Har endelig fått kommet meg til Øygarden igjen, dette øyriket som jeg forelsket meg i da jeg bodde i sentrum og dro på «oppdagelsesferder» rundt om i Hordaland. Alt fra jobbsøking til korona har stukket kjepper i hjulene for turene mine utover, men forleden fikk jeg endelig satt meg på en buss mot Straume igjen, og derfra gikk turen til Turøyna, noen øyer utmot havet nord i Øygarden.
Jeg fikk ikke så mye tid der ute siden jeg egentlig dro litt på impuls, og jeg måtte rekke siste bussen hjem igjen fra det ganske øde stedet jeg hadde dratt til, så det ble en kort første tur på Turøy. Men det var deilig å være der ute, i det kuperte kystterrenget jeg er blitt så glad i, med den spredte begyggelsen og lukten av saltvann, og utsikten over åpent hav.
De er glad i fyrlykter i Øygarden.
Så har visst Pokémon Go kommet helt ut hit også.
Ble som sagt en kort tur, men har lagt til Turøyna på listen over steder jeg skal tilbake til, gjerne med telt. Det er bare noe med Øygarden som gir meg ro i sjelen, selv i perioder hvor livet er skikkelig stressende eller tøft, eller når jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Elsker dette øyriket.
Jeg elsker blåturer. Ikke med andre, men på egen hånd, med helt ukjent bestemmelsessted. Jeg dro på så mange før pandemien kom, men så ble det frarådet å ta buss, så da ble det en del av dugnaden å gi avkall på dem. Men i morges, i et forsøk på å snu døgnet på rett kjøl, tok jeg første buss fra den nye leiligheten min og gikk av på et vilkårlig stopp. Så dagen idag føles som en merkedag – det er første gang siden pandemien at jeg har vært på blåtur med buss. Jeg gjorde det mest fordi jeg visste jeg ville endt opp med å legge meg igjen og sove til utpå ettermiddagen hvis jeg hadde blitt hjemme, men jeg endte opp med å få gått en fantastisk fin tur gjennom en dal jeg gjerne kommer til å besøke igjen.
Jeg hadde tatt akkurat denne bussruten sikkert hundrevis av ganger før, men gikk av et sted som så spennende ut, men som jeg alltid bare har kjørt forbi og glemt igjen.
Krysset jernbanesporet til den nedlagte Osbanen og bega meg opp denne svingete veien.
Jeg forventet ikke at den skulle gå så langt, men den førte meg inn i en dal med spredte hus og gårdsbruk.
Som jeg har skrevet om tidligere så er det beste delen av turer som dette alle overraskelsene på veien, alle tingene du ikke forventer å finne. Denne gangen var det en lapp som averterte sommerjobb som kattepasser (hadde jeg bare gått denne ruten litt før) og en hest og ponni som spiste frokost ved veien.
M for mulekos.
Mesteparten av bebyggelsen langs veien var faktisk sånne tradisjonelle gamle små trehus som ikke bygges lenger. Det fikk meg til å tenke på hvor fint det er at de også fremdeles finnes. Nå som jeg skriver om dem, skulle jeg ønske jeg tok bilder av mer enn ett eller to av dem. Jaja.
Så kommer du rundt en sving, og vips så er du tilbake i sivilisasjonen igjen.
Jeg var ikke helt klar for sivilisasjonen, så jeg holdt meg til stiene og sideveiene.
Men apropos tradisjonelle hus, så kom jeg over dette lille nabolaget på en bakketopp med små hus bygd i «gammel» stil, til og med med gress på taket. Det var utrolig koselig.
Endte til slutt opp på en vei like ved tettstedet Nesttun, så kjøpte en bensinstasjonburger der og tok bybanen hjemover. Sitter igjen med et nyoppdaget turmål, en reddet døgnrytme, og minner etter en fin tur.
I går kveld gikk jeg på isen på hjemfjorden, for første gang i mitt liv.
Jeg har bodd ved Fanafjorden i ganske mange år til sammen, men jeg tror at i år er første gang jeg kan huske at vinteren har vært kald og lang nok til at det var mulig å gå på isen på fjorden. Dagen idag begynte som alle andre, helt til jeg plutselig fikk øye på noen isfiskere midtfjords fra vinduet. Og noen som gikk på skøyter, lenger inne i fjorden.
Politiet var ikke begeistret, men etter å ha rykket ut med brannvesenet kunne de konstantere at isen var trygg, og så lot de folk drive på. Utpå ettermiddagen trakk flere og flere ut på isen. Noen hadde funnet frem skøytene, et par hadde til og med hockeykøller, men de fleste gikk nok til fots.
Jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor, men det gjorde virkelig hele dagen min. Kanskje det er fordi det var så godt å se så mange ha det gøy på isen, men det er sikkert like mye at det var et avbrekk fra alle de veldig like, og tomme og ensomme dagene jeg har hatt i det siste. Dager hvor jeg stort sett gjør på det samme hver dag, og dagene bare flyter over i hverandre.
Jeg har selvfølgelig gått på is før, men idet jeg gikk ut på fjorden, gikk det opp for meg at det alltid har vært på skøytebaner og vann. Det var noe helt annet å gå på fjorden. Isen nær land knirket og sang i takt med bølgene under isen, og når jeg var utpå fjorden, kjente jeg at den hevet og senket seg med bølgene under. Jeg visste jo at den var trygg, det hadde vært folk på den hele dagen og både brannvesenet som hadde vært innom og isfiskerne hadde forsikret seg om at den var tykk nok, men jeg følte meg likevel ikke hundre prosent trygg. Gikk så langt ut som jeg turde før jeg snudde og gikk inn til land igjen.
Isen knirker ved land
Det var en så utrolig følelse å gå på fjorden jeg har vokst opp ved, hvor jeg har svømt, padlet kajakk og vært på båtturer, men aldri fått sjansen til å gå på vannet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få den muligheten, spesielt ikke nå som været blir varmere år for år. Dette kommer til å høres rart ut, men det minte meg om Jesus og disiplene som gikk på vannet.
Har en del store og små bekymringer for tiden, alt fra hva jeg skal gjøre med livet mitt til hvor jeg skal flytte til over nyttår, og hva andre måtte mene om meg, enten det er forventninger folk har til meg eller bare misforståelser som kanskje er slått litt for stort opp, fra folk som tror de vet og forstår mer enn de gjør.
Det er da det er ekstra godt å kunne dra til hytta. Jeg er glad jeg ble med, dels fordi jeg fikk ladet batteriene i fjellheimen borte fra hverdagen og det isolerte livet mitt, men like mye fordi vi endelig fikk lagt Sasha hund til hvile.
Kom fram til hytta etter en tre-fire timers road trip, på godt norsk, og innkvarterte meg i verdens tryggeste og koseligste hems-soverom. Vi har ikke fått innredet rommet ennå, men selv med bare vegger er det utrolig koselig liten hule.
Jeg kjente det var deilig å komme fram til hytta. Jeg har som dere vet isolert meg veldig i det siste og fått veldig lite inntrykk og aktivitet, og det var deilig å være i en hytte langt oppe på fjellet, langt borte fra hverdagen og alt av andre mennesker.
På hytta får jeg helt fri. Jeg kan slappe helt av. Jeg er helt trygg.
Her går det an å legge livet bort en liten stund, og for eksempel spise frokost og drikke kaffe mens en ser på fuglene utenfor vinduet, eller hvis du er virkelig heldig, Mikkel Rev eller til og med en flokk rein. Du kan gå en tur uten å møte på en levende sjel. Du kan lese en bok, spille et brettspill eller lage mat og vite at du er helt alene, og du ikke har noen forpliktelser, og at det ikke er noen andre mennesker der.
Jeg merket som sagt at det gjorde meg utrolig godt. Jeg sov ordentlig, matlysten som har vært farlig svak i det siste kom tilbake for fullt, og jeg følte meg utrolig bra psykisk.
Det var dog ikke bare den vanlige kosen og hyggen vi dro til fjellet for. Andre dag på hytten strødde vi asken til Sasha.
Foreldrene mine hadde sett seg ut en stor og fin sten det var lett å kjenne igjen fra avstand, og som lå et stykke unna stien, og der, i den siste ettermiddagssola, la vi Sasha til hvile. Vi sa ikke noen ord, bare tok frem urnen og strødde asken etter tur. Ga hverandre en klem.
Det var et fint øyeblikk, og det ga meg en god følelse å ha fått en avslutning.
Sasha hadde vært vår trofaste og supergodslige hund i nesten 16 år, noe som tilsvarer nesten halve livet mitt. Nå blir hun ett med fjellet. Når vi kommer på fjellet vil hun være i blomstene, i trærne, til og med i fuglene og dyrene. Hun vil alltid være her.
Neste dag våknet jeg sent, etter å ha sovet kjempegodt, og etter en kjapp frokost bar det hjem igjen fra fjellet. Det var fortsatt fint vær og jeg vekslet mellom å se film og surfe på nettet og se på utsikten.
Jeg rundt av dagen med en håndfull mord. En venn av meg skulle spille Among Us med noen studievenner, og inviterte meg med. Hadde ikke spilt spillet før, men hadde det kjempegøy.
For de som ikke vet det er Among Us et detektivspill som det skjer en serie mord og sabotasjehandlinger på et romskip, og spillerne må resonnere seg frem til hvem de tror er morderen. Spillet har veldig mye strategi og fungerer kjempebra, og det var godt å stifte noen nye bekjentskaper og være litt sosial, selv om det bare var over nettet.
Fikk alt i alt ladet opp batteriene mine noe skikkelig, og det var deilig etter så lang tids isolasjon å få noen nye inntrykk. Livet mitt er det samme, og hverdagen er like tom som før, men nå går jeg den i møte med nyoppladde batteri.
Hadde en skikkelig dårlig dag både igår og idag, men kom meg ut på en tur midt på natten, og den gjorde meg skikkelig godt. Gikk til kirken og tilbake, og så til min store glede to hjort på jordet nær kirka. Fikk tatt noen bilder på ganske stor avstand, og var storfornøyd med å ha sett dem.
Men så, da jeg kommer ned den siste svingen før jeg går inn i nabolaget mitt, ser jeg tre hjort til. De står på den andre siden av veien, bare et steinkast unna meg, og de står stille så jeg får tatt noen bilder av dem.
Jeg har aldri sett hjort på så nært hold, og i så godt lys, og det gjorde virkelig dagen min.
Jeg sitter i loftstuen igjen etter en tur ut og hører på uværet utenfor. På bt.no står det at uværet skal nå toppen i løpet av timene som kommer. Det var heldigvis ganske rolig akkurat da jeg var ute på tur, men nå begynner vindkastene å komme tett igjen. Det er godt med skikkelig høstvær.
Det er utrolig hvor godt en tur ut kan føles. Sanseinntrykk, frisk luft, synet av rennende vann, følelsen av å gå i terreng. Når sokkene dine blir litt fuktige og de på en måte lukter tur når du kommer inn igjen. Når du har vært ute og kommer inn i en varm loftstue som lukter stearinlys og hygge, med høststormen utenfor vinduet.
Og best av alt – jeg møtte ikke på en levende sjel 😉 !
Livet kan fly 