Koronamimring

Nå er det fæle året 2020 forbi oss, og da følte jeg det var på sin plass å se tilbake på året som har vært, og som ingen av oss noen sinne vil glemme. Som sikkert mange andre har jeg en samling bilder i en mappe som for meg symboliserer hva koronaåret 2020 har vært, og jeg fikk lyst til å gå gjennom dem og laste opp en del av dem her.

Dette er mitt koronaår i bilder.

Jeg husker da koronaen kom. Vi irriterte oss over de overdrevent skremmende oppslagene i tabloidavisene. Vi diskuterte korona i lunsjen, og tenkte tilbake på svineinfluensaen. Etter hvert hørte vi om butikker som stengte, og jeg tok meg selv i å håpe så smått på at hotellet skulle stenge så vi kunne fått litt fri. Jeg husker da de gule plakatene til reisende på norsk, engelsk og kinesisk dukket opp på busser og på togstasjonen.

Så kom fredagen hvor vi ble kalt inn til allmøte, dagen etter pressekonferansen til Erna Solberg. Vi hadde bare så vidt vært på jobb en time, klokken var bare 10. Sjefen fortalte oss at hotellet skulle stenge og vi skulle ut i permisjon. Hun sa hun ikke visste hvor lenge, og presiserte at dette var den mest alvorlige situasjonen, og de mest inngripende tiltakene Norge hadde sett siden andre verdenskrig.

Vi fikk lov å gjøre ferdig arbeidsoppgavene vi var begynt på.

Så dro vi hjem.

Og ble der lenge.

Hele samfunnet stengte ned. Vi skjønte ganske fort alvoret og begynte å holde oss hjemme mesteparten av tiden. Jeg husker følelsen av å være i en dystopisk film når jeg gikk gjennom jernbanestasjonen og hørte meldingene på høyttaleranlegget om koronatiltak.

Jeg husker da alle lærte å vaske hendene, og håndsprit ble en del av hverdagen.

Jeg husker at vi irriterte oss over de som hamstret, og at butikkene gikk tom for enkelte varer.

Jeg husker da sykepleierne ble folkehelter, og de igjen innstendig ba folk om å ta korona på alvor.

Jeg husker mange ble skikkelig sinte på dem som ikke overholdt koronareglene. Folk ble visstnok skjelt ut hvis de hostet på butikken uten å dekke munnen. De som ble tatt i å bryte karantenen ble nærmest sett på som folkefiender. Vi tok pandemien på alvor i Norge.

Jeg husker da sosiale medier plutselig var fulle av innlegg om korona, og det fikk meg til å virkelig innse hvordan dette var et globalt fenomen, som rammet alle på jorden på en gang.

Jeg husker de folketomme gatene og tomme bussene.

Jeg husker hilsenene og oppmuntringene vi ga oss selv og hverandre.

Jeg husker at jeg fulgte med på koronanyheter i avisene, og på dødstallene som steg og steg.

Jeg husker jeg brukte en del mer penger på «kosemat» den første tiden…

…og at jeg tok ut abonnement på BT for å ha mer lesestoff.

Jeg husker da vi ikke fikk lov å håndhilse eller klemme mer, og folk kom med forslag til alternativ.

Jeg husker at etter hvert som folk meldte om at det var tøft å være i permisjon, fikk det flere til å reflektere over at det kanskje ville gjøre folk mer forståelsesfulle ovenfor syke som ikke kunne jobbe. Plutselig var det ikke bare de som hadde falt utenfor arbeidslivet som hadde fri hele dagen enten de ville det eller ei.

Jeg husker koronahumoren, spesielt tidlig i pandemien.

Jeg husker koronaturene jeg gikk, for det meste oppover Fløyen. Gatene i byen var tomme, men oppover fjellsiden var det mye folk. Det var godt å se folk, og jeg husker det som at de jeg møtte på tur var i godt humør, men samtidig kjente vi på alvoret med viruset. Vi holdt god avstand til hverandre.

Jeg husker da det begynte å gå opp for oss hvor lenge dette kunne vare.

Noen var mer optimistiske enn andre.

Jeg husker at vi improviserte og tilpasset oss så best vi kunne.

Jeg husker at permisjonen stadig ble forlenget, og at vi stadig fikk nye datoer for når vi skulle få oppdateringer. Jeg husker håpet om gode nyheter hver gang en ny frist nærmet seg.

Jeg husker at ikke alle led under pandemien.

Jeg husker spillkveldene på nett.

Jeg husker da vi ikke fikk dra på påskefjellet, for hvem kan glemme det.

Jeg husker ungdommen som fikk sommeren og russetiden amputert.

Jeg husker Høies fine støttende tale om at «neste sommer ikke finnes når du er ung».

Jeg husker ikke hva jeg gjorde på 17 mai, men jeg var nok hos foreldrene mine. Jeg husker bildene av de folketomme gatene, og bildet i BT av jenta med flagget på Torgallmenningen. Jeg husker at Bergen hadde båtparade istedenfor syttende mai-tog. Jeg husker direktesendingen med kongefamilien i Oslo.

Jeg husker at vi tidlig begynte å se for oss at pandemien kunne bli en mulighet for å gjøre verden grønnere, at vi kunne bygge opp samfunnet som noe bedre enn det vi hadde da vi stengte ned. Jeg husker at mange lot seg inspirerer av koronatiltakene og ville gjøre samme ofre for miljøet.

Jeg husker samholdet.

Jeg husker hvor rart det var å se omtrent bare nordmenn i gatene den sommeren.

Jeg husker da vi forsiktig gjenåpnet samfunnet, og dagen vi endelig fikk SMS om at vi skulle på jobb igjen.

Det var deilig å være tilbake på hotellet.

Dagene var veldig annerledes enn før. Vi hadde ikke like mange gjester, eller kanskje det var mest i begynnelsen, jeg syns å huske at det tok seg opp etter hvert. Vi spritet dørhåndtak, lysbrytere og andre kontaktpunkt på rommene og i gangene hver dag, og vi brukte engangshansker omtrent hele dagen. Vi fikk ikke jobbe like ofte og lenge som før, fordi av at de ville ha færre av gangen på jobb, og vi spiste lunsj i spisesalen istedenfor lunsjrommet til personalet, fordi det var lettere å holde en meters avstand der.

Vi merket veldig godt at vi hadde flere norske gjester. Vi fylte på porsjonspakkene med frysetørret kaffe på rommene oftere, det gikk plutselig langt mer grovbrød enn loff til frokosten, og til kjøkkenpersonalet og servitørenes milde irritasjon gikk alle de norske gjestene ned for å spise frokost omtrent samtidig, rundt klokka ni hver morgen.

Jeg var heldig som hadde en jobb å gå til. Jeg husker hvor mange som led under å være isolert fra samfunnet.

Jeg husker hvordan USA led.

Jeg husker da Black Lives Matter-demonstrasjonene eksploderte, og da de nådde Norge.

Jeg husker diskusjonene om smittefare kontro behovet for å bekjempe rasisme.

Jeg husker hvor takknemlig jeg var for å bo i trygge Norge.

Jeg husker den superkoselige digitale lysfesten i Bergen.

Jeg husker at alle pyntet ekstra til jul, og alle stjernene som lyste opp bygningsfasader og husvegger i vinternatten.

Jeg husker håpet når vaksinen nærmet seg, og hvor deilig det var å se den første sprøyten bli satt.

Jeg husker hvordan jeg gledet meg til julen, og hvor deilig det var å feire jul med hele familien samlet.

Jeg husker da 2020 endelig tok slutt og vi kunne begynne på et nytt år.


Det er for tidlig å si hvordan koronapandemien vil forandre Norge og verden. Det første jeg tør å spå er at den gjerne vil gjøre oss til et varmere samfunn. Jeg ser innlegg om psykisk helse og viktigheten med å være der for hverandre overal på nettet for tiden. Permitteringene har latt mange oppleve hvordan det er å stå utenfor arbeidslivet. Utover det tør jeg ikke spå så mye. Bortsett fra at når koronaen til slutt må gi tapt, og vi kan treffes som før, jobbe som før, reise som før, drikke kakao på kafé som før, og klemme vennene våre som før…

…så skal det bli ubeskrivelig deilig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..