Tester ut linser til smarttelefon

Lette etter gode kikkerter og kamera-telelinser for en tid tilbake, og snublet over noen billige telelinser til mobilen min. Viste seg å være langt billigere enn å kjøpe telelinse til speilreflekskameraet mitt, og liker jo litt kule/rare ting, så bestilte dem og fikk lyst å skrive litt om dem her.

Oppdatering: hvis du leser dette i 2021, må det bemerkes at plastklammen ble ødelagt ganske lett, og har gått gjennom noen runder med teiping. Kjøpte en annen, litt større linse og en tripod på et senere tidspunkt, og tripoden ble ødelagt ganske fort og lot seg ikke reparere. Du får det du betaler for.

Linser oversiktsbilde

Pakken jeg kjøpte på CDON inneholdt tre linser, klammen du festet på mobilen og strammet med en skrue, og en liten pose med snøring til linsene. Merk at den averteres som «four in one», dette fordi én av linsene selges som «to linser i ett». Det er litt tricky å finne ut så mye om denne typen linser på nett, men ser at samme nettside en 12x-linse til 3-400 kroner, og her og her har en YouTuber lagt ut fine videoer om en 18x-linse med et lite kamerastativ.

Hvor gode bildene dine blir kommer selvfølgelig óg an på hvor godt mobilkamera du har. Bildene i innlegget er tatt med en Moto G5 Plus med 12,2 MP kamera.

Makrolinse

Makrolinsen lar deg ta skarpe nærbilder. Mobilen min klarte å stille skarpt på rundt to centimeters avstand, i hvert fall på enkelte motiv, mot 10cm uten linsen. Vet ikke hvor mye jeg kommer til å få bruk for denne, men ble imponert over hvor godt den virket.

«Gullfiskbolle-linse»

Veldig praktisk å ta fram når du for eksempel vil ha et oversiktsbilde, eller hvis du skal flytte inn et nytt sted og vil vise frem ditt lune rede til familie og venner.

10x telelinse

Siden det var telelinsen jeg egentlig var ute etter, var det denne jeg hadde høyest «krav» til, og heldigvis fungerte den overraskende godt. Det er mulig at jeg oppgraderer til 12x etter hvert, men den bedrer merkbart rekkevidden til mobilkameraet mitt, og den kan selvfølgelig også brukes som «kikkert» uten mobil.

Du kan komme virkelig tett på motiver hvis du bruker både linsen og mobilen sin digitale zoom, men da får du selvfølgelig også langt mindre skarpe bilder. Det virker som du får best resultat av ikke å bruke digital zoom, for så å forstørre bildene du tar når du legger dem inn på PC-en.

Utsikt fra Fløyen, med digital zoom, og med telelinse + digital zoom.

Skal du ta bilder av ting som er virkelig langt unna, eller når det er litt lite lys, er det også en fordel at du hviler mobilen mot noe så den holder seg helt i ro, og at du bruker litt tid på å stille inn for eksempel lukketid manuelt. Et triks jeg har sett folk bruke er å bruke fjernutløser eller tids-utløser, fordi mobilen vibrerer litt når du trykker på den for å ta bilde.

Det eneste minuset med telelinsen er at den ikke passer 100% med mobilen min, så når jeg er helt zoomet ut ser jeg et svart omriss når jeg tar bilder.

Overraskelse: 60x mikroskop (ja, faktisk)

Tenkte jeg måtte ta med dette óg. Fikk det i presang for lenge siden, men så har det ligget i en skrivebordsskuff siden. Fant det igjen nå nylig og fant ut at selv om klammen som følger med er altfor liten til mobilen min, passer det heldigvis klammen til de nye linsene jeg kjøpte.

Mikroskopet har sitt eget blå og veldig sterke hvite lys, og er «currency-detecting», noe jeg ikke helt vet hva vil si, men som jeg går ut ifra at lar deg se elektrisk strøm? Eller kanskje de mikroskopiske myntene du alltid mister fordi du ikke kan se dem.

60x er ikke verdens kraftigste forstørrelse til mikroskop å være, og jeg har ingen anelse hva jeg skulle brukt dette til, så for meg er dette bare et kjekt lite leketøy.

Samlet inntrykk – pluss og minus

Ble stort sett positivt overrasket over hvor godt alle tre linsene fungerte. De gjør det de skal og tar liten plass, og mobilen min er overraskende flink til å tilpasse seg linsene og ta skarpe bilder. Klammen passet også fint, eller, den passet fint fordi mobilen min heldigvis har deksel. Den lille posen som fulgte med føles hakket for liten for alle tre linsene, så det ble litt «knotete» å ta ut akkurat den linsen jeg trengte. Jeg endte opp med å ha telelinsen i en større pose jeg tilfeldigvis hadde for hånden.

Et ennet lite minus, som sikkert ville vært vanskelig å unngå uten å skreddersy klammen til én enkelt mobiltype, er at hvis klammen ikke passer mobilen 100%, ser du et svart omriss i ytterkantene av bildet som du må bruke litt zoom for å få vekk.

Det største praktiske minuset er selvfølgelig at prosessen med å ta på klammen, ta hetten av linsen du skal bruke, skru på linsen og til sist justere klammen tar litt tid, noe som jo er et minus hvis det for eksempel dukker opp en hjort på tur og du bare har kort tid på deg til å ta bilde før den løper sin vei. Jeg tenker å eksperimentere med å skru linsen på klammen på forhånd, eller å ha klammen ferdig skrudd på mobilen.

Jeg vet det finnes modeller hvor det følger med et lurtmobildeksel og du skrur linsene rett på dekselet, men minuset da er vel at du bare kan bruke det dekselet på mobiler som passer.

Anbefaler uansett disse linsene til deg som kanskje er litt over gjennomsnitt glad i å ta bilder, men som ikke alltid gidder ta med deg kamera eller kikkert på tur, og/eller som ikke vil bruke store summer på mer avanserte linser.

Mysteriet med linsenes opphav

Et annet, litt snålt problem, er at det ikke ser ut som det er mye informasjon om disse linsene på norsk. Eller for den saks skyld på noe språk. Det meste av det jeg har funnet så langt er rare salgs-sider på Google Translate-norsk, og til og med mange av selve linsene ser ikke ut til å ha noe produsentnavn. Pakken jeg kjøpte var bare merket «Good Product», som kanskje, kanskje ikke var navnet på firmaet som lager dem, og resten av teksten på emballasjen var bare reklame på litt snål Google Translate-engelsk.

Der linser til speilrefleks- og systemkamera er tydelig merket med produsent- og modellnavn, for eksempel «SIGMA AF 14mm f/1.8 DG HSM Art NIKON», blir disse linsene bare lagt ut som for eksempel «12x linse til smarttelefon». Eneste med skikkelig produsentnavn jeg har funnet så langt er dette settet fra Sirui.

Leker med tanken om å kjøpe en av 18x-telelinsene jeg har sett på sikt, men det er litt vanskelig når du ikke finner noe særlig konkret informasjon om noen av dem, og det knapt nok er mulig å engang finne ut hva linsene eller produsentene heter. Hvis noen vet hvorfor, så hyl ut. Er oppriktig nysgjerrig på hva grunnen er.

Oppdatering: etter at jeg la ut dette innlegget, fant jeg denne fine artikkelen på Clas Ohlson sine sider, som lenker til noen produsenter som virker veldig seriøse, og som også ser ut til å selge linser som du fester magnetisk til mobilen, noe som jo er litt mer snedig enn å måtte bruke en stor klamme.

Det var også linser der som kostet flere tusen kroner, og det er godt mulig disse gjør det mulig å ta virkelig profesjonelle bilder med et veldig godt mobilkamera.

Et knippe serie- og filmanbefalinger

Har vært på trondhjemstur, og siden det ble lange bussturer til og fra, leide jeg noen filmer via Google Play som jeg kunne se på bussen. Tenkte jeg skulle dele inntrykkene og gi dere noen anbefalinger.

 

BombCity.jpgBomb City

Bomb City er en film jeg sikkert aldri ville sett om jeg ikke fikk den anbefalt for meg, for har ingen interesse for punkere og punkermiljøet. Imidlertid er jeg glad jeg fikk den anbefalt, for filmen fenger fra første sekund og forteller en gripende og viktig historie.

Bomb City handler om punkermiljøet i Armarillo i Texas sent på 90-tallet. De anarkistiske og rotløse ungdommene føler ingen tilhørighet med hjembygden, og valgene deres fører dem ut i konflikt både med bygdas særdeles voldelige politistyrke og en gjeng tenåringer, med et knippe football-spillere i spissen, som hater dem.

Filmen gir deg et innblikk i et veldig annerledes miljø, og også en tøff, sann historie om fordommer, utenforskap, og en rask eskalerende konflikt. Det er én av filmene som kan gjøre deg utrolig sint, i hvert fall hvis du som meg hater makt-overgrep. Føler samtidig filmen fremstiller punkerne som sympatiske og varme, uten å rosemale handlingene deres.

Av anbefalingen i innlegget tror jeg det er Bomb City jeg anbefaler mest. Kjøp, lei eller lån denne filmen.

 

SoloStarWarsStory.pngHan Solo: A Star Wars Story

Han Solo føles som et godt gammeldags Star Wars-eventyr. Tenk tilbake på A New Hope og Empire Strikes Back hvor Han og gjengen var på flukt fra Imperiet med Millenium Falcon. Han Solo: A Star Wars-story gjenskaper denne stemningen, og gir deg også en spennende historie som også dekker flere av hendelsene som det referes til i den første trilogien. Litt mørkere enn de andre Star Wars-filmene, men føler at det er lov å gå litt bort fra «Star Wars-formelen» når du lager en spin-off, og jeg syntes filmen fungerte bra.

 

Interstellar

Insterstellar

Interstellar er et romeventyr hvor et lite knippe mennesker drar gjennom et «wormhole» til en annen galakse hvor de har funnet tre mulige planeter å kolonisere for menneskene, siden Jorda holder på å bli ubeboelig. Vil røpe så lite som mulig av handlingen her, så sier bare at dette er en lang og god film som rommer mye handling, og akkurat passe mye mystisk. Enig med andre i at den blir litt «rar» helt mot slutten, men alt i alt en veldig god film.

 

 

ReadyPlayerOne.jpgReady Player One

Ready Player One får minus for å ha ha den minst kreative og troverdige historien jeg har sett på film, og er dynget ned med altfor mange referanser fra 80- og 90-tallet, men på samme tid er ikke dette en film du skal ta på alvor. Tenk på andre filmer du har sett som ikke har hatt de mest utbroderte og seriøse plottene, men hvor du bare skal bare lene deg tilbake og la for eksempel actionscenene og stemningen underholde deg. Hvis du er typen som ikke trenger gode plott for å like en film, kan du gi denne en sjanse.

Filmen handler om en dystopisk fremtid hvor alle er gått ett skritt frem fra å stirre i mobilskjermene sine hele dagen til å ha på VR-briller hele dagen, og favoritten deres er MMO-serveren Oasis, hvor du i tillegg til å ha det kjekt med venner og drepe andre spillere for å ta de elektroniske pengene deres, kan dra på skattejakt og finne tre nøkler som lar deg arve hele Oasis-serveren og flere trillioner dollar.

PS: har ikke lest boken enda, men den har visstnok en mye bedre historie, og er veldig annerledes fra filmen, så hvis du har lest boka vil ha den gjenskapt som film, blir du gjerne skuffet over filmatiseringen.

 

 

Lovleg.jpg

Hiver inn denne her også, ikke bare fordi serien er kjempemorsom og tar opp viktige tema, men fordi den har en langt dypere og mer troverdig hovedperson enn de fleste andre serier som har en usikker, «awkward» hovedperson.

Lovleg handler om Gunnhild, 15, som flytter hjemmefra «for første gang» til et hybelkollektiv, hvor hun får den litt eldre Sara som bestevenn og «storesøster». Jeg liker Gunnhild fordi hun ikke er noen enkel ensidet nerde-karikatur, men en troverdig jente med troverdige problemer, og selv om jeg ikke har bodd i noe kollektiv fullt av unge tenåringer, opplever jeg serien som realistisk, om enn satt på spissen for komediens skyld. Jeg liker også veldig godt hvordan både Gunnhild og Sara utvikler seg i løpet av serien, og hvordan figurene i serien har andre sider av seg som ikke kommer frem før langt ute i serien.

Lovleg ligger på tv.nrk.no, og på lovleg.p3.no får du se korte klipp og for eksempel tekstmeldinger karakterene sender hverandre.

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Leker med tanken om at du kanskje egentlig bør spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, så spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så veldig spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.

Hyttetur, brettspill og natt under stjernene

Første dagen på hytten stakk jeg ut i snøen med spade, og bygde/gravde ut en snøborg med liggebenk og snølykt. Er jo født og oppvokst i Bergen, så er ikke så vant til mye snø, så jeg ble overrasket over hvor fort det tok å forme blokker av snø med spaden og legge dem rundt hullet jeg grov ut av snøen. Lagde til og med en liten trapp ned i snøborgen min, før jeg lagde snølykten i motsatt hjørne fra liggebenken. Ikke verdens mest imponerende snøborg, men bergenseren i meg var storfornøyd 🙂 .

Endte like godt opp med å sove i snøborgen min en natt, så stolt var denne søringen fra regnbyen over byggverket sitt. Ingen av oss på hytta hadde pakket sovepose, så improviserte med fjellduken  min og et tjukt pledd, og tok også med et stearinlys til snølykten. Været var utrolig bra, det var opphold og bare noen få minusgrader, og først da jeg var trygt nede i fjellduken begynte det å blåse og snø litt. Stearinlyset lyste opp hele borgen. Fjellduken er óg utrolig varm, så ble nesten for varmt til å begynne med når jeg hadde både den og fjellduken til å holde varmen 😉 .

Det var utrolig koselig å ligge der med en rund vegg av snø og snøblokker rundt meg, og kunne se mot stearinlyset gjennom den lille glipen i fjellduken jeg hadde åpen for ventilasjon. Hørte vinden utenfor, og så stearinlysflammen blafre i snølykten, men den holdt ut hele natten. Også jeg holdt ut hele natten, men fikk ikke sove, så tuslet ned til hytten igjen rundt halv syv om morgenen. Kanskje jeg skal ha det som mål å sove ute hver gang jeg er på den hytten og det er snø 🙂 .

Neste formiddag var det ekstra pakkeåpning, siden ene lillebroren min og kjæresten hans bor i Trondhjem og kom til Bergen først dagen da vi dro til hytta. Hele søskenflokken er glad i brettspill, så jeg ga Space Alert og Exit til brødrene mine og fikk Dominion i retur 🙂 .

Space Alert er et veldig spesielt spill hvor du spiller som besetningen på et romskip og hører på lydfiler på en CD som varsler om farer og andre ting som skjer i spillet. Spillet foregår i sanntid, med alle spillerne på lag, og dere må legge ut kort for å planlegge hva personen din i spillet skal gjøre, og når lydfilen er ferdigspilt så spiller dere gjennom scenariet for å se hvordan det faktisk utfolder seg når alle kortene er lagt ut. Hvilke handlinger du kan gjøre avhenger av hvilke kort du trekker, og du kan bare bytte kort med andre spillere når du lydfilen melder om et «data transfer», som kommer uten forvarsel og varer i knappe fem sekunder.

Det er et utrolig hektisk spill hvor dere må koordinere og samarbeide, ta imot og bearbeide informasjon, og prøve å få et overblikk og planlegge hva dere skal gjøre, med egentlig altfor liten tid. Det er blitt sammenlignet med fantastiske Keep Talking and Nobody Explodes, og jeg fikk litt den samme følelsen selv. Det er utrolig lett å overse en detalj, gå i veien for hverandre eller bare ødelegge hele oppdraget fordi du gjorde én liten feil på ett tidspunkt.

Det er litt vanskelig å beskrive i detalj hvordan du egentlig spiller Space Alert, så jeg tror jeg heller anbefaler å se en video på YouTube eller noe hvis dette hørtes gøy ut. Anbefaler i hvert fall spillet selv, og merker jeg blir mer og mer giret på å spille  samarbeidsspill, som Keep Talking, Hotshots hvor du slåss mot en skogbrann, Pandemic, hvor du slåss mot en dødelig epidemi, og Battlestar Galactica, som jeg tidligere har skrevet om her.

Dominion: Intrigue er et såkalt «deck-building game», eller et spill hvor du trekker kort og strategisk bygger opp en kortstokk som du så bruker til å få poeng, skade andre spillere, eller kjøpe flere kort. Rammen er at du er en småkonge som bygger opp et rike, og når det er din tur skal du trekke fem kort fra kortstokken din, og bruke disse til å kjøpe flere kort eller ødelegge for andre spillere, og siden du legger tilbake alle kortene dine i kortstokken og stokker den mellom hver tur, må du bygge opp kortstokken din på en sånn måte at du kan gjøre så mye du kan hver tur. Du har både kort som bare fungerer som penger og lar deg kjøpe kort, og «befalinger» som lar deg trekke flere kort fra kortstokken den turen, kjøpe flere ting, og så videre. Intrigue-utvidelsen lar deg også kjøpe hekser, røvere og så videre som kan ødelegge for de andre spillerne, og selv om vi ikke kom så langt som til å bruke disse, tror jeg de gjør spillet mye mer spennende og utfordrende. Ellers liker jeg hvor mye du må tenke strategisk, og hvordan du i likhet med Ticket to Ride ikke vet hvem som har vunnet før spillet er slutt og dere legger sammen hvor mange poengkort dere har.

Er hjemme igjen i huset til foreldrene mine nå, dro hjem tidlig så ikke kattepus skulle bli igjen flere dager alene hjemme, og det er litt rart å være alene på nyttårsaften, men kjenner samtidig at det egentlig ikke gjør noe, synes faktisk det bare er koselig, pluss at det er og godt å ha hele huset for meg selv 🙂 .

Godt nyttår!