Da har jeg vært i Munkebotn igjen, kort tid etter forrige tur, og er storfornøyd med hvor godt det gikk.

Fikk turfølge opp i Munkebotn og ble sittende der og snakke og gomle snop en stund, og så fortsatte jeg til leirplassen. Hadde den for meg selv denne gangen, bortsett fra all myggen og to frosker jeg så da jeg var på vei inn til leirplassen, så jeg gikk i gang med å pakke ut og henge opp teltet.

Har som sagt trent en del på å henge opp teltet, og klarte til min store glede å henge det opp riktig på første forsøk, etter å ha slitt litt med knutene, uten å måtte justere noen stropper. Var kjempefornøyd med meg selv, og skulle til å ta frem teltstengene da jeg oppdaget at jeg hadde fokusert for mye på å få stroppene riktig og gjort en bitte liten feil.

Teltet var opp-ned.

Så da var det bare å løsne jekken, ta opp knutene, og begynne på nytt. Gikk kjempebra for andre gang, og jeg skulle til å sette i teltstengene da jeg oppdaget at en stropp som skal gå under teltet hadde snurret seg rundt en av stroppene som gikk fra teltet til treet. Vet dette sikkert ikke gir noe som helst mening hvis du ikke har et telt som dette selv, men i hvert fall var det bare å løsne jekken, ta opp knutene og så videre, og henge opp teltet for tredje gang. Fikk i hvert fall litt trening i å henge opp tretelt i tussmørke.

Var utrygt for regn, så hev regndekkenet over teltet, noe som alltid får det til å se ut som noe fra det ytre rom. Regntrekket gir meg også litt «privacy» i teltet, selv om det også gjør at jeg ikke får noen utsikt.

Klarte heldigvis å få opp teltet rimelig fort også denne gangen, så satte meg til med snop og REAL Turmat-kebabgryte til kvelds. Hadde ikke noe ved denne gangen, så to store telys gjorde nytten som «bål» ved å gi litt lys og kosefaktor, og eneste minuset var egentlig myggen og at «hovedveien» forbi vannet var såpass nær teltplassen. Er alltid litt utrygg i forhold til andre mennesker når jeg er ute og det er mørkt, og Munkebotn er så mye brukt av turgåere og folk på telttur at det nesten føles mer som en park enn en skog.

Følte meg likevel trygg nok til å la tingene mine ligge fremme, la ikke engang alt tilbake i sekken før jeg klatret opp i teltet. Hang opp hodelykten i en «kurv» som henger i taket, og satte på en lydbok så jeg fikk selskap av en menneskestemme, som ironisk nok leste en Stephen King-bok, og krøp ned i fjellduken. Hørte noen stemmer i nærheten, og tror jeg også hørte noen kjøretøy passere på veien, men brød meg ikke særlig om dem.

Klarte faktisk å sovne ganske fort, og klokka var omtrent 11 på formiddagen da jeg klatret ut av teltet igjen. Hadde sovet utrolig godt, og var fornøyd både med hvor fort jeg hadde fått opp teltet (host, host) og hvor godt jeg hadde fått sove. Det var da jeg så at jeg hadde fått selskap av to personer i hengekøyer under 50 meter unna, tror de var far og datter, så anså det ikke som så veldig creepy at de plutselig var kommet dit mens jeg lå og sov, og jeg vet ikke om de engang visste at jeg var der med teltet mitt, selv om de sikkert gjorde det, regntrekket er ikke akkurat kamuflasjefarget. De må ha kommet dit og hengt opp hengekøyene sine sent, for jeg gikk og la meg i totiden. Det var vel deres stemmer jeg hørte et stykke unna rett etter at jeg hadde krøpet til sengs.

Stakk nedover til Sandviken via et vann som heter Garpetjern, og nådde heldigvis en bussholdeplass akkurat noen minutter før det kom en buss til sentrum. Deilig.

Var storfornøyd med kjempekoselig tur, men lurer på om jeg skal finne en litt mer rolig leirplass hvor jeg får hengt opp teltet uten å lure på hvem andre som kommer til å være der mens jeg sover 😉 .

Foto: K

Da har jeg huket av natt i naturen for juni i siste liten 😉 . Det ble en ganske annerledes natt enn jeg hadde tenkt, men noen ganger blir jo ting annerledes på en veldig god måte, og i dette tilfellet også litt magisk.

Planen var egentlig å dra til Munkebotn med en venn av meg og henge opp treteltet et fint sted vi vet om, men hun kunne ikke bli med likevel, så jeg dro oppover med en annen venn av meg som hadde avtalt at hun kunne bli med oss. Vi fikk et glimt av et pinnsvin i en hekk på vei ut av nabolaget hennes, kanskje den brakte oss lykke, og hjalp til med å gjøre resten av turen så spesiell.

Snakket om løst og fast på veien opp, blant annet så vi en trost som vi mente måtte være vennen vår vi hadde fått oss på forrige tur, da vi delte noen nachoschips-smuler med noen trost og en kråke. Vi spøkte om at den sikkert varslet de andre på sosiale medier om at vi var tilbake, så kanskje hadde de andre fuglene fått en tweet om at det var taco-lørdag i Munkebotn igjen.

Kom i hvert fall opp til det stille og øde Langevatnet, som jeg alltid syns det er så spesielt å komme opp til når det er kveld og det ikke er noen der og vannet ligger blikkstille. Er mest vant til å være der på dagtid, og da pleier det å kry av folk, spesielt i fint vær. I går kveld så vi bare noen som hadde satt opp et telt og tent et bål ved vannkanten. Våre flyvende venner dukket ikke opp, imidlertid var det en sverm med mygg som holdt oss med selskap. Kameraten min er hendig «myggavleder», så jeg ble ikke så mye plaget så lenge jeg holdt meg nær henne. Merket myggen begynte å plage meg så smått da jeg havnet lenger enn fem meter unna et øyeblikk, kanskje det var da jeg fikk det ene myggstikket jeg fikk på benet.

Rigget oss i hvert fall til der vi har pleid å «henge» i Munkebotn, og hun-kompisen min tente bål og satte på musikk, jeg fant fram fjellduk og snop. Så satt vi der og gumlet snop og drakk te og Corona og fortsatte å snakke om stort og smått.

Det var koselig å sitte der ved bålet med utsikt over vannet, bortsett fra at myggen begynte å plage meg så smått fordi kompisen min tok frem et myggnett hun hadde kjøpt og som hun kunne tre over hodet og stramme rundt halsen så myggen ikke kom til.  Hun fikk da dilemmaet «øl eller mygg», siden hun ikke kunne drikke øl gjennom myggnettingen, og vi kom frem til at hun burde få satt inn en glidelås ved munnen på «myggburkaen» hun hadde kjøpt seg. Hadde vært koseligere om trostene og kråken kom, de hadde vel gjerne spist et par mygg óg. Kanskje vi får henge opp noen fuglekasser i trærne rundt der vi pleier å rigge oss til 🙂 .

Så glemte jeg faktisk hele hengekøyen hun hadde med seg helt til jeg nesten var ferdig med dette innlegget. Kompisen min hadde kjøpt seg en hengekøye med myggnetting og presenning som hun hadde gledet seg til å prøve og som så veldig spennende og praktisk ut, men det viste seg at det ikke fulgte med noen brukermanual, og vi fant ikke ut av hvordan vi skulle henge opp hengekøyen og turte ikke eksperimentere noe særlig fordi tauene som fulgte med virket veldig, veldig tynne.

Vi ble i hvert fall sittende, bålet varmet, det ble aldri mørkt, og det var så koselig å bare sitte der at plutselig var klokka blitt fem på ett. Vi ble sittende enda stund til, til bålet var slukket, og jeg bestemte meg etter hvert for å droppe treteltet, siden det tar litt tid og jobb å sette opp, og kontrasten fra å sitte der og kose meg med en god venn til å være alene i skogen virket litt trist. Pluss at det var en kar et stykke borte fra oss som satt ved et bål da vi kom, og vi syntes han var litt creepy siden han bare satt der og så fremfor seg, og ikke snudde seg én gang selv da vi gikk rundt og sanket steiner til bålet relativt nært ham. Han gikk og la seg kort tid etter at vi kom, men jeg likte ikke helt tanken på å ligge og sove så nær noen, i hvert fall ikke noen som creepet oss ut litt (hvis du skulle lese dette, så beklager, jeg vet jo at du helt sikkert hadde dine grunner og at jeg tror du egentlig er fullstendig harmløs, det var bare veldig rart og noen ganger har jeg litt lite tillit til andre mennesker).

Så vi slukket i hvert fall glørne, pakket sammen og bega oss nedover igjen. Da vi kom til hovedveien traff vi på en voksen kattepus, oppe i Munkebotn relativt langt fra nærmeste hus. Den hadde halsbånd, og den så ikke tynn ut, men den var kosesyk og diltet etter oss hundre meter eller så til vi var på vei ned igjen fra Langevatnet. Hadde sett Studio Ghibli-filmen Min Nabo Totoro nylig, så vi lurte på om den kunne være en skogsånd som hadde skiftet ham.

På vei ned så vi også noen mystiske våte fotspor som gikk rundt 10 meter fra vannet og så bare forsvant. Kanskje de var laget av skogsånden før den skiftet ham fra menneske til katt.

Følte disse to tingene gjorde turen litt magisk, mer enn selve skogen og Munkebotn generelt, som kan være litt trollsk, spesielt i regn og tåke, mest siden det er så mange store trær som står tett sammen. Hadde i hvert fall en kjempekoselig kveld!