Nei, nå må jeg finne sengen. Skal på jobb imorgen, og arbeidslederne på hotellet skal på fagdag, så jeg har ansvar for gjengen på renhold for en dag. Da er det en fordel at jeg ikke er helt slått ut etter å ha sovet for lite.

Likevel har jeg sittet oppe, som jeg pleier, egentlig. Jeg har for vane å være våken til rundt to på natta, også i uken. Ikveld/i natt har My Immortal nærmest gått på repeat mens jeg surfet nettet og skrev blogginnlegg om å lese gamle blogginnlegg. Det er godt. Nettene føles som en slags «friminutt» hvor ingenting skjer, det er helt mørkt ute, og jeg kan gjøre hva jeg vil mens det er som om verden utenfor ikke er til. Av en eller annen grunn slapper jeg først helt av, og er på mitt mest kreative, midt på natten. Det er vel nettopp fordi det ikke skjer noe annet rundt meg.

Det er fortsatt rart, etter 16 og et halvt år i strekk med kjæledyr, å ikke ha firbeinte i hus. Et halvt liv med Mio katt og Sasha hund er over.

Nei, jeg får finne senga for alvor så jeg kommer meg opp klokken halv åtte imorgen tidlig.

Stå på.

Jeg gleder meg ofte til å gå på jobb. Dels fordi jeg stort sett bare har dratt rett på jobb og rett hjem igjen siden i sommer, sånn at jobben liksom er det jeg har utenom å sitte hjemme, men også dels fordi vi er en så god gjeng på renhold som jeg liker så godt å jobbe med. Nå som Mio plutselig er borte, blir jobben også et avbrekk fra tankene.

Men det blir jo litt av og på. Akkurat nå hører jeg på My Immortal på YouTube og minnes Mio, skal sikkert også gå gjennom bildene og videoene av henne etter hvert og kanskje skrive ut et par av dem. Så blir det kroppsarbeid og skravling med venner på hotellet. Det er godt å minnes de døde, og det er godt å huske å leve selv.

Jeg har også bursdag den syvende, så det blir feiring i flere omganger til uken. Jeg og et par venner planlegger å dra på tur på fjellet, gjøre opp ild i gapahuken, og kanskje lage noe god mat ilag.

When you cried, I’d wipe away all of your tears

When you’d scream, I’d fight away all of your fears

I held your paw through all of these years

And you still have all of me

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive her. Jeg har lyst til å skrive noe klisjéfylt som at «kattehimmelen har fått en ny engel», men ingenting føles riktig.

Mio har vært syk en stund, og blitt verre de siste par ukene. Tilstanden har variert fra dag til dag, og igår hadde hun vært ekstra dårlig. Hun var oppblåst, nektet å ta imot medisiner eller mat, og lå for det meste i ro. Sent på kvelden ble hun skikkelig dårlig, og døde mens jeg snakket med vakthavende veterinær og bestilte drosje til dyrlegen. Kanskje det gamle hjertet ikke klarte mer.

Det var rart å miste henne på den måten, at hun kjempet og døde hjemme, i sofaen og i armene mine, mens jeg gjorde det lille jeg kunne for å redde henne. De andre dyrene vi har mistet har fått sovne inn hos dyrlegen, når vi har skjønt at det ikke var håp. Det var tøft å miste henne så brått.

Etter at Sasha døde var Mio alt vi hadde. Så nå må vi innstille oss på en hverdag uten kjæledyr. Ingen mjauing fra Mio når hun skal inn og ha mat, ingen pelsball å klappe på i sofaen, ingen som hopper opp i sengen min og krøller seg sammen inntil beinet mitt om natten. Den rare, skjønne, snakkesalige og energiske lille luringen vår er ikke mer.

Det kommer til å ta en stund å venne seg til.

Hadde den lang og hektisk, men deilig siste arbeidsdag før helgen på fredag. Lang fordi vi hadde såpass mange rom, hektisk fordi vi hadde flere syke. En rekke rom hadde blitt bestilt og måtte være klare til tre, og vi var to på jobb, én av oss ny. Det ble nesten like mye stress som den dagen jeg hadde kommet helt til klokka halv ett før jeg plutselig ved en tilfeldighet la merke til at de som hadde bestilt ett av de største rommene på hotelllet hadde bedt om tidlig innsjekk og skulle komme klokka ett 😉 .

Vi kom imidlertid heldigvis i mål i tide (det gjorde vi også den dagen vi plutselig hadde en halvtime på oss til å ta det største rommet), og jeg kunne ta helg med god samvittighet. Hev meg i senga et par timer, og dro så utover til huset til foreldrene mine fordi jeg passer Mio katt denne uka.

Etter noen timer hjemme var det av gårde igjen til nærbutikken for å kjøpe middag. Kiwien jeg går til er rundt halvannen kilometer unna, og denne uka har jeg kjøpt inn middag for én dag av gangen for å tvinge meg selv til å gå den turen. Du skulle trodd disse selvpålagte tvangs-spaserturene ville være forferdelig etter en lang arbeidsdag, men jeg har oppdaget at det er når jeg er på mitt mest slitne at jeg nyter å gå tur mest. Det å bare gå, og så eventuelt belønne deg selv med en iskaffe på nærbutikken når du først er fremme, er faktisk utrolig deilig etter en dag med utallige trappetrinn, senger som skal skiftes på og bad som skal vaskes, bæring av poser med skittent sengetøy og støvsuging av rom og ganger. Begge deler er fysisk aktivitet som gjør meg sliten, men det første er bare slitsomt, og det andre er deilig og befriende og gir meg mer energi og tiltakslyst.

Så er det deilig når været er så fint at det går an å spise ute på terrassen.

Dagen idag har vært mer slapp, kanskje veldig velfortjent, men så har jeg endelig satt opp og spilt Fire in the Lake, vietnamkrig-spillet jeg kjøpte over nett nylig. Etter å ha besøkt Viet Nam, og sett Burns og Novicks fantastiske dokumentar om krigen, måtte jeg nærmest tvinge meg selv til å spille FitL da jeg først oppdaget det på Tabletop Simulator. Det gjenskaper alt fra terrorangrep fra Viet Cong til sør-vietnamesisk korrupsjon, og om sivilister fanget i kryssilden. Det er et tøft og dystert spill, som spill om Viet Nam-krigen skal være, etter min mening, men når du først er kommet inn i det, er det både et veldig godt laget strategispill, og en detaljert skildring av krigen som kan få deg til å reflektere, og som har mye å lære deg.

Så fikk jeg min belønning for at vi jobbet så hardt på fredag: ute på fjorden dukket det opp noen krusninger i vannskorpen som jeg først trodde var en av ubåtene som dukker opp innimellom, men som jeg så skjønte at måtte være spekkhoggere, i og med at det var flere av dem, og de bevegde seg i forskjellige retninger.

Jeg var dessverre litt for langt unna til å få et skikkelig bilde, de som kom kjørende i båter var nok litt heldigere enn meg 😉 .

Koser meg i hvert fall med helg, og tror jeg skal ta ut noen avspaseringsdager snart så jeg får en ukes minisommerferie.