Vaksinepass, oss i saueflokken og snik-nazifisering

(Les hele innlegget, det er kanskje ikke det du tror det er)

På tross av at jeg er en god sau som gjør som FHI sier, var jeg en tur på kjøpesenteret forleden. Jeg trengte et par ting, så jeg trosset koronaen og dro dit en tur. Jeg dristet meg til og med til å sette meg på en kafé med et glass kakao og en skolebolle.

Det var en rar følelse, for det er så lenge siden sist jeg var på kafé. For jeg tar jo koronaen på alvor. Jeg er en av dem som forsaker klemmer, arrangementer, tid med venner jeg må ta bussen for å besøke, og kosestunder på kafé. Alt for å holde smittetrykket nede. For min egen skyld, og for dem jeg er glad i, og for alle andre, spesielt dem i risikosonen – som tross alt utgjør en tredjedel av den norske befolkningen. Og for at vi skal kunne åpne samfunnet igjen, så fort som mulig.

Jeg begynner å bli lei. Eller, det er for så vidt en løgn. Jeg er lei. Jeg ble lei for mange måneder siden. Og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på vennene mine i risikosonen som knapt tør gå ut døra og sier rett ut at de har det tøft. Studentene som sitter på små hybler som må oppleves som fengselsceller. Ensomme eldre som ikke får besøk av slekten. Barn og voksne som lever med destruktive familiemedlemmer eller partnere.

Jeg vet at både koronaen og tiltakene tærer på veldig mange av oss, og at mange betaler en veldig høy pris for smittevernstiltakene vi står i.

Men jeg begynner også å bli grundig lei av alle de som selv etter langt over et år med pandemi, som på tross av utrolig strenge smittevernstiltak har klart å drepe tre millioner på litt over et år, gitt enda flere varige skader, og ødelagt livene og økonomien til langt flere enn det igjen, fremdeles bruker så mye tid og krefter i hvert eneste kommentarfelt om korona på å bagatallisere viruset, eller fremstille absolutt alt av smittevernstiltak er en del av en stor konspirasjon. Gjerne mens de hyler om saueflokker og om hvordan vi må «våkne opp» og «tenke selv».

En person jeg egentlig har veldig stor respekt for hadde nettopp et innlegg på bloggen sin om vaksinepass der han la ut et bilde av stjernen jødene i Nazi-Tyskland måtte bære på klærne, fordi regjeringen diskuterer om det kan være en god idé med vaksinepass, og å belønne de som vaksinerer seg med å la dem ta del i samfunnet i større grad enn dem som ennå ikke har fått vaksinen.

Som om dette var en slags snik-nazifisering, og de som ikke vaksinerte seg skulle bli utsatt for overgrep av staten og bli sendt til dødsleirer. Som om det å fortsatt måtte holde én meters avstand og hoppe over noen fritidsarrangement var sammenlignbart med det jødene opplevde i Tyskland før krigen.

Jeg skal ikke nevne navn eller lenke til bloggen. Jeg ikke liker å henge ut mennesker, og jeg vil ikke hjelpe til med å belønne tull som dette med klikk.

Jeg er sliten av pandemitiltakene. Jeg er lei av å måtte planlegge og veie for og imot hver gang jeg vil dra av gårde til noe som helst. Jeg er bekymret for hvordan det blir å få jobb fremover, og om hvordan studiehverdagen blir til høsten. Jeg har lyst til å brenne munnbindene mine.

Men jeg er enda mer lei av tullinger som ikke skjønner hvorfor de skal ta pandemien på alvor, spesielt siden pandemien brøt ut for godt over et år siden og de virkelig burde vite bedre. De som sitter i alle korona-kommentarfelt og gnåler som en gjeng fulle gubber innerst i en bar om at «høhø, viruset e så farlig at du må teste deg for å vite om du har det», eller «jammen du har bare 0,12% sjanse for å dø!», eller «jammen det dør flere i en vanlig influensasesong!», eller «jammen viruset er bare farlig for dem som er eldre eller i risikogruppen!».

Ja, en del av dem som blir smittet får ingen symptomer.

Som om det gjorde viruset mindre farlig eller mindre smittsomt at mange av dem som unngår å bli alvorlig syk ikke vet at de er syke og smittebærere. Som om det at det finnes tester for en sykdom, fordi du kan ha den uten å vite det, gjør den mindre farlig. Ingen gjør narr av dem som tester seg for alt fra klamydia til livmorhalskreft – sistnevnte drepte for øvrig drepte langt færre i 2020 enn korona.

Ja, du har «bare» 0,12% sjanse for å dø i Norge.

Som om vi ikke er nede på 0,12% fordi vi har et veldig godt helsevesen, og som om det var en lav dødsrisiko i første omgang – jeg vet ikke om de som troller om koronaviruset hadde turt å sette seg på et fly hvis du hadde 0,12% sjanse hver tur for at flyet skulle styrte. Jeg tviler på at de hadde latt barna sine gå til skolen om de hadde hatt en 0,12% sjanse hver gang for å bli overkjørt og drept. Så virker det ikke som at de forstår at 0,12% blir veldig mange hvis vi skulle hatt fullt frislipp av viruset og ikke gjort tiltak. Jeg foretrekker at Norge ikke mister rundt 15 000 mennesker helt unødvendig, når vi kan gjøre tiltak og til slutt ta knekken på viruset med vaksiner.

Og så er jo mange av dem også livredd for vaksinene, på tross av at de beviselig har en ufattelige mye lavere dødsrisiko enn viruset.

Ja, viruset har «bare» drept oppunder 700 nordmenn.

Som om 10 ganger de drepte på 22. juli på bare litt over et år var et lavt tall, og som om korona ikke hadde drept langt, langt flere om vi ikke hadde gjort inngripende smittevernstiltak i første omgang. Influensa har jo drept rundt omkring null personer i samme periode som korona har drept over 600, noe som egentlig viser veldig tydelig hvor mye farligere korona er enn influensa.

Ja, viruset er «bare» farlig for de som ikke er unge og spreke.

Det er noe nesten små-eugenisk med tankegangen om at det ikke hadde vært så farlig om en drøss mennesker hadde dødd, så lenge de hadde astma eller hjerteproblemer eller hadde bikket 60. Jeg ser til og med urovekkende mange kommentarer som slenger dritt om dem med kroniske tilstander og sykdommer og generaliserer dem som «folk som ikke har tatt vare på helsen sin». Kriser kan virkelig få frem det verste i mennesker.

Det er interessant hvordan vi mennesker foretar risikovurderinger. Vanligvis er det bare noe vi tar oss selv i innimellom, som når vi tenker på at vi mennesker kan være redde for å fly, men føler oss helt trygge på den langt farligere bilturen til flyplassen.

Men når vi står midt i en pandemi, og det handler om smittevernstiltak og vaksinasjon og å redde liv, er det bare utrolig slitsomt.

Og ikke minst farlig.

En tegning av en gjeng strekfigurer under paraplyer i høljregn. En av dem, som er beskyttet fra regnet, men ikke holder en paraply selv, spør de andre "Hey guys - I don't even feel any rain. Why are we doing this again? Just put down the stupid umbrellas - they're bad for your arms anyway".

Tittelen er "Vaccination: It works". "Vaccination" er streket over og byttet ut med "Smittevernstiltak mot korona".

Enkelte har det litt for godt her i landet.

Skummelt…

Følger valgvaken. Det ser ut til at Florida går til Trump. Noe som selvfølgelig ikke betyr at han vinner valget, og det er jo gode nyheter óg. Men jeg er bekymret.

Hadde Florida blitt blått, hadde jo dette vært avgjort veldig tidlig. Nå ser det ut som vi må sitte på nåler i en del timer til.

I det minste ser det bra ut i Pennsylvania. Så langt.

Krysser fingre og tær.

Amerikanske BLM-demonstranter på bro.
Photo by Life Matters on Pexels.com

Redigert utpå kvelden den 4.: hjelper visst ikke mye å krysse fingre og tær. Dette er et mareritt. Biden ser ut til å ligge forholdsvis godt an i forhold til valgmenn, men ingenting er rodd i land ennå. Om han så vinner, så må demokratene kjempe seg gjennom alle søksmålene det ser ut til at republikanerne har bestemt seg for å komme med.

Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg til å sove og våkne igjen når det endelige resultatet er klart, som i 2016.

America is not yet lost

Sittende afro-amerikansk ungdom med rastafletter og svarte klær i profil.
Photo by NATASHA LOIS on Pexels.com

Så nettopp på nettet at en bilkolonne med Trump-tilhengere har kjørt biler av veien i Texas i USA, og omringet bussen til presidentkandidat Biden. Det republikanske partiet har gitt uttalt seg med en whataboutisme, en type svar som virker som det er blitt en ren refleks for Trump-tilhengerne.

Presidenten selv svarte samtidig med å legge ut en video av hendelsen, med «I LOVE TEXAS!» som kommentar.

Mennesker som går i tog mot 
rasisme i USA. En av dem bærer en plakat med påskriften "BLACK LIVES MATTER".
Photo by Kelly Lacy on Pexels.com

Samtidig hevder en studie at Trumps valgkampmøter kan ha ført til 30 000 tilfeller av covid19, og 700 dødsfall, samtidig som han gjør det han kan for å ufarliggjøre pandemien.

USA går gjennom tre store kriser: et stort, riksdekkende opprør for politireform, en pandemi som er ute av kontroll, og en president og parti som jobber med å sabotere valget og forvandle landet til et høyreekstremt diktatur.

Jeg gråter for USA.

Jeg vet at Trump bare har en rundt 10% sjanse for å vinne, men jeg vet også at 10 prosent ikke er null prosent, og det er før eventuelle forsøk fra republikanerne på å stjele valget.

Jeg vet også at Amerika ikke vil tåle fire nye år med Trump.

Allerede har snart en kvart million mennesker dødd av en pandemi Trump knapt har løftet en finger for å stogge.

Allerede jobber Trump målrettet for å skape et postfakta-samfunn, hvor forskning og fakta er «fake news», og repulikanerne bestemmer hva som er sant.

Allerede har holdningene hans, og støtten hans til høyreekstreme grupper. ført til en bølge av rasistiske hendelser, voldstilfeller og flere terrorangrep.

Allerede jobber republikanerne knallhardt med å gjøre det så vanskelig som mulig å avgi stemme for minoriteter og velgere der flertallet stemmer Demokratene. Under en pandemi der mange Trump-motstandere stemmer via posten, er postvesenet blitt sabotert, og lovene innskrenket for å hindre at alle stemmene skal telles i tide.

Allerede er USA dypt splittet, med en president som gjør det han kan for å fyre opp under polariseringen, og oppildne militante grupper.

Allerede har Trump-tilhengerne gjort seg bortimot umulig å diskutere med, fordi all kritikk av Føreren avfeies med «jammen hva med» eller andre avsporinger.

Allerede er USA en kruttønne.

Jeg vet at Trump har en 10% sjanse for å vinne, men jeg klarer ikke slappe av. For fire år siden var jeg urolig for at Trump skulle vinne. Jeg la meg til å sove, og våknet neste morgen med Mio pus i fotenden. Jeg lå i sengen i en time før jeg turde sjekke nyhetene, mens Mio malte og malte. Jeg visste at hvis Clinton hadde vunnet, ville jeg puste lettet ut. Overskriften som møtte meg, «Trump blir president i USA», var uvirkelig selv om vi alle visste at det var en sjanse for at han skulle få nok stemmer.

Jeg har troen, men tør likevel ikke puste.

En jente med cowboyhatt og gitar sitter med beina i kors på en brygge i et sørstatslandskap.
Photo by Roudy Salameh on Pexels.com

Om halvannet døgn velger amerikanerne om de vil ha et demokrati eller et diktatur.