for så å «si replikkene sine» og forsvinne igjen.

Den andre grunnen til at jeg virkelig liker bøkene har egentlig også å gjøre med detaljrikdom — at Rowling hele tiden introduserer oss for nye ting. Det er ikke bare at Harry skal begynne på trollmannskole, og når vi først har blitt introdusert for Hogwarts så er det ikke mer å oppdage. Rowling skriver nye store og små ting inn i historien hele tiden, fra småting som «jelly beans» med alle smakene i verden og speilet som viser deg livet du drømmer om, til større ting som Azkaban-fengselet, Quidditch og Triwizard-turneringen. Du er på en evig oppdagelsesferd gjennom hele bokserien, på samme måte som du ville vært hvis du virkelig var en 11-åring som oppdaget et helt samfunn av trollmenn og hekser. Bøkene handler ikke bare om kampen mellom de gode trollmennene og Voldemort, men også så mange andre store og små ting.

Er så glad for at verden fikk Harry Potter-bøkene, og alt Rowling har gitt barn verden over gjennom dem. Alle barna som har blitt inspirert til å lese, for eksempel, og som har fått vokse opp i takt med Harry Potter. Det er helt utrolig at én eneste forfatter, helt alene, har hatt en så stor innflytelse, og klart å gi noe som har blitt en så massiv del av populærkulturen vår, og jeg er evig takknemlig for at hun skrev den første boka — og ikke ga seg samme hvor mange ganger den ble refusert.

Gratulerer med Harry Potter-dagen!