Anbefalt

Minibokklubb-bokrangering

Øyvind Anbefalt, Bøker, Bokanmeldelser

Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.

Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste

  • House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
  • Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.

Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe

  • A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
  • Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
  • Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
  • Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.

Helt grei — bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»

  • Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
  • On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
  • My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.

Meh. — bøker som ikke ga meg noe

  • Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.

Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.

Fra Blindness til Auschwitz — en bok alle bør lese

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser, Ting jeg brenner for
Bokomslag, "Endestasjon Auschwitz, Min historie fra innsiden av leiren" av Eddy de Wind. Vi ser inngangen til Auschwitz under en blå himmel, og i bakgrunnen ser vi halvgjennomsiktige dagbok-sider.

For litt siden leste jeg en bok som var så forferdelig at den fikk meg til å kjøpe en bok om Holocaust. Blindness av Saramago handlet om en gjeng som var blitt sperret inne og overlatt til seg selv på et nedlagt psykehus fordi en sykdom hadde gjort dem blind, og myndighetene fryktet at de skulle smitte resten av samfunnet. Noe som høres ut som utgangspunktet for en veldig god og interessant bok, men som forfatteren gjorde om til en lang «lidelsesporno», med en lang serie forferdelige hendelser uten lyspunkt, som gikk ut over en gjeng karakterer som knapt hadde noen annen rolle i boka enn å være ofre, og knapt virket i stand til å føre en samtale, for ikke å snakke om å ta noen form for rasjonelle valg.

Å skrive en sterk historie ved å bare finne på en lang rekke grusomme hendelser, og redusere karakterene til hjelpeløse ofre, fungerer omtrent like godt som når en skrekkfilm utelukkende bruker «jump scares» som virkemiddel — den klarer å skremme deg, men den gir deg ingen underholdning.

Blindness gjorde meg i det minste nysgjerrig på hvordan det måtte oppleves å være i en konsentrasjonsleir i virkeligheten, hvis den var befolket av mennesker og ikke pappfigurer, og hvis handlingen var mer realistisk, og ikke bare en uavbrutt serie pinsler. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å lese en bok om Holocaust, helst en fortelling skrevet av en av overleverne.

Jeg husker ikke hvorfor jeg landet på akkurat denne boka, men jeg lurer på om jeg ikke bare tok et Google-søk på bøker av Holocaust-overlevende. Jeg er uansett glad valget falt på akkurat Eddy de Winds fortelling, for den er et praktverk av en bok.

Et par falmede sider av Eddy de Winds journal. Vi ser noen nedtegnelser og et tegnet sovjet-yugoslavisk (?) flagg.

Eddy de Winds opprinnelige journal, som fremdeles er bevart idag

Endestasjon Auschwitz er den nederlandske legen Eddy de Winds selvbiografiske historie om fangenskapet og brutaliteten han og hans kone Friedel opplevde i Auschwitz, hvor han fikk jobbe som psykiater og dermed for det meste unnslippe det harde straffarbeidet han ellers ville blitt satt til. Eddy og Friedel blir atskilt ved ankomsten til leiren, men klarer å holde en viss sporadisk kontakt, som hjelper dem å holde ut.

Eddy og Friedel ankommer Auschwitz i 1943, og overlever til nazistene evakuerer leiren og han og flere medfanger klarer å gjemme seg til leiren er forlatt. Eddy, som drives av ønsket om å fortelle verden hva han opplevd, begynner allerede i leiren å skrive notater om hva han har opplevd. Når han skriver boka er fremdeles grusomhetene så sterkt i minne at han må distansiere seg fra dem ved å fortelle historien i tredje person, og la den handle om en person han kaller Hans.

Endestasjon Auschwitz er utrolig godt skrevet — jeg har aldri lagret flere bokmerker mens jeg har lyttet til en lydbok — og teksten bærer preg av å være tankene til en fange der og da, uten at noen renskriver tankene og holdningene i ettertid (40-tallskvinnesynet er for eksempel ganske slående for oss lesere i 2022), og uten historisk perspektiv. Vi får for eksempel ikke vite før i etterordet at én av offiserene i leiren, som bare omtales som Joseph, og som Eddy klarer å overbevise om å spare Friedel fra de grusomme eksperimentene de utfører på kvinnene i leiren, er selve «dødsengelen» Joseph Mengele.

Eddy reflekterer i ettertid om hvordan han forventer at enkelte vil få et mildere inntrykk av nazistene i Auschwitz når de hører om tilfellene av medmenneskelighet og nåde han beskriver i boka, men i hans øyne får de bare nazistene til å fremstå som enda mer grusomme, fordi de er en påminnelse om at Holocaust ble begått av mennesker med følelser, som forstod forskjellen på rett og galt. Det er altfor lett å overforenkle og avfeie dem som begår grusomme handlinger som «monstre», noe vi også for eksempel ser i diskusjonen om seksuelle overgrep idag, hvor enkelte fremdeles ikke vil ta inn over seg at overgrep begås av brødre, tanter, trenere og besteforeldre, mennesker vi er glad i og stoler på.

Et bilde tatt på skrå og oppover av murygg og nakne, høyreiste trær inne i Auschwitz en regntung dag.
Photo by Julia Sakelli on Pexels.com

Eddy de Wind har det bedre enn den gjennomsnittlige fangen i Auschwitz, og det er kanskje dette, og stillingen hans som psykiater i leiren som kanskje gir ham et slags overblikk, som gjør at betraktningene er såpass gode og detaljerte som de er. Han skriver om hverdagslivet og rutinene i leiren, som når det er opptelling hver morgen og ettermiddag, et rituale som kan foregå i flere timer og finner sted under åpen himmel uansett kulde eller værforhold. Han skriver om nærmest absurde hendelser, som at ariske fanger kremeres individuelt og nazistene til og med tilbyr seg å sende urnene til de etterlatte, men at det nødvendigvis hoper seg opp urner over årevis med massemord:

«In contrast to Jews, Aryans were cremated individually. A clay number was placed on each body, and the ashes were put in a tin urn. The family received a death notice, and could claim the urn. But over the years, 40 000 urns had been left behind, and now had to be moved to another room. The men formed a long chain right through the cellars, where the three large furnaces were, and tossed the urns to each other, as if they were cheeses or loaves of bread. Never before had so many dead passed through Hans’ hans as in those few hours.

–Eddy de Wind

Eddy forteller om de forskjellige avdelingene, eller «kommandoene«, du kan bli sendt til, og om hvordan noen, som kullgruvene eller veiarbeidet, er rene dødsdommer, men andre er mer overkommelige. Han reflekterer over hvordan nettene gir fangene «fri» — i mørket får de oppleve noen timer uten arbeid, fangevoktere, eller umenneskelige lidelser, timer de kan fylle med drømmer og håp.

Da Eddy selv en periode må jobbe som grøftearbeider, får vi en beskrivelse av hvor umenneskelig hardt arbeidet er, og hvor kort tid arbeiderne forventes å overleve. Vi får høre om hakkeordenen mellom fangene, som ikke alltid holder sammen, men kan sparke nedover, som vi mennesker gjør. Eddy reflekterer om hvordan brutaliteten begynner hos Hitler og til slutt ender hos de laveste fangene i Auschwitz:

«Hans could feel that the Poles were shouting to release the tension of being shouted at themselves. The Führer shouted at his generals. They could bear it because they in turn got to shout at their officers, and the officers shouted at the soldiers. Like a billiard ball that stops rolling when it hits another ball, the soldiers calmed down again after beating the prisoners and shouting at them. The Blockeldester hit the Poles, and the Poles hit Hans. The Führer’s blow had reached Hans, where it could not do any more harm, because Hans was powerless.

Eddy de Wind

Vi får høre om hvordan nazistene på forskjellige vis gir dem falskt håp om at de skal få overleve over tid, og gir dem enkelte små goder som badstuer for å redusere risikoen for fangeopprør. Eddy forteller om hvordan folk i omverdenen er lykkelig uvitende om hvor grusomme leirene egentlig er, og i enkelte tilfeller er i fornektelse selv når de «losses av» godsvognene og føres inn i leiren. Vi lærer om de grusomme eksperimentene som ble begått på de kvinnelige fangene, fordi nazistene ville utvikle mer effektive måter å sterilisere kvinner på.

Men vi får også høre historier om fanger som overlister nazistene, og fangevoktere og offiserer som er mer på fangenes side enn nazismens. Vi hører om desperasjon og mennesker som tvinges til å gjøre umenneskelige valg, men får også en påminnelse om at det skal utrolig mye til før mennesker gir opp og mister håpet — for eksempel møter vi en fange som fremdeles har humor, håp og evnen til refleksjon i behold, selv om han er så utsultet og utmattet at han ikke makter å reise seg i køyen sin.

Og mens vi leser kan vi finne trøst og styrke i at vi vet at Auschwitz en dag vil ta slutt, fordi nazistene vil tape krigen. Noe de fleste fangene sannsynligvis også var fullt klar over.

«Who would still be alive [when the Allies suddenly appeared]? Ah, it was all taking so long. Too long for them. And there was that bowl of clay again, the one that lodged in his thoughts and, like a golem, sometimes became its own separate entity, holding long discourses on life and death. But Hans now knew the magic word that broke the golem’s spell. Because she existed, the golem was silenced. Hans summoned up her image, and the bowl of clay shrank and became lifeless again.»

–Eddy de Wind
Eddy og Friedels brylluppsfoto. Vi ser brudeparet foran en stor blomsterkrans og tilhørere i flere rader bak dem, flere med davidstjerner på klærne.

Eddy og Friedels bryllup

I 2022 er det 80 år siden Wansee, konferansen hvor nazistene vedtok å utrydde jødene. Det er gått noen dager siden den internasjonale Holocaust-dagen, dagen da sovjetiske tropper befridde Auschwitz-Birkenau-komplekset og de 7000 menneskene som fortsatt befant seg der. Idag virker krigen og Holocaust både nært og fjernt. Fjernt, på grunn av de snart hundre årene som er gått, og fordi noen bunkre, museer og minnesmerker er den eneste påminnelsen vi får i dagliglivet her i trygge, fredelige og flerkulturelle Norge. Nært, fordi vi bare er noen få generasjoner fra dem som opplevde grusomhetene, og mange av dem er i live idag. Nært, fordi høyreekstreme og nasjonalismen vokser frem igjen i Europa, og demokratiet i USA er i krise, som i Tyskland på 30-tallet.

Journalisten og nett-aktivisten Justin King, bedre kjent som Beau of the Fifth Coloumn, sa i en nylig video, om hvordan tegneserien Maus, på dagen før Holocaust-dagen, ble forbudt på skoler i Tennessee, er det viktig at vi deler disse vitnesbyrdene med ungdommen. For når de lærer om nazistenes grusomheter, spør de seg også om hvordan nazistene kunne ha vunnet frem uten å bli stoppet, og som han sier, «how a whole nation could go off the rails like that». Det er først når vi kan historien at vi kan ta lærdom.

Eddy de Winds beskrivelse av nazistene som mennesker som kunne vise empati og nåde, og leirlivet med sine «gode» og onde sider, er også en viktig påminnelse om at det var mennesker, ikke en slags overnaturlige monstre, som sto bak både planleggingen og utførelsen av Holocaust. Det kan skje igjen, fordi tankegodset lever blant menneskene rundt oss.

Men ikke minst, som når vi snakker om 22. juli, vår egen generasjons traume her i Norge, må vi huske Holocaust og andre verdenskrig for de utsattes skyld.

Vi skylder dem å huske.

En julekalender du kan kose deg med i høstmørket

Øyvind Anbefalt, kule sirkusting, Sirkusliv

#Denfølelsen når julekalenderen til NRK handler om et tivoliteater og sirkuskunster, attpåtil fra tiden hvor sirkuset fremdeles var dyrefritt.

Handlingen er lagt til Kristiania i en tid med mye fattigdom og store kontraster, hovedpersonen er en fattig gutt som underholder i nabolaget med skyggeteater og eventyr, men blir utnyttet av større gutter som tvinger ham med på tyvetokter. På flukt fra politiet forviller han seg inn på tivoliet, og får se fantastiske ting.

Serien lover at gutten skal få innpass i tivoliet, og at han i lag med dem skal få oppleve store ting. Vet av erfaring fra sirkuslinja hvor fantastisk denne verdenen kan være og hvor bra sirkuset kan være for deg, og så blir jo også tivoliet fremstilt som noe magisk og fantastisk i første episode av serien.

Tror jeg kommer til å elske denne julekalenderen.

Videre lesning: en veldig god Aftenposten-artikkel om tivoliets historie i Oslo.

Bøker du kan kose deg med i høstmørket

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser
Photo by Taryn Elliott on Pexels.com

Nå står desember for døren, og vi er midt i den tiden hvor vi på den ene siden er omgitt av julepynt og nedtellingen til det som for mange av oss er høytid og kos, men samtidig gjerne kjenner på mørket og kulden som omgir oss. Det er da det er deilig å legge seg på sofaen med et pledd, en kopp kakao og en god bok du bare kan slappe av med. Så her er en samling hyggelige, koselige og finurlige bøker for de lange vinterkveldene som står for døren. Les og nyt.

1. The House in the Cerulean Sea

Linus Baker er en traust inspektør for et departement som ivaretar magiske barn, som blir tatt fra foreldrene sine og oppfostret i statlige barnehjem. Han lever et ganske kjedelig A4-liv, men blir en dag innkalt til departementets Ekstremt Øvre Ledelse og betrodd et spesielt oppdrag i det ceruleanske hav, hvor et barnehjem huser seks til dels spesielle og muligens farlige skapninger.

Linus blir kjent med seks besynderlige barn, fra en varhund og en ung linnorm til sønnen av djevelen selv, som på hver sin måte sliter med å finne seg til rette både med seg selv og samfunnet de er en del av. Barnehjemmet drives av den hjertevarme, men mystiske Arthur Parnassus, og ligger en båttur unna en bygd hvor den menneskelige befolkningen er sterkt mistroisk.

Linus er også først skeptisk til barna, men når de etter hvert klarer å nå inn til ham, utvikler han et varmt vennskap med både dem og Arthur, og blir etter hvert mer og mer engasjert i hvordan bygden og samfunnet som helhet ser på og behandler magiske skapninger.

The House in the Cerulean Sea er er en finurlig, hjertevarm og koselig bok om fordommer, identitet og det å vokse som person og finne ditt sted i verden, men har også en mørkere undertone, i og med at den er inspirert av Canadas assimileringspolitikk med å internere barn av urinnvånere i egne barnehjem.

2. Klara and the Sun

Klara er en AF, en kunstig venn, en barne-androide som går på solenergi og tilber Solen som en gud. AFene begynner livet i butikker hvor de håper på å bli adoptert av familiene som kommer innom for å se på dem, mens de betrakter omverdenen gjennom utstillingsvinduet.

Klara blir til slutt valgt av Josie, en jente som er blitt alvorlig syk etter et inngrep som har «hevet» henne, men også svekket henne så mye at foreldrene frykter at hun skal dø. Den kunnskapsrike og observante Klara skal være Josies leksehjelp, venn og støttespiller, og må samtidig bli kjent med en menneskeverden hun ikke helt forstår seg på.

Etter hvert som Josie blir bedre og bedre kjent med Josie og familien, melder det seg flere og flere spørsmål. Går virkelig Solen ned i den gamle låven i nærheten av huset? Hvorfor er foreldrene så opptatt av at Klara skal følge så godt med på hvordan Josie snakker, går og ter seg? Har kjæresten Rick rett i at kunstneren som maler portrettet av henne er litt creepy, eller er han bare sjalu? Hvorfor blir barn som ikke er blitt «hevet» diskriminert i utdanning og arbeidsliv? Hva er egentlig kjærlighet? Og kan Klara og Solen gjøre noe for å redde Josie?

Klara and the Sun er en koselig fortelling og et finurlig skråblikk på menneskerelasjoner, med opptil flere veldig gode overraskende vendinger underveis.

3. The Star Outside my Window

Aniyah (10) og Noah (5) er to fosterbarn med vonde minner etter en tøff oppvekst og en mor som er borte. De er overbevist om at gode mennesker som forsvinner aldri blir helt borte, men blir stjerner på himmelen, så når astronomene oppdager en ny stjerne kort tid etter forsvinningen, er Aniyah og Noah sikre på at det er moren deres de har oppdaget.

Men når «stjernejegerne» utlyser en navnekonkurranse for den nye stjernen, får barna panikk. Stjernen er jo moren deres, og hun har jo alt et navn. På nettsiden til stjernejegerne finner de en epost-adresse, men de tør ikke stole på at stjernejegerne leser eposten og svarer i tide. Det er bare én ting å gjøre — sammen med et par andre barn fra fosterhjemmet pakker de lommepenger, niste og et kart over London og legger ut på et farefullt eventyr, i håp om å nå stjernejegerne før de gir stjernen feil navn. Det skal føre dem ut på et langt større eventyr enn de kan forestille seg.

The Star Outside my Window er en velskrevet, spennende og troverdig bok om en spennende reise, og en innsiktsfull fortelling om det å leve som fosterbarn med en vond fortid, og kan leses både av barn og voksne.

Hvis du liker denne boken anbefaler jeg også The Boy at the Back of the Class av samme forfatter, som handler om en vennegjeng som får en ny gutt i klassen, som viser seg å ha flyktet fra et land i krig.

4. This One Summer (tegneserie)

This One Summer er en oppvekstroman, som handler om en hyttegrend og to tenåringsjenter som møtes når familiene deres er der på ferie. Ferien går med på bading, skrekkfilmer de egentlig ikke har lov å se, og fundering og refleksjon over alt fra vennskap, seksualitet og forhold, til krangler og familiehemmeligheter.

This One Summer har ikke så mye handling eller drama, men det er det som gjør den til en så god bok å slappe av med. Forfatteren bruker ikke mye tid på hendelsene selv, men gir istedenfor mye rom til samtaler og refleksjon mellom hovedpersonene.

5. A Street Cat Named Bob

A Street Cat Named Bob er James Bowens selvbiografiske bok om hvordan han levde et liv som rusmisbruker og gatemusikant, og ble adoptert av den hjemløse katten Bob, som bestemte seg for at han ville være med på skulderen til James når han dro ut for å spille gitar på gaten.

Bob skal vise seg å ikke bare være en trofast følgesvenn, men også et sårt tiltrengt trekkplaster for den rufsete og oversette gatemusikanten, og James og hans firbente eier blir snart berømt langt utover Londons grenser.

A Street Cat Named Bob er både en koselig fortelling om et varmt forhold mellom katt og menneske, og om livet på utsiden av samfunnet og veien ut av rusavhengighet.

6. Harry Potter

Ja, jeg er klar over at alle vet om denne bokserien, men jeg kunne ikke satt sammen denne listen uten å nevne Harry Potter. Bøkene har en nesten uslåelig detaljrikdom og oppfinnsomhet, og Rowling deler utrolig mye livserfaring og visdom gjennom karakterene og hendelsene i bøkene.

Harry Potter er også den eneste barnebokserien jeg kommer på hvor hovedpersonene faktisk blir et år eldre for hver bok som går, noe som gjør at en 11-åring kan lese én bok i året og vokse opp med bokserien.

Enten du ikke har lest bøkene eller det bare er en stund siden sist, anbefaler jeg deg å tenne noen stearinlys og krype ned i noen pledd i sofaen med Harry Potter og den vises sten. Den er både kort og lettlest, men spekket av magi, kjærlighet, visdom og utallige små detaljer.

7. True Spirit: The Aussie Girl Who Took On The World

True Spirit er Jessica Watsons egen beretning om jordomseilingen hun la ut på i 2009 med båten Ella’s Pink Lady. Vi får bli med på den grundige planleggingen og de nitidige forberedelesene, og tankene hennes om kritikken familien måtte stå i fra samfunnet, en mislykket prøvetur som endte med en kollisjon med et tankskip, og ikke minst selve rekordseilasen jorden rundt.

Jessica skildrer fantastisk alt fra kamper mot forrykende uvær som truer med å senke båten, til perioder med ensomhet og motløshet, hvor dagene blir lange og hennes eneste selskap er foreldre og vennene som holder kontakten med henne via radio og Internett. Dette er boken for deg om du liker seiling, tøffe ekspedisjoner, eller bare vil ha en inspirerende fortelling om en sterk ung kvinne.

Jeg anbefaler spesielt at du hører lydboken, lest av forfatteren selv. Det er en opplevelse å høre unge Jessica selv fortelle om alt hun opplevde.

Håper du liker disse bøkene, og del gjerne egne forslag til koselige lesestunder i kommentarfeltet. Stå på!

Se også: oversikt over brett- og dataspill du kan slappe av og kose deg med og Et knippe YouTube-kanaler på regnfulle dager

Sååeh jeg har lagd et spill

Øyvind Anbefalt

Spillutviklingskanalen Game Maker’s Toolkit på YouTube arrangerer en stor ‘game jam’ hvert år, som går ut på at du har 48 timer på deg til å lage et spill etter et bestemt tema. Vågde meg utpå isen for første gang i år, og etter en dag med grubling over temaet «Joined together» landet jeg på et Tommy&Tiger’n-aktig eventyrspill, hvor du styrer to figurer med vidt forskjellige evner og egenskaper som sammen skal forsere en skog full av farer, fra forferdelige uhyrer til naboen med jentelus.

Så hvis du vil ha et koselig lite spill du kan slappe av med i 10 minutter, så er det bare å prøve Alvin, ulven og de forferdelige hurroffene. Kos deg!

Well written, amazing presentation

Hinz Art

A great submission with charm all over it

NvrSkipGameDay

Et knippe YouTube-kanaler til regntunge kvelder

Øyvind Anbefalt, Spotlight

Nå er den fantastiske vinteren her i Bergen snart over, og når de regntunge kveldene setter inn igjen er det kjekt å kunne sette på en god video på YouTube, enten det er noe underholdende, noe man kan slappe av med, eller en spennende dokumentar. Siden jeg vet mange er i samme situasjon nå i disse vinter- og koronatider, har jeg satt sammen et knippe anbefalinger dere kan kose dere med. Dette er kanaler som gir deg veldig gode og underholdende videoer, og sammen dekker et bredt spekter tema. Se og nyt!

What a Shame Mary Jane er en koronafast nomade

«Mary Jane» er en italiensk 30-åring som bestemte seg for å dra fra hjembyen, vennene og mastergraden sin for å bli nomade og YouTuber. For øyeblikket sitter hun koronafast i New York, men hun har alt rukket å farte rundt en del byer og land både i Europa og USA, og laget videoer om alt fra Bergensbanen til et økologisk naturbruk i New Hampshire.

What a Shame Mary Jane er en finurlig og ganske unik blanding av reisevlogging, backpackertips, filosofi, matlaging, språkkurs og hyppige refleksjoner over kulturforskjeller, og hovedpersonen har en energi, entusiasme og stolthet over eget arbeid som du ikke ofte opplever, i hvert fall ikke her i trauste jantelov-Norge.

Også anbefalt: Eva Zu Beck – en reisevlogger som besøker land og byer du ikke ser til vanlig.

Not Just Bikes gjør byplanlegging gøy (jo, faktisk)

Jason Slaughter er kjent som YouTuberen som klarer å gjøre infrastruktur og byplanlegging gøy. Etter å ha vokst opp i Canada har han flyttet fra land til land før han til slutt endte opp i Nederland og ble frelst av måten byene er bygd med fokus på fotgjengere, syklister og gateliv, ikke bilister, motorveier og parkeringsplasser.

Not Just Bikes er en herlig serie ganske korte videoer med en del godt timet humor og sarkasme, hvor Jason tar for seg alt fra trafikkdemping, sykkelstier til IKEA og intelligente trafikklys til nederlandsk julefeiring, og gremmes over hvor mye dårligere alt er i hjemlandet Canada.

LEMMiNO lager fengende dokumentarer

David Wångstedt er en svenske som er langt bedre kjent under brukernavnet LEMMiNO på YouTube, hvor han legger ut kritiske og dyptpløyende dokumentarer om UFOer, dommedagsscenarier og oppklarte og uløste mysterier, fra Roanoke-kolonien og Bermudatriangelet til moderne UFO-episoder og Internettmysterier.

LEMMiNO slipper nye videoer med tre-fire måneders mellomrom, men til gjengjeld er kvaliteten skyhøy. Hvis du porsjonerer disse ut over flere regnværskvelder, har du underholdning i lang tid fremover.

Leena Henningsen og Maria og skogen forteller om det gode liv som selvhjulpen i naturen

Hvis du har fåt med deg kanalen til Jonna Jinton og vil ha mer hytteliv og vill natur, anbefaler jeg disse to kanalene. De har som videoene til Jonna dronebilder av skandinavisk natur, vlogging om hyttelivet og refleksjoner om livet borte fra samfunnet, men også særtrekk som skiller kanalene fra Jonnas.

Leena Henningsen flyttet til en gård i Norge fordi hun ikke orket livet i den tyske storbyen. Hun deler historien om hvordan hun aldri følte seg vel i folkemengdene i Hamburg, men fant fred på gården til en venninne i Norge. Hun lager koselige, stemningsfulle naturvideoer, men har også videoer om livet med hund og hest.

Maria og skogen handler om to kunstnersjeler som flytter ut til en hytte i skogen. Kanalen har mange videoer om spiselige urter og vekster du kan sanke i skogen.

3 Minute Board Games forklarer brettspill på tre minutt

Brettspill har blitt veldig populære igjen de siste årene, og spesielt nå under koronatiden, og 3 Minute Board Games er en supernyttig kanal når du er på utkikk etter nye spill å kjøpe, eller vil vite mer om et spill du allerede har sett deg ut. Her får du alle slags brettspill kjapt oppsummert på tre minutt.

CityWokCityWall skaper digitale verdener

Vi skal holde oss til spill – CityWokCityWall er en ganske annerledes kanal hvis du ikke følger spill-innhold på YouTube til vanlig.

CityWokCityWall lager digitale byer, med byplanleggingsspillet Cities Skylines, og serien du bør sjekke ut heter Cities Skylines Mars, og er en veldig forseggjort serie om en Mars-koloni under en stor glasskuppel i en fjern, dystopisk fremtid, hvor sivilisasjonen på Jorda holder på å kollapse, menneskene er på randen av utryddelse og mange lever i ekstrem fattigdom. Håpet for mange av dem som vokser opp på Jorda er å få sjansen til å utvandre til Mars, som ble kolonisert før samfunnet begynte å gå i oppløsning, og hvor menneskene nå bor i byer med skinnende høyhus under store glasskupler. De heldige utvalgte som får enveisbillett som gjestearbeidere til Mars oppdager imidlertidig fort at samfunnet bak fasaden er like klasssedelt, usselt og undertrykt som på Jorda, og at de fleste bor i slumområder under de skinnende høyhusene og parkene til de rike.

Skaperen av Mars-serien legger så mye detaljrikdom og kreativitet i arbeidet sitt at serien er verdt å se selv hvis du egentlig ikke har interesse for dataspill. Du får for den saks skyld også oppleve hvordan verdenene i dataspill blir til og den kreative prosessen som ligger bak.

Jeg håper disse videoene faller i smak, og at dere har det så godt som mulig nå i disse koronatider. Hvis du er noen du kjenner har det tøft så hold sammen, og husk at vi ser lyset i enden av tunnelen. Stå på!