Jeg hadde en skikkelig fin dag på fredag. Jeg var innom hotellet for å ha en avslutningssamtale med sjefen, og benyttet anledningen til å spise lunsj i matsalen med foreldrene mine når jeg først skulle innom.

Jeg hadde ikke vært innom hotellet på en stund, og jeg hadde nesten glemt hvor godt det var å være der, jeg kjente humøret mitt ble bedre med en gang jeg kom inn døra. Det er virkelig et superkoselig lite hotell, og det er en så god gjeng som jobber der. Hotellet har vært fristedet mitt, hvor jeg har kunnet senke skuldrene og bare fokusere på å jobbe, i lag med gode kolleger. Det var godt å bidra til samfunnet, det var godt å ha en jobb å gjøre, og det var godt å være med en så god gjeng som vi var på renhold og resten av hotellet. Det halvannet året jeg fikk der har omtrent vært den beste tiden av livet mitt, og jeg kommer nok til å skrive mer om hvordan det har vært å jobbe der.

Selvfølgelig varer ingenting evig, og nå er tiden min der over, men hotellet ga meg som sagt utrolig mye, ikke minst fikk jeg tilbake troen på meg selv. Jeg passet inn der, jeg kom meg av gårde på jobb omtrent hver eneste dag, og jeg vet at jeg gjorde en god jobb. Jeg ble fortalt at jeg var savnet, og at de hadde troen på meg. «Hadde vi hatt en ledig helgestilling, hadde jeg ansatt deg på dagen», sa sjefen, og gjorde hele dagen min.

Etter møtet var det å vente på foreldrene mine før vi slo oss ned i et hjørne i spisesalen og spiste gresskarsuppe. Og dessert: