Jeg er blitt onkel for første gang.
Jeg vet dette er veldig stort, men jeg klarer ikke glede meg over det. Familiehunden Sasha har vært syk og svak en stund, og på forrige besøk hos dyrlegen, da hun egentlig skulle opereres for en svulst som vokste på nakken hennes, ble det påvist at hun hadde leverkreft. Hun ble ikke operert, istedenfor ble hun satt på lindrende behandling og gitt en ny time nå kvelden som var. Da hadde Sasha rukket å bli nesten 16 år, og jeg husker henne nærmest som den perfekte hund.
Sasha har vært ute en vinternatt før, men denne gangen var prognosen og formen hennes så dårlig at vi tok den tunge beslutningen å la henne slippe mer, og hun fikk sovne inn med matmor og matfar, jeg, og en god venn av meg som ble med som moralsk støtte, og for selv å ta farvel med en hund hun hadde blitt veldig glad i. Hun kalte alltid Sasha for «godjenta», og Sasha var virkelig en helt uvanlig snill og godslig hund. Selv folk som egentlig ikke likte hunder smeltet da hun kom og så opp på dem med dådyrblikket sitt, og la hodet tillitsfullt i hånden deres når de satte seg ned for å klappe. Hun var også gløgg og klok som få, og simpelthen elsket stundene da vi tok frem klikkeren for dressur og hjernetrim.
Jeg drev forresten aldri med jakt selv, men siden hun er gordon setter må det vel nevnes at hun også var en framifrå jakthund 😉 .
Digre, kraftige Sasha, som fremmede som skulle klappe som oftest trodde var en særdeles stor hanhund, var også katten Mios bestevenn og klippe, som hun visste ville komme settende hvis hun hørte at hun hadde råket ut for en olm nabokatt, og som hun alltid kunne krølle seg sammen inntil på sofaen hvis hun hadde blitt skremt av noe ute eller trengte trøst.
Pus var forståelig nok skeptisk i begynnelsen da det plutselig var en valp i huset hennes, men etter litt valpedressur, som innebar noe bruk av klør, og noen dask på snuten (som Sasha dermed ble lært opp til å gjøre selv, til andre unghunders store forundring) ble de raskt bestevenner, og Mio kom ofte løpende for å hilse på og leke når hun så at Sasha var ute på tur. Ofte kom hun sprettende, på stive ben, for å liksom erte på seg Sasha, fordi hun syntes visst det var like gøy å bli jaget som Sasha syntes det var å løpe etter henne. Var hun ikke i lekehumør, kunne hun komme bort bare for å snakke, og stryke seg inntil beina til Sasha. Har et spesielt kjært minne hvor Sasha er ute på plenen og Mio kommer bort og begynner å rulle seg på ryggen i gresset. Sasha legger seg ned ved siden av hverandre, og så ligger de side om side i solen og ruller seg.
Sasha var en utrolig sterk hund, med mye livsvilje. Hun ville på tur hver dag, og holdt hodet hevet selv om hun hadde det vondt og ble stadig mer stiv i kroppen. Dyrlegen ga henne sprøyta med narkose, og før hun forlot rommet for å la Sasha sovne omgitt av flokken sin, sa hun at hun mest sannsynlig ville sovne innen 10 minutt, men at det sannsynligvis ville ta langt kortere tid, alderen hennes tatt i betraktning. Men nei da. 10 minutter senere, da hun kom inn igjen, hadde Sasha riktignok til slutt blitt døsig nok til å måtte legge seg ned, men var fortsatt lys våken, uten planer om å sovne.
På tross av koronakrisen var dyrlegene snille og lot oss komme inn, alle sammen. Vi fikk valget om å gå når hun hadde sovnet, eller bli hos henne mens hun fikk kanylen med nok bedøvelse til at hun ikke ville våkne igjen. Jeg og venninnen min ble sittende med Sasha lenge etter at hun hadde sovnet, lenge etter at dyrlegen konstanterte at hjertet hadde sluttet å slå. Lenge etter at hun trakk sitt siste pust. Vi fikk bli sittende, mens vi klappet en Sasha som egentlig var borte, og snakke og trøste hverandre til vi var klare til å gå fra henne. Vi snakket om hvordan hun skulle vært frisk og rask, ikke ligge stille på et pledd med en kanylefiksering i den ene labben. Vi snakket om hvordan hun alltid ville eksistere, fordi vi skulle strø asken i terrenget ved hytten hvor hun elsket å være, og asken skulle bli til andre ting, som igjen ble til andre ting, så hun aldri ville bli borte. Det var utrolig rart å sitte der med en hund som både var der, og var borte for alltid.
Da vi omsider var klare for å dra, ba vi om å få låne saks fra dyrlegene. Så klippet vi av hver vår lokk med svart, hvit og brun pels fra alt ragget til Sasha. Det var i det minste utrolig fint vær den kvelden, så vi fikk gått en kort tur i lag for å klarne hodet litt. Vår første tur uten Sash.
Et par dager før Sasha siste time hos dyrlegen, hadde vi fått melding og telefon fra Oslo. Broren min hadde blitt far til en gutt. Vi fikk se bilder og video over Snapchat. Fødselen hadde gått bra, og alt var bra med mor og barn.
Kontrasten var så klar og tydelig. Et liv gikk mot slutten, og et nytt hadde blitt til.
Dette er noe jeg ikke liker å tenke på, men som mer og mer blir umulig å komme unna, og ikke tenke på. 
Livet kan fly 