Forakten for de uføre, del 3

Når enkelte tenker på dem som ikke er i jobb eller skole og får uføretrygd, får de gjerne et bilde i hodet av en person, gjerne ung, som har helg hele uka, ingen forpliktelser, og frihet til å gjøre akkurat hva hen vil. Jeg tror de sammenligner det med pensjonistene som kan stå opp når de vil, stikke ned på kjøpesenteret og kjøpe kaffe og vaffel og snakke med venner, og realisere prosjektene og drømmene de ikke fikk tid til mens de var yrkesaktive. Jeg skjønner at det må være en forlokkende tanke når du selv må ut i regnet klokka seks om morgenen.

Eller kanskje det er lett for noen å bli misunnelig på de som ikke jobber selv når de vet de er syke eller har skader, på samme måte som når barn blir misunnelig på en syk bror eller søster som får være hjemme fra skolen, får cola og sykepresang, og blir dullet masse med av mamma og pappa, selv om de vet at hen har feber eller omgangssyke og sikkert hadde foretrukket å være frisk.

Helg hele uka

For i likhet med lillesøster med omgangssyke, eller for den saks skyld alle som ble permittert da samfunnet måtte stenge, har de aller færreste som får uføretrygd valgt livssituasjonen sin selv, i og med at det er rimelig få som bestemmer seg for å få en hjertesykdom, psykisk lidelse, eller yrkesskade.

Hvis du er heldig nok til å være frisk nok til å ende opp som delvis ufør, er sjansene høyere for at du beholder nettverket ditt, pluss at du fremdeles har mestringsfølelsen fra å være i skole eller jobb, men mange av dem som får 100% uføretrygd ender opp med få, om noen venner å være med regelmessig, og også en stor grad av kjedsomhet og meningsløshet. Noe som gjerne igjen fører til at de blir enda dårligere, fordi vi mennesker trenger å være i aktivitet og å føle tilhørighet og mestringsfølelse.

Serikkesykut venn-diagram

Uføretrygd innebærer at inntekten din blir redusert til en tredjedel, om du var og hadde en inntekt til å begynne med. Det innebærer også at Nav ikke kan gjøre mer for deg, i hvert fall ikke der og da. Mens du er i tiltak og de har en plan for deg mens du får arbeidsavklaringspenger, kan uføretrygd oppfattes som «veis ende». På samme måte som folk flest i Norge kvier seg og utsetter i det lengste å gå til Nav, opplever mange som får innvilget uføretrygd en sorgreaksjon og følelse av skam og mislykkethet. Selvfølgelig kan uføretrygd like mye gi deg frihet til å fokusere på behandling, eller bare å hvile og la kroppen bli bedre så du til slutt kan jobbe igjen. Men selv da kan det oppleves som et nederlag.

Mange jobber så hardt for å mestre skolen eller arbeidslivet som «alle andre» at de bruker opp kreftene sine og kræsjer, gjerne gjentatte ganger, og gjerne blir sykere og sykere for hver gang. Jeg kjenner flere, både gjennom blogger og i virkeligheten, som har gjort denne feilen, og jeg har strengt tatt også vært der selv.

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

–Lise Hetland, fra tekstamlingen «Med blodsmak i munnen»

Det hjelper heller ikke at langt fra alle arbeidsgivere er villige til å tilrettelegge for arbeidstakere som ikke er «A4», spesielt ikke når funksjonsfriske mennesker som ikke trenger tilrettelegging står i kø for de samme jobbene, eller at en del av de praksisplassene som finnes for oss som prøver å komme oss ut i arbeidslivet er ren utnyttelse, som med glede lar en ekstra person eller to trå til i julestria eller verste turistsesongen i bytte mot tilskudd fra Nav, for så plutselig å fortelle dem at «æh, nei, dessverre, vi kan visst ikke ta inn noen fast nå» når de ikke har bruk for dem mer.

Jeg er sikker på at mange som idag sitter på uføretrygd hadde vært ute i hvert fall i deltidsjobb, eller klart å ta en høyere stillingsprosent, hvis bare flere arbeidsgiverne hadde vært villige til å ansette og støtte dem som ikke passer perfekt inn i A4-boksen.

Konklusjon

På tross av at folk flest kvier seg til å gå til Nav, at Nav selv sier at svært få av de som oppsøker dem er «navere» som ikke gidder å jobbe, og at det må en lang og tøff prosess til for å «bli ufør» i Norge, er det fremdeles en inngrodd oppfatning av at velferdsstaten er truet av en horde trygdebeist som ikke gidder gjøre en innsats for samfunnet, og at selv de som er syke på ordentlig skal piske seg selv ut i jobb.

Det har tatt tid for alle disse fordommene og feiloppfatningene å utvikle seg, og det vil ta tid å bli kvitt dem igjen. Jeg vet ikke hva som er best medisin, men folkeopplysning er nok et veldig viktig første steg. Les deg opp, hør på de som faktisk sliter med skadene og sykdommene det er snakk om, si fra til politikere og andre som maler et skrekkbilde av late uføre som ikke gidder jobbe.

Og jo, kanskje jeg har et slags råd. Hjelp andre til å se på «de uføre» som individer, ikke som en dehumanisert masse, og minn dem på at antall uføre i de fleste aldersgrupper går jevnt nedover, og at det gjerne er konkrete grunner i samfunnet til at flere unge ender opp på uføretrygd.

Når folk tenker på «innlagte på sykehus», tenker de beinbrudd, kreft, diabetes, lupus og hjerteproblemer, i alle aldre, etnisiteter og samfunnsklasser. Jeg håper at når folk tenker på «mottakere av uføretrygd» i fremtiden, vil de tenke på veldig forskjellige mennesker, med vidt forskjellige behov, utfordringer og fremtidsutsikter. Og, som Ragnhild Holmås sier, kommer folk forhåpentligvis til å glade på en mor med ME sine vegne når de ser henne i akebakken med ungene en lørdag, istedenfor å erge seg over at hun ikke er i jobb.

Jeg runder av med et sitat fra dette leserinnlegget fra kloke Sandra Gundersen, som jeg har fulgt bloggen og Instagrammen til i lang tid:

Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt.

Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått.

Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.

Stå på.

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Forakten for de uføre, del 2

Når noen får innvilget uføretrygd, har de gått gjennom en lang prosess hvor situasjonen deres er blitt grundig kartlagt og all mulig behandling skal ha blitt prøvd. Personen som får uføretrygd har en livssituasjon, eller diagnose, som helt eller delvis gjør det umulig, eller ikke hensiktsmessig, å sende personen ut i jobb, enten på grunn av at selve diagnosen eller skaden gjør det umulig, eller for eksempel fordi for mye tid og krefter går til behandling. Du har mindretallet av svindlere, men de aller fleste som mottar uføretrygd har en god grunn.

Problemet er at det ikke grunnene som er like akseptert av befolkningen. Enkelte virker som de har en veldig misforstått oppfatning av hvordan det er å leve med en sykdom eller skade, og «navernes» arbeidsmoral og holdninger til Nav. Det virker også som at en del har et svart-hvitt bilde hvor du enten er frisk som en fisk og kan jobbe som alle andre, eller er dødssyk og må ligge i senga 24/7.

Del 2: syke som spiller friske

Leser man kommentarfeltene, er det stort sett anekdoter, dømming og antakelser, ikke statistikk og konkrete fakta, som dominerer blant dem som beklager seg over alle «trygdesnylterne» og «naverne». Ifølge Nav selv er «navere» et marginalt problem, og en må uansett gjennom en omfattende og tidkrevende prosess for å få innvilget uførepenger, en prosess mange også opplever som tøff i og med at en gjerne må brette ut deler av, eller hele livs- eller sykdomshistorien sin. Folk flest kvier seg i det lengste for å gå til Nav.

Selve ordet «naver» er forresten basert på én enkelt reportasje, fra NRK Hedmark, om at én enkelt Nav-rådgiver hevdet, uten å henvise til noen kilde, at det å «nave» var blitt vanlig blant unge i Kongsvinger. Så var det visst veldig kjekt for enkelte å ha et nedsettende begrep om de som var frekke nok til å motta ytelser fra Nav, for ordet vokste gradvis fra å gjelde late ungdommer som utnyttet Nav-stønadene, til å gjelde alle som gikk til Nav.

Bildet enkelte har av den lave terskelen «navere» skal ha for å bli trygdesnyltere fordi de ikke vil jobbe minner meg om den flotte vitsetegningen fra Tegnehanne, om hvordan enkelte har fått det for seg at jenter har en lav terskel for å dikte opp overgrep:

Tegnehanne voldtekt
Utdrag fra Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen

Men fordommene florerer, og det gjør også anekdotene om trygdesnylterne som er frekke nok til å hjelpe naboen med bæring, dra på kafé eller til og med reise til Syden (noen av disse turene er for øvrig behandlingsreiser). Det er omfattende uskrevne regler i samfunnet om hva du har «lov til» å gjøre som ufør — helst skal du være i selvpålagt husarrest på fritiden når du ikke jobber.

Jeg skjønner at det er lett å instinktivt tenke på denne måten, for er du hjemme fra jobb eller skole på grunn av sykdom skal du jo faktisk være så syk at du må holde deg hjemme, men det har nok også å gjøre med uvitenhet om diagnosene og skadene generelt, og hva du er i stand til å gjøre når du har forskjellige begrensninger.

Av en eller annen grunn har jeg for eksempel, flere ganger (!), sett folk i kommentarfelt skrive variasjoner av at «de har forståelse for at folk ikke jobber når det er blinde og folk i rullestol det er snakk om, men at det også er utrolig mange som blir uføretrygdet uten grunn». Beklager, dere som bruker rullestol eller har mindre enn 10 prosent syn, men dere får visst ikke jobbe likevel.

Men når folk trenger å se en rullestol eller blindestokk for å akseptere at en person har rett til uføretrygd, går det utover de 60% av dem som får uførepenger på grunn av «usynlige sykdommer» — traumer, kroniske sykdommer, andre tilstander og skader som ikke synes, men som kan gjøre livet nesten ulevelig, eller gjøre det umulig å være ute i fast jobb uten tilrettelegging. Og det er utrolig hvor mange alvorlige lidelser og skader som kan bli til usynlige sykdommer, bare samfunnet stigmatiserer dem nok.

Så på samme måte som du gjerne bare får glansbilder når du følger noen i sosiale media, får du ofte bare se og høre om de gode dagene, og fasaden, til dem med usynlige sykdommer:

  • Du får se den ene dagen i løpet av en uke, eller måned, nabogutten med ME klarer å stå opp, gå ut døra, og ta en mocca på kjøpesenterkafeen for å komme seg ut av soverommet og leiligheten sin litt. Du ser ham ikke resten av tiden, når han ligger alene i mørket med sovemaske døgnet rundt, og du aner ikke hvor mye den ene turen til kjøpesenteret koster ham.
  • De får se hun som sliter med en spiseforstyrrelse sitte og le med venner på stranden og se lykkelig og normal ut, og du skjønner ikke hvor stor jobb det er å være i behandling og følge opp behandlingen med utallige Nav-møter, lege- og psykologtimer, turer til apotek og opphold på behandlingssteder, et regiment av medisiner som må tas til riktig tid uansett hvor sliten og sløv du er, og at hun faktisk jobber beinhardt med selve psykdommen sin og ikke har overskudd etter alt det til å være i jobb.
  • Du ser hun du gikk i klasse med i grunnskolen gå tur eller gå på fest, selv om hun har fortalt deg at hun ikke klarer å jobbe fullt på grunn av diagnosen sin, og du reagerer fordi du ikke forstå at én persons 50% stilling er en annen persons 100% stilling, og at ingen kan kreves å jobbe så hardt at de blir så utmattet at de ikke orker å gå tur eller gå på fest på fritidien. Istedenfor å glede deg over at hun har en god dag og er på tur, erger du deg over at hun ikke er på jobb.

Jeg var en gang i et Nav-tiltak som het Folk i arbeid, som gikk ut på at vi møtte et sted fem dager i uka og drev med jobbsøking, fikk kursing, og gjorde ting som å dra på tur og lage mat sammen. Jeg slet en del på den tiden og begynte å få en del fravær, og én av de andre deltakerne, som av en eller annen grunn alltid drev å spurte ut folk om hvorfor de ikke hadde møtt opp eller hvorfor de kom for sent, kom flere ganger bort til meg når jeg kom inn døra og skrev meg inn og spurte om jeg hadde lov til å være borte. Jeg ble såpass satt ut av at han spurte, som du gjerne blir når noen plutselig spør om noe som ikke angår dem, at jeg ikke hadde noe godt svar. Noe som selvfølgelig forsterket inntrykket han hadde laget seg av at jeg bare ikke gadd å stå opp og komme meg av gårde.

Denne onde sirkelen går igjen ellers i samfunnet — noen har en stigmatisert lidelse eller skade det ikke er lett å være åpen om eller forsvare, og tabuet gir igjen mer grobunn for fordommer og myter, og gjør at folk gjerne lager seg sine egne forklaringer på hvorfor noen forsvinner fra jobb eller skole.

Disse forklaringene, enten de er om enkeltpersoner eller selve lidelsene, har igjen en tendens til å bli ganske innarbeidet når vi først tror på dem, uansett hvor lite dekning det er for dem, noe som er spesielt skadelig i små bygder der alle kjenner alle. Jeg leste en gang en historie om en kvinne som begynte å jobbe på Nav-kontoret i hjembygden sin, og fikk sjokk da hun således fikk innsyn i de egentlige historiene til dem som sladrekjerringene i bygda trodde de visste alt om.

Det går heldigvis an å, sakte, men sikkert, opplyse og forbedre holdninger. Det som jeg tror overrasket meg mest med Holmås’ bok var at hun skrev at kreft, av alle sykdommer, opprinnelig ble oppfattet som et resultat av dårlig karakter. Kreft, som vi alltid trekker frem som sykdommen folk har forståelse for, som folk med usynlige eller misforståtte lidelser og tilstander tar seg i å ønske at de hadde istedenfor PTSD, ME eller endometriose. De kreftsyke måtte visstnok kjempe en beinhard kamp for å få respekt for kreftpasienter som gruppe og penger til kreftforskning.

På samme måte har vi et stykke igjen før stigmatiserte lidelser som endometriose forstås og aksepteres, og før folk forstår at psykiske lidelser kan ta fra deg livet på samme måte som somatiske lidelser, men det er altså heldigvis fullt mulig.

Del tre, om opplevelsen av ikke å kunne jobbe pga diagnose eller skade, kommer snart

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Forakten for de uføre

Dette er det første i en serie av innlegg om kronisk sykdom og holdninger til mennesker som får uføretrygd i Norge.

Min største frykt er å ende opp som ufør. Å ikke «bli til noe». Jeg har mistet en del år av livet til alvorlig sykdom, har en avbrutt høyere utdanning, og sliter med å komme ut i arbeidslivet. Forhåpentligvis finner jeg meg en jobb, med eller uten høyere utdanning, men jeg vet at de med mitt utgangspunkt i livet har mye høyere sjanse for å bli stående utenfor.

Det er rart hvordan vi som barn tar det for gitt at vi skal finne oss en jobb, stifte familie, og kjøpe oss bil, hus, hytte og hund, og at vi vokser opp med en forestilling om at vi kan bli hva vi vil. Men kanskje det er derfor, fordi vi vokser opp med å ta alt dette for gitt, og at «alle» skal jobbe når de blir stor, at det er så vanskelig for enkelte å godta at noen som havner utenfor faktisk ikke gjør det av egen fri vilje?

Jeg lurer også på om selve uttrykket «uføre» i seg selv kan ha en del av skylden. Gruppen av mennesker som mottar uføretrygd er like blandet som gruppen av mennesker som barne- og ungdomsskoleelever som ikke møter på skolen, eller mennesker som er innlagt på sykehus. En 46-åring som er innlagt etter å ha kjørt av veien i fylla er i en helt annen situasjon, med et helt annet utgangspunkt, enn en syvåring med leukemi, men de er begge «innlagte», «pasienter» og «på sykehus». På samme måte er «uføre» såpass forskjellige at det føles feil å omtale dem som én stor gruppe, i hvert fall når de, ulikt de innlagte på sykehus, er såpass stigmatisert som de er.

Men det er selvfølgelig også mer konkrete grunner til at folk er skeptiske til dem som får uføretrygd. Argumentet som går igjen er at det er skjedd en stor økning i antall mennesker på trygd, og at dette igjen gjerne skyldes at flere enn før ikke gidder å jobbe, eller at det har blitt for lett og makelig å bli sittende hjemme.

Eksplosjonen i antall uføre

Det stemmer at det har vært en jevn økning i antall mennesker som får uføretrygd i en eller annen form, men ifølge Aftenpostens gjennomgang av statistikken er det ikke akkurat en bratt kurve: andelen har økt fra 9,5 prosent i 2010 til 10,3 i 2019, og bildet enkelte har av mottakere av uføretrygd som unge som ikke gidder jobbe stemmer heller ikke, ettersom unge bare utgjør rundt seks prosent av statistikken.

En økning i antall uføre kan uansett skyldes mange ting, på samme måte som det kan være mange grunner til at en større andel av befolkningen på et tidspunkt er innlagt på sykehus. For eksempel er det blitt vanskeligere for de uten høyere utdanning å få jobb, mange tilstander og diagnoser blir ikke tilstrekkelig tilrettelagt for, gratistilbud og psykiatri blir stadig kuttet i, og flere er endt opp på uføretrygd fordi perioden hvor du kan få arbeidsavklaringspenger er blitt betydelig kortere. Samtidig stiger antallet unge med psykiske lidelser, som sammen med muskel- og skjelettsykdommer er den vanligste grunnen til at mennesker ender opp på uføretrygd i Norge.

Det er et paradoks at det blir vanskeligere og vanskeligere for nordmenn å få jobb, samtidig som vi blir mer og mer uglesett hvis vi ikke har jobb.

Det er mulig at det også er skjedd en økning i antall late unge mennesker, i takt med at Internett og dataspill har gjort det mindre kjedelig å sitte hjemme, men unge som ikke jobber så hardt som de burde med å søke jobb fordi de heller vil henge med venner eller spille dataspill er nok heller mammasnyltere enn trygdesnyltere. Årsaken til at flere unge får uføretrygd nå enn for 10 år siden er langt mer sammensatt.

Forakten for de fattige

Det faktum at flere er på uføretrygd nå enn før betyr uansett ikke at de som faktisk trenger den plutselig har mindre behov for den. Om vi leser at det er flere innlagte nå på sykehus idag enn før av forskjellige grunner, ber vi ikke politikerne om å gjøre det mindre attraktivt å være på sykehus ved å redusere antall sykepleiere, kutte i budsjettet til sykehusmat, eller fjerne tilbud som terapihunder, sykehusklovner, eller dekning av pasientreiser. Vi lager ikke noe skremselsbilde av en «eksplosjon» av sykehusinnlagte som heller vil slappe av gratis på sykehus enn å studere og jobbe.

Problemet er at når «uføre» ses på som én stor, ensartet gruppe, og nyhetene stadig melder om at det blir flere og flere av dem, blir det fristende å ty mer og mer til pisk, heller enn gulrot, spesielt når politikere også vet at det drar velgere å kutte i velferden til denne «kasten» av mennesker. Det virker også som at, som en venn av meg tørt bemerket, at «Høyre tror at rike får det bedre bare de får mer penger, mens fattige får det bedre bare de får mindre penger». Hvis du vil at en mellomleder skal yte mer, er det bare å lokke med bonuser og skattefradag, så har han noe å strekke seg etter. Vil du ha en yrkesskadet tømrer til å gå opp i stillingsprosent? Ta fra henne halve inntekten, så skal du se smertene hennes forsvinner.

Og samtidig som søkelyset rettes så kraftig mot trygdesvindel, som koster samfunnet 10 milliarder i året (hvis du tar med utenlandske kriminelle nettverk), blir ikke folk på langt nær like irritert over avsløringer som at 23 milliarder kroner ble gjemt bort i utlandet i 2017, og det er nærmest sosialt aksepterte å jobbe svart, eller benytte seg av svart arbeid, selv om skatteunndragelse koster samfunnet svimlende 150 milliarder årlig.

At andre ting koster samfunnet mer gjør selvfølgelig ikke trygdesvindel mindre alvorlig, men det setter ting i perspektiv, og det gjør at det irriterer meg når folk, og spesielt politikere, peker på akkurat mennesker som svindler trygdesystemet, eller som ikke gidder å ta seg sammen og komme seg ut i jobb, som et såpass stort samfunnsproblem som truer velferdsstaten, samtidig som de rike får skatteletter, arveavgiften avskaffes, og systemet med skattemeldinger forblir tillitsbasert.

Det har gjerne en sammenheng med at uføre har mindre politisk innflytelse enn middelklassen og rike forretningsmenn, og dermed mer beleilig å bruke som syndebukk, litt på samme måte som flyktninger og innvandrere: det blir flere utlendinger, samtidig som det skjæres i budsjettene, så utlendingene må ha skylda. Det ser også i stor grad ut til å skyldes uvitenhet og fordommer som dessverre fortsatt finnes hos altfor mange i samfunnet vårt, både mot «uføre» som gruppe, og diagnosene de melder om.

Videre til del to


Anbefalt videre lesing:

  • Forakten for de uføre. som i stor grad inspirerte, og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var mer allmenn kunnskap, fordi det er mer på å «menneskeliggjøre» mennesker som får uføretrygd, ved å minne oss på at det er konkrete grunnene til at de blir uføre.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Om å gi tilbakemelding

Jeg har gjort en litt spesiell ting. Eller, for meg var den spesiell.

For en tid tilbake, da jeg var ferdig på gården, ble jeg tildelt en praksisplass på et spisested jeg ikke skal nevne navnet til, som viste seg å være veldig… lite profesjonelt. Sjefen var den mest useriøse arbeidsgiveren jeg har hatt, arbeidsmiljøet var veldig lite inkluderende, og de var plutselig ikke interessert i å ha meg der lenger da den verste julestria var over, så da fikk jeg plutselig beskjed om at de hadde avsluttet kontrakten min. Jeg fikk aldri noen skikkelig avslutning, for plutselig var hun umulig å nå på telefon (mangelfull kommunikasjon var et av varemerkene hennes).

Veldig ofte når noen gjør oss mennesker noe, så prøver vi gjerne bare å legge det bak oss, om vi ikke skylder på oss selv for at det skjedde. Vi har av en eller annen grunn en tendens til å reagere mye sterkere når ting skjer venner av oss, istedenfor oss selv. Det er gjerne først da sinnet kommer, og oppfordringene om å klage, og formaningene om at dette må du ikke la dem slippe unna med, osv. Men jeg har tenkt på den praksistiden en stund, og følte for å lufte noen tanker.

Jeg trengte ikke noen unnskyldning eller forklaring, eller å få ut frustrasjon eller skjelle henne ut, men jeg fikk lyst til å fortelle hvordan jeg opplevde det som skjedde. Kanskje jeg kunne få henne til å tenke litt.

Så jeg skrev et brev til henne. Jeg forklarte hvordan jeg hadde oppfattet henne og væremåten hennes, at jeg opplevde arbeidplassen som veldig lite inkluderende, hvordan jeg hadde det i ettertid, og at en faktisk har et reelt ansvar når en bestemmer seg for å ta inn noen på praksisplass.

Vet ikke hvordan hun kommer til å ta den, og får gjerne aldri vite det heller, og jeg bryr meg i grunnen ikke. Jeg ville fortelle henne hvordan det opplevdes for meg, og det var egentlig alt jeg trengte. Og det føles godt. Jeg vet at jeg kan få hva som helst som svar når jeg skriver et sånt brev, og det får bare være, det viktigste er at jeg har fått ut det jeg hadde på hjertet.

Jeg vet at for noen er dette langt mer naturlig å gjøre enn andre. Noen er flinke til å klage, andre prøver å heve seg over ting. Men jeg er ikke verdens flinkeste til å si fra i utgangspunktet, noe som jeg tror kommer av at jeg ble mobbet en god del da jeg var yngre, så jeg har vel endt opp med en slags lært hjelpeløshet, fordi jeg har «lært» at det ikke hjelper å si fra til eller om teite mennesker, og at det beste er å bare heve seg over dem og gå videre. Jeg vet hvor ulogisk det kanskje høres ut, men gammel vane vond å vende osv.

Men jeg merker at jeg har blitt flinkere til å si ifra i det siste. Og det kjennes godt.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive her.

protesters walking on street

Pexel free photos

USA viser seg fra sin verste side for tiden.

Vi får se folk som er så ignorante og virkelighetsfjerne at det rett og slett kan være farlig å be dem ta på en ansiktsmaske eller holde én meters avstand. Vi har fått se politi og militære angripe over 100 journalister, og fredelige, ubevæpnede demonstranter. Forsvarssjefene nekter å forklare seg for kongressen. Objektive fakta virker som de betyr mindre og mindre. Og Trump har fått alskens rasister og tilhengere av diktatorer til å vise sine sanne ansikt:

Perhaps strangest of all, it wasn’t just Trump but his supporters who seemed to have come out of nowhere, suddenly expressing, in large numbers, ideas far more extreme than anything that has risen to such popularity in recent memory. In South Carolina, a CBS News exit poll found that 75 percent of Republican voters supported banning Muslims from the United States. A PPP poll found that a third of Trump voters support banning gays and lesbians from the country. Twenty percent said Lincoln shouldn’t have freed the slaves*.

Jeg vet ikke om jeg vil ta med de som demonstrerer for å få samfunnet gjenåpnet, for jeg vet at sikkerhetsnettet i USA er bortimot ikke-eksisterende, og at mange sikkert desperat trengte pengene. Jeg vet ikke om jeg vil skrive noe om Trumps bidrag, for alle som leser aviser eller ser nyhetene, og alt han har gjort siden koronapandemien og raseopptøyene begynte hadde tatt for mange avsnitt å oppsummere.

Men det er utrolig tøft å følge med på det som skjer der borte nå. Jeg bodde selv i Houston fra 2001-2004, og jeg opplevde all motstanden som Bush, selv om jeg gikk på skole i hjemstaten hans. Jeg trodde bedre om USA. Jeg var bekymret for at Trump skulle vinne, men da han ikke bare gjorde det, men også beholdt støtten fra 40+% av befolkningen samme hva han gjorde og sa, ble jeg bare utrolig skuffet.

I det minste kommer alt frem i lyset nå. Det er tøft å se demonstrasjonene, og nyhetene om journalister som blir arrestert eller beskutt, all rasismen, hvordan demokratiet virker som det forvitrer og ike klarer å stoppe Trump, og hvor sårt politiet og rettsystemet i USA trenger reformering. Og for den saks skyld hvor dårlig forberedt helsesystemet i landet var på en pandemi. USA virker på mange måter som en dysfunksjonell skygge av seg selv.

Men det føles også som en renselsesprosess. Som å dra av en bandasje så du får se sår som ikke har blitt stelt på altfor lang tid. Både USAs befolkning og resten av verden får se alle problemene som de er, sterkere enn på lenge. Jeg er selvfølgelig ikke for at folk tyr til vold, og jeg er redd for at demonstrasjoner akkurat nå bare vil føre til enda flere koronadødsfall, men jeg er på en måte også glad det skjer nå. For det kan virke som det kan føre til endring denne gangen. Det er også godt å se at så mange republikanere endelig kritiserer Trump, istedenfor å følge ham blindt.

Jeg har ingenting å bidra med om spørsmålet om rasisme i USA, i form av lenker, fakta eller råd. Ikke fordi jeg er en priviligert hvit cis-hetero (osv.) mann, som mange sier — vi  kan lese seg opp på emner om rasisme på samme måte som vi mennesker kan lese oss opp på andre emner. Vi kan selvfølgelig aldri få samme innsikt som de som opplever det selv,  men vi har heldigvis evnen til å ta til oss fakta og oppleve empati.

Men som sagt, så er ikke dette noe jeg har satt meg inn i, så jeg føler ikke det blir riktig å lenke til organisasjoner eller komme med konkrete oppfordringer til hva folk kan gjøre. Men jeg vil likevel oppfordre folk til å gjøre noe. Les bøker. Snakk med de som faktisk kan dette og hør på hva de har å fortelle, og lytt til rådene deres. Si fra når folk er rasistiske.


*merk at Snopes har bedømt det siste punktet, om Trump-disiplenes mening om at Lincoln befridde slavene, som «blandet».