Det går kanskje mot normale tider. Igjen. Jeg kjenner det klør i fingrene etter å leve som normalt, og som sikkert alle andre har jeg en lang liste ting jeg har lyst å gjøre når pandemien er over. Og når det veldig ustabile været vi har hatt de siste ukene i Bergen gir seg, for den saks skyld, det er ikke så lett å gå turene jeg har planlagt når det er snø, regn, storm og hagl om hverandre og farevarslene står i kø. Begynner å bli lei av å tilbringe så mye tid innendørs.
Imorgen har en god venn bursdag, så da blir det kanskje en liten feiring. Så er det vel bare å prøve å gjøre det beste ut av hver dag, og huske på at det kommer en dag hvor tiltakene forsvinner og vi kan leve som normalt igjen.
(Les hele innlegget, det er kanskje ikke det du tror det er)
På tross av at jeg er en god sau som gjør som FHI sier, var jeg en tur på kjøpesenteret forleden. Jeg trengte et par ting, så jeg trosset koronaen og dro dit en tur. Jeg dristet meg til og med til å sette meg på en kafé med et glass kakao og en skolebolle.
Det var en rar følelse, for det er så lenge siden sist jeg var på kafé. For jeg tar jo koronaen på alvor. Jeg er en av dem som forsaker klemmer, arrangementer, tid med venner jeg må ta bussen for å besøke, og kosestunder på kafé. Alt for å holde smittetrykket nede. For min egen skyld, og for dem jeg er glad i, og for alle andre, spesielt dem i risikosonen – som tross alt utgjør en tredjedel av den norske befolkningen. Og for at vi skal kunne åpne samfunnet igjen, så fort som mulig.
Jeg begynner å bli lei. Eller, det er for så vidt en løgn. Jeg er lei. Jeg ble lei for mange måneder siden. Og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på vennene mine i risikosonen som knapt tør gå ut døra og sier rett ut at de har det tøft. Studentene som sitter på små hybler som må oppleves som fengselsceller. Ensomme eldre som ikke får besøk av slekten. Barn og voksne som lever med destruktive familiemedlemmer eller partnere.
Jeg vet at både koronaen og tiltakene tærer på veldig mange av oss, og at mange betaler en veldig høy pris for smittevernstiltakene vi står i.
Men jeg begynner også å bli grundig lei av alle de som selv etter langt over et år med pandemi, som på tross av utrolig strenge smittevernstiltak har klart å drepe tre millioner på litt over et år, gitt enda flere varige skader, og ødelagt livene og økonomien til langt flere enn det igjen, fremdeles bruker så mye tid og krefter i hvert eneste kommentarfelt om korona på å bagatallisere viruset, eller fremstille absolutt alt av smittevernstiltak er en del av en stor konspirasjon. Gjerne mens de hyler om saueflokker og om hvordan vi må «våkne opp» og «tenke selv».
En person jeg egentlig har veldig stor respekt for hadde nettopp et innlegg på bloggen sin om vaksinepass der han la ut et bilde av stjernen jødene i Nazi-Tyskland måtte bære på klærne, fordi regjeringen diskuterer om det kan være en god idé med vaksinepass, og å belønne de som vaksinerer seg med å la dem ta del i samfunnet i større grad enn dem som ennå ikke har fått vaksinen.
Som om dette var en slags snik-nazifisering, og de som ikke vaksinerte seg skulle bli utsatt for overgrep av staten og bli sendt til dødsleirer. Som om det å fortsatt måtte holde én meters avstand og hoppe over noen fritidsarrangement var sammenlignbart med det jødene opplevde i Tyskland før krigen.
Jeg skal ikke nevne navn eller lenke til bloggen. Jeg ikke liker å henge ut mennesker, og jeg vil ikke hjelpe til med å belønne tull som dette med klikk.
Jeg er sliten av pandemitiltakene. Jeg er lei av å måtte planlegge og veie for og imot hver gang jeg vil dra av gårde til noe som helst. Jeg er bekymret for hvordan det blir å få jobb fremover, og om hvordan studiehverdagen blir til høsten. Jeg har lyst til å brenne munnbindene mine.
Men jeg er enda mer lei av tullinger som ikke skjønner hvorfor de skal ta pandemien på alvor, spesielt siden pandemien brøt ut for godt over et år siden og de virkelig burde vite bedre. De som sitter i alle korona-kommentarfelt og gnåler som en gjeng fulle gubber innerst i en bar om at «høhø, viruset e så farlig at du må teste deg for å vite om du har det», eller «jammen du har bare 0,12% sjanse for å dø!», eller «jammen det dør flere i en vanlig influensasesong!», eller «jammen viruset er bare farlig for dem som er eldre eller i risikogruppen!».
Ja, en del av dem som blir smittet får ingen symptomer.
Som om det gjorde viruset mindre farlig eller mindre smittsomt at mange av dem som unngår å bli alvorlig syk ikke vet at de er syke og smittebærere. Som om det at det finnes tester for en sykdom, fordi du kan ha den uten å vite det, gjør den mindre farlig. Ingen gjør narr av dem som tester seg for alt fra klamydia til livmorhalskreft – sistnevnte drepte for øvrig drepte langt færre i 2020 enn korona.
Ja, du har «bare» 0,12% sjanse for å dø i Norge.
Som om vi ikke er nede på 0,12% fordi vi har et veldig godt helsevesen, og som om det var en lav dødsrisiko i første omgang – jeg vet ikke om de som troller om koronaviruset hadde turt å sette seg på et fly hvis du hadde 0,12% sjanse hver tur for at flyet skulle styrte. Jeg tviler på at de hadde latt barna sine gå til skolen om de hadde hatt en 0,12% sjanse hver gang for å bli overkjørt og drept. Så virker det ikke som at de forstår at 0,12% blir veldig mange hvis vi skulle hatt fullt frislipp av viruset og ikke gjort tiltak. Jeg foretrekker at Norge ikke mister rundt 15 000 mennesker helt unødvendig, når vi kan gjøre tiltak og til slutt ta knekken på viruset med vaksiner.
Og så er jo mange av dem også livredd for vaksinene, på tross av at de beviselig har en ufattelige mye lavere dødsrisiko enn viruset.
Ja, viruset har «bare» drept oppunder 700 nordmenn.
Som om 10 ganger de drepte på 22. juli på bare litt over et år var et lavt tall, og som om korona ikke hadde drept langt, langt flere om vi ikke hadde gjort inngripende smittevernstiltak i første omgang. Influensa har jo drept rundt omkring null personer i samme periode som korona har drept over 600, noe som egentlig viser veldig tydelig hvor mye farligere korona er enn influensa.
Ja, viruset er «bare» farlig for de som ikke er unge og spreke.
Det er noe nesten små-eugenisk med tankegangen om at det ikke hadde vært så farlig om en drøss mennesker hadde dødd, så lenge de hadde astma eller hjerteproblemer eller hadde bikket 60. Jeg ser til og med urovekkende mange kommentarer som slenger dritt om dem med kroniske tilstander og sykdommer og generaliserer dem som «folk som ikke har tatt vare på helsen sin». Kriser kan virkelig få frem det verste i mennesker.
Det er interessant hvordan vi mennesker foretar risikovurderinger. Vanligvis er det bare noe vi tar oss selv i innimellom, som når vi tenker på at vi mennesker kan være redde for å fly, men føler oss helt trygge på den langt farligere bilturen til flyplassen.
Men når vi står midt i en pandemi, og det handler om smittevernstiltak og vaksinasjon og å redde liv, er det bare utrolig slitsomt.
Nå er det fæle året 2020 forbi oss, og da følte jeg det var på sin plass å se tilbake på året som har vært, og som ingen av oss noen sinne vil glemme. Som sikkert mange andre har jeg en samling bilder i en mappe som for meg symboliserer hva koronaåret 2020 har vært, og jeg fikk lyst til å gå gjennom dem og laste opp en del av dem her.
Dette er mitt koronaår i bilder.
Jeg husker da koronaen kom. Vi irriterte oss over de overdrevent skremmende oppslagene i tabloidavisene. Vi diskuterte korona i lunsjen, og tenkte tilbake på svineinfluensaen. Etter hvert hørte vi om butikker som stengte, og jeg tok meg selv i å håpe så smått på at hotellet skulle stenge så vi kunne fått litt fri. Jeg husker da de gule plakatene til reisende på norsk, engelsk og kinesisk dukket opp på busser og på togstasjonen.
Så kom fredagen hvor vi ble kalt inn til allmøte, dagen etter pressekonferansen til Erna Solberg. Vi hadde bare så vidt vært på jobb en time, klokken var bare 10. Sjefen fortalte oss at hotellet skulle stenge og vi skulle ut i permisjon. Hun sa hun ikke visste hvor lenge, og presiserte at dette var den mest alvorlige situasjonen, og de mest inngripende tiltakene Norge hadde sett siden andre verdenskrig.
Vi fikk lov å gjøre ferdig arbeidsoppgavene vi var begynt på.
Så dro vi hjem.
Og ble der lenge.
Hele samfunnet stengte ned. Vi skjønte ganske fort alvoret og begynte å holde oss hjemme mesteparten av tiden. Jeg husker følelsen av å være i en dystopisk film når jeg gikk gjennom jernbanestasjonen og hørte meldingene på høyttaleranlegget om koronatiltak.
Jeg husker da alle lærte å vaske hendene, og håndsprit ble en del av hverdagen.
Jeg husker at vi irriterte oss over de som hamstret, og at butikkene gikk tom for enkelte varer.
Jeg husker da sykepleierne ble folkehelter, og de igjen innstendig ba folk om å ta korona på alvor.
Jeg husker mange ble skikkelig sinte på dem som ikke overholdt koronareglene. Folk ble visstnok skjelt ut hvis de hostet på butikken uten å dekke munnen. De som ble tatt i å bryte karantenen ble nærmest sett på som folkefiender. Vi tok pandemien på alvor i Norge.
Jeg husker da sosiale medier plutselig var fulle av innlegg om korona, og det fikk meg til å virkelig innse hvordan dette var et globalt fenomen, som rammet alle på jorden på en gang.
Jeg husker de folketomme gatene og tomme bussene.
Jeg husker hilsenene og oppmuntringene vi ga oss selv og hverandre.
Jeg husker at jeg fulgte med på koronanyheter i avisene, og på dødstallene som steg og steg.
Jeg husker jeg brukte en del mer penger på «kosemat» den første tiden…
…og at jeg tok ut abonnement på BT for å ha mer lesestoff.
Jeg husker da vi ikke fikk lov å håndhilse eller klemme mer, og folk kom med forslag til alternativ.
Jeg husker at etter hvert som folk meldte om at det var tøft å være i permisjon, fikk det flere til å reflektere over at det kanskje ville gjøre folk mer forståelsesfulle ovenfor syke som ikke kunne jobbe. Plutselig var det ikke bare de som hadde falt utenfor arbeidslivet som hadde fri hele dagen enten de ville det eller ei.
Jeg husker koronahumoren, spesielt tidlig i pandemien.
Jeg husker koronaturene jeg gikk, for det meste oppover Fløyen. Gatene i byen var tomme, men oppover fjellsiden var det mye folk. Det var godt å se folk, og jeg husker det som at de jeg møtte på tur var i godt humør, men samtidig kjente vi på alvoret med viruset. Vi holdt god avstand til hverandre.
Jeg husker da det begynte å gå opp for oss hvor lenge dette kunne vare.
Noen var mer optimistiske enn andre.
Jeg husker at vi improviserte og tilpasset oss så best vi kunne.
Jeg husker at permisjonen stadig ble forlenget, og at vi stadig fikk nye datoer for når vi skulle få oppdateringer. Jeg husker håpet om gode nyheter hver gang en ny frist nærmet seg.
Jeg husker at ikke alle led under pandemien.
Jeg husker spillkveldene på nett.
Jeg husker da vi ikke fikk dra på påskefjellet, for hvem kan glemme det.
Jeg husker ungdommen som fikk sommeren og russetiden amputert.
Jeg husker Høies fine støttende tale om at «neste sommer ikke finnes når du er ung».
Jeg husker ikke hva jeg gjorde på 17 mai, men jeg var nok hos foreldrene mine. Jeg husker bildene av de folketomme gatene, og bildet i BT av jenta med flagget på Torgallmenningen. Jeg husker at Bergen hadde båtparade istedenfor syttende mai-tog. Jeg husker direktesendingen med kongefamilien i Oslo.
Jeg husker at vi tidlig begynte å se for oss at pandemien kunne bli en mulighet for å gjøre verden grønnere, at vi kunne bygge opp samfunnet som noe bedre enn det vi hadde da vi stengte ned. Jeg husker at mange lot seg inspirerer av koronatiltakene og ville gjøre samme ofre for miljøet.
Jeg husker samholdet.
Jeg husker hvor rart det var å se omtrent bare nordmenn i gatene den sommeren.
Jeg husker da vi forsiktig gjenåpnet samfunnet, og dagen vi endelig fikk SMS om at vi skulle på jobb igjen.
Dagene var veldig annerledes enn før. Vi hadde ikke like mange gjester, eller kanskje det var mest i begynnelsen, jeg syns å huske at det tok seg opp etter hvert. Vi spritet dørhåndtak, lysbrytere og andre kontaktpunkt på rommene og i gangene hver dag, og vi brukte engangshansker omtrent hele dagen. Vi fikk ikke jobbe like ofte og lenge som før, fordi av at de ville ha færre av gangen på jobb, og vi spiste lunsj i spisesalen istedenfor lunsjrommet til personalet, fordi det var lettere å holde en meters avstand der.
Vi merket veldig godt at vi hadde flere norske gjester. Vi fylte på porsjonspakkene med frysetørret kaffe på rommene oftere, det gikk plutselig langt mer grovbrød enn loff til frokosten, og til kjøkkenpersonalet og servitørenes milde irritasjon gikk alle de norske gjestene ned for å spise frokost omtrent samtidig, rundt klokka ni hver morgen.
Jeg var heldig som hadde en jobb å gå til. Jeg husker hvor mange som led under å være isolert fra samfunnet.
Jeg husker hvordan USA led.
Jeg husker da Black Lives Matter-demonstrasjonene eksploderte, og da de nådde Norge.
Jeg husker diskusjonene om smittefare kontro behovet for å bekjempe rasisme.
Jeg husker hvor takknemlig jeg var for å bo i trygge Norge.
Jeg husker den superkoselige digitale lysfesten i Bergen.
Jeg husker at alle pyntet ekstra til jul, og alle stjernene som lyste opp bygningsfasader og husvegger i vinternatten.
Jeg husker håpet når vaksinen nærmet seg, og hvor deilig det var å se den første sprøyten bli satt.
Jeg husker hvordan jeg gledet meg til julen, og hvor deilig det var å feire jul med hele familien samlet.
Jeg husker da 2020 endelig tok slutt og vi kunne begynne på et nytt år.
Det er for tidlig å si hvordan koronapandemien vil forandre Norge og verden. Det første jeg tør å spå er at den gjerne vil gjøre oss til et varmere samfunn. Jeg ser innlegg om psykisk helse og viktigheten med å være der for hverandre overal på nettet for tiden. Permitteringene har latt mange oppleve hvordan det er å stå utenfor arbeidslivet. Utover det tør jeg ikke spå så mye. Bortsett fra at når koronaen til slutt må gi tapt, og vi kan treffes som før, jobbe som før, reise som før, drikke kakao på kafé som før, og klemme vennene våre som før…
Hverdagen er tilbake, og med den kom visst veldig mye sol og varme, slalåm i sommervarmen, og et nytt kamera.
Det er fortsatt deilig å være i jobb på hotellet igjen, det eneste minuset er at fysisk arbeid når det er 30 varmegrader ute ikke alltid er så kjekt. Vi prøver å kjøle oss ned med store mengder vann og saftis. Er glad jeg bor i en kjellerleilighet som er forholdsvis sval, og at jeg har funnet ut at vifteovnen som holder meg varm om vinteren også kan brukes til å kjøle ned leiligheten 😉 . Har óg tatt fram stråhatten jeg kjøpte i Viet Nam, og den gjør en super jobb i å holde unna den verste varmen fra solstrålene 🙂 . De få regnværsdagene vi har hatt har også vært veldig kjærkomne.
Et annet problem er at det blir en del øvelser i koronaslalåm mellom ansatte og gjester i de trange gangene, og i butikker når jeg er ferdig på jobb. Det er bra at samfunnet er åpnet igjen, men det er stressende når du føler at det aldri er nok plass, og når enkelte tar null hensyn. Det er spesielt skummelt i og med at vi jobber på hotell, og derfor har et ansvar ovenfor gjestene våre for ikke å utgjøre en smittefare. Det er også grunnen til at jeg ikke har vært på noen badetur ennå, det er rett og slett bare for mange folk der.
Et litt større lyspunkt er at jeg fikk en god del penger tilbake på skatten for en uke siden, så nå har jeg endelig kjøpt meg ultrazoomkameraet jeg har siklet etter i lang tid. Mobilen min tar allerede supre bilder, men zoomen til det nye kameraet er rett og slett magisk, og jeg kommer til å ha det så mye gøy med den. Det har óg en del kule funksjoner som var nye for meg fordi jeg ikke har kjøpt digitalt kamera på en stund, som at jeg kan koble det til trådløst nett og fjernstyre det fra mobilen. Det er ganske håpløst i svakt lys, men da har jeg mobilkameraet i reserve.
Det er endelig blitt sol og sommer, og samfunnet er endelig begynt å åpnes igjen, om enn kanskje litt for tidlig og fort. Skjønner jo at det sikkert er nødvendig for økonomien, men håper det ikke fører til en ny bølge koronasmitte.
Men når samfunnet skal åpnes, er det irriterende med alle som ikke gidder følge smitterådene. Som ikke holder én meters avstand, og tar bussen selv når de ikke må. Jeg skal ikke late som jeg er perfekt og aldri «synder» selv, men jeg gjør mine ofre. Jeg passer katten til foreldrene mine og velger å sykle ut til dem, selv om de bor to mil fra byen. Jeg går omtrent ikke på kafé eller bakeri mer, selv om jeg synes det er kjempekoselig. Det er lenge siden jeg har gitt en venn en klem, eller hengt med venner i første omgang.
Det er flott at det er sol og sommer og pinsefri, men det er dessverre også pandemi. Skal den vare så kort som mulig, og ta så få som mulig menneskeliv, må alle gjøre ofre. Vi kan ikke gå lei allerede nå.
Dette er historien om hvordan en avstandstur ble til en brettspillkveld, og hvordan brettspillkvelder kan fortone seg under en pandemi 2020. Hadde som jeg sa egentlig en avtale med en god venn om å gå en tur nå på mandag, men endte opp med å droppe det fordi vi bor en togtur unna hverandre og jo er rådet til å unngå kollektivtransport så mye som mulig. Det ble til at vi avtalte å snakkes på FaceTime isteden, men så fikk jeg en idé om at vi kunne spille bretspill i lag istedenfor.
Kjøpte brettspillsimulatoren Tabletop Simulator og lastet ned et par spill for en stund siden, og bestemte meg for å invitere på brettspillkveld istedenfor. Endte opp med å spille Wingspan med henne, broren min og kjæresten hans. På skjerm. Over nett.
Avstandsbrettspillkveld anno 2020 🙂 .
Vil du spille brettspill over nett kan du også prøve Vassal, som er en annet «brettspillsimulator» som er i 2D, men ikke koster penger, og også har et stort utvalg spill. Hvis du vil bruke programmene til å oppdage nye brettspill kan du laste ned regelbøker fra blant annet Boardgamegeek.com. Utgiverne av brettspillene syns ikke å ha noe imot at folk spiller dem over nett og til og med legger ut gratisutgaver av spillene deres på Steam, det er faktisk en del av dem som til og med offisielt støtter dette, kanskje fordi de satser på at skal kjøpe det faktiske spillet fysisk hvis de liker den digitale utgaven. Det er jo tross alt ingenting som slår den ekte brettspillopplevelsen hvor dere sitter samlet om et fysisk brett.
Boardgame Simulator har imidlertid også en del offisielle spill du kan kjøpe, til en langt lavere pris enn om du skulle hatt dem som brettspill. Wingspan kostet for eksempel (#ikkesponsa 😛 ) bare 60 kroner, mot det fysiske brettspillet som sikkert koster en fem-seks hundre. Uansett anbefaler jeg varmt å sjekke ut Tabletop Simulator eller Vassal hvis du skal tilbringe tid med venner nå i disse koronatider 🙂 .
Wingspan viste seg forresten å være et lettlært, forseggjort og koselig spill som passet veldig bra for venner og familier med brakkesyke, eller til å spille over nett.
Redigert:det er også et gratis brettspill-program på Steam som heter Tabletopia. Har ikke prøvd det selv, men kan være verdt å prøve hvis du ikke vil betale for Tabletop Simulator.
Ellers har det vært visning i leiligheten min et par ganger, siden jeg har bestemt meg for å flytte ut til sommeren fordi jeg vil finne noe litt rimeligere, eller eventuelt noen å flytte sammen med. Stresset med å få tatt oppvasken og få leiligheten ryddet og vasket til første visning, men etterpå var det bare deilig å ha en nystriglet leilighet.
Jeg har også blitt flinkere til å gå på tur, både korte turer oppover bakkene, kanskje med noe varm kaffe i en thermoskopp, og lenger turer som også gir meg så mye. Gikk fra byen til Fantoft en kveld forleden (syndet riktignok og tok nattbussen tilbake), og gikk en tur gjennom Nygårdsparken, over den lille broen vi bergenserne kaller Småpudden, og opp i Solheim mens det var visning i leiligheten min idag. Det var strålende sol ute, og en god del folk som var ute, og det gjorde meg så glad. Ser flere og flere store og små vårtegn, som at den rennen de har laget til pynt utenfor Bystasjonen har fått vann igjen, at folk går med mindre og mindre klær, og at noen hadde tatt med seg hengekøye til Nygårdsparken 🙂 .
Idyll.
Ellers har jeg fått SMS om at permisjonen blir forlenget til minst 4. mai, noe som betyr to uker til med «ferie» med forbud mot kollektivtrafikk, lange turer, reiser og det meste av sosial kontakt med venner. Har i det minste forhåpentligvis flere bretspillkvelder å se frem til 🙂 . Fikk også penger idag, så har fått kjøpt inn en del mat og noe godt.
Kanskje jeg skal lage et eget innlegg om brettspill jeg kan anbefale til Boardgame Simulator, eller i virkeligheten.
Livet kan fly 