Så FrP har en kampanje mot overgrep, med et enkelt, populistisk budskap med et språk som fordrer sinne, en oppfordring til å «like og dele», og nå også selvmedlidenhet hos Listhaug ovenfor de som prøver å nyansere. Med andre ord, egentlig en velkjent situasjon — en politiker på den ene siden, og på den andre siden fagfolk og organisasjoner med lang og bred erfaring som ikke blir hørt — eller i dette tilfellet, kritisert og mistenkeliggjort.

Jeg forstår at det er lett å la sinnet løpe av med seg når en diskuterer seksuelle overgrep, spesielt mot barn, men jeg har en stygg følelse av at Listhaug/FrP prøver å utnytte dette: at ordet «monstre» ble valgt fordi det selger et politisk budskap bedre enn bare «overgripere», og at «pedofile» også vekker sinne og hat, noe som vi vet fører til flere delinger. Litt som da Listhaug ikledde seg indianerkostyme ifjor, bare langt mindre uskyldig.

Problemet er at vi faktisk må få bukt med problemet overgrep utgjør, og da trenger vi fakta og nyanser. Problemet med det igjen er at diskursen rundt overgrep, spesielt i kommentarfeltene, er gjennomsyret av sinne og hysteri, og at nyansering og fakta ser ut til å gjøre folk sinte. Hovedproblemet mitt er faktisk ikke at det er negativt for overgripere å bli kalt monstre, men at det å fyre opp under dette sinnet ved å bruke begrep som «monstrene skal tas», er veldig destruktivt.

Bare for å få det ut av veien først: langt fra alle overgripere er pedofile, og langt fra alle pedofile er overgripere. Skjønner at når Listhaug srkiver «pedofile monstre som jakter på barn», så har hun vel fått det fram at det spesifikt er overgripere det er snakk om, men hun utelater fremdeles alle overgriperne som ikke er pedofile, og ordene blir uansett brukt feil så ofte av andre at det er greit å rette likevel.

Skal ikke gå mer inn på Listhaug og ordvalget hennes, og LMSO har allerede skrevet veldig bra om dette her, og jeg fikk mer lyst til å kommentere hva folk skriver rundt dette i kommentarfeltene. Har sett et knippe utsagn gå igjen så mange ganger at jeg tenkte de fortjente et blogginnlegg, fordi disse tingene er viktige. Hentet ut noen eksempler på dem fra kommentarfeltene til Listhaug så jeg får svar dem én etter én.

Bortsett fra trollene som prøver å sverte klagene som «folk fra venstresiden som hater Listhaug», er det fire typer utsagn som går igjen:

1. «Hvorfor forsvarer dere overgripere?!»

[Redigert, 25. mars: den sørgelige ironien her er jo at det å si at vi må bruke det og det ordet så flere unge forteller og flere overgripere blir tatt er det motsatte av å beskytte dem. Dessverre virker det som om mange ikke leste eller hørte seg hva fagpersonene faktisk sa, og bare fikk med seg hva Listhaug fremstilte det som de sa. At sistnevnte klarer det kunststykket å vinkle saken på denne måten gjør meg veldig glad hun ikke er justisminister mer, i mye større grad enn det teite 22. juli-saken.]

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid. Å påpeke at et ord blir brukt feil, eller at kriminalomsorgen kunne blitt bedre, eller at pedofile er redde for å be fastlege eller psykolog om hjelp, er selvfølgelig ikke et forsvar for overgripere, og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke bryr oss om utsatte. Det er ting folk ber om fordi de vil ha et samfunn med så lite overgrep som mulig, og ting som hvilke ord vi bruker har faktisk en stort innvirkning på hvordan vi tenker og handler.

2. «Jammen overgripere er jo monstre for barna som utsettes for dem!»

Nei, for barna er dessverre ikke overgriperne monstre. De fleste barn kjenner overgriper fra før, og det er ofte trenere, lærere, foreldre, søsken eller venner som barna kjenner fra før og gjerne stoler på, og som har en høy stjerne hos de rundt seg.

Det er lett å innbille seg at barn automatisk forstår at overgrep er galt, og at «hvis det skjedde meg, ville jeg sagt det til noen», men barn har en mye høyere sjanse for å gi seg selv skylden, bestemme seg for at vedkommende «ikke klarte å styre seg», eller prøve å rasjonalisere det som skjedde fordi de tross alt er «stuck» med overgriperen, og nærmest trøst seg selv med at de har gode sider óg. Kanskje de tar barnet med på fisketur, kanskje er de morsomme og med på å spille dataspill, kanskje lager de kjempegod pizza på lørdagene. Eller kanskje de ikke forstår at det som skjer er galt, og tror at det er noe alle voksne gjør mot barna sine.

Det er ingenting rundt overgrep som er mer hjerteskjærende enn å høre beretninger fra utsatte og høre dem si ting som at «jeg ble mishandlet da jeg var ni, og det var min skyld, for jeg var ikke fysisk sterk nok til å gjøre motstand». Eller «jeg var 13 og det var min skyld, for jeg gjorde ikke motstand» — og det er voksne mennesker som sier disse tingene, om ting de opplevde da de var barn eller unge tenåringer, og jobber du med utsatte, får du høre denne typen utsagn hele tiden. Instinktet til å ta på seg skylden, som en slags selvforsvarsmekanisme, kan være utrolig sterkt.

Når så barn forteller, er det ofte til jevnaldrende venner, som ikke har kunnskapen til å vite hvordan de skal hjelpe. Så får gjerne vennen i tillegg streng beskjed om ikke å si det videre. Eller de forteller det til voksne som ikke har kunnskap utover «overgripere er monstre som må straffes», som enten ikke tror barnet eller vet hvordan hen skal reagere, og ofte ender opp med å ikke gjøre noe.

Vi kan forebygge overgrep veldig effektivt ved å væpne barn med kunnskapen om hva som er greit og ikke greit, og at de kan og må si fra til voksne, som igjen trenger opplysning om hvordan de kan møte barnet og hva de må gjøre videre.

Som LMSO poengterer i diskusjonene på Facebook: vi har en æreskultur også i Norge, selv om vi ikke kaller den det, og den fører til at utsatte, spesielt de som opplever incest, opplever at familien kan være like opptatt av at det ikke må komme ut at det er en overgriper i familien, eller de kan presse den utsatte til å tilgi overgriperen, eller ta tilbaken anklagen om overgrep.

Det er ukultur og uvitenhet vi må få bukt med for å redusere antall overgrep, og det oppnår vi ikke ved å fyre opp under sinne og stigma.

«3. Hvordan våger dere å ville nyansere om overgrep?!»

Ja, fakta, vet du, sånn som i diskusjoner rundt alle andre tema i verden?

Ingen blir sinte på de som forsker på kreft, fordi vi forstår at vi trenger kunnskap og opplysning rundt kreftformene for å bekjempe dem. Fakta gjør at vi kan finne opp bedre behandlingsmetoder og fortelle folk hva de kan gjøre for å unngå å utvikle kreft.

På samme måte trenger vi nyansene og faktaene når vi skal bekjempe overgrep. Å forstå er ikke å unnskylde eller forsvare. Det blinde sinnet og hysteriet i kommentarfeltene, fra folk som mest sannsynlig aldri har løftet en finger i kampen mot overgrep, og hvis største bidrag er roping om dødsstraff og kastrering, eller forbud mot menn i barnehager, hjelper ingen. Det er Politiet og organisasjoner som Redd Barna og DIXI som bekjemper og forebygger overgrep, og som alle andre trenger de så mye kunnskap som overhodet mulig for å gjøre best mulig jobb.

4. «Pipa hadde fått en annen lyd om barnet ditt ble voldtatt!»

Det er faktisk ikke sånn at det bare lekfolk som klager på Listhaug her. Den største kritikken kommer hovedsaklig fra erfarne fagfolk, for eksempel fra Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep og Krisesenteret i Stavanger, og de første som reagerte på «monster-retorikken» til Listhaug var så vidt jeg har skjønt fengselsbetjenter. Altså mennesker som i høyeste grad kommer tett på utsatte og absolutt vet hva de snakker om.

At Listhaug og støttespillerne hennes ikke lytter til eksperter, altså de som har jobbet med overgrep i tiår og viet livene sine til å opparbeide seg kunnskap og hjelpe utsatte, og prøver å redusere dette til «angrep fra politisk korrekte på venstresiden», er ganske uforståelig for meg. Jeg forventer ikke mer fra kommentarfeltene, men jeg skulle trodd en minister ville holdt høyere nivå 😦 .

Til slutt, fra Redd Barnas retningslinjer:

---

Anbefalte ressurser:

DIXI • Pandora’s Aquarium • The Courage to be Me • Du ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter. Se også SMISO.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves. Hvis du er en lekperson som vil lære mer om overgrep, er denne boken et flott sted å begynne.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.