Fototur på Fanafjell

Jeg elsker det nye kameraet mitt.

Det er ikke ofte jeg unner meg nye ting, spesielt ikke hvis de ligger på den dyre siden. Jeg trenger ikke den største TVen eller de dyreste klærne, og hadde det ikke vært for at jeg er svak for kafebesøk og rød iskaffe, og selvfølgelig is nå som det er varmt, hadde jeg sikkert hatt ganske mange penger på konto etter hvert 😛 .

Men jeg er ganske svak for ting som er litt… kule. Det er sånn jeg endte jeg opp med å kjøpe et digitalkamera som også var en fotoprinter, et tretelt du henger opp mellom tre trær, og nå et kompaktkamera med 30x optisk zoom.

Fanafjell DZ90 (3)

Så en fridag været var fint dro jeg på tur på Fanafjell, hvor jeg gikk så mange turer i barndommen. Stiene har forandret seg litt siden da — det er kommet opp en del skilt, traktorveien opp har blitt en grusvei, det er blitt bygd en jerntrapp opp siste kneiken hvor vi før måtte klyve opp mens vi holdt oss fast i et tau, og de har bygd en liten hytte rundt 15 minutters gange fra barndomshjemmet mitt. Drar du opp dit i helgen kan du kanskje slå av en hyggelig prat med en hyggelig venneflokk som tar turen opp dit hver lørdagskveld.

Fanafjell DZ90 (2)

Fjellet er imidlertid det samme. Utsikten er den samme. «Linken», radiostasjonen på toppen, er den samme. De utallige barndomsminnene er de samme. De to hundene våre som gikk løs rundt oss, rast og lek på de faste rasteplassene. Jeg har et vagt minne om at foreldrene våre pleide å kjøpe sånne pappesker med bokstavkjeks som var formet som biler. Jeg husker hvordan vi ungene drømte oss bort når vi lekte i naturen.

Fanafjell DZ90 (4)

Fanafjell DZ90 (5)

Fanafjell DZ90 (7)

Fanafjell DZ90 (8)

Fanafjell DZ90 (9)

Fra toppen kan du se langt i alle retninger, og på en varm dag kan du bade i dette tjernet et stykke nedenfor.

Fanafjell DZ90 (11)

Til og med mistelteintreet (jeg tror det er det det er) jeg husker fra barndommen min er her ennå, ved stien på vei ned mot fjorden.

Fanafjell DZ90 (12)

Koronafritidssysler

Lyspunkt i disse koronatider

 

Snø på bakken når jeg våkner og ser ut vinduet.

Koronapåske (1)

 

Én måned for én krone-tilbud fra Bergens Tidende så jeg får en avis å kose meg med i lesekroken hver morgen. Pluss at jeg får tatt vare på noen aviser fra pandemien, det er historiske tider vi lever i.

Koronapåske (2)

 

Fantastisk fint vær og fin utsikt da jeg endelig kom meg ut på en skikkelig lang tur.

 

Små morsomme ting man kommer over, som kreativ bruk av persienner og kaffefiltre.

 

Prøver å være produktiv nå som jeg har så mye fritid, så har endelig fått gjort en del arbeid på et hobbyprosjekt jeg har gående på dataen, så det ikke bare blir spilling på meg. Prøver fremdeles å holde kontakten og avtale ting med venner på Snap og Messenger, tenker på de rundt meg, og gleder meg til jeg kan gjøre småting som å stikke bort på butikken og bare kjøpe en iskaffe, fordi jeg ikke trenger tenke på å gå på butikken så få ganger som mulig. Eller bare stikke bort på bystasjonen og hive meg på en buss når jeg vil på tur eller handle et sted. Eller gi en god venn en bjørneklem når jeg treffer henne igjen. Eller gå på jobb, for den saks skyld.

Ellers er jeg glad antallet intensivinnleggelser ser ut til å ha stoppet opp for denne gang, selv om det nok tar seg opp igjen.

 

PS: husk å være der for hverandre <3.

Koronapåske (10)

Vårens første telttur

Har vært i selvpålagt karantene de siste dagene, siden fredag. Feiler meg ingen ting, og er egentlig ikke redd viruset, men har på en måte bare instinktivt ville holde meg inne, er noe med den litt trykkede stemningen nå med viruspandemi og så mange som ikke kan eller tør gå ut av huset. Men på samme tid har jeg hatt lyst til å komme meg ut døra, og tidligere idag tok jeg treteltet med meg ut til skogen over jordet og bestemte meg for å øve meg litt på å henge det opp. Mio katt var også inne store deler av lørdag, så hun bestemte seg for å bli med ut døra, selv om hun ikke ble med på tur.

Korona -- tretelt 1

Har ikke hengt det opp siden jeg kjøpte en jekk nummer to så jeg kunne stramme begge stroppene bak, og det gjorde teltet så mye lettere å henge opp så alle sidene ble like stramme. Trærne i «Trollskogen» der jeg hang opp teltet er halvdøde, så tør ikke sove i teltet over natten, men har hengt opp teltet der et par ganger før bare for å få det inn i fingrene, så å si, og idag brukte jeg stedet igjen for å se hvor mye lettere jekk nummer to skulle gjøre ting.

Korona -- tretelt 2

Det var skikkelig kaldt ute, noe som hindret meg i å komme meg over dørstokka igår, men idag pakket jeg meg inn i superundertøy og regnbukse og kom meg av gårde. Det kom også flere turfølger forbi, godt å se at flere tør å være ute nå i pandemitiden 😛 .

Sitter her nå i uværet med pus som også er kommet inn, og er glad jeg gikk ut da jeg gjorde. Får prøve å komme meg ut på flere turer nå som jeg har «fri» så mye fremover.

Liatårnet

På fredag klatret jeg opp et tårn, og det reddet dagen min.

Jeg hadde tatt en blåtur for en god stund tilbake til et sted som het Liaskjæret og lagt merke til at fjellene der så veldig fristende ut, både på grunn av at det ikke var så veldig bratt oppover og fordi utsikten sikkert var utrolig fin der oppe.

Tok likevel en god stund til jeg faktisk tok turen, dels fordi jeg er flink til å utsette turer, og også fordi jeg har en del andre turmål jeg har lyst å utforske, men etter å ha hatt en dårlig dag på fredag fant jeg ut at jeg bare måtte på tur. Er glad jeg hadde pakket tursekken ferdig på forhånd (en av flere måter jeg gjør det enklere for meg selv å komme meg ut på tur).

Liaskjæret og fjellet Liatårnet ligger ute i Øygarden, et belte av øyer vest for Bergen, og det er egentlig litt kronglete å komme dit med buss. Skyss-appen foreslo å ta en buss til Tøsjeskiftet, men jeg var litt skeptisk fordi den foreslo en skolerute som jeg egentlig forventet at skulle kjøre rett forbi, men bestemte meg for å ta sjansen fordi jeg ellers ville måttet vente i byen en stund, og jeg var litt for sur til det.

«Tøsje» høres for øvrig ut som et slang-ord for et eller annet skikkelig stygt, og jeg måtte til slutt Google det og fant ut at det egentlig betydde kokekar.

Skolebussen kjørte i alle fall som forventet rett forbi, men spaserte bare til et annet stopp og tok buss derfra, så null stress. Gikk langs en smal, typisk vestlandsvei med ett kjørefelt, med utsikt til sundet og Bjorøyna. Det har regnet noe vanvittig i Bergen denne «vinteren», men fredag var én av de vidunerlige dagene med sol, så det var egentlig bare koselig og gå innover mot Liaskjæret. Stoppet til slutt på toppen av et høydedrag og ventet en 10 minutters tid på bussen resten av veien.

Liatårnet (18)
Ville bare nevne at i Øygarden har de USB-ladere i busskurene.

Gikk av bussen et sted hvor det ifølge ut.no skulle være en sti oppover fjellet. Utsikten var imponerende selv nede på hovedveien, så jeg trengte ikke gå langt opp før den virkelig ble fantastisk. Kunne se rullebanen på Flesland og flyene som landet, pipen og den grå røyken fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen, øyene utover mot Austevoll i sør, og tårnet på Ulriken helt ute i det fjerne.

Terrenget var ganske lett å gå i, med bart fjell som ikke var altfor bratt. Der det var litt brattere hadde de laget trapper av sten, og de hadde lagt broer over myrene. Satte meg ved en sildrende bekk for å spise en sjokoladeplate og nyte utsikten før jeg fortsatte oppover. Var snart over tregrensen i et snødekt landskap med myr, vann og steinformasjoner.

Kom etter rundt en halvtime-tre kvarter opp til toppen av tårnet, et steinkast unna de to radarkuplene som jeg tror heter Pyttane på folkemunne. Jeg var sulten, jeg var sliten, og jeg hadde hatt en tøff dag, men det var så fantastisk å være der oppe i det kuperte terenget med stein og myrer og utsikt utover Øygarden og Bergen og havet at det var mer enn verdt det å dra dit opp. Liatårnet er det høyeste fjellet i Øygarden, og siden veldig mye av terrenget rundt Bergen er hauger som ikke er så veldig høye, kunne jeg som sagt se veldig langt.

Sto nesten helt på toppen av fjellet og hadde egentlig en pose med REAL Turmat jeg hadde tenkt å ha til middag, men siden bussen fra Liaskjæret gikk én gang i timen og jeg var ganske sliten, bestemte jeg meg for å droppe å gå helt opp og spise og begynte istedenfor å ta meg ned til veien igjen, men skal definitivt opp hit igjen, gjerne med REAL turmat, fjellduken til å sove i, og kanskje også en god venn hvis noen vil bli med.

Var i så mye bedre humør da jeg satt på bussen hjem igjen, og sov så utrolig godt den natten, og jeg var så glad for at jeg hadde dratt ut på tur. Fikk også inspirasjon til å hive meg ut på flere turer, kanskje spesielt på de dagene jeg har det som verst. Tror jeg drar tilbake til Liatårnet snart, og går det siste stykket opp til den høyeste toppen, hvor du skal kunne se utrolig langt, i alle retninger.

Og så oppdaget jeg forresten for noen dager siden at dagene varer lenger enn nettene nå. Det er vår.

Nye blåturer

Har blitt glad i å hive meg på mer eller mindre tilfeldige busser*, og gå veier jeg ikke har gått før, bare for å se hvor de fører, både for å bli bedre kjent med området rundt Bergen sentrum, og fordi jeg får så mange fine turopplevelser og oppdager steder de fleste andre ikke kjenner til, for ikke å snakke om at det gir inspirasjon til nye turer!

Nylig dro jeg fra Straume til et sted som het Liaskjæret, som viste seg å være et idyllisk sted med noen fjell som jeg bestemte meg for at jeg måtte komme tilbake til og bestige en dag (noe jeg også senere gjorde). Har forelsket meg litt i Øygarden og kystlandskapet der, og har planer om å gå mange turer der, med og uten telt eller fjellduk. Bruker Straume terminal ved Sartor storsenter som utgangspunkt og tar busser derfra utover til alle de spennende og idylliske avkrokene. Har også en drøm om å dra dit med kajakk og utforske øyer og holmer med telt og mat og drikke til flere dager i lasterommet 🙂 .

Våge, Straume

En annen dag hev jeg meg på bussen til Gravdal, og endte opp med å følge en sti jeg fant som førte meg opp til toppen av Ørnafjellet, en topp på samme fjell som Lyderhorn, med utsikt i alle himmelretninger og et fantastisk lys på nattehimmelen.

Ørnafjell

Blåtur Flesland.jpg

Forleden tok jeg også en tur til Flesland fordi jeg aldri har sett flyene ta av på skikkelig nært hold, og fikk lyst til å dra til vestsiden av flyplassen, hvor du kommer rimelig nær rullebanen. Da jeg kom frem, viste det seg at det var et ridesenter rett nedenfor vollen rullebanen lå på, og at de på akkurat denne dagen holdt sprangstevne. Det er dette jeg liker så godt med å stikke på spontane «blåturer» uten å vite hvor du skal og hva som venter der — du kan hive deg på en buss eller bybanevogn og ende opp med å finne et sprangstevne, kjøpe deg en pappkopp kaffe og bli værende for å kose med hester og tilbringe en solfylt søndag ettermiddag med å se på et sprangstevne mens flyene tar av rett over hodet på deg.

Askøy og Herdla

Alle turene er selvfølgelig ikke like spennende og inspirerende. Ofte er det ikke mye å gjøre annet enn å gå en kort tur, ta noen bilder, og vente på første buss hjemover igjen, eller bare gå til nærmeste bussterminal hvis de er innen gangavstand. Men selv da har jeg kommet jeg meg ut av huset, og får gjerne også en dose mosjon hvis jeg bestemmer meg for å gå tilbake til bussterminal istedenfor å ta bussen tilbake.

Brattholmen, Øygarden

*i tilfelle dette ikke sier seg selv for noen: sjekker selvfølgelig hvor langt bussen går og når det går returbusser.

Blåtur

Utsikt vestover mot Straumsosen, nær Sartor storsenter

Asiaturen: tilbake til hverdagslivet i Norge

Jeg snakket nettopp med en venn av meg om at bloggen kan være litt kjedelig, fordi jeg aldri gidder å ta bilder når jeg har det skikkelig kjekt med noen. Så nå har jeg hengt med henne to dager på rad og fått presang fra Tyrkia-turen hennes, dratt på konditori, og gått tur til et stille fjellvann hvor vi badet, og jeg har ikke et eneste bilde verken av tyrkiasuveniren, konditoriet eller turen. Forleden var jeg forresten med en kollega fra den nye jobben og stakk opp på Hellen festning før vi spiste sushi og gikk rundt på Bryggen og i byen, og jeg tror ikke jeg har bilder fra det heller. Sånn kan det gjekk 🙂 .

Stråhatt

Har vendt tilbake til hverdagen for fullt nå som jeg er hjemme fra Asia. Har vært på jobben i to dager (jobber 60 prosent) og merket at overgangen fra ferie til hverdag har vært litt tøff, stukket innom barndomshjemmet noen ganger for å se til familiekatten, vent meg til å være i Norge igjen, og hengt med venner jeg ikke hadde sett på lenge.

Tilbake fra Viet Nam (1)
Lei. Av. Å. Fly!

Det var en del ting som var rart da jeg kom hjem. Alle snakket norsk, trafikken var langt mer trygg og rolig, og det var selvfølgelig litt kaldere enn i Viet Nam. Undervurderte litt hvor varmt det var, så jeg hev på meg jakke flere ganger jeg skulle ut døra mens de rundt meg gikk i shorts og t-skjorte. Jeg nøt å ha uendelige mengder drikkevann rett fra springen istedenfor å måtte rasjonere drikkevannet jeg hadde på flaske. Savner Viet Nam, men er egentlig mest glad for at jeg er hjemme igjen.

Hjem fra Vietnam.jpg
Gjenforent

Etter å ha slappet av i barndomshjemmet noen dager med foreldre, hund og katt dro jeg til byen og gikk på tur med en ny venn fra hotellet. Stakk opp til Hellen fort og snakket om løst og fast og viste bilder og video fra Viet Nam. Dro å spiste sushi og diskuterte asiatisk mat og spisepinner før vi stakk til byen og så på seilskipene som var der for Tall Ships’ Race.

Tilbake fra Viet Nam (2).jpg
Noen var overlykkelig over å ha oss hjemme igjen

Ble og som nevnt gjenforent med en gårdskollega jeg ikke hadde sett på lenge, og dro en tur opp til det bortgjemte, idylliske fjellvannet som vi fikk ha helt for oss selv, kanskje dels fordi det var skikkelig overskyet og lummert. Kom heldigvis ikke noe torden eller skikkelig regn, bare masse mygg og klegg. Siden det var et fjellvann var det akkurat passe varmt i vannet, og vi fikk også selskap av en veldig sosial hund vi tok med oss, som jeg selvfølgelig heller ikke har bilder av 🙂 .

Tilbake fra Viet Nam (8).jpg
Ting jeg faktisk tar bilde av

Tilbake fra Viet Nam (6).jpg

Stakk forresten også innom den vietnamesiske butikken et steinkast unna leiligheten min og fant ut at jeg ikke trenger dra så veldig langt for den iskaffen vietnameserne er så berømt for 😉 .

Så har familiekatten endelig dukket opp igjen etter å ha vært sporløst forsvunnet siden tirsdag morgen, så jeg kan sove godt i natt i visshet om at hun er trygg, mett og har meg under samme tak hvis hun trenger noe 😉 .

Flere oppdateringer fra Viet Nam-turen kommer, forresten, vil bare helst vite litt mer om hvilke bilder det er greit at jeg legger ut og hva jeg skriver om og så videre 😉 .