Jeg har hatt rimelig blandede følelser ovenfor Fjaler siden første gang jeg gikk av bussen. Det var tidlig på morgenen alt var stummende mørkt, og ingenting var åpent bortsett fra en bensinstasjon hvor jeg fikk kjøpt meg en kopp kaffe før jeg trasket ut i gatene igjen. Stedet Fjaler fremstod som altfor lite og «slitt», og jeg klarte aldri å finne meg til rette der. Hjalp ikke akkurat at praksis ikke gikk særlig bra og jeg endte opp med å gå ut i permisjon (mer om det i et senere innlegg), for nå asssosierer jeg Fjaler med alt det og.

Når jeg tenker tilbake, var det én ting som hjalp meg å forandre mening, som ga meg et bedre inntrykk og faktisk gir meg lyst til å besøke stedet igjen, eller til og med flytte dit for å gi Fjaler en «ny sjangs». Både dagen da jeg satte kursen mot NAV på lesedagen min for å fortelle at jeg hadde bestemt meg for å gå ut i permisjon, og dagen jeg dro etter å ha pakket ut av leiligheten, lå hele bygda badet i strålende solskinn. Jeg gikk fra leiligheten med sola i fjeset og det glitret i snøen på bakken. Fjellene så ekstra majestetiske ut der de stille våket over bygda og den stille fjorden. Fjaler hadde kledd seg i sin fineste drakt.

Jo, Fjaler. Det er det.

Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette,
men jeg kommer til å savne deg.

Da har jeg hatt et slags mareritt for en gangs skyld, eller, et som faktisk klarte å skremme meg litt. Av alle ting drømte jeg (som for øvrig bortimot aldri har slike absurd-drømmer) at et vesen av arten Zoidberg var hjemme hos meg og tvang meg til å lage mat til ham, og jeg var redd fordi jeg visste at når jeg var ferdig, kom han til å drepe meg. Våkna rett etter at jeg livredd fløy ut døra første gang jeg så mitt snitt, med ham hakk i hæl. Jeg regner ikke meg selv som lett å skremme (noe som er litt irriterende når jeg skal se skrekkfilmer), men Zoidberg klarer det visst.

Har for øvrig hatt besøk av kontaktlærer idag, og lurer litt på hvor jeg vil videre med dette praksisopplegget. Tror mange vakler i praksistiden, og lærerne har snakket om at vi vil gå igjennom et «bære eller briste» (sink or swim)-stadium, og tror jeg er midt oppi det nå. Vi får se fremover mot påske om det går seg til😉. Er jo veldig motivert og engasjert for dette her, men må se an evner og livssituasjon — blir interessante tider fremover nå.

Ukas største lyspunkt: til helgen kommer foreldre og, enda viktigere;p, verdens gladeste lille svarte hund!

 

Regn, regn, gå din vei… savner snø og deilig kulde.

Jeg er nå meg selv lik. For å komme hit til Hutiheiti i Tutlestad mandag måtte jeg ta en buss som gikk klokka 5:10 fra Sogndal (som nå fremstår som verdens navle). Husker jeg så å slå av alarmen? Niks, den er fremdeles innstilt på å ringe 4:30 hver dag, så på tirsdag våkner jeg uten å tenke på å se på timeviseren på klokka på mobilen, står opp og tar den 10-15 minutter lange gåturen til «sentrum», og når mørklagt kommunehus klokka fem om morgenen… og da kan du liksom ikke gjøre annet enn å snu og gå hjem og legge deg igjen, til du skal opp klokka halv åtte. Hakket verre enn da jeg sto 10 minutter bak en mann på bensinstasjonen her i bygda før det gikk opp for meg at han ikke sto i kø.

Men generelt storkoser jeg meg i praksis! Har fått to-tre personer å jobbe med nå, den ene av dem sammen med veileder, og selv om ikke absolutt alt går på skinner, så kjenner jeg at jeg elsker å jobbe med mennesker. Får bare håpe at det varer, og jeg ikke finner ut på noe tidspunkt at dette ikke ligger for meg likevel. Vi får se!

Har fremdeles ikke vent meg til å bo i en så liten bygd — men det er vakkert her, da, det skal den ha ;).