Ting jeg brenner for

NORCO — New Orleans petroleum blues

Øyvind Anmeldelser, Dataspill, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.

NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.

Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.

Historien om en hjembygd

NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.

Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.

Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.

Southern Gothic i tre akter

NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.

Å nøste opp tråder

For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.

Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.

På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.

De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.

Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.

Night in the swamps

NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.

Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.

Når den hvite mann må flykte

Øyvind Ting jeg brenner for

Da:
Det er krig i Afrika.

Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.

Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.

De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.

Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.

Photo by Ahmed akacha on Pexels.com
Photo by Ahmed akacha on Pexels.com

Nå:

Det er krig i Europa.

Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.

Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.

Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.

Her:

Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.

Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.

Fra Blindness til Auschwitz — en bok alle bør lese

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser, Ting jeg brenner for
Bokomslag, "Endestasjon Auschwitz, Min historie fra innsiden av leiren" av Eddy de Wind. Vi ser inngangen til Auschwitz under en blå himmel, og i bakgrunnen ser vi halvgjennomsiktige dagbok-sider.

For litt siden leste jeg en bok som var så forferdelig at den fikk meg til å kjøpe en bok om Holocaust. Blindness av Saramago handlet om en gjeng som var blitt sperret inne og overlatt til seg selv på et nedlagt psykehus fordi en sykdom hadde gjort dem blind, og myndighetene fryktet at de skulle smitte resten av samfunnet. Noe som høres ut som utgangspunktet for en veldig god og interessant bok, men som forfatteren gjorde om til en lang «lidelsesporno», med en lang serie forferdelige hendelser uten lyspunkt, som gikk ut over en gjeng karakterer som knapt hadde noen annen rolle i boka enn å være ofre, og knapt virket i stand til å føre en samtale, for ikke å snakke om å ta noen form for rasjonelle valg.

Å skrive en sterk historie ved å bare finne på en lang rekke grusomme hendelser, og redusere karakterene til hjelpeløse ofre, fungerer omtrent like godt som når en skrekkfilm utelukkende bruker «jump scares» som virkemiddel — den klarer å skremme deg, men den gir deg ingen underholdning.

Blindness gjorde meg i det minste nysgjerrig på hvordan det måtte oppleves å være i en konsentrasjonsleir i virkeligheten, hvis den var befolket av mennesker og ikke pappfigurer, og hvis handlingen var mer realistisk, og ikke bare en uavbrutt serie pinsler. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å lese en bok om Holocaust, helst en fortelling skrevet av en av overleverne.

Jeg husker ikke hvorfor jeg landet på akkurat denne boka, men jeg lurer på om jeg ikke bare tok et Google-søk på bøker av Holocaust-overlevende. Jeg er uansett glad valget falt på akkurat Eddy de Winds fortelling, for den er et praktverk av en bok.

Et par falmede sider av Eddy de Winds journal. Vi ser noen nedtegnelser og et tegnet sovjet-yugoslavisk (?) flagg.

Eddy de Winds opprinnelige journal, som fremdeles er bevart idag

Endestasjon Auschwitz er den nederlandske legen Eddy de Winds selvbiografiske historie om fangenskapet og brutaliteten han og hans kone Friedel opplevde i Auschwitz, hvor han fikk jobbe som psykiater og dermed for det meste unnslippe det harde straffarbeidet han ellers ville blitt satt til. Eddy og Friedel blir atskilt ved ankomsten til leiren, men klarer å holde en viss sporadisk kontakt, som hjelper dem å holde ut.

Eddy og Friedel ankommer Auschwitz i 1943, og overlever til nazistene evakuerer leiren og han og flere medfanger klarer å gjemme seg til leiren er forlatt. Eddy, som drives av ønsket om å fortelle verden hva han opplevd, begynner allerede i leiren å skrive notater om hva han har opplevd. Når han skriver boka er fremdeles grusomhetene så sterkt i minne at han må distansiere seg fra dem ved å fortelle historien i tredje person, og la den handle om en person han kaller Hans.

Endestasjon Auschwitz er utrolig godt skrevet — jeg har aldri lagret flere bokmerker mens jeg har lyttet til en lydbok — og teksten bærer preg av å være tankene til en fange der og da, uten at noen renskriver tankene og holdningene i ettertid (40-tallskvinnesynet er for eksempel ganske slående for oss lesere i 2022), og uten historisk perspektiv. Vi får for eksempel ikke vite før i etterordet at én av offiserene i leiren, som bare omtales som Joseph, og som Eddy klarer å overbevise om å spare Friedel fra de grusomme eksperimentene de utfører på kvinnene i leiren, er selve «dødsengelen» Joseph Mengele.

Eddy reflekterer i ettertid om hvordan han forventer at enkelte vil få et mildere inntrykk av nazistene i Auschwitz når de hører om tilfellene av medmenneskelighet og nåde han beskriver i boka, men i hans øyne får de bare nazistene til å fremstå som enda mer grusomme, fordi de er en påminnelse om at Holocaust ble begått av mennesker med følelser, som forstod forskjellen på rett og galt. Det er altfor lett å overforenkle og avfeie dem som begår grusomme handlinger som «monstre», noe vi også for eksempel ser i diskusjonen om seksuelle overgrep idag, hvor enkelte fremdeles ikke vil ta inn over seg at overgrep begås av brødre, tanter, trenere og besteforeldre, mennesker vi er glad i og stoler på.

Et bilde tatt på skrå og oppover av murygg og nakne, høyreiste trær inne i Auschwitz en regntung dag.
Photo by Julia Sakelli on Pexels.com

Eddy de Wind har det bedre enn den gjennomsnittlige fangen i Auschwitz, og det er kanskje dette, og stillingen hans som psykiater i leiren som kanskje gir ham et slags overblikk, som gjør at betraktningene er såpass gode og detaljerte som de er. Han skriver om hverdagslivet og rutinene i leiren, som når det er opptelling hver morgen og ettermiddag, et rituale som kan foregå i flere timer og finner sted under åpen himmel uansett kulde eller værforhold. Han skriver om nærmest absurde hendelser, som at ariske fanger kremeres individuelt og nazistene til og med tilbyr seg å sende urnene til de etterlatte, men at det nødvendigvis hoper seg opp urner over årevis med massemord:

«In contrast to Jews, Aryans were cremated individually. A clay number was placed on each body, and the ashes were put in a tin urn. The family received a death notice, and could claim the urn. But over the years, 40 000 urns had been left behind, and now had to be moved to another room. The men formed a long chain right through the cellars, where the three large furnaces were, and tossed the urns to each other, as if they were cheeses or loaves of bread. Never before had so many dead passed through Hans’ hans as in those few hours.

–Eddy de Wind

Eddy forteller om de forskjellige avdelingene, eller «kommandoene«, du kan bli sendt til, og om hvordan noen, som kullgruvene eller veiarbeidet, er rene dødsdommer, men andre er mer overkommelige. Han reflekterer over hvordan nettene gir fangene «fri» — i mørket får de oppleve noen timer uten arbeid, fangevoktere, eller umenneskelige lidelser, timer de kan fylle med drømmer og håp.

Da Eddy selv en periode må jobbe som grøftearbeider, får vi en beskrivelse av hvor umenneskelig hardt arbeidet er, og hvor kort tid arbeiderne forventes å overleve. Vi får høre om hakkeordenen mellom fangene, som ikke alltid holder sammen, men kan sparke nedover, som vi mennesker gjør. Eddy reflekterer om hvordan brutaliteten begynner hos Hitler og til slutt ender hos de laveste fangene i Auschwitz:

«Hans could feel that the Poles were shouting to release the tension of being shouted at themselves. The Führer shouted at his generals. They could bear it because they in turn got to shout at their officers, and the officers shouted at the soldiers. Like a billiard ball that stops rolling when it hits another ball, the soldiers calmed down again after beating the prisoners and shouting at them. The Blockeldester hit the Poles, and the Poles hit Hans. The Führer’s blow had reached Hans, where it could not do any more harm, because Hans was powerless.

Eddy de Wind

Vi får høre om hvordan nazistene på forskjellige vis gir dem falskt håp om at de skal få overleve over tid, og gir dem enkelte små goder som badstuer for å redusere risikoen for fangeopprør. Eddy forteller om hvordan folk i omverdenen er lykkelig uvitende om hvor grusomme leirene egentlig er, og i enkelte tilfeller er i fornektelse selv når de «losses av» godsvognene og føres inn i leiren. Vi lærer om de grusomme eksperimentene som ble begått på de kvinnelige fangene, fordi nazistene ville utvikle mer effektive måter å sterilisere kvinner på.

Men vi får også høre historier om fanger som overlister nazistene, og fangevoktere og offiserer som er mer på fangenes side enn nazismens. Vi hører om desperasjon og mennesker som tvinges til å gjøre umenneskelige valg, men får også en påminnelse om at det skal utrolig mye til før mennesker gir opp og mister håpet — for eksempel møter vi en fange som fremdeles har humor, håp og evnen til refleksjon i behold, selv om han er så utsultet og utmattet at han ikke makter å reise seg i køyen sin.

Og mens vi leser kan vi finne trøst og styrke i at vi vet at Auschwitz en dag vil ta slutt, fordi nazistene vil tape krigen. Noe de fleste fangene sannsynligvis også var fullt klar over.

«Who would still be alive [when the Allies suddenly appeared]? Ah, it was all taking so long. Too long for them. And there was that bowl of clay again, the one that lodged in his thoughts and, like a golem, sometimes became its own separate entity, holding long discourses on life and death. But Hans now knew the magic word that broke the golem’s spell. Because she existed, the golem was silenced. Hans summoned up her image, and the bowl of clay shrank and became lifeless again.»

–Eddy de Wind
Eddy og Friedels brylluppsfoto. Vi ser brudeparet foran en stor blomsterkrans og tilhørere i flere rader bak dem, flere med davidstjerner på klærne.

Eddy og Friedels bryllup

I 2022 er det 80 år siden Wansee, konferansen hvor nazistene vedtok å utrydde jødene. Det er gått noen dager siden den internasjonale Holocaust-dagen, dagen da sovjetiske tropper befridde Auschwitz-Birkenau-komplekset og de 7000 menneskene som fortsatt befant seg der. Idag virker krigen og Holocaust både nært og fjernt. Fjernt, på grunn av de snart hundre årene som er gått, og fordi noen bunkre, museer og minnesmerker er den eneste påminnelsen vi får i dagliglivet her i trygge, fredelige og flerkulturelle Norge. Nært, fordi vi bare er noen få generasjoner fra dem som opplevde grusomhetene, og mange av dem er i live idag. Nært, fordi høyreekstreme og nasjonalismen vokser frem igjen i Europa, og demokratiet i USA er i krise, som i Tyskland på 30-tallet.

Journalisten og nett-aktivisten Justin King, bedre kjent som Beau of the Fifth Coloumn, sa i en nylig video, om hvordan tegneserien Maus, på dagen før Holocaust-dagen, ble forbudt på skoler i Tennessee, er det viktig at vi deler disse vitnesbyrdene med ungdommen. For når de lærer om nazistenes grusomheter, spør de seg også om hvordan nazistene kunne ha vunnet frem uten å bli stoppet, og som han sier, «how a whole nation could go off the rails like that». Det er først når vi kan historien at vi kan ta lærdom.

Eddy de Winds beskrivelse av nazistene som mennesker som kunne vise empati og nåde, og leirlivet med sine «gode» og onde sider, er også en viktig påminnelse om at det var mennesker, ikke en slags overnaturlige monstre, som sto bak både planleggingen og utførelsen av Holocaust. Det kan skje igjen, fordi tankegodset lever blant menneskene rundt oss.

Men ikke minst, som når vi snakker om 22. juli, vår egen generasjons traume her i Norge, må vi huske Holocaust og andre verdenskrig for de utsattes skyld.

Vi skylder dem å huske.

Tanker etter 10-årsdagen

Øyvind Ting jeg brenner for

Da var 10-årsmarkeringen over.

Jeg har faktisk gledet meg litt til 22. juli. Jeg tror det var fordi jeg så frem til samholdet, og til å kunne markere det som hadde skjedd ordentlig. Det var godt å se (nesten) hele Norge stå samlet, og å se alle stemmene som endelig er blitt lei av å holde kjeft om trusselen ytre høyre utgjør i Norge, og hvordan ekkokamre inspirerte Breivik og Phillip Manshaus.

Jeg tilbrakte første del av 22. juli 2021 i den gamle leiligheten til to venner av meg, jeg kunne hjelpe dem med å vaske ut. Det ble en slags dugnad, og det føltes som en veldig norsk ting, så det føltes litt passende på en måte. Ettermiddag, kveld og natt ble tilbrakt hjemme med en god venn. Vi så minnekonserter og -markeringer i lag, og støttet og trøstet hverandre.

Jeg fikk ikke med meg alle markeringene, men jeg fikk med meg mye flott som ble sagt og fremført. Stoltenberg som sa at morderen var en av oss, men «ikke en av oss som respekterer demokratiet, men en av dem som mener de har rett til å drepe for å oppnå sine mål». Påminnelsen om hvor like ytre høyre og islamistene er. Påminnelsen fra markeringen i domkirken om å ikke sammenligne det verste fra andres tradisjoner med det beste fra din egen.

Dessverre fikk vi også påminnelser om at vi fremdeles har en kamp å kjempe.

Minnekonserten måtte avholdes på hemmelig sted på grunn av trusselen fra høyreekstreme, og 22. juli var ikke engang over før Stang og Listhaug inntok offerrollen og nektet for at Høyre kunne gjort mer, eller at høyresiden har et særskilt ansvar for å ta tak i høyreekstremt tankegods. I går ble det publisert en kronikk hvor forfatteren påstod at «absolutt ingen i Norge har Breiviks tankegods» — noe vi kan motbevise bare ved å kikke innom kommentarfelt om innvandring, for ikke å snakke om sider som Document og Resett. Tror du meg ikke, får du et fint tverrsnitt hvis du stikker innom Operasjon Askeladd på Facebook.

Hadde det vært kontroversielt for Høyre og FrP hvis noen sa at muslimer har et særskilt ansvar for å motvirke islamisme?

Hvordan hadde man reagert om Støre påstod at «absolutt ingen muslimer i Norge deler IS’ tankegods»? Høyre og FrP hadde gått i taket. Listhaug hadde antakelig trengt pustehjelp.

Og det uten at IS har drept 77 mennesker i Norge for 10 år siden.

En av de viktigste tingene vi alle kan gjøre mot ekstremisme og terror (og for å komme eventuelle whataboutismer fra dere-vet-hvem-dere-er i forkjøpet, så ja, jeg mener selvfølgelig fra begge sider) er samhold og likeverd. Både Breivik og Manshaus sto utenfor samfunnet ble radikalisert av grupperinger som på samme måte som ungdomsgjenger jakter på ensomme, sårbare, «mislykkede» mennesker. De som blir radikalisert trenger tilhørighet, noe meningsfyllt å jobbe mot og ikke minst noen å bruke som syndebukk.

Det er utrolig viktig både å erkjenne og ta tak i høyreekstremt tankegods. Men det er vel så viktig å forebygge at folk søker mot dem i første omgang.