Et knippe YouTube-kanaler til regntunge kvelder

Nå er den fantastiske vinteren her i Bergen snart over, og når de regntunge kveldene setter inn igjen er det kjekt å kunne sette på en god video på YouTube, enten det er noe underholdende, noe man kan slappe av med, eller en spennende dokumentar. Siden jeg vet mange er i samme situasjon nå i disse vinter- og koronatider, har jeg satt sammen et knippe anbefalinger dere kan kose dere med. Dette er kanaler som gir deg veldig gode og underholdende videoer, og sammen dekker et bredt spekter tema. Se og nyt!

What a Shame Mary Jane er en koronafast nomade

«Mary Jane» er en italiensk 30-åring som bestemte seg for å dra fra hjembyen, vennene og mastergraden sin for å bli nomade og YouTuber. For øyeblikket sitter hun koronafast i New York, men hun har alt rukket å farte rundt en del byer og land både i Europa og USA, og laget videoer om alt fra Bergensbanen til et økologisk naturbruk i New Hampshire.

What a Shame Mary Jane er en finurlig og ganske unik blanding av reisevlogging, backpackertips, filosofi, matlaging, språkkurs og hyppige refleksjoner over kulturforskjeller, og hovedpersonen har en energi, entusiasme og stolthet over eget arbeid som du ikke ofte opplever, i hvert fall ikke her i trauste jantelov-Norge.

Også anbefalt: Eva Zu Beck – en reisevlogger som besøker land og byer du ikke ser til vanlig.

Not Just Bikes gjør byplanlegging gøy (jo, faktisk)

Jason Slaughter er kjent som YouTuberen som klarer å gjøre infrastruktur og byplanlegging gøy. Etter å ha vokst opp i Canada har han flyttet fra land til land før han til slutt endte opp i Nederland og ble frelst av måten byene er bygd med fokus på fotgjengere, syklister og gateliv, ikke bilister, motorveier og parkeringsplasser.

Not Just Bikes er en herlig serie ganske korte videoer med en del godt timet humor og sarkasme, hvor Jason tar for seg alt fra trafikkdemping, sykkelstier til IKEA og intelligente trafikklys til nederlandsk julefeiring, og gremmes over hvor mye dårligere alt er i hjemlandet Canada.

LEMMiNO lager fengende dokumentarer

David Wångstedt er en svenske som er langt bedre kjent under brukernavnet LEMMiNO på YouTube, hvor han legger ut dokumentarer som stort sett handler om UFOer, dommedagsscenarier og oppklarte og uløste mysterier, fra Roanoke-kolonien og Bermudatriangelet til moderne UFO-episoder og Internettmysterier.

LEMMiNO slipper nye videoer med tre-fire måneders mellomrom, men til gjengjeld er kvaliteten skyhøy. Hvis du porsjonerer disse ut over flere regnværskvelder, har du underholdning i lang tid fremover.

Leena Henningsen og Maria og skogen forteller om det gode liv som selvhjulpen i naturen

Hvis du har fåt med deg kanalen til Jonna Jinton og vil ha mer hytteliv og vill natur, anbefaler jeg disse to kanalene. De har som videoene til Jonna dronebilder av skandinavisk natur, vlogging om hyttelivet og refleksjoner om livet borte fra samfunnet, men også særtrekk som skiller kanalene fra Jonnas.

Leena Henningsen flyttet til en gård i Norge fordi hun ikke orket livet i den tyske storbyen. Hun deler historien om hvordan hun aldri følte seg vel i folkemengdene i Hamburg, men fant fred på gården til en venninne i Norge. Hun lager koselige, stemningsfulle naturvideoer, men har også videoer om livet med hund og hest.

Maria og skogen handler om to kunstnersjeler som flytter ut til en hytte i skogen. Kanalen har mange videoer om spiselige urter og vekster du kan sanke i skogen.

3 Minute Board Games forklarer brettspill på tre minutt

Brettspill har blitt veldig populære igjen de siste årene, og spesielt nå under koronatiden, og 3 Minute Board Games er en supernyttig kanal når du er på utkikk etter nye spill å kjøpe, eller vil vite mer om et spill du allerede har sett deg ut. Her får du alle slags brettspill kjapt oppsummert på tre minutt.

CityWokCityWall skaper digitale verdener

Vi skal holde oss til spill – CityWokCityWall er en ganske annerledes kanal hvis du ikke følger spill-innhold på YouTube til vanlig.

CityWokCityWall lager digitale byer, med byplanleggingsspillet Cities Skylines, og serien du bør sjekke ut heter Cities Skylines Mars, og er en veldig forseggjort serie om en Mars-koloni under en stor glasskuppel i en fjern, dystopisk fremtid, hvor sivilisasjonen på Jorda holder på å kollapse, menneskene er på randen av utryddelse og mange lever i ekstrem fattigdom. Håpet for mange av dem som vokser opp på Jorda er å få sjansen til å utvandre til Mars, som ble kolonisert før samfunnet begynte å gå i oppløsning, og hvor menneskene nå bor i byer med skinnende høyhus under store glasskupler. De heldige utvalgte som får enveisbillett som gjestearbeidere til Mars oppdager imidlertidig fort at samfunnet bak fasaden er like klasssedelt, usselt og undertrykt som på Jorda, og at de fleste bor i slumområder under de skinnende høyhusene og parkene til de rike.

Skaperen av Mars-serien legger så mye detaljrikdom og kreativitet i arbeidet sitt at serien er verdt å se selv hvis du egentlig ikke har interesse for dataspill. Du får for den saks skyld også oppleve hvordan verdenene i dataspill blir til og den kreative prosessen som ligger bak.


Jeg håper disse videoene faller i smak, og at dere har det så godt som mulig nå i disse koronatider. Hvis du er noen du kjenner har det tøft så hold sammen, og husk at vi ser lyset i enden av tunnelen. Stå på!

Om noe jeg trengte i livet mitt

Vi får mesteparten av informasjonen vår om omverdenen fra media. Problemet er at media stort sett fokuserer på de dårlige nyhetene, og da blir det lett å glemme alt det gode som skjer.

Da er det godt at det også finnes nettsider som deler gode nyheter. Som BeautifulNewsDaily, som lager grafiske fremstillinger om alt fra klimatiltak til likestilling og minkende inntektsforskjeller.

Som at Bhutan er blitt verdens første karbon-negative land, som nå fjerner mer CO2 fra atmosfæren enn det produserer. Eller at andelen mennesker som lever i demokratiske land øker, og at andelen under fattigdomsgrensen går ned. Eller at antall selvmord i verden har gått ned med en tredjedel siden 1990. Eller at Pakistan har nådd klimamålene sine, et tiår før FNs tidsfrist, blant annet ved å plante milliarder av trær. Eller nyheten om at ingen barn døde i trafikkulykker i Norge i 2019.

Det er så mye å bekymre seg for i disse koronatider, og jeg trengte denne siden i livet mitt nå.

Stå på!

«Hva skjedde egentlig med deg?»

Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.

Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.

Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.

For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Hun får til og med en kommentar fra bestemor, som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk.

Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.

Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.

«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.

Et utvalg helsider fra boken.

Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.

Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra.

Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse

«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.

Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.


Hvis du trenger noen å snakke med:

ung.no
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her er en flott og omfattende samling hjelpetelefoner og nettsteder for forskjellige tema. Den dekker mange flere tema enn spiseforstyrrelser, og den var såpass fin/nyttig at jeg legger den ut her så den kan være til hjelp for flere.

Tilbaketråkk

En ting jeg liker er å utforske nettverk av gamle blogger på nettet.

Jeg sier nettverk fordi kommentarfeltene og lenkene i blogginnleggene binder bloggene sammen. Jeg kan åpne en gammel blogg og klikke på brukernavn i kommentarfeltene og komme til andre unge mennesker med samme interesse, men kanskje forskjellige typer blogger. Ellers så åpner jeg brukerprofilen til hen som har bloggen og finner et par blogger til. Samme bruker har gjerne flere blogger, og så er det kanskje en liste over blogger de følger.

Det var sånn vi fant hverandre før i tiden.

Det spennende er hvor forskjellige bloggene er, både med tanke på tema, utseende, og hvordan bloggen ser ut idag. Noen la aldri ut mer enn et par innlegg. Noen av bloggene er borte for alltid fordi bloggplattformen er lagt ned. Noen er passordbeskyttet fordi bloggeren selv ville beholde den, men kanskje følte de hadde vokst fra den, eller delt litt for mye der til at de ville la bloggen være oppe når de hadde gått videre selv. Mange av innleggene lenker til bilder, nettsider og YouTube-videoer som ikke finnes lenger.

Bloggene som fortsatt er der ute er like forskjellige som… ja, oss mennesker. Noen starter en blogg fordi de vil fortelle om en hendelse eller periode, enten det er en bestemt julefeiring eller et folkehøyskoleår. Andre vil bare «dokumentere» hverdagen med en blogg som kanskje mest er ment for de andre i venneflokken. Andre igjen kan ha en blogg som like mye handler om musikken, filmene eller andre deler av populærkulturen de er interessert i, eller ting de lager selv, eller så trenger de et sted å lufte og diskutere problemer de går gjennom med andre som har det som dem selv.

B A R F O T er en av bloggene jeg fant ved å tråkke gamle stier av kommentarer, profiler og lister over anbefalte blogger. Les nedover i innleggene, så finner du alt fra betraktninger om Mummidalen og livet til en vakker skildring av en helt vanlig hverdagsmorgen. Les kommentarene, så finner du mennesker med sine egne blogger — her er en annen spennende blogg jeg fant ved å klikke på et brukernavn. Blogger og blogginnlegg handler om alt mellom himmel og jord. Psykisk helse, strikking, Burn-avhengighet, meninger om sexarbeid, reiser til fjerne land, hva dialektordene i hjembygden betyr. Kanskje åpner du en tilfeldig blogg og blir slått i bakken over hvor mye arbeid de har lagt i forsidebildet sitt.

Variasjonen er litt av det som gjør det så spennende å bla i de gamle bloggene som fremdeles ligger ute. De gir et innblikk i livene til personene som en gang skrev dem, men også i kulturen for 10-20 år siden, litt som å lese i gamle blader for ungdommer. Mange av bloggerne fra den tiden blogging var så populært, tiden før alle flyttet til YouTube og Instagram, før «influenserne» gjorde at folk begynte å forbinde blogger med selvtillitsdrepende pengemaskiner, er tenåringer. De skriver om hverdagen sin, om å henge med venner, tanker om livet og politikk, kjærlighet og forhold og hvor de har kommet inn på videregående eller høyere utdanning.

Jeg lurer på hvor de er idag.

I Kill Giants – den nydeligste filmen jeg har sett

Da jeg skulle til Viet Nam, leide jeg et par-tre filmer til å ha på flyturen til Asia. Én av dem var I Kill Giants, som handlet om en jente som jaktet kjemper utenfor hjembygden sin. Jeg fikk ikke sett mye av filmen da fordi a. det var skjerm og gratis filmer på flyet, og b. jeg var altfor opptatt med å, ja, feriere i Asia da jeg var fremme i Asia til å gidde å se på film, og c. filmen ikke klarte å fenge meg der og da, fordi den brukte ganske lang tid å komme i gang. Det var først en god stund senere at jeg endelig fikk sett hele filmen, og jeg er så utrolig glad for det, for I Kill Giants er den nydeligste filmen jeg har sett.

Merk: traileren røper flere minnerverdige øyeblikk og overraskende vendinger i filmen.

Jeg oppdaget filmen da jeg helt tilfeldigvis snublet over en YouTube-video om flotte filmer i 2018 som folk flest ikke fikk med seg (en annen film som ble anbefalt var forresten den fantastiske Bomb City, som jeg også virkelig anbefaler). I Kill Giants er basert på en tegneserie av Joe Kelly og JM Ken Niimura, og handler om Barbara Thompson, en ensom ulv som studerer og jakter på kjemper, og hevder hun regelmessig redder hele bygden fra dem. Hun blir oppdratt av storesøsteren Karen, som har hendene fulle med jobben og rollen som «alenemor» for Barbara og den giddalause storebroren hennes, og siden det er en amerikansk film som handler om en hovedperson som er litt annerledes, blir hun selvfølgelig også mobbet på skolen.

Barbara, with bunny ears on her head and a plastic jug with a mysterious liquid, looks into the distance from atop a telephone pole she has climbed.

I Kill Giants er laget av de samme produsentene som filmatiserte Harry Potter-bøkene, og har litt av Harry Potter-universets detaljrikdom når det gjelder alt fra runeskrifter til trylleformularer og forskjellige arter av overnaturlige vesener, og hva slags stoffer en kan bruke til å lokke dem til å gå i fellene hun setter opp i skogen. I tillegg til all kunnskapen bærer Barbara også den kjempemessige krigshammeren Coveleski, som hun vil kunne trekke frem fra den magiske vesken sin først når hun har vist seg verdig til den.

A cutout of the I Kill Giants graphic novel. Barbara and another girl are on a beach. The girl says "Right, you talk about giants a lot. It--"
Barbara interrupts: "It's weird?"
The girl replies: "I don't know. What's so cool about them?"
I Kill Giants i opprinnelig tegneserieform.

Enstøtingen Barbara står heller ikke helt alene mot kjempene, for hun blir etter hvert kjent med Sophia, som nettopp har flyttet til bygda og snubler over kjempeprosjektet, og skolerådgiveren fru Mollé, som tolker kjempene mer som et symbol på Barbaras livsproblemer.

Sophia og fru Mollé trekker Barbara i hver sin retning — nysgjerrige, men skeptiske Sophie blir med på kjempejakt, og fru Mollé prøver å få Barbara til å åpne seg om hva som plager henne psykisk. Filmen bygger på denne måten opp mot to klimaks: Barbaras jakt på kjempene, og Barbaras oppgjør med sine indre demoner. I tillegg spør du deg også hele tiden om hvorvidt kjempene virkelig fins, og du blir også bedre kjent med Barbaras familie, og får til slutt svar på hvorfor det er eldstedatteren i familien som må oppdra resten av barna alene.

Alt i alt anbefaler jeg I Kill Giants helhjertet, men spesielt for deg som liker litt «psykologiske» filmer 🙂 . Jeg ser også for meg at filmen kan brukes i undervisning, siden den utforsker en del psykologiske tema på en veldig god måte.

Stå på!

Liten heads-up: Viet Nam-dokumentaren på NRK

For en tid tilbake lagde de erfarne dokumentarmakerne Burns og Novick en 18 timer lang dokumentar om Viet Nam-krigen.

Dette er en krig som ikke skjedde for så veldig lenge siden, og som fremdeles i stor grad preger både USA og Viet Nam, men selvfølgelig spesielt sistnevnte, og som vi først i de senere år har for alvor har begynt å snakke om. Jeg lærte veldig mye av denne dokumentarserien, og selv om den kan være veldig sterk, vil jeg gjerne at flere skal få den med seg, spesielt oss unge som ble født mange tiår senere.

Dokumentaren går i dybden på veldig mange tema, har med perspektiv og restaurerte opptak både fra amerikansk og nord- og sør-vietnamesisk perspektiv, og dekker episoder og hendelser som flere burde vite om. Som skytingen av studenter som demonstrerte mot krigen på Kent State University. Eller hvordan Nixon aktivt saboterte fredsforhandlingene mellom Nord- og Sør-Viet Nam, fordi han var redd han ikke kom til å vinne presidentvalget i 1968 hvis det ble fred i Viet Nam. Eller hvor ustabilt og korrupt rigiment i sør kunne være. Eller hvor brutalt og hensynsløst de amerikanske soldatene gikk frem i Viet Nam.

Skjermdump fra tv.nrk.no sin side for Vietnam-dokumentaren, som viser at programmer tilgjengelig i 14 dager til.
Skjermbilde fra tv.nrk.no

Grunnen til at jeg legger ut et kjapt innlegg om dette nå er at jeg akkurat tildeldigvis oppdaget at dokumentaren bare ligger ute på NRK i to uker til 😉 . Den er riktignok «dubbet» med norsk fortellerstemme, men fremdeles den beste dokumentaren du får om Viet Nam-krigen. Går du glipp av den på nrk.no, er det godt mulig du må betale for å se den et annet sted.

Så: hvis du ikke har sett Vietnam, anbefaler jeg den helhjertet. Sett av noen regnværskvelder til å se den. Du kommer ikke til å angre.