Bøker du kan kose deg med i høstmørket

Photo by Taryn Elliott on Pexels.com

Nå står desember for døren, og vi er midt i den tiden hvor vi på den ene siden er omgitt av julepynt og nedtellingen til det som for mange av oss er høytid og kos, men samtidig gjerne kjenner på mørket og kulden som omgir oss. Det er da det er deilig å legge seg på sofaen med et pledd, en kopp kakao og en god bok du bare kan slappe av med. Så her er en samling hyggelige, koselige og finurlige bøker for de lange vinterkveldene som står for døren. Les og nyt.

1. The House in the Cerulean Sea

Linus Baker er en traust inspektør for et departement som ivaretar magiske barn, som blir tatt fra foreldrene sine og oppfostret i statlige barnehjem. Han lever et ganske kjedelig A4-liv, men blir en dag innkalt til departementets Ekstremt Øvre Ledelse og betrodd et spesielt oppdrag i det ceruleanske hav, hvor et barnehjem huser seks til dels spesielle og muligens farlige skapninger.

Linus blir kjent med seks besynderlige barn, fra en varhund og en ung linnorm til sønnen av djevelen selv, som på hver sin måte sliter med å finne seg til rette både med seg selv og samfunnet de er en del av. Barnehjemmet drives av den hjertevarme, men mystiske Arthur Parnassus, og ligger en båttur unna en bygd hvor den menneskelige befolkningen er sterkt mistroisk.

Linus er også først skeptisk til barna, men når de etter hvert klarer å nå inn til ham, utvikler han et varmt vennskap med både dem og Arthur, og blir etter hvert mer og mer engasjert i hvordan bygden og samfunnet som helhet ser på og behandler magiske skapninger.

The House in the Cerulean Sea er er en finurlig, hjertevarm og koselig bok om fordommer, identitet og det å vokse som person og finne ditt sted i verden, men har også en mørkere undertone, i og med at den er inspirert av Canadas assimileringspolitikk med å internere barn av urinnvånere i egne barnehjem.


2. Klara and the Sun

Klara er en AF, en kunstig venn, en barne-androide som går på solenergi og tilber Solen som en gud. AFene begynner livet i butikker hvor de håper på å bli adoptert av familiene som kommer innom for å se på dem, mens de betrakter omverdenen gjennom utstillingsvinduet.

Klara blir til slutt valgt av Josie, en jente som er blitt alvorlig syk etter et inngrep som har «hevet» henne, men også svekket henne så mye at foreldrene frykter at hun skal dø. Den kunnskapsrike og observante Klara skal være Josies leksehjelp, venn og støttespiller, og må samtidig bli kjent med en menneskeverden hun ikke helt forstår seg på.

Etter hvert som Josie blir bedre og bedre kjent med Josie og familien, melder det seg flere og flere spørsmål. Går virkelig Solen ned i den gamle låven i nærheten av huset? Hvorfor er foreldrene så opptatt av at Klara skal følge så godt med på hvordan Josie snakker, går og ter seg? Har kjæresten Rick rett i at kunstneren som maler portrettet av henne er litt creepy, eller er han bare sjalu? Hvorfor blir barn som ikke er blitt «hevet» diskriminert i utdanning og arbeidsliv? Hva er egentlig kjærlighet? Og kan Klara og Solen gjøre noe for å redde Josie?

Klara and the Sun er en koselig fortelling og et finurlig skråblikk på menneskerelasjoner, med opptil flere veldig gode overraskende vendinger underveis.


3. The Star Outside my Window

Aniyah (10) og Noah (5) er to fosterbarn med vonde minner etter en tøff oppvekst og en mor som er borte. De er overbevist om at gode mennesker som forsvinner aldri blir helt borte, men blir stjerner på himmelen, så når astronomene oppdager en ny stjerne kort tid etter forsvinningen, er Aniyah og Noah sikre på at det er moren deres de har oppdaget.

Men når «stjernejegerne» utlyser en navnekonkurranse for den nye stjernen, får barna panikk. Stjernen er jo moren deres, og hun har jo alt et navn. På nettsiden til stjernejegerne finner de en epost-adresse, men de tør ikke stole på at stjernejegerne leser eposten og svarer i tide. Det er bare én ting å gjøre — sammen med et par andre barn fra fosterhjemmet pakker de lommepenger, niste og et kart over London og legger ut på et farefullt eventyr, i håp om å nå stjernejegerne før de gir stjernen feil navn. Det skal føre dem ut på et langt større eventyr enn de kan forestille seg.

The Star Outside my Window er en velskrevet, spennende og troverdig bok om en spennende reise, og en innsiktsfull fortelling om det å leve som fosterbarn med en vond fortid, og kan leses både av barn og voksne.

Hvis du liker denne boken anbefaler jeg også The Boy at the Back of the Class av samme forfatter, som handler om en vennegjeng som får en ny gutt i klassen, som viser seg å ha flyktet fra et land i krig.


4. This One Summer (tegneserie)

This One Summer er en oppvekstroman, som handler om en hyttegrend og to tenåringsjenter som møtes når familiene deres er der på ferie. Ferien går med på bading, skrekkfilmer de egentlig ikke har lov å se, og fundering og refleksjon over alt fra vennskap, seksualitet og forhold, til krangler og familiehemmeligheter.

This One Summer har ikke så mye handling eller drama, men det er det som gjør den til en så god bok å slappe av med. Forfatteren bruker ikke mye tid på hendelsene selv, men gir istedenfor mye rom til samtaler og refleksjon mellom hovedpersonene.


5. A Street Cat Named Bob

A Street Cat Named Bob er James Bowens selvbiografiske bok om hvordan han levde et liv som rusmisbruker og gatemusikant, og ble adoptert av den hjemløse katten Bob, som bestemte seg for at han ville være med på skulderen til James når han dro ut for å spille gitar på gaten.

Bob skal vise seg å ikke bare være en trofast følgesvenn, men også et sårt tiltrengt trekkplaster for den rufsete og oversette gatemusikanten, og James og hans firbente eier blir snart berømt langt utover Londons grenser.

A Street Cat Named Bob er både en koselig fortelling om et varmt forhold mellom katt og menneske, og om livet på utsiden av samfunnet og veien ut av rusavhengighet.


6. Harry Potter

Ja, jeg er klar over at alle vet om denne bokserien, men jeg kunne ikke satt sammen denne listen uten å nevne Harry Potter. Bøkene har en nesten uslåelig detaljrikdom og oppfinnsomhet, og Rowling deler utrolig mye livserfaring og visdom gjennom karakterene og hendelsene i bøkene.

Harry Potter er også den eneste barnebokserien jeg kommer på hvor hovedpersonene faktisk blir et år eldre for hver bok som går, noe som gjør at en 11-åring kan lese én bok i året og vokse opp med bokserien.

Enten du ikke har lest bøkene eller det bare er en stund siden sist, anbefaler jeg deg å tenne noen stearinlys og krype ned i noen pledd i sofaen med Harry Potter og den vises sten. Den er både kort og lettlest, men spekket av magi, kjærlighet, visdom og utallige små detaljer.

7. True Spirit: The Aussie Girl Who Took On The World

True Spirit er Jessica Watsons egen beretning om jordomseilingen hun la ut på i 2009 med båten Ella’s Pink Lady. Vi får bli med på den grundige planleggingen og de nitidige forberedelesene, og tankene hennes om kritikken familien måtte stå i fra samfunnet, en mislykket prøvetur som endte med en kollisjon med et tankskip, og ikke minst selve rekordseilasen jorden rundt.

Jessica skildrer fantastisk alt fra kamper mot forrykende uvær som truer med å senke båten, til perioder med ensomhet og motløshet, hvor dagene blir lange og hennes eneste selskap er foreldre og vennene som holder kontakten med henne via radio og Internett. Dette er boken for deg om du liker seiling, tøffe ekspedisjoner, eller bare vil ha en inspirerende fortelling om en sterk ung kvinne.

Jeg anbefaler spesielt at du hører lydboken, lest av forfatteren selv. Det er en opplevelse å høre unge Jessica selv fortelle om alt hun opplevde.

Håper du liker disse bøkene, og del gjerne egne forslag til koselige lesestunder i kommentarfeltet. Stå på!

Se også: oversikt over brett- og dataspill du kan slappe av og kose deg med og Et knippe YouTube-kanaler på regnfulle dager

«Hva skjedde egentlig med deg?»

Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.

Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.

Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.

For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk. Hun får til og med en kommentar fra bestemor som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor.

Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.

Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.

«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.

Et utvalg helsider fra boken.

Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.

Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra.

Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse

«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.

Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.


Hvis du trenger noen å snakke med:

ung.no
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her er en flott og omfattende samling hjelpetelefoner og nettsteder for forskjellige tema. Den dekker mange flere tema enn spiseforstyrrelser, og den var såpass fin/nyttig at jeg legger den ut her så den kan være til hjelp for flere.

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

Du ser det ikke før du tror det– en bok alle bør lese

IMG_20150616_110028[1]Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de trenger. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

Du ser det ikke før du tror det 1I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

IMG_20150616_105652[1]Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Du ser det ikke før du tror det 2 Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balanDu ser det ikke før du tror det 3sert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.

«Med blodsmak i munnen»

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

Fikk boka «Med blodsmak i munnen» i posten forleden fra stiftelsen PsykOpp, som jobbet for å spre kunnskap om psykiske lidelser, og bestemte meg for å gi den sitt eget blogginnlegg.

«Med blodsmak i munnen» er en tekstsamling litt utenom det vanlige. Den inneholder innlegg fra bloggene til Lise Hetland, Ingeborg Senneset, som også er hovedperson i en P3-dokumentar, og psykolog Svein Øverland. Både Lise og Ingeborg har slitt med psykiske lidelser på hver sin måte, og sistnevnte har også selv jobbet i psykiatrien.

Dette er en type bok som jeg tror jeg kunne vært litt redd for å lese fordi den kunne blitt veldig mørk, men forfatterne passer på å fortelle om seirene og oppturene de har opplevd i tillegg til alt det vonde, og deler plenty av støtte og gode råd til både andre som sliter, og til utenforstående som kanskje ikke kan så mye om psykiske lidelser, men har lyst til å lære.

Og dette er en bok som virkelig har mye å lære bort. Sammen har de tre forfatterne fått til en samling som forteller om alt fra overmedisinering til selvskading, om kommunikasjon og skjulte betydninger, om livserfaring og selvbilde. Det er alt fra små historier til refleksjoner og rene fagtekster. Noen av tekstene, diktene og bildene gir et innblikk i en sykdomsverden de fleste ikke har opplevd selv, men det er også tekster i boka som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Tekster om usikkerhet, for eksempel, om skam og skyldfølelse over «feil valg». Tilbakeblikk på øyeblikk som kunne forandret alt. Refleksjoner over hvordan man kan si én ting og mene noe helt annet.

De tre skriver ærlig, modig og klokt, og til tider sterkt, og du merker at mange av tekstene har vært tøffe for bloggerne selv å dele, og noen av budskapene er skjult bak metaforer, bilder og dikt, noe som faktisk også kan være bra i og med at metaforene, som å løpe så hardt du klarer eller kjøre berg-og-dalbanesimulator, er ting alle kjenner seg igjen i og kan forholde seg til, og det gjør budskapene lettere å skjønne.

Med blodsmak i munnen er en samling innlegg som fremdeles ligger på nett, så det er opp til deg om du vil lese dem der eller ha dem i bokform, men jeg føler jeg kjøpte boka i hvert fall delvis for å støtte en god sak, pluss at boka kan lånes ut til venner og familie som ikke leser blogger, og da kanskje spesielt de som ikke kan så mye om pykiske lidelser til å begynne med. Jeg vil òg anbefale den til alle som utdanner seg til helse- og sosialfag, i hvert fall de som tenker å jobbe i psykiatrien.