NORCO — New Orleans petroleum blues

Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.

NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.

Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.

Historien om en hjembygd

NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.

Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.

Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.

Southern Gothic i tre akter

NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.

Å nøste opp tråder

For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.

Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.

På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.

De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.

Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.

Night in the swamps

NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.

Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.

Leker med tanken om en blogg nummer to

Stemningsbilde i svakt, varmt lys av brettet til Fire in the Lake.

Eget bilde

Kort notis: jeg leker med tanken om å starte en ny blogg. Jeg har ingen planer om å legge ned Livet kan fly, men jeg liker å skrive om data- og brettspill, og føler ikke helt at altfor mye spillinnhold passer denne bloggen hundre prosent, i hvert fall når jeg ikke kan relatere det til ting jeg pleier å skrive om (som når jeg skriver om Life is Strange og for eksempel bruker spillene til å snakke om psykisk helse).

Så jeg leker med tanken på å starte opp en WordPress-blogg nummer to, som bare handler om brett- og dataspill, og lenke her til innleggene jeg legger ut. Blogg nummer to blir fremdeles på norsk, kanskje med unntak av noen få innlegg.

Hvis blogg nummer to blir noe av, laster jeg den nok opp om en uke eller to. Skal holde dere oppdatert 🙂 .

Oppdatering: islandwind.wordpress.com

Innlegg det var godt å se igjen

Gikk gjennom alle innleggene igjen, fordi jeg ville merke innlegg om psykisk helse med en egen emneknagg (se alle innleggene her), og kom over flere innlegg jeg føler fortjener å bli lest igjen (i all beskjedenhet, liksom). Flere av dem hadde jeg helt glemt selv.  De handler om folkehøyskoleliv, turliv, rasisme, sirkus og psykisk helse og omsorg. God lesning.

Folkehøyskoleårets stadier
Til russen
Hvorfor jeg elsker Life is Strange
Fun with depression
Du ser det ikke før du tror det
Ingen er bare den du ser
En fantastisk langtur
Skal vi bombe Agrabah?
Om milkshake og fordommer
Ut i natta
Vinteromsorg
Hvordan du ikke snakker om selvskading
Til sirkuset

Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.

Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Leker med tanken om at du kanskje egentlig bør spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, så spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så veldig spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.