Lenge siden sist

Det har skjedd så mye siden sist. Hadde jeg vært like ivrig etter å blogge som før i tiden, så hadde alle tingene fått en del innlegg hver.

Jeg jobbet som innhøster i Hardanger i to uker og fikk minner for livet, selv om det skulle vise seg å bli for tøft i lengden.

Jeg overlevde 2020 og tiden etterpå. Følelsene rundt det har jeg for så vidt skrevet en del om.

Jeg tilbrakte en lang stund som jobbsøker og fikk til slutt en sommerjobb på en butikk i Bergen. Det var deilig å ha noe å gjøre på, og det ga veldig mye å stå i en jobb, 100 prosent gjennom en hel sommer. Da jeg sa jeg hadde kommet inn på studier spurte sjefen om hun kunne beholde meg som ringevikar, noe som føltes utrolig godt.

Jeg har (selvfølgelig, kan du si) gjort store og små ting med venner. Vi har funnet på ting sammen, vært der for hverandre, og skapt minner. Jeg har vært heldig nok til å få passe hundene til en nær venn av meg.

Ooog ja, jeg har tatt steget og begynt i studier igjen.

Jeg landet på bachelor i geografi på Universitetet i Bergen. Det føles både rart og utrolig godt, og refleksjoner rundt det får kanskje et innlegg eller flere.

Har ventet litt med å legge ut innlegg til jeg fikk lagt ut filmen jeg har jobbet med, jeg ville at den skulle bli det 600. innlegget på bloggen (ja, jeg har holdt på så lenge). Nå som den er ute får jeg ta det som motivasjon til å begynne å skrive igjen.

Det er godt å være tilbake.

View From my Window — a short film

2020 was a tough year for many of us. We found ourselves isolated from our loved ones and the activities we enjoyed, and many of us also struggled with health issues, or inner demons. We spent long days inside, looking out the window. At least if the view is nice, it can be turned into a cozy short film. Especially when the coastal weather is as varied as it is, nature blesses you with a winter rich in snow, and the ice on the fjord is thick enough to be walked on, for the first time since 1986.

The View From my Window is a 13 minutes short film made up of shorter moments and time lapse footage shot in Bergen, Norway, from December 2020 to April 2021. I hope you enjoy it.


Music: Death with Dignity by Sufjan Stevens, Calm and Mellow by Hannes Treiber, Clocks by Coldplay.

(Note: if the video can’t be played, try disabling your ad-blocker for this page.)

Flyplassjobb og en turbulent uke

Da er en utrolig hektisk og stressende uke unnagjort. Jeg har fått freelance-jobb som portør på flyplassen og hadde min første dag mandag, men stresset begynte dagen før da mobilen falt ut av jakkelommen søndag som var og forsvant sporløst. Gikk samme vei flere ganger uten resultat, og måtte bare avfinne meg med at noen måtte ha funnet den, og begynne å håpe på at det var en ærlig person.

Så opprant mandag og første arbeidsdag, og jeg forlot huset tidlig på morgenkvisten for å ta buss, tog og bybane til flyplassen i andre enden av Bergen. Så ventet en arbeidsdag med trivelige kollegaer hvor vi ventet på turister som skulle fra flyplassen til cruiseskipet i sentrum, og trengte oss til å ta baggasjen deres til bussen. Hadde blitt kastet rett ut i det og satt opp på dobbelt skift, 9:30 til 18:15, men siden flyene med cruiseturister ikke landet jevnlig fikk vi en del pauser innimellom, som var litt kjedelige i og med at jeg ikke hadde mobil.

Hadde ventet meg tunge løft og hardkjør, men det verste var strengt tatt ventetiden da vi sto ved trallene og ventet på at passasjerene som hadde gått av flyet skulle komme ut til oss. Cruiseturistene var også veldig hyggelige, og jeg fikk også noen dollar- og eurosedler i tips. Opplevde egentlig stort set bare jobben som gøy, men får vente til koronaen går over og høysesongen kommer og se hvor tøft det blir da 😉 . Eneste minus er at jeg bare jobber når de har «turnaround», noe som bare er fem-seks ganger i måneden på det travleste, så kan ikke ha det som eneste jobb.

Siste fly var selvfølgelig veldig forsinket, så vi endte opp med å jobbe 45 minutt lenger enn planlagt. Kjipt der og da, men godt med en times overtidsbetaling. Så ventet den lange turen hjemover før jeg kom hjem dødsliten rundt halv ni-tiden på kvelden og kollapset rett i seng.

De neste dagene gikk med til å prøve å finne igjen mobilen, stresse over mobilen, og fortvile over mobilen. Reaktiverte Facebook så jeg fikk lagt ut savnet-melding på Vårt Arna-gruppen, gikk innom hittegodskontorene til to politistasjoner, Skyss og det lokale kjøpesenteret, og begynte på et prosjekt med å henge opp lapper på nærbutikker og postkassestativ. Jeg fikk låne en mobil av en veldig god venn, og hadde heldigvis laptopen så jeg fikk kommunisert med omverdenen, men jeg hadde omtrent helt gitt opp håpet om å få igjen mobilen og begynt å se etter ny mobil da jeg fikk en melding på Facebook fra en nabo rett nedi veien som hadde funnet den trofaste Motoen min. Jeg opplevde verdens største lettelse da jeg ikke bare fikk den igjen, men kunne konstantere at den fungerte helt fint selv etter å ha ligget ute i regnet.

Da kunne jeg endelig senke skuldrene.

Sitter akkurat nå inne og rir av Bergens ørtende vinterstorm, og satser på å få brukt innetiden på å ta igjen en del av husarbeidet som er blitt forsømt i det siste. Turer ut i det siste har involvert veldig mye klær, som stort sett alltid er klissvåte når jeg kommer hjem igjen. Kjenner jeg gleder meg til sommer når det skal regne og storme så mye, og jeg sitter og puster ut frostrøyk i leiligheten fordi strømregningen er så høy.

Og jo forresten, så oversatte jeg beskrivelsen til en YouTube-video fra vietnamesisk til norsk, og det skulle vise seg å være den beste leseopplevelsen jeg har hatt på lang tid.

Stå på.

En sårt tiltrengt IKEA-utflukt

Har endelig truffet igjen venner for første gang etter juleferien. Skulle en tur på IKEA etter en ny kommode og noen småting, og spurte bestisen min om hun hadde lyst til å bli med. Fikk til svar at hun var interessert og at samboeren hennes kunne kjøre oss til og fra, han skulle ha noen ting på IKEA han óg. Jeg vet det er omikronpandemi og tar det på største alvor, men på samme tid går jeg nesten aldri ut av leiligheten for tiden, og jeg kjente jeg trengte denne turen ut. Pluss at vi dro tidlig på mandag formiddag, så meteren var ikke akkurat vanskelig å holde.

Jeg merket det var så utrolig deilig både å komme seg ut litt og treffe venner igjen, det ga meg liksom en følelse av å ha kommet ordentlig i gang med året etter julen, som var lang og slitsom i år, lang historie. Det var en god følelse å være med venner igjen, en god følelse å være ute blant folk, en god følelse å spise et IKEA-måltid og gå rundt i labyrinten i varehuset og finne inspirasjon. Deilig å ha en venn å skravle med og gi en real bjørneklem (er inderlig glad vi har lov til å ha klemmevenner).

Fikk besøk av en annen venn av meg ikveld og vi bestilte pizza og så på Redningshundene ilag, og har avtalt å gå tur med en tredje venn og hundene hennes igjen på søndag. Har fortsatt ingen jobb å gå til, og merker jeg så smått begynner å «gå tom for» steder å søke, så dagene blir lange, og merker jeg er litt i en «bølgedal» psykisk generelt, og da er det utrolig deilig å være med venner igjen. Håper på mye tid ilag med dem fremover, spesielt én av dem har jeg en lang «bucket list» med av ting vi skal finne på ilag 😉 .

Nei, får bare fortsette å søke jobber fremover og håpe jeg får napp et sted. Ellers krysser jeg fingerene for at 2022 blir året vi endelig blir kvitt omikron, så vi får leve normalt med godt samvittighet. Stå på!

En skattejakt, en overraskende gave på døra, og jul på fjellet

Photo by Ylanite Koppens on Pexels.com

Siste dag før hytta og julefeiringen begynte med en skattejakt. En venn av meg har fått jobb til nyåret i en annen by, så hun er i fullt kjør med jule- og flytteforberedelser, så jeg og ene broren min bestilte en pakke til henne fra Morgenlevering for å muntre henne opp.

Våknet opp til melding på Messenger om at hun hadde fått SMS og var kjempe-takknemlig, men også at det ikke hang noen pakke på døra hennes og hun ikke ante hvor den var. Vi visste like lite som henne, så hun måtte ut på «skattejakt» til postkassestativet og nabohusene før hun til slutt fant den i postkassen, gjemt under gårsdagens avis.

Dagen har ellers gått med til husarbeid og siste forberedelser til fjellet, og en utrolig koselig tekstmelding fra huseierne om at de hadde julekaker til meg. Fikk en kakeboks med islandske marengskaker med lakrisfyll, og ga dem tilbake en eske sjokolade jeg hadde tenkt å henge som en overraskelse på døra deres før jeg dro. Er kjempeglad i huseierne mine, og utrolig takknemlig for å bo hos noen som er så seriøse og som jeg kan ha et så godt forhold til.

Er nå uansett innkvartert på hytten med familien, og så er det utrolig nok julaften imorgen. Skal se om jeg får kommet meg ut en tur imorgen, og kanskje bygge en liten snøborg til nevøen min. Stå på.

Tre av syv slag, julekort og et spontant vinterbad

Det er deilig med førjulstid. Vi har fått vår første snø, julegavene er kjøpt inn, jeg skal til å sette meg ned og skrive på et julekort til en god venn, og jeg har fått tid til både juleverksted og et ekte vinterbad i fjorden.

Jeg hadde en avtale med en god venn som er hjemme fra studiene på juleferie om å møtes og bake. Vi fulgte et knippe oppskrifter på Sulten-appen, som lot oss lage seks slag julebakst med ganske få og enkle ingredienser (baker vi pepperkaker óg er vi oppe i syv slag 😉 ), og fikk tid til å bake havreflarn, sjokoladekjeks og brente mandler i løpet av kvelden, med julemusikk i bakgrunnen. Kan ikke huske sist gang jeg hadde det så koselig i lag med noen, og vi ble enige om at dette må bli en fast juletradisjon. Baksten ble utrolig god óg 😉 .

Men uka skulle romme mer enn bare julebaking. Her om dagen sendte jeg tilfeldigvis en snap til en venn om at jeg hadde lyst å isbade, og lurte på om hun ville bli med og holde meg med selskap, men hun hev seg med på bading med en gang. Vi avtalte dag og pakket håndklær, varm drikke og ekstra varme klær, og så var det bare til å begynne å grueglede seg.

Selve isbadingen viste seg å gå langt lettere enn vi hadde trodd, kanskje fordi vi var så skråsikre på forhånd på at det skulle bli helt grusomt. Vi gikk ut i vannet til det rakk oss til midjen, så sto vi der og frøs og mannet oss opp mens vi prøvde å puste normalt, før vi telte vi til tre og satte oss ned i vannet. Så var det bare å komme seg raskest mulig i land til håndklær og gløgg.

Trodde jeg filmet med kameraet mitt, men det hadde visst ikke begynt å filme likevel, så eneste bildebevis er fra mobilvideoen jeg fikk av henne. Jaja.

Med badingen overstått dro vi opp til meg en tur så vi fikk tatt hver vår kjappe dusj, tullet oss inn i pledd, og skravlet og spist julebakst en stund før hun måtte tilbake på skolen, og jeg satt igjen med en utrolig mestringsfølelse og kroppen full av adrenalin og endorfiner. Vi ble enige om at det måtte gjentas, men blir ikke helt enig om når. Tror ikke det akkurat blir til uka igjen.