Tanker etter 10-årsdagen

Da var 10-årsmarkeringen over.

Jeg har faktisk gledet meg litt til 22. juli. Jeg tror det var fordi jeg så frem til samholdet, og til å kunne markere det som hadde skjedd ordentlig. Det var godt å se (nesten) hele Norge stå samlet, og å se alle stemmene som endelig er blitt lei av å holde kjeft om trusselen ytre høyre utgjør i Norge, og hvordan ekkokamre inspirerte Breivik og Phillip Manshaus.

Jeg tilbrakte første del av 22. juli 2021 i den gamle leiligheten til to venner av meg, jeg kunne hjelpe dem med å vaske ut. Det ble en slags dugnad, og det føltes som en veldig norsk ting, så det føltes litt passende på en måte. Ettermiddag, kveld og natt ble tilbrakt hjemme med en god venn. Vi så minnekonserter og -markeringer i lag, og støttet og trøstet hverandre.

Jeg fikk ikke med meg alle markeringene, men jeg fikk med meg mye flott som ble sagt og fremført. Stoltenberg som sa at morderen var en av oss, men «ikke en av oss som respekterer demokratiet, men en av dem som mener de har rett til å drepe for å oppnå sine mål». Påminnelsen om hvor like ytre høyre og islamistene er. Påminnelsen fra markeringen i domkirken om å ikke sammenligne det verste fra andres tradisjoner med det beste fra din egen.

Dessverre fikk vi også påminnelser om at vi fremdeles har en kamp å kjempe.

Minnekonserten måtte avholdes på hemmelig sted på grunn av trusselen fra høyreekstreme, og 22. juli var ikke engang over før Stang og Listhaug inntok offerrollen og nektet for at Høyre kunne gjort mer, eller at høyresiden har et særskilt ansvar for å ta tak i høyreekstremt tankegods. I går ble det publisert en kronikk hvor forfatteren påstod at «absolutt ingen i Norge har Breiviks tankegods» — noe vi kan motbevise bare ved å kikke innom kommentarfelt om innvandring, for ikke å snakke om sider som Document og Resett. Tror du meg ikke, får du et fint tverrsnitt hvis du stikker innom Operasjon Askeladd på Facebook.

Hadde det vært kontroversielt for Høyre og FrP hvis noen sa at muslimer har et særskilt ansvar for å motvirke islamisme?

Hvordan hadde man reagert om Støre påstod at «absolutt ingen muslimer i Norge deler IS’ tankegods»? Høyre og FrP hadde gått i taket. Listhaug hadde antakelig trengt pustehjelp.

Og det uten at IS har drept 77 mennesker i Norge for 10 år siden.

En av de viktigste tingene vi alle kan gjøre mot ekstremisme og terror (og for å komme eventuelle whataboutismer fra dere-vet-hvem-dere-er i forkjøpet, så ja, jeg mener selvfølgelig fra begge sider) er samhold og likeverd. Både Breivik og Manshaus sto utenfor samfunnet ble radikalisert av grupperinger som på samme måte som ungdomsgjenger jakter på ensomme, sårbare, «mislykkede» mennesker. De som blir radikalisert trenger tilhørighet, noe meningsfyllt å jobbe mot og ikke minst noen å bruke som syndebukk.

Det er utrolig viktig både å erkjenne og ta tak i høyreekstremt tankegods. Men det er vel så viktig å forebygge at folk søker mot dem i første omgang.

Trenger vi en blå plasthval for det norske språket?

Plasthvalen som strandet på Sotra for noen år siden forandret synet vårt på plasten i havet. Vi så bildet av magesekken med nesten et halvt hundre plastposer, og brått fikk vi å rydde plast fra strender på dugnad.

Jeg lurer på om vi trenger en blå plasthval for det norske språket.

Jeg er ikke bekymret fordi vi bruker engelske ord og uttrykk hele tiden, og du ikke kan gå innom et kjøpesenter uten å se plakater om «sale», «drop-in», og «limited edition», men fordi selve det norske språket, fra ord og uttrykk til grammatikk og setningsstruktur, blir mer og mer engelsk, og det skjer faretruende fort.

Skjermdumper fra NRKs sak om bruk av engelsk blant ungdom.

Språket vårt har alltid vært i endring, og jeg husker at en del låneord fra engelsk kom og gikk under oppveksten, og at en del norske uttrykk ble erstattet av engelske låne-uttrykk. Jeg husker en gammel Mikke Mus-historie hvor de snakket om «pickles» istedenfor sylteagurk, og en gammel katalog som brukte ordet «weekend» istedenfor helg. En stund var det engelske ordet «capable» blitt «kapabel» på norsk. Du henter ikke folk med bil lenger, du «plukker dem opp». Å «begynne og slutte» er i ferd med å bli å «starte og stoppe». Vi har alltid lånt ord, uttrykk og grammatikkregler fra språkene vi har hatt kontakt med.

Men i det siste har jeg sett dette skje mye oftere enn før, og det virker ofte som om folk bruker engelske låneord fordi de ikke kommer på gode norske ord og uttrykk. NRK hadde for en overskrift om «mesterhjernen» («the mastermind») bak det iranske atomprogrammet, og i siste nyhetsbrev fra Aftenposten skrev Trine Eilertsen om «ekspansive» julekalendre. En overskrift jeg så nylig på hest.no lød «Dette er hvorfor hest er bra for sjelen», sannsynligvis fra engelske «this is why…».

Grammatikken har også begynt å endre seg fortere. Før kunne avisene skrive at «samme hvor mye du hater vindturbiner, så trenger vi mer strøm».

Nå heter det like gjerne «samme hvor mye du hater vindturbiner, vi trenger mer strøm».

Du kan si dette er en forenkling som like mye er blitt til fordi det er mindre kronglete å skrive, men det er fremdeles et eksempel på at vi tar en norsk skrivemåte og erstatter den med noe tatt direkte fra engelsk.

Problemet er ikke bare at vi blir utsatt for engelsk i veldig stor grad, både gjennom nettet og filmer, apper og dataspill, men at engelsk og norsk er så nær beslektede språk at det blir veldig lett å få engelske ord til å klinge norsk bare ved å skrive dem litt om. Noe det virker som det er fristende å gjøre, både i dagligtale og når en skal skrive en tekst. Jeg vet at journalister og oversettere kan være både overarbeidet og underbetalt, men det virker også som en del av dem ikke prøver så hardt i utgangspunktet.

Jeg har også opplevd at folk har husket hva noe het på engelsk, men har måttet tenke seg om, eller spørre, fordi de ikke husker et tilsvarende norsk ord. I første episode av Sløsesjokket glemmer Christian Strand at «steering wheel» er ratt på norsk. Jeg skjønner dette når det er folk som kommer hjem til Norge etter flere år i utlandet, men det er bekymringsverdig når det skjer med oss som bor fast her.

I påvente av plasthvalen kan vi jo ha en felles dugnad for å hjelpe det norske språket. For det første kan at alle som har som jobb eller hobby å skrive, tar så mange sekunder som det skal til for å finne et godt norsk ord eller uttrykk når de støter på et engelsk ord eller uttrykk det er fristende å oversette direkte. Jeg vet dere må forholde dere til deadlines, unnskyld, tidsfrister, men prøv å tenke gjennom hva du ville sagt på norsk – det tar ofte ikke mange sekundene.

For det andre tror jeg vi forbrukere må bli flinkere til å takke bedrifter når de bruker norske ord og uttrykk, som for eksempel hvis emballasjen sier at en vare er i «begrenset utgave» istedenfor «limited edition», og foreslå at de bruker norsk mer når de for eksempel reklamerer for «Sale» eller «Black Week».

I mellomtiden kan vi prøve å bruke de norske ordene og uttrykkene vi har når vi snakker med familie og venner. For det har mye mindre å si om språket vårt overlever hvis norsken vi snakker til slutt bare er en veldig direkte oversatt engelsk.

Et tankekors til slutt: norsk og engelsk var visstnok så like opprinnelig at vi forstod hverandre. — at norsk og engelsk består som forskjellige språk, men så like at engelskmenn og nordmenn forstå hverandre — er et slags naturlig, om ikke veldig trist, sluttpunkt?

Vaksinepass, oss i saueflokken og snik-nazifisering

(Les hele innlegget, det er kanskje ikke det du tror det er)

På tross av at jeg er en god sau som gjør som FHI sier, var jeg en tur på kjøpesenteret forleden. Jeg trengte et par ting, så jeg trosset koronaen og dro dit en tur. Jeg dristet meg til og med til å sette meg på en kafé med et glass kakao og en skolebolle.

Det var en rar følelse, for det er så lenge siden sist jeg var på kafé. For jeg tar jo koronaen på alvor. Jeg er en av dem som forsaker klemmer, arrangementer, tid med venner jeg må ta bussen for å besøke, og kosestunder på kafé. Alt for å holde smittetrykket nede. For min egen skyld, og for dem jeg er glad i, og for alle andre, spesielt dem i risikosonen – som tross alt utgjør en tredjedel av den norske befolkningen. Og for at vi skal kunne åpne samfunnet igjen, så fort som mulig.

Jeg begynner å bli lei. Eller, det er for så vidt en løgn. Jeg er lei. Jeg ble lei for mange måneder siden. Og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på vennene mine i risikosonen som knapt tør gå ut døra og sier rett ut at de har det tøft. Studentene som sitter på små hybler som må oppleves som fengselsceller. Ensomme eldre som ikke får besøk av slekten. Barn og voksne som lever med destruktive familiemedlemmer eller partnere.

Jeg vet at både koronaen og tiltakene tærer på veldig mange av oss, og at mange betaler en veldig høy pris for smittevernstiltakene vi står i.

Men jeg begynner også å bli grundig lei av alle de som selv etter langt over et år med pandemi, som på tross av utrolig strenge smittevernstiltak har klart å drepe tre millioner på litt over et år, gitt enda flere varige skader, og ødelagt livene og økonomien til langt flere enn det igjen, fremdeles bruker så mye tid og krefter i hvert eneste kommentarfelt om korona på å bagatallisere viruset, eller fremstille absolutt alt av smittevernstiltak er en del av en stor konspirasjon. Gjerne mens de hyler om saueflokker og om hvordan vi må «våkne opp» og «tenke selv».

En person jeg egentlig har veldig stor respekt for hadde nettopp et innlegg på bloggen sin om vaksinepass der han la ut et bilde av stjernen jødene i Nazi-Tyskland måtte bære på klærne, fordi regjeringen diskuterer om det kan være en god idé med vaksinepass, og å belønne de som vaksinerer seg med å la dem ta del i samfunnet i større grad enn dem som ennå ikke har fått vaksinen.

Som om dette var en slags snik-nazifisering, og de som ikke vaksinerte seg skulle bli utsatt for overgrep av staten og bli sendt til dødsleirer. Som om det å fortsatt måtte holde én meters avstand og hoppe over noen fritidsarrangement var sammenlignbart med det jødene opplevde i Tyskland før krigen.

Jeg skal ikke nevne navn eller lenke til bloggen. Jeg ikke liker å henge ut mennesker, og jeg vil ikke hjelpe til med å belønne tull som dette med klikk.

Jeg er sliten av pandemitiltakene. Jeg er lei av å måtte planlegge og veie for og imot hver gang jeg vil dra av gårde til noe som helst. Jeg er bekymret for hvordan det blir å få jobb fremover, og om hvordan studiehverdagen blir til høsten. Jeg har lyst til å brenne munnbindene mine.

Men jeg er enda mer lei av tullinger som ikke skjønner hvorfor de skal ta pandemien på alvor, spesielt siden pandemien brøt ut for godt over et år siden og de virkelig burde vite bedre. De som sitter i alle korona-kommentarfelt og gnåler som en gjeng fulle gubber innerst i en bar om at «høhø, viruset e så farlig at du må teste deg for å vite om du har det», eller «jammen du har bare 0,12% sjanse for å dø!», eller «jammen det dør flere i en vanlig influensasesong!», eller «jammen viruset er bare farlig for dem som er eldre eller i risikogruppen!».

Ja, en del av dem som blir smittet får ingen symptomer.

Som om det gjorde viruset mindre farlig eller mindre smittsomt at mange av dem som unngår å bli alvorlig syk ikke vet at de er syke og smittebærere. Som om det at det finnes tester for en sykdom, fordi du kan ha den uten å vite det, gjør den mindre farlig. Ingen gjør narr av dem som tester seg for alt fra klamydia til livmorhalskreft – sistnevnte drepte for øvrig drepte langt færre i 2020 enn korona.

Ja, du har «bare» 0,12% sjanse for å dø i Norge.

Som om vi ikke er nede på 0,12% fordi vi har et veldig godt helsevesen, og som om det var en lav dødsrisiko i første omgang – jeg vet ikke om de som troller om koronaviruset hadde turt å sette seg på et fly hvis du hadde 0,12% sjanse hver tur for at flyet skulle styrte. Jeg tviler på at de hadde latt barna sine gå til skolen om de hadde hatt en 0,12% sjanse hver gang for å bli overkjørt og drept. Så virker det ikke som at de forstår at 0,12% blir veldig mange hvis vi skulle hatt fullt frislipp av viruset og ikke gjort tiltak. Jeg foretrekker at Norge ikke mister rundt 15 000 mennesker helt unødvendig, når vi kan gjøre tiltak og til slutt ta knekken på viruset med vaksiner.

Og så er jo mange av dem også livredd for vaksinene, på tross av at de beviselig har en ufattelige mye lavere dødsrisiko enn viruset.

Ja, viruset har «bare» drept oppunder 700 nordmenn.

Som om 10 ganger de drepte på 22. juli på bare litt over et år var et lavt tall, og som om korona ikke hadde drept langt, langt flere om vi ikke hadde gjort inngripende smittevernstiltak i første omgang. Influensa har jo drept rundt omkring null personer i samme periode som korona har drept over 600, noe som egentlig viser veldig tydelig hvor mye farligere korona er enn influensa.

Ja, viruset er «bare» farlig for de som ikke er unge og spreke.

Det er noe nesten små-eugenisk med tankegangen om at det ikke hadde vært så farlig om en drøss mennesker hadde dødd, så lenge de hadde astma eller hjerteproblemer eller hadde bikket 60. Jeg ser til og med urovekkende mange kommentarer som slenger dritt om dem med kroniske tilstander og sykdommer og generaliserer dem som «folk som ikke har tatt vare på helsen sin». Kriser kan virkelig få frem det verste i mennesker.

Det er interessant hvordan vi mennesker foretar risikovurderinger. Vanligvis er det bare noe vi tar oss selv i innimellom, som når vi tenker på at vi mennesker kan være redde for å fly, men føler oss helt trygge på den langt farligere bilturen til flyplassen.

Men når vi står midt i en pandemi, og det handler om smittevernstiltak og vaksinasjon og å redde liv, er det bare utrolig slitsomt.

Og ikke minst farlig.

En tegning av en gjeng strekfigurer under paraplyer i høljregn. En av dem, som er beskyttet fra regnet, men ikke holder en paraply selv, spør de andre "Hey guys - I don't even feel any rain. Why are we doing this again? Just put down the stupid umbrellas - they're bad for your arms anyway".

Tittelen er "Vaccination: It works". "Vaccination" er streket over og byttet ut med "Smittevernstiltak mot korona".

Enkelte har det litt for godt her i landet.