«Hva skjedde egentlig med deg?»

Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.

Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.

Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.

For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Hun får til og med en kommentar fra bestemor, som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk.

Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.

Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.

«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.

Et utvalg helsider fra boken.

Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.

Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra.

Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse

«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.

Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.


Hvis du trenger noen å snakke med:

ung.no
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her er en flott og omfattende samling hjelpetelefoner og nettsteder for forskjellige tema. Den dekker mange flere tema enn spiseforstyrrelser, og den var såpass fin/nyttig at jeg legger den ut her så den kan være til hjelp for flere.

Leker med tanken om en blogg nummer to

Stemningsbilde i svakt, varmt lys av brettet til Fire in the Lake.

Eget bilde

Kort notis: jeg leker med tanken om å starte en ny blogg. Jeg har ingen planer om å legge ned Livet kan fly, men jeg liker å skrive om data- og brettspill, og føler ikke helt at altfor mye spillinnhold passer denne bloggen hundre prosent, i hvert fall når jeg ikke kan relatere det til ting jeg pleier å skrive om (som når jeg skriver om Life is Strange og for eksempel bruker spillene til å snakke om psykisk helse).

Så jeg leker med tanken på å starte opp en WordPress-blogg nummer to, som bare handler om brett- og dataspill, og lenke her til innleggene jeg legger ut. Blogg nummer to blir fremdeles på norsk, kanskje med unntak av noen få innlegg.

Hvis blogg nummer to blir noe av, laster jeg den nok opp om en uke eller to. Skal holde dere oppdatert 🙂 .

Oppdatering: islandwind.wordpress.com

Hvorfor jeg ikke har skrevet mer om Life is Strange 2

Dette ble et ganske langt innlegg, men du får se på det som alle innleggene jeg kunne skrevet om Life is Strange 2 i ett 😛 .

For lenge siden forelsket jeg meg i et spill som het Life is Strange. Jeg endte opp med å like så mye med denne spillserien, og har skrevet en hel del blogginnlegg både om det første spillet og oppfølgeren Before the Storm. Spillene tok opp et bredt spekter av tema, og ga både meg og andre tøffe dilemma og masse å diskutere, reflektere over og lage teorier om.

En stund senere kom oppfølgeren Life is Strange 2, som skulle være et spill om en niåring og 17-åring som rømmer hjemmefra og må overleve på gaten etter å ha mistet faren sin. Spillet skulle være inspirert av amerikanske klassikere som Huckleberry Finn og Of Mice and Men. Å utforske tematikken rundt unge amerikanske «runaways» virket som et utrolig godt utgangspunkt for et spill som Life is Strange, så jeg hadde forhåpninger til Life is Strange 2 selv om det opprinnelige spillet hadde sine feil.

Roads (2)

Når jeg endte opp med å ikke skrive noe særlig om Life is Strange 2, er det dels fordi jeg ikke har en så veldig god datamaskin, så jeg følte skjermbildene jeg tok ikke var gode nok til å brukes i bloggen, men det er vel egentlig en unnskyldning.

Problemet er at jeg endte opp med å bli ganske skuffet over hele Life is Strange 2. Det er en del grunner til at jeg ikke likte spillet så godt, men det koker egentlig ned til to hovedgrunner, som jeg har lyst til å skrive litt om. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen i spillet.

1. spillet virker ikke som det kan så mye om hvordan det faktisk er å rømme hjemmefra.

Det finnes ikke så mange spill som Life is Strange der ute, men spillet har et søsterspill som heter Night in the Woods, som også handler om en tenåring med problemer i en liten amerikansk bygd hvor det skjer mystiske og kanskje overnaturlige ting.

Night in the Woods er et vakkert, sårt og nostalgisk spill som høstet veldig god kritikk dels fordi utviklerne hadde laget et spill om tema de helt tydelig hadde erfaringer og kunnskap om. Hovedpersonen Mae har sluttet på høyskolen og vil ikke si hvorfor, og hjembygden hennes er truet av fraflytting. De voksne innbyggerne mister jobbene sine, butikkene og spisestedene legges ned ett etter ett, kjøpesenteret er øde, og ungdommene i bygda drømmer bare om å «dø hvor som helst, bare ikke her». De andre hovedpersonene har også sine problemer, som jeg ikke vil røpe her, men som også skildres veldig ektefølt.

Fra begynnelse til slutt er alt fra psykiske problemer, ungdomsdrømmer, og den vriene overgangen fra barndommen til voksenlivet, til fattigdom, økonomisk usikkerhet og bygdepolitikk veldig realistisk fremstilt, og resultatet er at Night in the Woods på samme tid kan være både sårt og vondt, men også et vakkert spill du kan drømme deg bort i.

Life is Strange, på den andre siden, var plaget av at det ble veldig tydelig at det var skrevet av franskmenn i 30-årene som ikke ante hvordan tenåringer i Oregon i 2015 snakket eller oppførte seg, eller engang hvilke populærkulturting de var interessert i. En ting som forresten slår meg, og som jeg er litt flau over, er hvordan jeg skrev i anmeldelsen min at de hadde truffet amerikansk ungdomskultur så godt. Kanskje er det fordi jeg gikk på skole i USA i 2001-2004, og jeg dermed var som utviklerne, en mann i 20-30-årene som ikke hadde fulgt med på amerikansk ungdomskultur hadde utviklet seg?

I hvert fall. Da Life is Strange 2 kom ut, var håpet mitt om at det skulle være som Night in the Woods, altså at det skulle gi meg innsikt og få meg til å tenke. Dessverre skildrer første episode livet som hjemløs ganske overfladisk — hovedpersonene må slå leir i skogen, de blir kalde, de har begrenset med penger, mobilen går tom for strøm så Sean ikke får ringt bestevennen sin, de kjeder seg, og de møter fordommer fra flere av de voksne rundt seg, spesielt fordi de er minoriteter.

Det blir dessverre aldri så veldig mye dypere enn det, og jeg får følelsen av at en 10-åring som har «rømt hjemmefra» ved å gjemme seg i garasjen eller rusle rundt i nabolaget en halvtime kunne fortalt meg omtrent like mye om livet på gaten som Life is Strange 2. «Eh, du har ikke noe seng å sove i, du går tom for penger, du får ikke vasket klærne dine, og hvis det er kaldt ute blir du kald».

Da jeg var innom Life is Strange 2-wikien for å slå opp navnene til et par av karakterene, kunne den fortelle at utviklerne reiste rundt i Nordvest-USA hvor de tok bilder av naturen, sov ute i telt, og prøvde å komme i kontakt med forskjellige mennesker «på kanten av samfunnet», men jeg lurer på om de brukte så mye tid på å snakke med, eller lese om, ungdommer som hadde rømt hjemmefra og levde som «runaways» på gaten. Hvis de har det, merket jeg ikke mye til det da jeg spilte spillet. En ting jeg spesielt hadde likt hadde vært hvis Sean og Daniel kom i kontakt med andre «runaways» på samme alder som dem selv.

Roads7

Andre problemstillinger, som burde budt på store problemer for hovedpersonene, blir omtrent ignorert. Sean og Daniel får uten problemer hoppet på en turbuss som tar dem et godt stykke sørover, selv om de er etterlyst med navn og bilde over hele delstaten og det ifølge dem selv omtrent ikke er andre meksikanerne i Oregon, og selv om de går i akkurat de samme klærne som de hadde på seg da de rømte hjemmefra.

Premisset med at de er hjemløse og etterlyst av politiet blir mer og mer et bakteppe, mens spillet begynner å fokusere på superkreftene til Daniel og forholdet deres til moren som forsvant for mange år tilbake, og situasjoner det hadde vært veldig spennende å få oppleve, som da brødrene snek seg rundt i en liten bygd i nattemørket på jakt etter mat, får du bare lese om i dagboknotatene til Sean.

Jeg tror det er litt derfor spillet føles så overfladisk — det er så lite av Life is Strange 2 som ender opp med å faktisk være et spill om to unge som har rømt hjemmefra.

2. spillet virker ikke som det klarer å bestemme seg for hva slags spill det egentlig vil være.

Life is Strange 2 solgte seg selv som et spill om to amerikanske ungdommer, eller okei, én ungdom og ett barn, på rømmen i Oregon, og reisen deres gjennom USA til Puerto Lobos, en bygd i Mexico. Som spiller forventer du gjerne en Huckleberry Finn-historie hvor Sean og Daniel konstant er på farten og historien handler om alle stedene de besøker og alt de opplever på hvert sted, og første episode virker som den gjør det den kan for å gi oss dette inntrykket: i journalen til Sean er det et stort kart som begynner i hjembygden og ender ved den meksikanske grensen, de snakker konstant om hvordan de skal ta seg til Puerto Lobos, og det er en veldig fin scene hvor de sitter bøyd over et kartet og prøver å resonnere seg frem til hvor de er havnet hen.

Du har også en veldig fin sekvens hvor de handler på en bensinstasjon som selger alt fra mat og snop til telt og campingutstyr, og du må prioritere beinhardt med de få pengene du har, samtidig som spillet utfordrer deg ved å gi deg muligheten til å prøve å naske matvarer eller til og med stjele campingutstyr. Bonuspoeng til spillet for at du lærer lillebroren din at at det er greit å stjele hvis du tar noe uten å betale for deg, og at dette påvirker handlingene hans senere i spillet.

Første episode, Roads, legger dermed et veldig spennende utgangspunkt: du spiller som en 17-åring på rømmen fra politiet, du har en niåring å beskytte og oppdra, og du har ikke ett, men to mål – å finne moren din og nå Puerto Lobos – som kan fungere som røde tråder og drive reisen og handlingen fremover. Underveis kan du finne souvenirer og henge dem på ryggsekken din, og flere steder kan du til og med ta frem journalen din og tegne omgivelsene rundt deg.

Etter første episode virker det dessverre som om utgiverne har gitt opp og bestemt seg for at Life is Strange 2 ikke skal handle om livet som runaways likevel, for hele andre episode finner sted hos guttenes besteforeldre, hvor Sean og Daniel blir kjent med  Charles, som er alkoholisert og ikke klarer å være en god far for sønnen Chris, som takler problemene hjemme ved å drømme seg bort i en fantasiverden, og som Daniel får til å tro at han har superkrefter på ordentlig. Nabokjerringa Claire er bekymret for dem og vurderer å kontakte barnevernet, men lojale Chris prøver så godt han kan å skjule problemene hjemme.

Hovedutfordringen til Sean og Daniel i denne episoden er at bestemor er streng, men du inviteres også til å la den 17 år gamle gutten du spiller som fungere som en slags sosialarbeider for Charles og Chris. Dette er ting som hadde passet halvveis godt som mindre historie-elementer i det opprinnelige Life is Strange, men som blir utrolig malplassert når de får ta opp en hel episode av en spillserie som egentlig skal fortelle historien om to unge som har rømt hjemmefra og er etterlyst av politiet.

Life is Strange 2 (9)

Det er også veldig problematisk at du forventes å la 17 år gamle Sean prøve å fikse så alvorlig og dype problemer som alkoholisme og omsorgssvikt, som sikkert har utviklet seg over mange år, ved å stille Charles de riktige spørsmålene og si de riktige tingene i løpet av noen få dager for å få ham til å skjønne at han trenger hjelp, mens nabokjerringa som har skjønt at Charles og Chris har problemer og prøver å hjelpe nærmest fremstilles som en trussel. Dette sender også et veldig feil signal til alle barna og ungdommene som selv lever med problemer i hjemmet, eller har venner som er i denne situasjonen, og som allerede i mange tilfeller instinktivt føler at det er deres ansvar å skjule eller «fikse» problemene, heller enn å søke hjelp hos voksne de har tillit til.

Innfallsvinkelen til spillet hadde fungert veldig godt hvis nabokjerringa eller noen andre på slutten av spillet hadde gitt Sean en forsikring om at det ikke var hans ansvar eller oppgave å hjelpe Chris og Charles, og at hun, besteforeldrene og barnevernet skulle ta over og være der for Chris og Charles, men spillet gir deg ikke noen sånn slutt. På slutten av episoden må guttene flykte, og for å strø salt i såret kan spillet la episoden ende med at Chris blir påkjørt av en bil fordi han tror han har superkrefter.

Omtrent hele fjerde episode, unnskyld at jeg røper handlingen, går med på å fortelle at Daniel plutselig har endt opp i et bedehusmiljø hvor han trives såpass godt at Sean må bryte seg inn i huset til ekteparet som driver bedehuset for å finne beviser på at de er hyklerske og manipulerende mennesker (for selvfølgelig er de det) så han får overbevist Daniel om å bli med ham. Før han kommer så langt kommer imidlertid moren gående ut av ingensteds så hun får fortalt ham hvorfor hun forvant. I hvert fall overbeviser Sean Daniel om å bli med ham, mens han blir banket opp av presten, mens kirken de står i tar fyr, og enden på visa blir en slags klein gjenforening mellom mor og barn høyt oppe på en klippe så de har utsikt til bedehuset som brenner ned til grunnen. Du føler heller ikke at noe står på spill under scenen, for du vet Daniel til slutt kommer til å bli med deg uansett, så han får vært med i neste episode.

Historien gir for så vidt et fint, lite innblikk i hvordan sekter opererer, og hvordan de mer manipulerende religiøse miljøene går etter sårbare barn og unge, og ja, jeg liker at spillet utforsker hvordan en gutt med superkrefter kan forstås som et mirakel, men handlingen jeg oppsummerte i ett avsnitt tar en hel flere timer lang episode å fortelle, og… hva var det dette spillet egentlig handlet om igjen?

Tredje episode er mer tematisk riktig og etter min mening den beste i serien, og du kunne sikkert bygd et helt spill rundt denne settingen og disse karakterene. Her har guttene fått innpass hos en gjeng hippier som bor i skogen og livnærer seg som sesongarbeidere på hasjplantasje (spillet bruker heldigvis en del tid på å problematisere at Daniel får jobb på en hasjplantasje i en alder av ni 😉 ). Sean får en variert og godt skrevet gjeng med karakterer på (nesten) sin egen alder å forholde seg til og får dermed endelig vært seg selv litt, og selv om jeg verken har jobbet på hasjplantasje eller bodd med hippier i skogen føles settingen mye mer ekte enn noe spillet har taklet før.

Det eneste problematiske med episoden er at 17 år gamle Sean ender opp i et romantisk/seksuelt forhold med en dame som ser ut som hun er 5-10 år eldre enn ham, uten at verken spillet eller noen av karakterene i spillet virker som de ser på dette som noe problem.

Episode fem husker jeg helt ærlig ikke så mye av, noe som er rart i og med at det er den siste jeg spilte. Det meste av episoden går med til den litt rare klimatiske avslutningen rundt flukten til Mexico, men du får overnatte i Grand Canyon og få et innblikk i livet til en liten gjeng alternative som bor i bobiler langt ute i ørkenen, og prøver å være mest mulig selvforsynt, og det er jo kjekt.

Life is Strange 2 (14)

Life is Strange 2 gjør mye riktig. Ideen med en superhelthistorie hvor du spiller som «sidekicket» til superhelten er utrolig lur, og styrkeforholdet mellom Sean, som er den nesten voksne, og Daniel, som har superkreftene, er utrolig interessant å utforske. Spillet lar deg «oppdra» Daniel, og hvordan han utvikler seg som karakter, og i hvor stor grad han lyer deg, har veldig mye å gjør med både hva du forteller ham, og hva du selv gjør. Spillet gir deg også et innblikk i alt fra hippiemiljøer og hasjplantasjer til religiøse sekter og rasistiske Trump-supportere som har påtatt seg å hjelpe til med å vokte grensemuren. Det er også veldig interessant hvordan de ulike karakterene du møter tolker superkreftene til Daniel, og hvordan Daniel selv sliter veldig med å forstå når og hvordan det er riktig å bruke dem.

Når spillet tør å handle om runaway-problematikken, og ikke bedehus og strenge bestemødre, gjør det som regel en knalljobb, og det er også sterkt å spille som en minoritetsungdom og møte rasistiske mennesker som behandler deg som dritt samme hvordan du ter deg ovenfor dem. Jeg sier ikke at det er et dårlig spill eller at det ikke fortjener å spilles, og det har også fått veldige gode kritikker. Det er bare synd at det sporer av såpass mye som det gjør, og ikke går mer i dybden på runaway-problematikken det egentlig skulle takle.

Spillanbefalinger: kosespill

Det skjer mye ute i verden idag, og mange av oss har óg liv og hverdager som gjør oss stresset og sliten. Da er det deilig å koble av med et brett- eller dataspill, men dessverre er mange av disse igjen også ganske krigerske, stressende eller, vel, litt ødeleggende for vennskap 😛 .

Nå i romjulen fikk jeg imidlertid fått prøvd ut hele tre nye spill som bare var koselige og avslappende, og som også spilles på veldig kort tid, så vi ikke trengte å sette av en time eller mer til en omgang. Alt i alt er alle tre perfekt avkobling etter en lang, stressende eller tung dag.

Et lite tips før vi begynner: hvis du sjekker det lokale biblioteket ditt, er det godt mulig at du kan låne med deg brettspill hjem så du får prøvd dem før du kjøper dem. Bor du i Bergen kan du låne Tokaido fra biblioteket i sentrum 😉 .

 

Tokaido

Tokaido er et ganske ukomplisert spill som handler om at du og vennene dine er på reise gjennom Japan på Tokaido-veien, og målet er å samle så mange opplevelser som mulig, som å bade i varme kilder, prøve tradisjonelle japanske matretter, ofre ved templer, eller stifte nye bekjentskap. Siden hvert type stoppested har et veldig begrenset antall plasser, og det alltid er spilleren som ligger bakerst som får flytte brikken sin, må du hele tiden bestemme deg for når du vil prøve å nå et stoppested før det blir blokkert, og når du vil reise saktere og få med deg så mange steder som mulig.

Spillet belønner deg for å spesialisere deg og for eksempel ha prøvd mange forskjellige matretter, så hver spiller kommer til å ha sin strategi for hvilke steder hen har lyst å besøke, noe som igjen betyr at du kan sperre for andre spillere så de ikke når sine mål.

Tokaido kan se komplisert ut ved første øyenkast, siden spillet har en del forskjellige typer kort, og hvert type stoppested håndteres på en forskjellig måte, men det går raskt å lære og går også veldig kjapt å spille, og det at de forskjellige stedene er forskjellige hindrer også spillet i å føles monotont.

Tokaido er et veldig vakkert og forseggjort spill, og skikkelig avslappende selv om det tross alt går ut på å sperre for de andre spillerne. Både Tokaido og Bärenpark er også lagd så spillerne kan ligge veldig likt frem til poengene telles opp på slutten av spillet, så du ikke vet hvem som har vunnet før spillet er over, noe som gjør spillene spennende helt til siste trekk.

 

Bärenpark

Bärenpark.jpg

Bärenpark er et superenkelt spill som passer både til barn og voksne, og går ut på at du begynner med et kvadratisk brett som er tomten til bjørneparken din, og at du strategisk skal trekke «tetris-brikker» med forskjellige former så du dekker tomten din. Hver brikke må plasseres inntil en eksisterende brikke, og brikkene må også passe inn i et tomt område på tomten din. Hvis du har spilt Ubongo, som også handler om å få brikker med forskjellige former til å passe inn på et brett, får du kanskje litt samme følelse av Bärenpark.

Hver tomt har et rutenett med forskjellige ikon som bestemmer hvilke nye brikker du kan trekke. Du har valget mellom bjørneinnhengning-brikkene som gir poeng, «park»-brikker som ikke gir poeng, men som hjelper deg å fylle tomrom eller nå nye ikon, eller nye tomter så du får plass til å legge ut flere brikker. Du kan bare legge ut én brikke hver tur, så du må tenke flere turer fremover i tid. Spillet er over når en av spillerne har fylt inn fire tomter.

Spillerne får poeng for hver tomt de klarer å fylle inn, og for hver bjørneinnhengning som er lagt ut. Mange av brikkene fins det bare én av, og brikkene du har flere av er verdt færre og færre poeng jo flere av dem som alt er trukket. Det er også verdt flere poeng å klare å fylle inn en tomt tidlig.

Bärenpark er et enkelt spill som er lett nok for barn å lære (spillet er for barn fra 8 år og oppover ifølge esken), men samtidig dypt nok til at du kan ha det gøy med det som voksen.

 

Baba is You

Baba is You (3)

Jeg hadde aldri engang hørt om et spill som Baba is You før jeg så videoer om det på YouTube. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å kjøpe meg noen flere ting eller spill etter julestria, men dette måtte jeg bare ha. Konseptet i Baba is You er at du kontrollerer en liten sauefigur som skal løse små grubleoppgaver for å komme seg fra brett til brett, som å dytte stener ut av veien på en bestemt måte for å rydde en korridor så du når et flagg. Reglene står oppslått på hvert brett — Baba er deg, murvegg er stopp, flagg er seier, stein er dytt, og så videre.

Den geniale vrien i Baba is You at du kan flytte på ordene i selve oppslagene for å skrive om reglene til brettene. I bildet over begynner du for eksempel ved å flytte «STOP» ut av veien så murveggene som omgir deg ikke stopper deg lenger. Med andre ord er utfordingen å finne ut hvordan du kan skrive om reglene for å runde hvert brett. Du kan for eksempel vinne ved å bestemme at du skal nå en stein og ikke flagget, eller så er det kanskje steiner og ikke nøkler som åpner låste dører. Faktisk er det ikke engang sikkert at Baba alltid er deg. Reglene varierer fra brett til brett, og noen ganger er opptil flere av dem «låst» så du ikke kan forandre på dem, noe som gir deg gode rammer å jobbe rundt for hvert brett og gir utviklerne veldig stor frihet til hvordan de utformer oppgavene sine. Spillet introduserer også nye gjenstander og konsepter hele tiden, samtidig som det bygger på ting du allerede har lært, noe som gjør brettene utrolig varierte.

Baba is You (2)

Variasjonen i brett og regler, og bruken av «låste» regler, gjør at du ikke bare kan finne et knippe teknikker som virker og bruke dem på alle de resterende brettene. Spillet er også bygd opp så du lærer enkle regler og teknikker tidlig i spillet, som spillet så bygger på i senere brett, samtidig som spillet gradvis innfører nye elementer, slik at du hele tiden må tenke nytt. Du har også alltid flere brett å velge mellom, så hvis du virkelig står fast et sted kan du prøve andre brett og komme tilbake senere til nøtten du ikke skjønner.

Musikken og grafikken i Baba is You gir en koselig og avslappet stemning, og brettene er heldigvis så langt (etter to og en halv time) veldig varierte og kreative. Jeg liker også at brettene utfordrer deg på så mange forskjellige måter, og hvordan de tidlige brettene lærer deg å takle forskjellige utfordringer som spillet så bygger på i senere brett, sånn at du hele tiden må tenke nytt. Noen av regelkombinasjonene er også utrolig morsomme å bare eksperimentere og leke med, og det var flere ganger at jeg bare måtte le da jeg endelig skjønte hvordan jeg skulle løse et brett.

Baba is You (1)
Et av de mer kompliserte «ekstrabrettene».

Forresten: 10% av inntektene til Baba is You går til veldedige formål 😉 .

Anbefaling: Depression Quest

Skrev tidligere om et spill som handlet om sorg, ensomhet og selvmordstanker, og prøvde nettopp Depression Quest, et spill om å være en mann i 20-årene som sliter med depresjon. Har hørt om spillet før, selvfølgelig, i og med at det er ganske kjent, men har aldri prøvd det før, ikke før jeg så det nevnt i en YouTube-video jeg så om moderne kunst, av alle ting.

Depression Quest er et tekstspill av gammeldags type, hvor du leser en historie og så velger hva du vil gjøre fra et knippe valgmuligheter. Det spesielle med spillet er at når depresjonen er på sitt verste, hindrer den deg i å ta de sunneste valgene, så du tvinges til å velge alternativet som virker minst destruktivt.

Depression Quest.PNG

Hvis du vil prøve et spill det ikke tar langt tid å spille gjennom, og som fremstiller depresjon på en veldig realistisk måte, kanskje for å lære om det selv eller for å kunne vise det til en venn som ikke vet så mye om lidelsen, så prøv Depression Quest. Det er også et mye mindre alvorlig spill enn You Left Me, så det er lettere å spille om du har det tøft.


Hvis du trenger hjelp:

ung.no har en fin samleside her med lenker til forskjellige hjelpetjenester.

Tester ut linser til smarttelefon

Lette etter gode kikkerter og kamera-telelinser for en tid tilbake, og snublet over noen billige telelinser til mobilen min. Viste seg å være langt billigere enn å kjøpe telelinse til speilreflekskameraet mitt, og liker jo litt kule/rare ting, så bestilte dem og fikk lyst å skrive litt om dem her.

Oppdatering: hvis du leser dette i 2021, må det bemerkes at plastklammen ble ødelagt ganske lett, og har gått gjennom noen runder med teiping. Kjøpte en annen, litt større linse og en tripod på et senere tidspunkt, og tripoden ble ødelagt ganske fort og lot seg ikke reparere. Du får det du betaler for.

Linser oversiktsbilde

Pakken jeg kjøpte på CDON inneholdt tre linser, klammen du festet på mobilen og strammet med en skrue, og en liten pose med snøring til linsene. Merk at den averteres som «four in one», dette fordi én av linsene selges som «to linser i ett». Det er litt tricky å finne ut så mye om denne typen linser på nett, men ser at samme nettside en 12x-linse til 3-400 kroner, og her og her har en YouTuber lagt ut fine videoer om en 18x-linse med et lite kamerastativ.

Hvor gode bildene dine blir kommer selvfølgelig óg an på hvor godt mobilkamera du har. Bildene i innlegget er tatt med en Moto G5 Plus med 12,2 MP kamera.

Makrolinse

Makrolinsen lar deg ta skarpe nærbilder. Mobilen min klarte å stille skarpt på rundt to centimeters avstand, i hvert fall på enkelte motiv, mot 10cm uten linsen. Vet ikke hvor mye jeg kommer til å få bruk for denne, men ble imponert over hvor godt den virket.

«Gullfiskbolle-linse»

Veldig praktisk å ta fram når du for eksempel vil ha et oversiktsbilde, eller hvis du skal flytte inn et nytt sted og vil vise frem ditt lune rede til familie og venner.

10x telelinse

Siden det var telelinsen jeg egentlig var ute etter, var det denne jeg hadde høyest «krav» til, og heldigvis fungerte den overraskende godt. Det er mulig at jeg oppgraderer til 12x etter hvert, men den bedrer merkbart rekkevidden til mobilkameraet mitt, og den kan selvfølgelig også brukes som «kikkert» uten mobil.

Du kan komme virkelig tett på motiver hvis du bruker både linsen og mobilen sin digitale zoom, men da får du selvfølgelig også langt mindre skarpe bilder. Det virker som du får best resultat av ikke å bruke digital zoom, for så å forstørre bildene du tar når du legger dem inn på PC-en.

Utsikt fra Fløyen, med digital zoom, og med telelinse + digital zoom.

Skal du ta bilder av ting som er virkelig langt unna, eller når det er litt lite lys, er det også en fordel at du hviler mobilen mot noe så den holder seg helt i ro, og at du bruker litt tid på å stille inn for eksempel lukketid manuelt. Et triks jeg har sett folk bruke er å bruke fjernutløser eller tids-utløser, fordi mobilen vibrerer litt når du trykker på den for å ta bilde.

Det eneste minuset med telelinsen er at den ikke passer 100% med mobilen min, så når jeg er helt zoomet ut ser jeg et svart omriss når jeg tar bilder.

Overraskelse: 60x mikroskop (ja, faktisk)

Tenkte jeg måtte ta med dette óg. Fikk det i presang for lenge siden, men så har det ligget i en skrivebordsskuff siden. Fant det igjen nå nylig og fant ut at selv om klammen som følger med er altfor liten til mobilen min, passer det heldigvis klammen til de nye linsene jeg kjøpte.

Mikroskopet har sitt eget blå og veldig sterke hvite lys, og er «currency-detecting», noe jeg ikke helt vet hva vil si, men som jeg går ut ifra at lar deg se elektrisk strøm? Eller kanskje de mikroskopiske myntene du alltid mister fordi du ikke kan se dem.

60x er ikke verdens kraftigste forstørrelse til mikroskop å være, og jeg har ingen anelse hva jeg skulle brukt dette til, så for meg er dette bare et kjekt lite leketøy.

Samlet inntrykk – pluss og minus

Ble stort sett positivt overrasket over hvor godt alle tre linsene fungerte. De gjør det de skal og tar liten plass, og mobilen min er overraskende flink til å tilpasse seg linsene og ta skarpe bilder. Klammen passet også fint, eller, den passet fint fordi mobilen min heldigvis har deksel. Den lille posen som fulgte med føles hakket for liten for alle tre linsene, så det ble litt «knotete» å ta ut akkurat den linsen jeg trengte. Jeg endte opp med å ha telelinsen i en større pose jeg tilfeldigvis hadde for hånden.

Et ennet lite minus, som sikkert ville vært vanskelig å unngå uten å skreddersy klammen til én enkelt mobiltype, er at hvis klammen ikke passer mobilen 100%, ser du et svart omriss i ytterkantene av bildet som du må bruke litt zoom for å få vekk.

Det største praktiske minuset er selvfølgelig at prosessen med å ta på klammen, ta hetten av linsen du skal bruke, skru på linsen og til sist justere klammen tar litt tid, noe som jo er et minus hvis det for eksempel dukker opp en hjort på tur og du bare har kort tid på deg til å ta bilde før den løper sin vei. Jeg tenker å eksperimentere med å skru linsen på klammen på forhånd, eller å ha klammen ferdig skrudd på mobilen.

Jeg vet det finnes modeller hvor det følger med et lurtmobildeksel og du skrur linsene rett på dekselet, men minuset da er vel at du bare kan bruke det dekselet på mobiler som passer.

Anbefaler uansett disse linsene til deg som kanskje er litt over gjennomsnitt glad i å ta bilder, men som ikke alltid gidder ta med deg kamera eller kikkert på tur, og/eller som ikke vil bruke store summer på mer avanserte linser.

Mysteriet med linsenes opphav

Et annet, litt snålt problem, er at det ikke ser ut som det er mye informasjon om disse linsene på norsk. Eller for den saks skyld på noe språk. Det meste av det jeg har funnet så langt er rare salgs-sider på Google Translate-norsk, og til og med mange av selve linsene ser ikke ut til å ha noe produsentnavn. Pakken jeg kjøpte var bare merket «Good Product», som kanskje, kanskje ikke var navnet på firmaet som lager dem, og resten av teksten på emballasjen var bare reklame på litt snål Google Translate-engelsk.

Der linser til speilrefleks- og systemkamera er tydelig merket med produsent- og modellnavn, for eksempel «SIGMA AF 14mm f/1.8 DG HSM Art NIKON», blir disse linsene bare lagt ut som for eksempel «12x linse til smarttelefon». Eneste med skikkelig produsentnavn jeg har funnet så langt er dette settet fra Sirui.

Leker med tanken om å kjøpe en av 18x-telelinsene jeg har sett på sikt, men det er litt vanskelig når du ikke finner noe særlig konkret informasjon om noen av dem, og det knapt nok er mulig å engang finne ut hva linsene eller produsentene heter. Hvis noen vet hvorfor, så hyl ut. Er oppriktig nysgjerrig på hva grunnen er.

Oppdatering: etter at jeg la ut dette innlegget, fant jeg denne fine artikkelen på Clas Ohlson sine sider, som lenker til noen produsenter som virker veldig seriøse, og som også ser ut til å selge linser som du fester magnetisk til mobilen, noe som jo er litt mer snedig enn å måtte bruke en stor klamme.

Det var også linser der som kostet flere tusen kroner, og det er godt mulig disse gjør det mulig å ta virkelig profesjonelle bilder med et veldig godt mobilkamera.