NORCO — New Orleans petroleum blues

Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.

NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.

Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.

Historien om en hjembygd

NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.

Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.

Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.

Southern Gothic i tre akter

NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.

Å nøste opp tråder

For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.

Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.

På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.

De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.

Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.

Night in the swamps

NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.

Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.

Leker med tanken om en blogg nummer to

Stemningsbilde i svakt, varmt lys av brettet til Fire in the Lake.

Eget bilde

Kort notis: jeg leker med tanken om å starte en ny blogg. Jeg har ingen planer om å legge ned Livet kan fly, men jeg liker å skrive om data- og brettspill, og føler ikke helt at altfor mye spillinnhold passer denne bloggen hundre prosent, i hvert fall når jeg ikke kan relatere det til ting jeg pleier å skrive om (som når jeg skriver om Life is Strange og for eksempel bruker spillene til å snakke om psykisk helse).

Så jeg leker med tanken på å starte opp en WordPress-blogg nummer to, som bare handler om brett- og dataspill, og lenke her til innleggene jeg legger ut. Blogg nummer to blir fremdeles på norsk, kanskje med unntak av noen få innlegg.

Hvis blogg nummer to blir noe av, laster jeg den nok opp om en uke eller to. Skal holde dere oppdatert 🙂 .

Oppdatering: islandwind.wordpress.com

Spillanbefalinger: kosespill

Det skjer mye ute i verden idag, og mange av oss har óg liv og hverdager som gjør oss stresset og sliten. Da er det deilig å koble av med et brett- eller dataspill, men dessverre er mange av disse igjen også ganske krigerske, stressende eller, vel, litt ødeleggende for vennskap 😛 .

Nå i romjulen fikk jeg imidlertid fått prøvd ut hele tre nye spill som bare var koselige og avslappende, og som også spilles på veldig kort tid, så vi ikke trengte å sette av en time eller mer til en omgang. Alt i alt er alle tre perfekt avkobling etter en lang, stressende eller tung dag.

Et lite tips før vi begynner: hvis du sjekker det lokale biblioteket ditt, er det godt mulig at du kan låne med deg brettspill hjem så du får prøvd dem før du kjøper dem. Bor du i Bergen kan du låne Tokaido fra biblioteket i sentrum 😉 .

 

Tokaido

Tokaido er et ganske ukomplisert spill som handler om at du og vennene dine er på reise gjennom Japan på Tokaido-veien, og målet er å samle så mange opplevelser som mulig, som å bade i varme kilder, prøve tradisjonelle japanske matretter, ofre ved templer, eller stifte nye bekjentskap. Siden hvert type stoppested har et veldig begrenset antall plasser, og det alltid er spilleren som ligger bakerst som får flytte brikken sin, må du hele tiden bestemme deg for når du vil prøve å nå et stoppested før det blir blokkert, og når du vil reise saktere og få med deg så mange steder som mulig.

Spillet belønner deg for å spesialisere deg og for eksempel ha prøvd mange forskjellige matretter, så hver spiller kommer til å ha sin strategi for hvilke steder hen har lyst å besøke, noe som igjen betyr at du kan sperre for andre spillere så de ikke når sine mål.

Tokaido kan se komplisert ut ved første øyenkast, siden spillet har en del forskjellige typer kort, og hvert type stoppested håndteres på en forskjellig måte, men det går raskt å lære og går også veldig kjapt å spille, og det at de forskjellige stedene er forskjellige hindrer også spillet i å føles monotont.

Tokaido er et veldig vakkert og forseggjort spill, og skikkelig avslappende selv om det tross alt går ut på å sperre for de andre spillerne. Både Tokaido og Bärenpark er også lagd så spillerne kan ligge veldig likt frem til poengene telles opp på slutten av spillet, så du ikke vet hvem som har vunnet før spillet er over, noe som gjør spillene spennende helt til siste trekk.

 

Bärenpark

Bärenpark.jpg

Bärenpark er et superenkelt spill som passer både til barn og voksne, og går ut på at du begynner med et kvadratisk brett som er tomten til bjørneparken din, og at du strategisk skal trekke «tetris-brikker» med forskjellige former så du dekker tomten din. Hver brikke må plasseres inntil en eksisterende brikke, og brikkene må også passe inn i et tomt område på tomten din. Hvis du har spilt Ubongo, som også handler om å få brikker med forskjellige former til å passe inn på et brett, får du kanskje litt samme følelse av Bärenpark.

Hver tomt har et rutenett med forskjellige ikon som bestemmer hvilke nye brikker du kan trekke. Du har valget mellom bjørneinnhengning-brikkene som gir poeng, «park»-brikker som ikke gir poeng, men som hjelper deg å fylle tomrom eller nå nye ikon, eller nye tomter så du får plass til å legge ut flere brikker. Du kan bare legge ut én brikke hver tur, så du må tenke flere turer fremover i tid. Spillet er over når en av spillerne har fylt inn fire tomter.

Spillerne får poeng for hver tomt de klarer å fylle inn, og for hver bjørneinnhengning som er lagt ut. Mange av brikkene fins det bare én av, og brikkene du har flere av er verdt færre og færre poeng jo flere av dem som alt er trukket. Det er også verdt flere poeng å klare å fylle inn en tomt tidlig.

Bärenpark er et enkelt spill som er lett nok for barn å lære (spillet er for barn fra 8 år og oppover ifølge esken), men samtidig dypt nok til at du kan ha det gøy med det som voksen.

 

Baba is You

Baba is You (3)

Jeg hadde aldri engang hørt om et spill som Baba is You før jeg så videoer om det på YouTube. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å kjøpe meg noen flere ting eller spill etter julestria, men dette måtte jeg bare ha. Konseptet i Baba is You er at du kontrollerer en liten sauefigur som skal løse små grubleoppgaver for å komme seg fra brett til brett, som å dytte stener ut av veien på en bestemt måte for å rydde en korridor så du når et flagg. Reglene står oppslått på hvert brett — Baba er deg, murvegg er stopp, flagg er seier, stein er dytt, og så videre.

Den geniale vrien i Baba is You at du kan flytte på ordene i selve oppslagene for å skrive om reglene til brettene. I bildet over begynner du for eksempel ved å flytte «STOP» ut av veien så murveggene som omgir deg ikke stopper deg lenger. Med andre ord er utfordingen å finne ut hvordan du kan skrive om reglene for å runde hvert brett. Du kan for eksempel vinne ved å bestemme at du skal nå en stein og ikke flagget, eller så er det kanskje steiner og ikke nøkler som åpner låste dører. Faktisk er det ikke engang sikkert at Baba alltid er deg. Reglene varierer fra brett til brett, og noen ganger er opptil flere av dem «låst» så du ikke kan forandre på dem, noe som gir deg gode rammer å jobbe rundt for hvert brett og gir utviklerne veldig stor frihet til hvordan de utformer oppgavene sine. Spillet introduserer også nye gjenstander og konsepter hele tiden, samtidig som det bygger på ting du allerede har lært, noe som gjør brettene utrolig varierte.

Baba is You (2)

Variasjonen i brett og regler, og bruken av «låste» regler, gjør at du ikke bare kan finne et knippe teknikker som virker og bruke dem på alle de resterende brettene. Spillet er også bygd opp så du lærer enkle regler og teknikker tidlig i spillet, som spillet så bygger på i senere brett, samtidig som spillet gradvis innfører nye elementer, slik at du hele tiden må tenke nytt. Du har også alltid flere brett å velge mellom, så hvis du virkelig står fast et sted kan du prøve andre brett og komme tilbake senere til nøtten du ikke skjønner.

Musikken og grafikken i Baba is You gir en koselig og avslappet stemning, og brettene er heldigvis så langt (etter to og en halv time) veldig varierte og kreative. Jeg liker også at brettene utfordrer deg på så mange forskjellige måter, og hvordan de tidlige brettene lærer deg å takle forskjellige utfordringer som spillet så bygger på i senere brett, sånn at du hele tiden må tenke nytt. Noen av regelkombinasjonene er også utrolig morsomme å bare eksperimentere og leke med, og det var flere ganger at jeg bare måtte le da jeg endelig skjønte hvordan jeg skulle løse et brett.

Baba is You (1)
Et av de mer kompliserte «ekstrabrettene».

Forresten: 10% av inntektene til Baba is You går til veldedige formål 😉 .

Oppdatering om livet, og to viktige dataspill

Legger virkelig ut innlegg altfor sjeldent for tiden. Er ikke bare positivt å ha «fri» fra trådløst nett hjemme, altså 😛 . Skjer jo ting i livet mitt óg, i mye større grad enn før, så det er absolutt ikke at jeg ikke har noe å blogge om heller, har snarere dårlig samvittighet for at jeg ikke får delt mer. Det er dels óg at jeg er flink til å begynne på innlegg, for så å føle at jeg ikke klarer skrive om ting på en god måte, og så miste motet. Får bli flinkere til å fullføre innlegg selv om jeg ikke helt har troen, de blir vel bra til slutt hvis jeg bare fortsetter å prøve 😛 .

Status akkurat nå er at jeg er på vei videre fra gården, og mest sannsynlig får en praksisplass på en kafé et sted i Bergen. Har fått en god vennegjeng jeg finner på ting med etter arbeidstid. Leiligheten begynner å bli mer og mer møblert og koselig, og gleder meg til å begynne å vise frem bilder fra den. Feiret nettopp bursdag og hadde en hyggelig bursdagsfeiring. Er begynt å trene en av hestene på gården fast en ettermiddag i uken og kunne sikkert skrevet om disse ettermiddagene. Så har jeg har spilt ferdig Before the Storm-spillet og har lyst til å skrive et innlegg hvor jeg deler tankene mine om det. Føler meg takknemlig for spill med handling om virkelige tema, og som jeg føler takler alvorlige ungdomsproblemer på en god måte.

Apropos viktige spill fikk jeg Hellblade: Sanua’s Sacrifice til bursdagen min. Hellblade er på overflaten et typisk action-rollespill med handlingen lagt til universet i den nordiske mytologien, men det spesielle er at det også handler om psykose og, så vidt jeg forstår, traumer. Du spiller som en jente som heter Sanua, som drar til dødsriket Helheim for å forhandle om å få tilbake en hun er glad i, og du skjønner fort at fortellerstemmene er stemmene i hodet til Sanua. Allerede fra begynnelsen er spillet skikkelig creepy, og det virker også veldig lovende som en kommentar om psykose og om det med å slite psykisk generelt. Har aldri hørt stemmer i hodet mitt, men syns fremdeles beskrivelsene her føles realistiske og urovekkende ut:

Hellblade quote 1

Hellblade quote 2

Hellblade quote 3

Og dette sitatet, mens du bokstavelig talt balanserer på en tynn planke over en avgrunn:

Hellblade quote 4

Har et forsett om å bli mer effektiv med bloggingen, så blir nok hyppigere innlegg fremover 🙂 . Stå på!

The Beginner’s Guide — et spill om å slite psykisk

BeginnersGuideTittel

90 minutters rollespill/drama av David Wreden

Først av alt: the Beginner’s Guide er et av spillene du egentlig bør vite så lite som mulig om før du begynner å spille, så jeg skal prøve mitt ytterste for å ikke røpe for mye, men hvis overskriften gjør deg interessert, så bare hopp inn, det ligger på Steam 🙂 . Bare vit på forhånd at det som Life is Strange er et ganske sterkt spill, så ikke spill det på en dårlig dag 😉

Spilte The Beginner’s Guide for en god stund siden, men har nylig vist det til broren min og kjæresten hans, og siden jeg er litt i beit for ideer til bloggen bestemte meg for at det passer godt akkurat nå å skrive «anmeldelsen» dette spillet virkelig fortjener.

LKF er ikke en spillblogg, så jeg skriver bare om spill her når de betyr noe spesielt for meg, som også Life is Strange gjorde. Grunnen til at jeg føler  er at det på en genial måte beskriver både hvordan det er å ha psykiske problemer, og hvordan det er å være pårørende for en som sliter, og ikke vite hvordan du skal reagere.

Spillet er lagd av David Wreden, samme utvikler som lagde klassikeren The Stanley Parable, og for mange der ute var dette det eneste argumentet de trengte for å kjøpe The Beginner’s Guide 😉 . Wreden er like kreativ i Beginner’s Guide som i sitt første spill, og bruker metaforer som virkemiddel i veldig stor grad.

2015-09-29_00016-noscale
«Hjemmelaget» spillgrafikk (høyreklikk og velg «vis bilde» for å se bildene i full størrelse)

I The Beginner’s Guide får du spille en rekke «mini-spill» som Wreden forteller deg at han har fått av en venn av seg som bare går under navnet Coda. Hvert spill omhandler et bestemt tema, samtidig som spillene samlet forteller en historie. Mens du spiller Codas spill, tar Wreden rolle som både kommentator og forteller, noe som til sammen lar The Beginner’s Guide både underholde veldig effektivt, og kommunisere veldig mye med enkle virkemidler.

Mye av det Coda kommuniserer er lett forståelig, mens andre øyeblikk er veldig åpne for tolkning, noe som jeg tror gjør at flere kan identifisere seg med det som skjer i spillet; en metafor om det å ikke klare å legge fortiden bak seg kan for eksempel henspille til alt fra kjærlighetssorg til traumer. Samtidig som du gjør dine egne tolkninger fungerer imidlertidig David Wreden som forteller, og gir deg sine egner teorier om hva handlingene i spillene betyr, samtidig som han forteller historien om hvordan vennskapet mellom han og Coda utvikler seg, og hvordan han selv opplever det som skjer.

Som spiller kommer du både til å trekke dine egne slutninger, og reflektere over hvor mye opplevelsen din farges av det Wreden forteller.

2016-01-16_00010
Fengselsopphold som metafor

Wreden viser gjennom spillet at han som utvikler har en veldig dyp innsikt både i psykiske problemer, og det å være rådvill pårørende. Spillet er bare halvannen time langt, men rekker å komme inn på alt fra angst og problemer med store folkemengder, til problemer med «pushe» seg for hardt og ikke kunne legge en vond fortid bak seg. Underveis forteller David Wreden historien om forholdet mellom ham og Coda, og spiller på nesten hele følelsesregisteret med en historie som kan skifte stemning fra varmt og morsomt til dyster og fortvilende på et øyeblikk.

Jeg anbefaler helhjertet The Beginner’s Guide både fordi det er et fantastisk spill i seg selv, og fordi det på en genial måte beskriver temaer rundt psykisk lidelse. Tror veldig mange kan ha glede av å spille spillet, men jeg tror at du «forstår» det bedre jo mer du og dine har gått gjennom.

2016-01-16_00014
Spillet hvor du bare kan gå baklengs