Du vet du er bergenser når du er glad når det begynner å regne.

Det har vært sol i lang tid nå, og selv om det har vært deilig, begynte jeg faktisk å savne regnet på slutten. Jeg setter mer pris på de mørke nettene også, nå som dagene er blitt lange og lyse.

Jeg sitter her og hører regnet og vinden i mørket, og ser utsikten til nabolaget gjennom vindusruter med regndråper. Jeg hører og kjenner været veldig godt her oppe i loftstuen, og det er også deilig. Jeg ser stearinlys i vinduene til flere av naboene mine, og har satt en lykt i mitt eget vindu for deres skyld.

2020 har vært et utrolig tøft og vondt år for meg, og jeg har mistet veldig mye, men nå føler jeg at jeg er på vei tilbake igjen. Jeg lager meg skikkelig mat oftere istedenfor bare kjappe pastaretter og ferdigmat, jeg tilbringer mindre tid på å gjøre de samme få tingene om og om igjen foran PCen, og jeg prøver generelt å presse meg til å gjøre ting som krever litt mer konsentrasjon, som å lese bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg har et større hobbyprosjekt jeg snart skal fortelle mer om, og vennene mine har laget oss en bokklubb hvor vi leser bøker og diskuterer dem etterpå over Discord.

Jeg søkte meg inn på geografi ved Universitetet i Bergen forleden. Det var en venn som ga meg ideen, da jeg tilfeldigvis sa at jeg hadde likt å studere biologi. Hun fortalte meg at geografi var mye av de samme emnene, men at det ikke krevde at du hadde realfag. Jeg leste læreplanen, så på mulige jobber du kunne søke som geograf, og sendte noen eposter med spørsmål til universitetet. Til slutt bestemte jeg meg for å søke.

Jeg føler ikke helt at studiet passer hundre prosent for meg, jeg vet ikke om jeg kommer inn, og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å studere heltid i tre år, eller ett år, men det er godt å ha muligheten, og det gir håp å ha noe konkret å glede seg til, og et håp om å komme seg ut i arbeidslivet og ikke ende opp som ufør. Jeg har uansett helt til høsten på meg til å bestemme meg, og kan se an hvordan formen min er da.

Jeg skal óg snart på visning, et sted nær de nærmeste vennene mine i Bergen, og nær gården jeg jobbet på før, hvor jeg alltid er velkommen og flokken med hester alltid er like glad for å se meg. Det blir deilig å få mitt eget sted igjen, og å kunne treffe dem jeg er glad i så mye oftere. Jeg er ofte alene til vanlig, men nå merker jeg at korona-isolasjonen begynner å tære selv på meg. Jeg savner vennene mine, og jeg savner livet mitt.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut et år fra nå, eller om fem år, eller 10. Det gjør en jo aldri, men livet mitt har vært spesielt uforutsigbart de siste årene. Jeg har vært skikkelig syk og så tilbrakt mange år i Nav-systemet. Jeg har gått fra prasksisplass til praksisplass med perioder av arbeidsløshet mellom dem, og nå føler jeg at jeg endelig står på terskelen til arbeidslivet. Jeg har bygd opp psyken min og selvtilliten min over flere år, men hotellet og de gode tilbakemeldingene jeg fikk derfra var det som virkelig ga meg tilbake troen på meg selv. Nå ble selvfølgelig livet mitt snudd på hodet akkurat idet alle brikkene holdt på å falle på plass, noe som er veldig typisk mitt liv, egentlig, men jeg har avfunnet meg med at det skjedde, og prøver å stake ut en ny kurs. En har bare ett liv, og da har en ikke noe annet valg enn å leve det, med kortene som blir gitt deg.

Men samme hva som skjer, har jeg heldigvis en kropp som fungerer som den skal og de beste vennene i verden. Det vet jeg at jeg skal være takknemlig for, og det er jeg selvfølgelig også. For er det en ting 2020 lærte meg, så er det å ikke ta noe for gitt. Hva som helst du holder kjært kan plutselig bli borte. For hvis du spør, så er det viktigste jeg kan fortelle deg å huske å leve, men også huske hvor skjørt livet er.

Jeg hadde en skikkelig fin dag på fredag. Jeg var innom hotellet for å ha en avslutningssamtale med sjefen, og benyttet anledningen til å spise lunsj i matsalen med foreldrene mine når jeg først skulle innom.

Jeg hadde ikke vært innom hotellet på en stund, og jeg hadde nesten glemt hvor godt det var å være der, jeg kjente humøret mitt ble bedre med en gang jeg kom inn døra. Det er virkelig et superkoselig lite hotell, og det er en så god gjeng som jobber der. Hotellet har vært fristedet mitt, hvor jeg har kunnet senke skuldrene og bare fokusere på å jobbe, i lag med gode kolleger. Det var godt å bidra til samfunnet, det var godt å ha en jobb å gjøre, og det var godt å være med en så god gjeng som vi var på renhold og resten av hotellet. Det halvannet året jeg fikk der har omtrent vært den beste tiden av livet mitt, og jeg kommer nok til å skrive mer om hvordan det har vært å jobbe der.

Selvfølgelig varer ingenting evig, og nå er tiden min der over, men hotellet ga meg som sagt utrolig mye, ikke minst fikk jeg tilbake troen på meg selv. Jeg passet inn der, jeg kom meg av gårde på jobb omtrent hver eneste dag, og jeg vet at jeg gjorde en god jobb. Jeg ble fortalt at jeg var savnet, og at de hadde troen på meg. «Hadde vi hatt en ledig helgestilling, hadde jeg ansatt deg på dagen», sa sjefen, og gjorde hele dagen min.

Etter møtet var det å vente på foreldrene mine før vi slo oss ned i et hjørne i spisesalen og spiste gresskarsuppe. Og dessert:

Fra en tidligere tur opp til en gapahuk nær huset til foreldrene mine.

Hadde en god dag idag. Jeg hadde en legetime som gikk veldig bra, og når jeg først hadde kommet meg ut av huset stakk jeg like godt til Lagunen, et kjøpesenter utenfor Bergen, for første gang på månedsvis idag. Jeg trengte en salve til noe hard hud jeg har fått på vristen, og jeg fikk også kjøpt noen julekort og gått litt rundt på senteret. Jeg vet det er en liten ting å bare gå innom et kjøpesenter, og for meg har det også vært en liten ting størstedelen av livet mitt, men det føltes som en stor seier idag, noe som føles rart, fordi… jeg trodde ikke jeg skulle ende opp her. Jeg hadde ikke trodd at det å bare gå en tur rundt nabolaget, eller gå på kjøpesenter, skulle føles som en seier. Men så er jo ingenting normalt lenger. 2020 har vært et vondt år.

Jeg vet jeg har vært veldig kryptisk om hva som egentlig er vanskelig for tiden, for jeg er ikke er helt klar for å snakke om det enda. Det er bare ting som har skjedd som jeg sliter veldig med, og som gjør at jeg har isolert meg veldig de siste månedene. Kommer gjerne til å skrive mer om det når jeg er klar for det, og vet hvordan jeg skal skrive om det. Jeg er glad jeg har fått innkalling til Solli DPS, selv om første time er en god stund frem i tid, og kjenner at det skal bli godt å ha noen å snakke med fast fremover, mens jeg prøver å finne veien tilbake til livet.

I mellomtiden teller jeg dager til julaften. En julegave jeg har bestilt ble levert på døren i natt, og jeg fikk ordnet med kort til foreldrene mine. Jeg håper jeg får så mange presanger som mulig unnagjort før jul så jeg bare kan slappe helt av de siste ukene. Så krysser jeg fingrene for at vi får samlet hele familien i jula.

Og så har jeg fått 100+ treff fra Kina de siste dagene. Undres hvorfor. Oppdatert: har gjort noen søk på nettet og funnet ut at en del andre også opplever en del treff fra Kina, og at det sannsynligvis er botter av noe slag, ikke ekte trafikk.