Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.

Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.