Siden dette argumentet har blusset opp blant dere-vet-hvem i det siste legger jeg like godt ut denne listen fra et gammelt innlegg en gang til:

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte.

Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen

– for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

Fra en jente eller kvinne, gutt eller jente opplever et seksuelt overgrep til han eller hun forteller det til noen, går det et skremmende antall år. Tror gjennomsnittet var 12 år. De har ofte veldig høye psykiske terskler å komme over.

Hver gang noen spør om «hvorfor hun ikke bare fortalte det med en gang», gjør de det vanskeligere for utsatte å fortelle eller anmelde det de har opplevd. Husk at det dessverre er langt fra uvanlig at overgrepsutsatte ikke klarer, orker eller vil fortelle hva de har opplevd. Det betyr ikke at det ikke er skjedd noe.

Stå på.