Innlegg det var godt å se igjen

Gikk gjennom alle innleggene igjen, fordi jeg ville merke innlegg om psykisk helse med en egen emneknagg (se alle innleggene her), og kom over flere innlegg jeg føler fortjener å bli lest igjen (i all beskjedenhet, liksom). Flere av dem hadde jeg helt glemt selv.  De handler om folkehøyskoleliv, turliv, rasisme, sirkus og psykisk helse og omsorg. God lesning.

Folkehøyskoleårets stadier
Til russen
Hvorfor jeg elsker Life is Strange
Fun with depression
Du ser det ikke før du tror det
Ingen er bare den du ser
En fantastisk langtur
Skal vi bombe Agrabah?
Om milkshake og fordommer
Ut i natta
Vinteromsorg
Hvordan du ikke snakker om selvskading
Til sirkuset

Til deg som skal begynne på sirkuslinja

98bf8-230857_10150256244105579_1708522_n

Har allerede laget en liste til deg som skal begynne på folkehøyskole, men siden jeg også har gått sirkuslinja på Fjordane, tenkte jeg å også lage en liste til deg som har søkt deg inn på sirkuslinja til høsten!

 

1. Ta med noen random ting!

Du vet aldri hva du kan få bruk for på sirkus, og «rare» ting du tar med hjemmefra kan bli verdifulle rekvisitter når skoleåret kommer i gang. Da jeg gikk sirkuslinja fikk vi i oppgave å lage et «veckoshow» som skulle vises frem hver fredag, og du kommer også til å gjøre store og små forestillinger både for skolen og nærområdet. Du vet virkelig ikke hva du kommer til å ende opp med å få bruk for, så ta med noen random ting hjemmefra. Gjerne ting du har interesse for 🙂 .

 

2. Bruk ferdighetene dine!

Tenk på hva du er flink til, og hvordan du kan bruke dem for din egen del og for klassen. Liker du å synge, så ikke nøl med å bygge inn sang i numrene dine. Liker du data, kan du kanskje prøve å lære deg lyd og lys.

 

3. Tren på fritiden!

Jo mer du trener på egen hånd, jo fortere lærer du ting, og jo mer får du ut av året, så legg inn litt trening utenfor timene også. Det trenger ikke være tunge økter, men sett av litt tid til å stå på hendene, sjonglere og andre ting du vil få bruk for i timene og i forestillinger. Da jeg gikk sirkuslinja fikk vi for eksempel i «lekse» å stå på hendene i ett minutt hver dag.

Det er også veldig lurt å trene sammen med andre, så dere kan pushe hverandre og gi hverandre råd og feedback 🙂 .

 

4. Tren på alt, også ting du ikke liker

Du kommer mest sannsynlig til å finne en eller flere ting du vil fokusere på, mens andre ting kan virke uinteressant, eller til og med slitsomt eller irriterende. Det er en uskreven regel om at akrobater hater sjonglering og omvendt, men om du for eksempel elsker trapes, men bare blir frustrert når du prøver å sjonglere tre baller, så øv på det allikevel. Både fordi det er gøy å mestre og lære ting du ellers ikke ville gjort, og fordi det er en fordel å kunne forskjellige ting når du og klassen skal opptre. Stretching, turn og sjonglering er litt «universale» ferdigheter det alltid er lurt å kunne litt av.

 

5. Før treningsdagbok

Sirkuslinja er ikke en teori-tung linje, men det er lurt å ta med en kladdebok hvor du skriver ned ting som interesserer deg. Det kan være alt fra figurer og overganger i trapesen til treningstips og lenker til nettsider eller YouTube-kontoer. Det kan være «tricky» å klare å beskrive ting som forskjellige trapesfigurer i treningsdagboka, men prøv deg frem og finn en måte å forklare ting på som fungerer for deg. Husk at du også kan få klassekamerater til å filme deg så du har figurer og overganger på video 🙂 .

 

6. Bygg tillit, vær åpen og konstruktiv

Selv om sirkuselevlivet mest sannsynlig kommer til å bli kjempegøy, kommer det uungåelig også til å bli konflikter i klassen. Vær tålmodig, raus og rettferdig, og ta opp ting før de vokser seg store. Husk at andre i klassen gjerne kan ha problemer, tøffe livssituasjoner og begrensninger de ikke er åpne om, og at det kan være grunner til at noen for eksempel har dårlig konsentrasjon.

Tror det også er veldig viktig for sirkuslinja å ha en «klassens time» hver uke, hvor en lytter og gir alle tid til å snakke. Da jeg gikk sirkuslinja, satte vi oss i ring hver fredag morgen og fortalte, én etter én, hvordan vi syntes uken hadde vært — hva som var bra, og hva som kunne vært bedre. Hadde noen noe å si, måtte de rekke opp hånden. Vi fikk tatt opp og snakket ut om veldig mye på denne måten, og jeg følte at det var en god «tradisjon» å sette av tid spesielt til å bry oss og lytte til hverandre.

 

7. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe

Vær tålmodig hvis ikke ting «kommer» med én gang. Sirkus kan være frustrerende i begynnelsen av året når du detter av lina gang på gang, sjongleringsballene spretter veggimellom hver gang du prøver å sjonglere med dem og du kanskje føler deg som en forvirret flodhest i akrobatikktimene, men det er som å lære å ri eller spille et instrument — fremgangen kommer til å komme, så ha fokus på å ha det gøy, og fokuser på fremgang og hva du får til!

En av tingene jeg likte best med sirkuslinja var at vi gjorde så mange forskjellige ting, og du kommer helt garantert til å finne en disiplin du «faller for» og som du kommer til å elske.

 

8. Ta sikkerhet på største alvor

Et litt mer alvorlig punkt til slutt — sirkuslinja lar deg bryne deg på akrobatikk, kunstriding og andre disipliner som krever at du tar dem på alvor. Får du beskjed om ikke å trene trapes eller tøy alene, så la vær. Gir læreren en beskjed, så gjør det du kan for å høre etter. Er du usikker på hva du skal gjøre, eller usikker på om du klarer å gjøre noe på en trygg måte, så tør å si ifra. Det er bedre å måtte få noe forklart for seg én gang til og kanskje føle seg litt dum enn å gjøre noe feil så du eller noen andre blir skadet.

Husk også at ulykker like gjerne kan skje når du er trygg på deg selv og gjør noe lett 😉 .

 

Håper disse tipsene er til hjelp når du begynner! 

Tips til deg som skal begynne på folkehøyskole

Det nærmer seg skolestart, og veldig mange rundt om skal begynne på folkehøyskole om bare noen uker, og siden jeg nå har to års erfaring som folkehøyskoleelev, tenkte jeg at jeg ville dele noen tips til deg som skal begynne selv. Disse rådene er dels min egen erfaring, men også ting jeg har blitt fortalt fra andre og lett meg frem til rundt om på nettet. Vil bare si at jeg er klar over at noe av dette kan virke veldig selvfølgelig og åpenbart for mange, men jeg tenkte jeg bare skulle dele alt jeg hadde😉.

1. Les om de forskjellige skolene, så er du mer sikker på at du har valgt «rett» skole

Folkehøyskoler kan være veldig forskjellige. Da jeg gikk sirkuslinja på Fjordane hadde vi for eksempel trening seks dager i uka, mens på Namdals var vi bare i stallen på mandager, onsdager og torsdager. Fjordane har fire hesteklasser, så en veldig stor andel av elevene deres er jenter. De ansatte på Namdals folkehøyskole er veldig gode på å «se» deg og ta tak i fravær, og spørre hvordan det går med deg om du ikke møter på ting, mens jeg personlig ikke følte det var tilfelle da jeg gikk Fjordane… og så videre.

Jeg kunne brukt en hel bloggpost på å ramse opp forskjeller og særtrekk bare mellom disse to skolene, og alle har forskjellige forestillinger om hvordan et folkehøyskoleår skal være, og jo mer du setter deg inn i ting på forhånd, jo høyere er sjansen for at du finner «din» skole. Les rundt på hjemmesidene til de forskjellige skolene, og ikke vær redd for å ringe skolene eller sende e-poster med spørsmål. Du kan òg Google for å høre hva andre sier om skolene du vurderer, men husk da å ikke legge for mye vekt på enkeltpersoners utsagn; ikke døm en skole nord og ned bare fordi en eller to personer ikke likte den, for eksempel, spesielt om de bare sier vage ting som «dårlige lærere» eller «dårlig miljø». Det som er en dårlig lærer for én person kan være en fantastisk lærer for en annen elev. Husk også at ting som miljøet på skolen avhenger av en viss grad av elevkullet, og kan forandre seg veldig fra år til år.

2. Bruk Facebook til å bli kjent med folk før skoleåret begynner
Da jeg begynte på Fjordane og Namdals, ble jeg med i grupper på Facebook for de som skulle begynne samtidig som meg. Når jeg først var med i gruppene kunne jeg få svar på praktiske spørsmål, og jeg ble venner med de som skulle gå sammen med meg, særlig klassekameratene mine. Jeg satt og chattet med flere av dem før skolestart, og da jeg ankom skolen kunne jeg gå rett bort og snakke med dem. Opplevde at dette gjorde det mye lettere å komme igang med året, siden jeg ikke stilte uten å kjenne noen.

3. Vær sosial fra dag én
Wikimedia Commons
Folkehøyskoleelever blir veldig fort sammensveiset, så det er lurt å kaste seg uti i fellesskapet med en gang, og være sosial og oppsøkende heller enn å sitte på rommet på fritiden. Hele dette avsnittet høres kanskje veldig selvfølgelig ut, og for veldig mange er det å være sosial og danne vennenettverk den mest selvfølgelige tingen i verden, men jeg tror den beste kan føle seg nervøs og sjenert de første dagene på folken. Hvis du kjenner det gjelder deg, så push deg selv til å være med de andre likevel. Husk at alle andre også er nervøse, og at du tidsnok vil treffe noen du kjenner du passer sammen med 🙂.


4. Hiv deg med på nye ting!
På folkehøyskolen møter du folk med alle mulige slags interesser, så ta spranget og prøv nye ting. Jeg fant flere nye hobbyer og aktiviteter jeg likte å drive med både da jeg gikk Fjordane og Namdals som jeg kanskje aldri ville prøvd ellers, for eksempel ville jeg aldri ha oppdaget hvor utrolig gøy curling kan være, og jeg tror ikke jeg hadde meldt meg på bokbindingskurs utenfor folkehøyskolen. Som en elev uttrykte det i begynnelsen av året på Namdals (fra hukommelsen): «jeg tror ikke jeg ville prøvd kajakk ellers, men når du går folkehøyskole får du bare lyst til å hive deg med».

5. Gjør hybelen du bor på til «din»
Rommet ditt på folken blir hiet ditt, det blir hvile- og «tilfluktsstedet» ditt for når du er trøtt eller sliten eller trenger alenetid, og er også et sted hvor du kan jobbe med eventuelt skolearbeid og kose deg i lag med venner, så det er lurt å gjøre en innsats for å gjøre det personlig og koselig. Pakk for eksempel med en kosebamse hvis du har en, eller plakater, bøker, minner og pynteting. Det er opp til hver enkelt hvor mange slike ting du vil ta med, og hvilke ting som velges ut, men jo mindre nakent og mer personlig rommet blir, jo lettere blir det å føle seg hjemme og koble av der.

6. Vær deg selv
Når du begynner på folkehøyskole, vil du gjerne gjøre et så godt inntrykk som mulig, men husk å være deg selv. Som vi ble fortalt før året på Namdals: det er slitsomt å spille roller.

7. Vær «raus» med de rundt deg
Folkehøyskoleår betyr motsetninger, konflikter og drama, det blir liksom bare sånn når så mange mennesker skal bo og studere så tett innpå hverandre et helt skoleår. På Fjordane hadde vi faste internatmøter og klassemøter én gang i uka, og vi fikk luftet mange «ulmende problemer» der som ellers kunne ha vokst seg store, og snakket ut når vi hadde konflikter eller når det hadde skjedd ting. Selv om din folkehøyskole ikke har slike ordninger, som Namdals dessverre ikke hadde, er det utrolig hvor mye som kan løses med god, gammeldags snakking.

Gi alle rundt deg en sjanse, lytt til begge parter hvis du dras inn i konflikter, og prøv å ikke baksnakke eller «stemple» de rundt deg. Ikke alle passer sammen med alle, men det er lett for at dårlig miljø og konflikter blir enda verre hvis enkeltelever eller grupper blir «satt i bås» eller folk snakker om hverandre mer enn med hverandre.

8. Tør å fortelle hvordan du har det og hva du mener
Både da jeg gikk Fjordane og Namdals var det en del ting rundt meg, både fra elever og ansatte, som jeg opplevde som urettferdig eller «feil» uten at jeg påpekte det. Det er lett å være usikker på egne meninger, spesielt når de andre rundt deg er så skråsikre, og da tenkte jeg tanker som at «det er sikkert bare meg». Tror jeg ble veldig revet med av «flokkdyrinstinkt», faktisk litt mot bedre viten.

Jeg sa selvfølgelig hva jeg mente flere ganger òg, og det var opptil flere tilfeller hvor jeg følte jeg gjorde en betydelig forskjell, men er faktisk litt sur på meg selv fordi jeg ikke alltid sa det jeg hadde lyst til å si; så hvis du synes noe er «feil» eller urettferdig med skolen eller miljøet, så push deg selv til å si ifra! Tør du ikke si noe direkte, så vurder å for eksempel legge ut en melding på Facebook, eller å slå deg sammen med andre som er enige med deg når du skal si fra! Selv om andre rundt deg ikke sier noe, er det sjeldent at du ikke finner noen som er enige med deg. Ofte går mange med de samme tankene, og når én først tar opp ting, får han eller hun gjerne raskt støtte fra andre rundt seg.

Tenker òg på hvis du trenger hjelp selv, eller for eksempel føler at du ikke passer inn. Som sagt blir det veldig fort dannet klikker på folken, og det er lett for at enkelte havner utenfor fellesskapet. Da jeg gikk Fjordane isolerte jeg meg veldig, og det ble veldig fort til at jeg følte jeg så fellesskapet utenfra, og verken hev meg med på aktiviteter eller ble inkludert i noen særlig grad av andre. De aller, aller fleste finner seg gode venner og et godt fellesskap på folken, men hvis du føler at du står utenfor og er ensom, så vurder å rett og slett si det rett ut. Det er sjeldent at elever blir utstøtt med vilje, og min erfaring er at de som går for seg selv og er ensomme eller har det tøft på andre måter gjerne raskt blir «tatt inn i varmen» og støttet når de tør å fortelle hvordan de har det.

9. Ta ansvar!
I og med at alle bor så tett innpå hverandre og er såpass avhengige av hverandre, er det veldig viktig at alle tar ansvar. De fleste konflikter på internater kommer faktisk av de bitte små tingene, som når folk ikke rydder etter seg. Det kan òg være slitsomt når elever stadig kommer for sent til ting, eller ikke dukker opp i det hele tatt (selv om mange selvfølgelig har gode grunner til at de er borte), så tropp opp på undervisning, valgfag, kjøkkentjeneste og arrangementer, rydd og vask når du skal, og gjør ditt for å bidra til et godt skolemiljø!

På samme tid: overlat disiplinering til lærerne. Du har selvfølgelig lov å si fra hvis noen ikke har ryddet etter seg eller hvis noen bråker for mye, men det å konstant gå og kjefte på folk er en god måte å få folk til å mislike deg på, og faktisk óg ofte en god måte å hindre folk i å endre atferd på, i og med at du kan få dem til å «koble ut» og bare skyve deg unna. Hvis problemer vedvarer, er det ofte like lurt å gå til lærere eller stipendiater og la dem håndtere det.

10. Gjør det meste ut av året!

Publicdomainpictures.net

Da jeg skulle begynne på folkehøyskole for første gang, fikk jeg høre av flere at «året blir det jeg gjør det til», og jeg lærte i løpet av året at det faktisk stemte utrolig godt. Et folkehøyskoleår er i stor grad hva du gjør det til. Det har faktisk veldig mye å si hvilke valgfag du tar og hva du velger å gjøre på fritiden generelt.

Da jeg gikk Fjordane valgte jeg å ha bare to valgfag, og angret på det etterpå fordi jeg følte dagene ble så tomme, så da jeg begynte på Namdals meldte jeg meg på en drøss valgfag og ble også med i elevlaget på skolen, og opplevde at det å ha en hektisk timeplan passet mye bedre for meg personlig.

Jeg sier ikke at du må være sosial og aktiv 24 timer i døgnet, men folkehøyskoleåret går virkelig utrolig fort, så bli med på aktiviteter, og prøv å ikke utsette ting du har lyst til å gjøre, og gjør det meste ut av året ditt. Vil du finne på noe, så ikke si «det må vi få gjort før skoleåret er slutt», bare begynn å planlegg, finn ut når det passer for alle, og bare gjør det. Gjør det meste ut av året ditt, «for å gå folkehøyskole er å samle på opplevelser»!

Har du egne råd og erfaringer å komme med, så ikke nøl med å dele dem!

Kjære «Hilde» – til en lærer som mobbet

Kjære «Hilde».
Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg vil at du skal forestille deg at du er meg et øyeblikk. Jeg vil at du skal se for deg at det er du som begynner på en ny skole med et helt lass av egne problemer og dårlige forutsetninger, men med et stort håp og et forsett om at dette skal gå bra.

Du har på tidligere tidspunkt i livet overlevd langvarig mobbing, isolasjon og ensomhet, og er fremdeles ekstremt usikker både på deg selv og de rundt deg, og du kjenner ingen, bortsett fra de få du så vidt ble kjent med via Facebook de siste dagene før skolestart. I og utenfor undervisningen merker du at du «tar» noen ting saktere enn andre, prestasjonene dine bærer preg av at du for tiden sliter med svært dårlig konsentrasjon — du har det generelt tøft psykisk og på tross av målsetningen din før skoleåret ender du opp med å gå mye for deg selv.

Du går på en god skole med et godt og livlig miljø, selv om stemningen noen ganger kan være litt «slem» (skjønt gudene må vite at jeg selv óg kunne være krevende), men du sliter veldig med å kjenne en tilhørighet til klassen, og i timene føler du deg ofte som en tilskuer som ser på fellesskapet utenfra, som om du bare er på besøk og ikke en del av klassen.

Men så! Så er det én til der, en som kan gjøre en forskjell, for i tillegg til medelevene og læreren din, er det nemlig av alle ting også en slags uoffisiell hjelpelærer, et jokerkort som har blitt kastet inn i hurven. Et godt voksent menneske med ballast fra livet. Som kan «se deg» og gjøre en forskjell, å strekke ut en hånd og dra deg opp i stående. Som kan ta deg under vingen og bidra til at du blomstrer og blir trygg på deg selv.

Eget bilde

Men nøkkelordet her er «kan».
For etter hvert går det opp for deg du at innstillingen til dette mennesket kan oppsummeres slik:
«Du fått en oppgave, og jeg vil at du skal bli ferdig i går, ellers kommer jeg til å møte deg med kjeft, oppgitthet og nedlatenhet, og ren overkjøring om du prøver å forklare deg, for blir det den minste forsinkelse, så er det enten fordi du er lat, eller fordi du er dum».

For Hilde, jeg opplevde deg aldri som en hjelp for meg eller andre i klassen som slet og strevde. Du hang over oss som en rovfugl og ga oss masse kjeft for hver minste lille feil vi gjorde. Flere ganger opplevde jeg at en elev «satt fast» og vi forklarte ting til ham på en tålmodig og respektfull måte (vi var en god klasse sånn sett, vi var helmotiverte og hjalp og støttet hverandre), og du bokstavelig talt kom løpende fra den andre siden av rommet for å gyve løs på den personen.

Når du først hadde fått ferten av byttet ditt, lot du aldri sjansen gå fra deg til å kjefte, være nedlatende, eller bare uttrykke oppgitthet gjennom ord og kroppspråk. Du «forklarte» ikke på en avmålt og respektfull måte, det var mer for sinneutbrudd å regne, og om vi var dumme nok til ikke å forstå hva du mente, lot du til å tro at vi ville forstå om du bare ga de samme instruksjonene om og om igjen, sintere og sintere for hver gang, og gjerne med et ekstra nedlatende «fikk du med dæ det» på slutten. Om du ikke bare gikk rett i «snakke til tilbakestående barn»-modus og overforklarte alt, inklusive ting du visste at vi allerede kunne, bare for å dra oss enda lenger ned.

Og sa du ikke noe direkte, hadde du likevel så mange måter å vise at du foraktet oss på. Hoderisting, et hånflir, en lavmælt kommentar til læreren eller til andre elever nær deg… du kunne ikke fordra at vi ikke levde opp til forventningene dine eller gjorde noe annet enn det du ønsket, og du klarte aldri å bite det i deg.

Kjære Hilde. Hva forårsaket så mye sinne og frustrasjon i deg at du gikk og var konstant sur og gretten, og så fullstendig blottet for forståelse og empati? Hva var det som fikk deg til å se sånn ned på oss, å rope og kjefte og behandle oss som du gjorde? Hvorfor spurte du aldri, aldri om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, selv når vi gjorde som vi skulle, istedenfor å gå rett på kjeft, nedlatenhet og overkjøring fordi du var så overbevist om at vi bare var oppsettslige eller dumme når vi gjorde noe annet enn det du ville og forventet? Hva var det som drev deg til å lappe til en av oss i fylla da klassen var på puben den natten?

Tenkte du ikke over at vi allerede hadde vårt å stri med?

Jeg har også alltid hatt i bakhodet at det var tydelig at du ikke hadde det noe bra, og jeg tror at jeg etter skoleslutt har pyntet mentalt på opplevelsen min av deg… for når jeg nå sitter her og får alt dette ned på «papiret», går det opp for meg hvor fæl du egentlig var. Lærere absolutt ikke skal være som deg, og jeg lurer fortsatt på hvorfor du påtok deg en hjelperolle du helt klart ikke var skikket til.

Gjennom hele året kjente jeg på klassiske «offertanker». Hvorfor elsker alle andre henne opp i skyene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer, som sier noe, som klager på henne? Er jeg virkelig verdiløs og umulig? Er oppførselen hennes egentlig helt OK? Er det meg det er noe i veien med? Dette er en stor del av grunnen til at jeg aldri klagde på henne, jeg var rett og slett ikke sikker på om det bare var jeg som overreagerte.

 Kilde

Heldigvis, heldigivs, hadde jeg en movekt – jeg var heldig nok til å ha en lærer med et hjerte større enn sola. Som brant for det hun gjorde, utstrålte iver, tålmodighet og snillhet. Som oppmuntret og roste, som skapte et klassemiljø hvor det var lov å prøve og feile, som satte fokus på utvikling og mestring over tid, for alle. Som fortalte meg da sommeren kom at dedikasjonen og fremgangen min, og at jeg hadde blitt «knallgod» i løpet av året når jeg begynte på så lavt nivå, rørte henne.

Heldigvis.

Jeg vet nemlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg hadde vært overlatt til deg, Hilde; hvis du hadde vært læreren min og jeg ikke hadde hatt noen støtte «fra oven». Det er skremmende sannsynlig at jeg hadde sluttet i løpet av året, og da vet jeg at jeg hadde sittet igjen med en forsterket følelse av skam, usikkerhet og nederlag. Kanskje jeg hadde sett tilbake på alt jeg ikke mestret, og alt du utsatte meg for, og kjent på en håpløshet uten like. Hvordan ville det gått med meg videre da?

 Kilde

Kjære Hilde. Vi prøvde. Vi gjorde virkelig det. Men vi er kompliserte, vi mennesker. Vi har hver vår fortid, og vi lærer og presterer i ulikt tempo og på ulike nivå. Vi kan for det meste nå de samme målene, men noen ting mestrer vi fortere enn andre, og andre ting «tar» vi litt saktere. Men kan du forestille deg inni deg hva det gjør med deg når du ikke bare slite med å mestre deler av fag som «alle andre» får til (og trust me, bare det kan være grusomt nok), men i tillegg får masse kjeft for det?

Kjære Hilde, la meg hjelpe deg litt her. Jeg skal fortelle deg når du skal kjøre kjeft, overkjøring og nedlatenhet som pedagogisk verktøy — og det er aldri. Vi var mennesker, Hilde. Vi gjorde ikke feil fordi vi ikke gadd å høre etter eller fordi vi ikke pushet oss selv eller fordi vi ikke brant for det vi drev med. Når jeg fikk en beskjed og nølte var det ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg lærte at å prøve og feile når jeg var usikker ofte bare resulterte i mer kjeft. Når vi prøvde å svare deg når du ga oss tyn, var det ikke fordi vi var oppsetslige, men fordi vi hadde våre egne meninger, eller rett og slett fordi du tok feil eller misforsto, noe du gjorde titt og ofte. Jeg hadde en sjel, en flamme av følelser, tanker og behov som brant inne i meg, akkurat som du.

(CC) Wikimedia Commons

Slo det deg noen gang at vi også hadde følelser? Kunne du se for deg at jeg selv i dag ville unngå å se bilder hvor du er med, fordi det fremdeles fremkaller et ubehag og sinne i meg bare å se deg, eller tenke på deg, eller lese navnet ditt? Hva om jeg forteller deg at jeg den dag i dag jobber med å ikke fryse fast når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, fordi jeg fikk så grundig prentet inn i meg at det er det «tryggeste» å gjøre når jeg ikke er 100% sikker på hva jeg skal gjøre?

Ante du hva du gjorde?

Når du behandler andre mennesker, spesielt de som allerede har det vondt og er sårbare så fælt, gjør det nemlig utrolig vondt. Det du gjorde skapte langvarige sår. Det skapte en følelse av bitterhet og mindreverdighet det er vanskelig å beskrive med ord. Fremdeles (i hvert fall da jeg skrev dette) sliter jeg med en følelse av å være mindreverdig eller «tilbakestående» når jeg ikke får ting til. Fremdeles blir jeg sint av å tenke på deg.

Fremdeles, etter flere år.

Fikk du med dæ det?

Kjære «Hilde». Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg håper på en måte at du vil snuble over denne teksten en dag og ta dette til deg. Jeg vet ikke, kanskje du havner her ved en tilfeldighet, eller kanskje noen kjenner deg igjen og drar deg inn hit. Kanskje du tar ting til deg, kanskje ikke. Kanskje er du ikke i stand til det.

Ser uansett helst at du aldri tar kontakt. Jeg har vært snill og anonymisert deg, og har aldri klaget på deg til noen, og det er strengt tatt mye mer enn du fortjener, og jeg føler at det minste jeg fortjener til gjengjeld er å aldri måtte høre fra deg igjen. Dette er min private blogg, og selv om det er en offentlig nettside vil jeg helst kunne komme og gå uten plutselig å måtte snuble over akkurat deg. Ellers gjør jeg heller alvor av å av-anonymisere deg her, om jeg ikke sender et rimelig utfyllende brev til arbeidsgiveren din om hva du har gjort og akkurat hva jeg synes om deg – og trust me, det har du virkelig ikke lyst til at jeg skal gjøre.

Jeg ville at det å skrive denne teksten og legge den ut her vil fungere som terapi for meg, og jeg kjenner nå at jeg ikke bryr meg om tankene og følelsene dine like mye som før… jeg kjenner når jeg skriver dette at akkurat det gjør veldig godt. Jeg kan skrive at det ikke var min feil at du var der og oppførte deg som du gjorde, og at jeg hever meg over deg og legger deg bak meg og kjenne at det er sant, at du ikke har klart å knekke meg, at jeg til slutt vil kunne «gå videre» og henvise deg til et bitte lite bakrom i hukommelsen og identiteten min,
og det føles godt
🙂
.

Stå på alle sammen 🙂 .

Se også: til deg som har det tøft på folkehøyskolen