Folkehøyskoleårets stadier

Etter å ha gått to år med folkehøyskole, tenkte jeg at jeg kunne lage denne fine oversikten så du vet hva du har i vente :3 .

1966309_10153872062715422_1667387489_o1. Bli kjent-stadiet: alt er nytt, du kjenner nesten ingen bortsett fra de du ble kjent med på gruppen på Facebook eller eventuelle venner som begynte på samme skole som deg. De fleste er supersosiale og kjempehyggelige, med veldig lav terskel for å gå bort til fremmede folk for å snakke. Det føles som du har en hel evighet med folkehøyskole foran deg. Du begynner gjerne ikke på vanlig timeplan før om en stund, og mangelen på faste rutiner utenom måltider kan gi en følelse av at du ikke gjør annet enn å spise.

2. Frøken Strøken-stadiet: du vil gjøre et gjøre et godt inntrykk ovenfor de du går i klasse med og bor samme med, så du gjør deg flid i å alltid komme presis, holde det ryddig og rent rundt deg, og følge alt av skolens regler, gjerne mer enn til vanlig. Du er gjerne i en slags «nyttårsforsett»-modus hvor du lover deg selv at du skal holde den samme høye standarden hele året, og du legger planer for alle mulige fantastiske ting du må få gjort før året er omme. Det virker helt utenkelig at du skal bli uvenner med noen, spesielt ikke de du går i klasse med!

ch_habit

3. Dramastadiet: etter å ha bodd oppå hverandre noen dager eller uker og folk har gitt opp å prøve å være perfekte 24/7 begynner gnisningene. 99% av tiden dreier det seg om småting som føles mye større når de kommer fra mennesker du er «stuck» med, som at noen har spilt for høy musikk, glemt å fjerne hår fra dusjsluket, eller lagt igjen tomme chipsposer og colaflasker etter en brettspillkveld på oppholdsrommet. Det er også populært å klage på maten som serveres i matsalen, med eller uten god grunn. Symptomer på dramastadiet er bitching, opphetede internat- og klassemøter, passiv-aggressive post-it-lapper og furtne meldinger på Facebook. Dramastadier kommer og går gjennom hele året, som oftest innad i klassen du går i.

5f133b2f9879bc202cb3bc9cdc838069

4. Hverdagsstadiet: dere har begynt på normal timeplan og begynt å komme inn i «folkehøyskolerytmen». Det er gjerne ikke så viktig å være sosial og aktiv, for du har jo et evig langt folkehøyskoleår foran deg, så forskjellige ting kan utsettes til i morgen eller «til uka». Du merker at det er tyngre å stå opp tidlig på morgenen enn i Frøken Strøken-stadiet, og du begynner gjerne å kjenne på en følelse av «åh, jeg gå på skolen», der du i begynnelsen bare var kjempeentusiastisk. Du legger luftige planer om hvordan du skal drive med det du gjør på folkehøyskolen resten av livet.

Calvin_and_Hobbes_1280_Wall_by_LamboMan7

En folkehøyskoleklasse i et nøtteskall

5. Shit-tiden-flyr-stadiet: inntreffer også gjentatte ganger i løpet av året, gjerne når du når en «milepæl», for eksempel når det plutselig er gått to uker eller når du oppdager at du er halvveis gjennom første semester. Felles for disse stadiene er utsagn som «shit, allerede?!» og «tiden går bare fortere og fortere».

1558451_10154038852390422_5603729552695182697_n 6. Panikkstadiet: året nærmer seg slutten, og du innser plutselig at du bare har noen måneder eller uker igjen. Dette fører gjerne til et Frøken-Strøken-stadium nummer to, hvor du er kanskje er kjempesosial og aktiv, og gjerne skulle ønske du kunne begynt fra begynnelsen og vært så aktiv året gjennom.

7. Avskjedstadiet, eller hvor-faen-ble-det-av-året-stadiet: det er siste uka, normal timeplan er gjerne over, og du har bestilt billetter eller avtalt henting/kjøring hjem. Du tenker kanskje på tingene du planla å gjøre, og skjønner at du bare burde ha gjort dem, istedenfor å skyve dem frem i tid. Du er gjerne innstilt på forsoning med de du har vært i konflikt med, og du samler hilsener i årboka di.
10338874_10154164427405422_3701701311701843122_n

Sprangriding

Det er vår og veldig lite igjen av folkehøyskoleåret, og klassen har arrangert sprangstevne som vi skal vise frem for resten av skolen. Jeg har meldt meg på, selv om dressurstevnet ikke gikk så bra, og jeg er kjempenervøs, selv om vi har «jukset» ved å numrere hindrene og røpe programmet flere dager i forveien. Men nå har jeg fått på meg rideklærne, salt opp og varmet opp hesten, og stilt meg i kø utenfor, så det får gå som det må gå.

Det er ikke før jeg skal inn i hallen at jeg innser at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre før start. Jeg har bare sett sprangstevner som tilskuer, og ikke helt fått med meg hvordan jeg faktisk begynner. Jeg blir nervøs og engstelig, men ved start står det heldigvis en som blidt forteller meg at jeg skal rope klar, og så ta en volte (en slags «360» med hesten), og så ta fatt på løypa. Så forteller hun meg at med Snotri, islandshest-vallaken jeg rir, er det bare å gallopere så fort som mulig.

Som sagt så gjort. Jeg roper klar, tar volten, og begir meg nedover langsiden, over tre hindre, til den andre siden av ridebanen. Snotri elsker å hoppe hindre og er 100% med fra første sekund. Husker ikke løypa hundre prosent i hodet lenger, det tror jeg ikke jeg gjorde da heller, men de kjørte som sagt heldigvis numrerte hindre, og jeg tok det uansett på Gefühlen uten å gjøre feil: langs den andre langsiden inntil gjerdet, over et hinder, tilbake igjen over hindre, og så er det kortsiden igjen og jeg blir bitte litt usikker.

«Please vær hinder seks», tenker jeg da jeg nærmer meg bommen jeg har sett meg ut. Det er nummer seks, og over bærer det. Så er det den «brutte linjen», hvor jeg må svinge hesten mot høyre for så å plutselig sikte inn mot bommen jeg skal over. Den uventede svingen kommer brått på Snotri, og jeg kjenner han må «stokke om» beina før han flyr over også dette hinderet. Så er det å svinge rundt og ri gjennom start og ned de tre første hindrene enda en gang, og alt jeg tenker er «ikke dett av, ikke dett av!». Jeg detter ikke av, Snotri hopper over alle tre hindrene, og tribunen bryter ut i applaus.

Jeg er overlykkelig.

En av tingene jeg elsket mest da jeg gikk hest var sprangriding. For meg var det hest på sitt beste: du satt ikke bare på et stolt, kraftfullt dyr, og det gikk ikke bare fort, men hesten hoppet over hindre også. Ingenting var bedre.

Sprang er en gren som er litt mer tricky enn den først ser ut, noe jeg fikk erfare da jeg begynte på hestelinja og ville begynne rett på hopping over 50 centimeters bommer 🙂. Nei, sorry, Øyvind måtte pent først lære seg å ri som alle andre, og vi nye måtte hoppe over bommer som lå på bakken mens læreren terpet på stillingen vi skulle innta i hoppet, som er en slags halvveis sittende, halvveist stående positur som må times helt riktig med hoppet til hesten.

Riding generelt handler mye om rytme; beveger du deg ikke i takt med hesten, går det ut over rumpa di, pluss at brystkassen din kjennes ut som om den blir filleristet inni deg bare av lett trav, og i sprang er det spesielt viktig at du forlater salen i riktig øyeblikk, samt at du klarer å holde stillingen uten å miste balansen. Men når du først klarer det, er det en opplevelse uten like, spesielt når du tar flere hindre på rad.

Det høyeste jeg har hoppet så langt er 60cm. Drømmer om å ta høyere hindre, selv om 100-150cm virker helt uvirkelig, og jeg storkoser meg med å hoppe rundt 50. Får en utrolig følelse av å hoppe med en hest, enten det er over et hinder på en ridebane eller over en bekk i skogen.

11 flasker cola på hylle…

Bor hjemme hos foreldrene til jeg finner jobb og eget sted, men nå er de borte over helgen, så jeg har huset for meg selv og nyter det. Gleder meg vilt til neste uke, både på grunn av at jeg mest sannsynlig får ri for første gang på en evighet, og fordi jeg får besøk fra Stavangår, men akkurat nå er det bare å slappe av og passe hund og katt. Har òg endelig sagt meg fornøyd med colaprosjektet mitt:

Har samlet fornavnene på de 10 jeg gikk i klasse med på Namdals 13/14: gjengen jeg hang sammen i stallen et år og har så mange forskjellige minner i lag med. Et helt skoleår som rommet utfordringer og mestring, latter og tårer, krangling og kos, riding til den store gullmedalje og store mengder kake.

Tok en god stund og mange turer innom butikker og beninstasjoner før jeg ble såpass ferdig som jeg ble, og enda er det flere navn som ikke helt stemmer, pluss at Tina selvfølgelig skulle vært i rødt som resten av klassen, men er fornøyd med bare å ha funnet alle, og ville ha bildet lastet opp så fort som mulig😉. Pluss at jeg merker at jeg er bitte litt lei av å tråle butikker etter colaflasker med riktige navn; serr, hvis du syns det er frustrerende ikke å finne navnet ditt, så prøv å finne et helt fotballag. Noen navn følte jeg at jeg fant hver gang, men andre dukket liksom bare aldri opp. Så var det et par jeg hadde sett før jeg bestemte meg for å satse på å begynne å samle flasker, men som jeg selvføgelig ikke fant når jeg først var begynt å kjøpe inn flasker.

Hadde som målsetning at det fikk holde med navn som lignet på de jeg var ute etter, eller Cola Light istedenfor Cola, så det var et par som ble kjøpt inn og erstattet, et par av dem rimelig fort, for eksempel fant jeg «Ingeborg» i butikken jeg sjekket rett etter at jeg kjøpte «Ingebjørg», etter å ha gitt opp førstnevnte etter lang tids leting. Fant også en flaske med «Gisle», som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte fordi det er navnet på minigrisen på Jørum Gård.

Er godt å være ferdig med prosjektet, og håper jeg klarte å spre litt glede til klassen og andre som snubler over bildet på Face. Det beste med opplegget tror jeg er at det til syvende og sist faktisk egentlig ikke kostet noe, fordi cola er noe jeg kjøper innimellom uansett. Drikker dem opp i november når de nærmer seg datostemplingen, men akkurat nå pryder de hyllen på rommet mitt, og det vil de få fortsette med en god stund til 🙂.

When you let it go

Kjenner faktisk jeg savner folken. Det var en litt vemodig følelse å komme hjem til Bergen og skulle slette alle alarmene som hadde varslet meg om frokost, valgfag og andre gjøremål gjennom et helt skoleår, og når jeg snakker med venner på Face kjenner jeg virkelig at jeg savner å ha mer kontakt med dem enn å utveksle ord på en skjerm. Bestevennen min fra folken kommer innom Bergen til høsten på vei til og fra Nesbyen for å hente hundevalp, og skal overnatte hos meg et par netter den ene gangen, så vi får henge med hverandre litt da, noe jeg gleder meg utrolig til, men ellers er det rimelig «dødt» her.

Mot slutten av året må jeg si jeg bare var drittlei skolen, drittlei meg sjøl, og drittlei alt, gikk både på miljøet på skolen og personlige ting, men på folken hadde jeg alltid mange rundt meg, og det var alltid noe som skjedde, og var det stille kunne du dra igang ting. På dagtid var vi i stallen, og ellers gikk det i valgfag, skolearrangementer og fritidsaktiviteter. Dagene hadde innhold og mening, og året hadde en målsetning, og jeg tror kanskje jeg tok det litt for gitt, og lot de dårlige sidene overskygge litt, og at det ble litt som i sangen, «only know you love her when you let her go», hva vet jeg. Har uansett veldig mange gode minner fra folken, langt flere enn de dårlige, og ville absolutt ikke vært det året foruten. Kunne være krevende til tider selv også, og selv om ja, jeg har folk jeg tidvis fremdeles kan være sint på, så er det også opptil flere jeg har dårlig samvittighet ovenfor.

Ellers gjør jeg fremskritt med mobilen jeg driver og får kustus på. Kameraet er på tre megapiksler og uten blitz, så løftet om at jeg «skal legge ut bedre bilder når jeg bare har fått ny mobil» tror jeg ikke jeg nødvendigvis klarer å oppfylle, men har nå lekt meg med å ta og redigere bilder allikevel 🙂.

Dessuten har kjære Lise hadde lagt ut bilder av seg selv med islandstroll, og siden dette er yndlingshesterasen min ville jeg legge inn en kommentar som sa «gjør livet til en fest, ri islandshest!». Som sagt, så gjort. Etter å ha fomlet med touch-skjermen i et minutt eller så hadde jeg lagt ut min første Instagram-kommentar:

Så flink.

Folkehøyskolemimring

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, se på det som en slags refleksjonstekst.

Du lærer en del av å gå folkehøyskole og tilbringe så mye tid oppå andre mennesker. Jeg har lært å si «ass» på slutten av setninger, å si «kødda» selvironisk når jeg tar feil om noe, at «beis» kan bety sex og at «flæ» betyr fest, at det finnes mennesker som kaller vafler «bakels» og at tortilla også kan kalles «tacolompe». Jeg har sett leverpostei på vafler og lært meg å like blåbærsyltetøy på brødskiva, og jeg har begynt å si «lille venn» til hestene.

Men tenker ikke bare på små ting – når du går folken møter du et «mikrokosmos» av veldig mange forskjellige typer folk. Hvordan kullet er og «føles» varierer selvfølgelig fra år til år, Namdals 13/14-kullet var veldig annerledes enn de jeg gikk Fjordane 10/11 med, men sitter og tenker på alle de jeg ble kjent med dette året. De som inspirerer deg, som bare er på en sånn måte at du får lyst til å ta etter dem. Hun kloke som turde å si ting rett ut til folk, hun som omtrent alltid klarte å være smilende og selvironisk når hun snakket om feil hos seg selv, solstrålen som alltid hadde energi til overs og arrangerte spontan fest en oktoberdag vi satt og var deppa, og de som hadde livshistoriene og/eller -situasjonene som jeg fremdeles får lyst til å gråte når jeg tenker på dem. De som sto på og kom seg av gårde på undervisning og aktiviteter selv når de var aldri så slitne, til det punktet hvor jeg nesten begynte å bekymre meg for at de skulle bli utbrent.

Du kommer òg så tett på folk at du gang på gang blir mint på at alle har sin historie og erfaringer, som de gjerne ikke vil vise andre så fort de blir kjent med dem, eller de deler forholdsvis «ufarlige» eller grunnleggende ting som at de sliter psykisk eller at de har vært under barnevernet. Så, når det kanskje er gått en stund, får du vite mer. Motet til å åpne seg om tragiske eller fæle ting kommer gjerne før lenge etter at du har blitt veldig godt kjent med og glad i vedkommende, sånn at det du får høre kommer som en stor bombe (ikke at jeg er helt uskyldig der selv), spesielt om det er ting du kjenner deg igjen i selv. Plutselig har du et helt nytt syn på en person, eller du får vite at noen har vært gjennom det samme som deg, så har du noen å åpne deg til.

Har selvfølgelg vært en del destruktivt i løpet av de ni månedene òg, da, selv om de fleste var snille… drama og baksnakking, ryktespredning, massevis av drittslenging og dømming, klaging, bråk på internatene, prektige folk, utfrysning, kjipe spørsmål, kommentarer og misforståelser (en klok venninne av meg delte et bilde på Face hvor det sto «jeg har ingenting imot å bli hatet, men jeg hater å bli misforstått» — kjenner meg igjen der, ass’) og noen få personer er jeg faktisk egentlig bare like glad for at jeg ikke trenger å forholde meg til mer (var faktisk én jeg blokka fra Face det øyeblikket hun hadde dratt, så glad var jeg for å slippe å forholde meg mer til den personen :p). Men merkelig nok følte jeg at jeg var glad i og hadde et godt forhold til de som mange andre så på som «drittunger». Verden er rar.

Selvfølgelig opplever du alle disse tingene, gode og vonde, utenfor folkehøyskoler òg, du møter jo mennesker hele livet, og mye av «lærdommen» her er jo ting jeg og sikkert de fleste er klar over fra før. Men du kommer så tett innpå folk på folkehøyskolen, du blir veldig godt kjent med de du er med veldig fort, og kullet blir som et lite samfunn i miniatyr, i og med at det kommer folk dit fra alle kanter av landet, fra flere aldersgrupper, og fra alle mulige miljøer og «bakgrunner» mellom himmel og jord.
Da føler du alt dette så mye tettere.

Tryllet bort

Dette har vært en lang dag, med mange tårer. I dag hadde vi formell avslutning på Namdals folkehøgskole, og nesten alle er dratt hjem. Avslutningsdagen innebar skriving av hilsener i årbøker, taler, musikkinnslag fra utrolig dyktige elever, og en staude-arrangert «klemmekø» utenfor skolen hvor vi stilte oss i ring og alle klemte alle og sa ha det til hverandre. Så var skoleåret over. Sitter igjen med en minnebok full av hilsener fra venner og bekjente, noen fysiske ting fra året som jeg kommer til å ta vare på som dyrebare skatter, og en minner nok til å fylle en bok. Men med unntak av noen få medelever er altså alle dratt hver til sitt. Hele stedet er tomt.

Det er uvirkelig at dette plutselig er over. Vi var 56 elever da skoleåret tok slutt. Hvis du tenker på at en vanlig skoleklasse kan være på 20-25 elever, var vi like store som to parallelklasser. Denne «boblen», denne gjengen med gutter og jenter fra 16 til 28, fra hele landet og med alle slags bakgrunn og forutsetninger og livssituasjoner, har jeg delt alt med et helt skoleår. Det høres så klisjéaktig ut, men når du går folkehøyskole er du en del av en storfamilie. Jeg har bodd i et minisamfunn hvor de jeg har bodd sammen med og spist middag med, hatt undervisning med, hengt med på fritiden og dratt på ferieturer med har vært de samme menneskene. Som folkehøyskoleelev kan du holde kontakten med de hjemme, og du kan bli kjent med de som bor i bygda, men trenger du å snakke face-to-face med noen, eller å få praktisk hjelp med noe, så ender du mest sannsynlig opp med å gå til en medelev eller lærer. Vi har bare hverandre.

Å dra fra resten av kullet føles som å ha vært på ferie hos slektninger og skulle dra hjem, så tett er vi kommet på hverandre etter å ha bodd oppå hverandre og delt så mye med hverandre et helt år. Spesielt oss i hest i fokus har vært vår egen «boble i bobla», vi som har vært på Jørum gård fra tidlig på morgenen til skolen serverer middag. Men jeg kan ikke komme tilbake til dette forunderlige lille samfunnet som vi har hatt det et skoleår, for alle har gått hver til sitt, og selv om vi kan holde kontakten hver for oss blir vi aldri samlet som samfunn igjen. «Slekta» er blitt tryllet bort.

Har selvfølgelig visst lenge at skoleåret skulle ta slutt, men tror det begynner å gå opp for meg først nå hva jeg egentlig har mistet. Tenker både på undervisningen og på de små tingene som jeg har tatt for gitt. Måltidene i matsalen hvor vi skravlet og spøkte og lo så mye. Stundene i peisstua med venner som ga meg innføringer i alt fra ymse rare dialektord (bakels, bøss, flæ og tusen til) til aseksualitet og andre seksuelle legninger. Alle gangene jeg slentret ned bakken til den vakre lille bygda for å kjøpe iskaffe. Turene i skog og mark med valgfag naturvandring og bålmat. Å kunne ta turen til peisstua for å se om det er noe liv, eller bestemme seg for å samle en liten gjeng og ta en tur i skog og mark. Alt det er over.

Det rareste er at jeg som nå går ut av FHS for andre gang kanskje burde taklet dette bedre, men det har snarere vært tvert imot. Holdt seriøst på å begynne å gråte nå sent på kveld når jeg satt på oppholdsrommet vårt med en kjær klassekamerat og mimret om det som hadde vært, og snakket om hvordan alt var ugjenkallelig over. Er en rar følelse nå som folk har dratt og jeg selv setter meg på toget i morgen. Alt av konflikter betyr liksom ingenting mer, og kanskje betydde de aldri så veldig mye i utgangspunktet. Men det blir jo sånn når du bor så tett på hverandre og trenger hverandre — små ting blir plutselig veldig viktige, for du kan ikke velge bort de du er i konflikt med.

Får se å komme meg i seng så jeg får kommet meg opp og sagt ha det til fineste folkene i morgen. Skal bli godt å komme seg hjemover med toget i morgen med fjellet mitt av baggasje, for da er jeg i det minste på vei, selv om reisen tilbake tli hjemlandet (Bergen) vil ta et halvt døgn.

Stå på!