Jeg elsker det nye kameraet mitt.

Det er ikke ofte jeg unner meg nye ting, spesielt ikke hvis de ligger på den dyre siden. Jeg trenger ikke den største TVen eller de dyreste klærne, og hadde det ikke vært for at jeg er svak for kafebesøk og rød iskaffe, og selvfølgelig is nå som det er varmt, hadde jeg sikkert hatt ganske mange penger på konto etter hvert 😛 .

Men jeg er ganske svak for ting som er litt… kule. Det er sånn jeg endte jeg opp med å kjøpe et digitalkamera som også var en fotoprinter, et tretelt du henger opp mellom tre trær, og nå et kompaktkamera med 30x optisk zoom.

Så en fridag været var fint dro jeg på tur på Fanafjell, hvor jeg gikk så mange turer i barndommen. Stiene har forandret seg litt siden da — det er kommet opp en del skilt, traktorveien opp har blitt en grusvei, det er blitt bygd en jerntrapp opp siste kneiken hvor vi før måtte klyve opp mens vi holdt oss fast i et tau, og de har bygd en liten hytte rundt 15 minutters gange fra barndomshjemmet mitt. Drar du opp dit i helgen kan du kanskje slå av en hyggelig prat med en hyggelig venneflokk som tar turen opp dit hver lørdagskveld.

Fjellet er imidlertid det samme. Utsikten er den samme. «Linken», radiostasjonen på toppen, er den samme. De utallige barndomsminnene er de samme. De to hundene våre som gikk løs rundt oss, rast og lek på de faste rasteplassene. Jeg har et vagt minne om at foreldrene våre pleide å kjøpe sånne pappesker med bokstavkjeks som var formet som biler. Jeg husker hvordan vi ungene drømte oss bort når vi lekte i naturen.

Fra toppen kan du se langt i alle retninger, og på en varm dag kan du bade i dette tjernet et stykke nedenfor.

Til og med mistelteintreet (jeg tror det er det det er) jeg husker fra barndommen min er her ennå, ved stien på vei ned mot fjorden.