Koronamimring

Nå er det fæle året 2020 forbi oss, og da følte jeg det var på sin plass å se tilbake på året som har vært, og som ingen av oss noen sinne vil glemme. Som sikkert mange andre har jeg en samling bilder i en mappe som for meg symboliserer hva koronaåret 2020 har vært, og jeg fikk lyst til å gå gjennom dem og laste opp en del av dem her.

Dette er mitt koronaår i bilder.

Jeg husker da koronaen kom. Vi irriterte oss over de overdrevent skremmende oppslagene i tabloidavisene. Vi diskuterte korona i lunsjen, og tenkte tilbake på svineinfluensaen. Etter hvert hørte vi om butikker som stengte, og jeg tok meg selv i å håpe så smått på at hotellet skulle stenge så vi kunne fått litt fri. Jeg husker da de gule plakatene til reisende på norsk, engelsk og kinesisk dukket opp på busser og på togstasjonen.

Så kom fredagen hvor vi ble kalt inn til allmøte, dagen etter pressekonferansen til Erna Solberg. Vi hadde bare så vidt vært på jobb en time, klokken var bare 10. Sjefen fortalte oss at hotellet skulle stenge og vi skulle ut i permisjon. Hun sa hun ikke visste hvor lenge, og presiserte at dette var den mest alvorlige situasjonen, og de mest inngripende tiltakene Norge hadde sett siden andre verdenskrig.

Vi fikk lov å gjøre ferdig arbeidsoppgavene vi var begynt på.

Så dro vi hjem.

Og ble der lenge.

Hele samfunnet stengte ned. Vi skjønte ganske fort alvoret og begynte å holde oss hjemme mesteparten av tiden. Jeg husker følelsen av å være i en dystopisk film når jeg gikk gjennom jernbanestasjonen og hørte meldingene på høyttaleranlegget om koronatiltak.

Jeg husker da alle lærte å vaske hendene, og håndsprit ble en del av hverdagen.

Jeg husker at vi irriterte oss over de som hamstret, og at butikkene gikk tom for enkelte varer.

Jeg husker da sykepleierne ble folkehelter, og de igjen innstendig ba folk om å ta korona på alvor.

Jeg husker mange ble skikkelig sinte på dem som ikke overholdt koronareglene. Folk ble visstnok skjelt ut hvis de hostet på butikken uten å dekke munnen. De som ble tatt i å bryte karantenen ble nærmest sett på som folkefiender. Vi tok pandemien på alvor i Norge.

Jeg husker da sosiale medier plutselig var fulle av innlegg om korona, og det fikk meg til å virkelig innse hvordan dette var et globalt fenomen, som rammet alle på jorden på en gang.

Jeg husker de folketomme gatene og tomme bussene.

Jeg husker hilsenene og oppmuntringene vi ga oss selv og hverandre.

Jeg husker at jeg fulgte med på koronanyheter i avisene, og på dødstallene som steg og steg.

Jeg husker jeg brukte en del mer penger på «kosemat» den første tiden…

…og at jeg tok ut abonnement på BT for å ha mer lesestoff.

Jeg husker da vi ikke fikk lov å håndhilse eller klemme mer, og folk kom med forslag til alternativ.

Jeg husker at etter hvert som folk meldte om at det var tøft å være i permisjon, fikk det flere til å reflektere over at det kanskje ville gjøre folk mer forståelsesfulle ovenfor syke som ikke kunne jobbe. Plutselig var det ikke bare de som hadde falt utenfor arbeidslivet som hadde fri hele dagen enten de ville det eller ei.

Jeg husker koronahumoren, spesielt tidlig i pandemien.

Jeg husker koronaturene jeg gikk, for det meste oppover Fløyen. Gatene i byen var tomme, men oppover fjellsiden var det mye folk. Det var godt å se folk, og jeg husker det som at de jeg møtte på tur var i godt humør, men samtidig kjente vi på alvoret med viruset. Vi holdt god avstand til hverandre.

Jeg husker da det begynte å gå opp for oss hvor lenge dette kunne vare.

Noen var mer optimistiske enn andre.

Jeg husker at vi improviserte og tilpasset oss så best vi kunne.

Jeg husker at permisjonen stadig ble forlenget, og at vi stadig fikk nye datoer for når vi skulle få oppdateringer. Jeg husker håpet om gode nyheter hver gang en ny frist nærmet seg.

Jeg husker at ikke alle led under pandemien.

Jeg husker spillkveldene på nett.

Jeg husker da vi ikke fikk dra på påskefjellet, for hvem kan glemme det.

Jeg husker ungdommen som fikk sommeren og russetiden amputert.

Jeg husker Høies fine støttende tale om at «neste sommer ikke finnes når du er ung».

Jeg husker ikke hva jeg gjorde på 17 mai, men jeg var nok hos foreldrene mine. Jeg husker bildene av de folketomme gatene, og bildet i BT av jenta med flagget på Torgallmenningen. Jeg husker at Bergen hadde båtparade istedenfor syttende mai-tog. Jeg husker direktesendingen med kongefamilien i Oslo.

Jeg husker at vi tidlig begynte å se for oss at pandemien kunne bli en mulighet for å gjøre verden grønnere, at vi kunne bygge opp samfunnet som noe bedre enn det vi hadde da vi stengte ned. Jeg husker at mange lot seg inspirerer av koronatiltakene og ville gjøre samme ofre for miljøet.

Jeg husker samholdet.

Jeg husker hvor rart det var å se omtrent bare nordmenn i gatene den sommeren.

Jeg husker da vi forsiktig gjenåpnet samfunnet, og dagen vi endelig fikk SMS om at vi skulle på jobb igjen.

Det var deilig å være tilbake på hotellet.

Dagene var veldig annerledes enn før. Vi hadde ikke like mange gjester, eller kanskje det var mest i begynnelsen, jeg syns å huske at det tok seg opp etter hvert. Vi spritet dørhåndtak, lysbrytere og andre kontaktpunkt på rommene og i gangene hver dag, og vi brukte engangshansker omtrent hele dagen. Vi fikk ikke jobbe like ofte og lenge som før, fordi av at de ville ha færre av gangen på jobb, og vi spiste lunsj i spisesalen istedenfor lunsjrommet til personalet, fordi det var lettere å holde en meters avstand der.

Vi merket veldig godt at vi hadde flere norske gjester. Vi fylte på porsjonspakkene med frysetørret kaffe på rommene oftere, det gikk plutselig langt mer grovbrød enn loff til frokosten, og til kjøkkenpersonalet og servitørenes milde irritasjon gikk alle de norske gjestene ned for å spise frokost omtrent samtidig, rundt klokka ni hver morgen.

Jeg var heldig som hadde en jobb å gå til. Jeg husker hvor mange som led under å være isolert fra samfunnet.

Jeg husker hvordan USA led.

Jeg husker da Black Lives Matter-demonstrasjonene eksploderte, og da de nådde Norge.

Jeg husker diskusjonene om smittefare kontro behovet for å bekjempe rasisme.

Jeg husker hvor takknemlig jeg var for å bo i trygge Norge.

Jeg husker den superkoselige digitale lysfesten i Bergen.

Jeg husker at alle pyntet ekstra til jul, og alle stjernene som lyste opp bygningsfasader og husvegger i vinternatten.

Jeg husker håpet når vaksinen nærmet seg, og hvor deilig det var å se den første sprøyten bli satt.

Jeg husker hvordan jeg gledet meg til julen, og hvor deilig det var å feire jul med hele familien samlet.

Jeg husker da 2020 endelig tok slutt og vi kunne begynne på et nytt år.


Det er for tidlig å si hvordan koronapandemien vil forandre Norge og verden. Det første jeg tør å spå er at den gjerne vil gjøre oss til et varmere samfunn. Jeg ser innlegg om psykisk helse og viktigheten med å være der for hverandre overal på nettet for tiden. Permitteringene har latt mange oppleve hvordan det er å stå utenfor arbeidslivet. Utover det tør jeg ikke spå så mye. Bortsett fra at når koronaen til slutt må gi tapt, og vi kan treffes som før, jobbe som før, reise som før, drikke kakao på kafé som før, og klemme vennene våre som før…

…så skal det bli ubeskrivelig deilig.

Julelunsj på Klosterhagen

Jeg hadde en skikkelig fin dag på fredag. Jeg var innom hotellet for å ha en avslutningssamtale med sjefen, og benyttet anledningen til å spise lunsj i matsalen med foreldrene mine når jeg først skulle innom.

Jeg hadde ikke vært innom hotellet på en stund, og jeg hadde nesten glemt hvor godt det var å være der, jeg kjente humøret mitt ble bedre med en gang jeg kom inn døra. Det er virkelig et superkoselig lite hotell, og det er en så god gjeng som jobber der. Hotellet har vært fristedet mitt, hvor jeg har kunnet senke skuldrene og bare fokusere på å jobbe, i lag med gode kolleger. Det var godt å bidra til samfunnet, det var godt å ha en jobb å gjøre, og det var godt å være med en så god gjeng som vi var på renhold og resten av hotellet. Det halvannet året jeg fikk der har omtrent vært den beste tiden av livet mitt, og jeg kommer nok til å skrive mer om hvordan det har vært å jobbe der.

Selvfølgelig varer ingenting evig, og nå er tiden min der over, men hotellet ga meg som sagt utrolig mye, ikke minst fikk jeg tilbake troen på meg selv. Jeg passet inn der, jeg kom meg av gårde på jobb omtrent hver eneste dag, og jeg vet at jeg gjorde en god jobb. Jeg ble fortalt at jeg var savnet, og at de hadde troen på meg. «Hadde vi hatt en ledig helgestilling, hadde jeg ansatt deg på dagen», sa sjefen, og gjorde hele dagen min.

Etter møtet var det å vente på foreldrene mine før vi slo oss ned i et hjørne i spisesalen og spiste gresskarsuppe. Og dessert:

Hjemme igjen

Sååh, hytteturen ble ikke helt som planlagt. Jeg klarte ikke å snu døgnrytmen helt på rett kjøl, dels fordi tankene og følelsene ikke «slapp taket» like mye som forrige gang jeg var på hytta. Men siden jeg stort sett sto opp i 3-4-tiden gikk jeg glipp av en del dagslys, og siden det var mørkt, og en del snø, så føltes det som «tiltak» å skulle gå en skikkelig tur. Vennene mine som kanskje ville komme på besøk hadde ikke mulighet denne gangen likevel, men jeg får tenke positivt og fokusere på at jeg har noe å glede meg til.

Vi er dratt hjem en dag tidligere enn planlagt fordi det er meldt så mye snø imorgen, så det ble å pakke ned klær og datamaskin ganske fort og så rigge seg til i baksetet. Det blir fort mørkt nå i desember, så det ble en koselig, stille og akkurat passe lang kjøretur i mørket og regnet. Å nyte kjøreturen, istedenfor å bare se på den som noe du må gjennom for å komme deg fra Punkt A til Punkt B, er noe jeg har lært meg å virkelig sette pris på.

Såååh… ja. Ville vel egentlig bare si at hytteturen ikke ble så innholdsrik som jeg hadde tenkt, jeg hadde jo egentlig lovet dere bilder fra tur.

Jo, forresten så jeg elgspor på veien på den ene turen jeg fikk kommet meg ut på. Jeg visste faktisk ikke at det var elg her oppe. Nok en god grunn til å ta en våkenatt i vinduet med kamera en gang.

Hyttetur og Star Wars-kveld

Jeg er blitt litt for produktiv med bloggingen nå under korona-isolasjonen. Det føles godt å skrive, men jeg vil jo at folk skal lese det jeg skriver også, og da må jeg ta meg selv i skinnet og ikke legge ut flere innlegg for dagen.

Jeg har rigget meg til i hemsesoverommet på hytta igjen, og innviet hytteturen med en filmkveld med Rogue One og bare elsket den, den hadde virkelig den magiske Star Wars-stemningen som du bare kunne drømme deg helt bort i, og som jeg ikke følte de hadde klart å gjenskape i filmene i den nye trilogien.

Kilde

Jeg hadde blitt ganske disillusjonert etter de filmene, men med Rogue One har jeg endelig en ny Star Wars-film jeg vil å se igjen og igjen, som de gamle klassikerne. En veldig god start på hytteoppholdet 😉 , bortsett fra at prisen å betale på å døgne med Star Wars var at jeg sliter med å redde døgnrytmen, så nå har jeg gått glipp av det meste av dagslyset i to dager.

Vi skal bli her på hytten i kanskje en uke, og får bruke tiden til det fulle, med turer og prosjekter i snøen. Som bergenser har jeg ikke akkurat vært bortskjemt med mye snø de siste årene, så tror det må bli noen snølykter eller til og med en liten borg. Så må jeg vel besøke «graven» til Sasha hund på vei oppover. Og i morgen skal vi på en utflukt til Sogndal, bygda jeg studerte i for syv år siden (herregud så fort tiden går) og jeg knapt nok har vært innom siden. Det skal bli godt å se bygden igjen.

Forresten er det høsttakkefest omtrent på denne tiden i USA. Jeg synes det er en fin tradisjon, og jeg syns det er den vi skulle tatt til oss hvis vi absolutt måtte adoptere amerikanske skikker, istedenfor allehelgensaften og «black week». Familien samles, som i julen, og tradisjonen handler mest av alt om å uttrykke takknemlighet. Det er også en tradisjon det er vanskeligere for handelsstanden å kommersialisere med mas om blomster, kort og gaver.

Jeg pleier ikke tenke så mye på høsttakkefesten, men 2020 har vært et mørkt og vondt år på mange måter, og nå er det endelig en del lyspunkter jeg er utrolig takknemlig for. Trump har tapt valget, vi har snart en vaksine mot korona, og folk har endelig sluttet å si «bae». Det ser ut til at ting er i ferd med å snu, så 2021 blir kanskje et veldig godt år.

Under én måned til jul. Snart begynner adventstiden.

Baby steps

Fra en tidligere tur opp til en gapahuk nær huset til foreldrene mine.

Hadde en god dag idag. Jeg hadde en legetime som gikk veldig bra, og når jeg først hadde kommet meg ut av huset stakk jeg like godt til Lagunen, et kjøpesenter utenfor Bergen, for første gang på månedsvis idag. Jeg trengte en salve til noe hard hud jeg har fått på vristen, og jeg fikk også kjøpt noen julekort og gått litt rundt på senteret. Jeg vet det er en liten ting å bare gå innom et kjøpesenter, og for meg har det også vært en liten ting størstedelen av livet mitt, men det føltes som en stor seier idag, noe som føles rart, fordi… jeg trodde ikke jeg skulle ende opp her. Jeg hadde ikke trodd at det å bare gå en tur rundt nabolaget, eller gå på kjøpesenter, skulle føles som en seier. Men så er jo ingenting normalt lenger. 2020 har vært et vondt år.

Jeg vet jeg har vært veldig kryptisk om hva som egentlig er vanskelig for tiden, for jeg er ikke er helt klar for å snakke om det enda. Det er bare ting som har skjedd som jeg sliter veldig med, og som gjør at jeg har isolert meg veldig de siste månedene. Kommer gjerne til å skrive mer om det når jeg er klar for det, og vet hvordan jeg skal skrive om det. Jeg er glad jeg har fått innkalling til Solli DPS, selv om første time er en god stund frem i tid, og kjenner at det skal bli godt å ha noen å snakke med fast fremover, mens jeg prøver å finne veien tilbake til livet.

I mellomtiden teller jeg dager til julaften. En julegave jeg har bestilt ble levert på døren i natt, og jeg fikk ordnet med kort til foreldrene mine. Jeg håper jeg får så mange presanger som mulig unnagjort før jul så jeg bare kan slappe helt av de siste ukene. Så krysser jeg fingrene for at vi får samlet hele familien i jula.

Og så har jeg fått 100+ treff fra Kina de siste dagene. Undres hvorfor. Oppdatert: har gjort noen søk på nettet og funnet ut at en del andre også opplever en del treff fra Kina, og at det sannsynligvis er botter av noe slag, ikke ekte trafikk.

Ruskevær, digital lysfest og tjuvstart på julestemning

Jammen skulle ikke ruskeværet vare enda flere dager. Det er litt mistrøstig når det regner og er grått, men mer koselig når mørket har senket seg og det virkelig stormer utenfor. I går kveld pisket nok en gang regnet mot ruten mens vinden ulte, og da føltes det bare skikkelig koselig.

Så arrangerte Bergen årets lysfest også i år, selv om arrangementet måtte bli digitalt i dette annerledesåret 2020. Lysfesten er en årlig superkoselig novembertradisjon hvor bergenserne samler seg med fakler om Lille Lungegårdsvann for å se en julekonsert og fyrverkerioppvisning, og i år ble festen avholdt for 30. år på rad, selv om den måtte bli digital i år. Det ble ikke noen folkemengde med fakler rundt Lille Lungegårdsvann, men det ble en veldig koselig time med julestemning i den lune loftstuen istedenfor.

I fjor hadde jeg faktisk ikke noe særlig julestemning, selv om jeg er usikker på hvorfor, men i år tjuvstartet jeg med alt fra julesanger til julemarsipan, og merker at det gjør hverdagen mer koselig.

Hvis du trenger noe fint i livet ditt nå i novembermørket, ligger opptaket på nett her til midt på dagen mandag 🙂 .