Tanker etter 10-årsdagen

Da var 10-årsmarkeringen over.

Jeg har faktisk gledet meg litt til 22. juli. Jeg tror det var fordi jeg så frem til samholdet, og til å kunne markere det som hadde skjedd ordentlig. Det var godt å se (nesten) hele Norge stå samlet, og å se alle stemmene som endelig er blitt lei av å holde kjeft om trusselen ytre høyre utgjør i Norge, og hvordan ekkokamre inspirerte Breivik og Phillip Manshaus.

Jeg tilbrakte første del av 22. juli 2021 i den gamle leiligheten til to venner av meg, jeg kunne hjelpe dem med å vaske ut. Det ble en slags dugnad, og det føltes som en veldig norsk ting, så det føltes litt passende på en måte. Ettermiddag, kveld og natt ble tilbrakt hjemme med en god venn. Vi så minnekonserter og -markeringer i lag, og støttet og trøstet hverandre.

Jeg fikk ikke med meg alle markeringene, men jeg fikk med meg mye flott som ble sagt og fremført. Stoltenberg som sa at morderen var en av oss, men «ikke en av oss som respekterer demokratiet, men en av dem som mener de har rett til å drepe for å oppnå sine mål». Påminnelsen om hvor like ytre høyre og islamistene er. Påminnelsen fra markeringen i domkirken om å ikke sammenligne det verste fra andres tradisjoner med det beste fra din egen.

Dessverre fikk vi også påminnelser om at vi fremdeles har en kamp å kjempe.

Minnekonserten måtte avholdes på hemmelig sted på grunn av trusselen fra høyreekstreme, og 22. juli var ikke engang over før Stang og Listhaug inntok offerrollen og nektet for at Høyre kunne gjort mer, eller at høyresiden har et særskilt ansvar for å ta tak i høyreekstremt tankegods. I går ble det publisert en kronikk hvor forfatteren påstod at «absolutt ingen i Norge har Breiviks tankegods» — noe vi kan motbevise bare ved å kikke innom kommentarfelt om innvandring, for ikke å snakke om sider som Document og Resett. Tror du meg ikke, får du et fint tverrsnitt hvis du stikker innom Operasjon Askeladd på Facebook.

Hadde det vært kontroversielt for Høyre og FrP hvis noen sa at muslimer har et særskilt ansvar for å motvirke islamisme?

Hvordan hadde man reagert om Støre påstod at «absolutt ingen muslimer i Norge deler IS’ tankegods»? Høyre og FrP hadde gått i taket. Listhaug hadde antakelig trengt pustehjelp.

Og det uten at IS har drept 77 mennesker i Norge for 10 år siden.

En av de viktigste tingene vi alle kan gjøre mot ekstremisme og terror (og for å komme eventuelle whataboutismer fra dere-vet-hvem-dere-er i forkjøpet, så ja, jeg mener selvfølgelig fra begge sider) er samhold og likeverd. Både Breivik og Manshaus sto utenfor samfunnet ble radikalisert av grupperinger som på samme måte som ungdomsgjenger jakter på ensomme, sårbare, «mislykkede» mennesker. De som blir radikalisert trenger tilhørighet, noe meningsfyllt å jobbe mot og ikke minst noen å bruke som syndebukk.

Det er utrolig viktig både å erkjenne og ta tak i høyreekstremt tankegods. Men det er vel så viktig å forebygge at folk søker mot dem i første omgang.

En flott blåtur, og en merkedag

Jeg elsker blåturer. Ikke med andre, men på egen hånd, med helt ukjent bestemmelsessted. Jeg dro på så mange før pandemien kom, men så ble det frarådet å ta buss, så da ble det en del av dugnaden å gi avkall på dem. Men i morges, i et forsøk på å snu døgnet på rett kjøl, tok jeg første buss fra den nye leiligheten min og gikk av på et vilkårlig stopp. Så dagen idag føles som en merkedag – det er første gang siden pandemien at jeg har vært på blåtur med buss. Jeg gjorde det mest fordi jeg visste jeg ville endt opp med å legge meg igjen og sove til utpå ettermiddagen hvis jeg hadde blitt hjemme, men jeg endte opp med å få gått en fantastisk fin tur gjennom en dal jeg gjerne kommer til å besøke igjen.

Jeg hadde tatt akkurat denne bussruten sikkert hundrevis av ganger før, men gikk av et sted som så spennende ut, men som jeg alltid bare har kjørt forbi og glemt igjen.

Krysset jernbanesporet til den nedlagte Osbanen og bega meg opp denne svingete veien.

Jeg forventet ikke at den skulle gå så langt, men den førte meg inn i en dal med spredte hus og gårdsbruk.

Som jeg har skrevet om tidligere så er det beste delen av turer som dette alle overraskelsene på veien, alle tingene du ikke forventer å finne. Denne gangen var det en lapp som averterte sommerjobb som kattepasser (hadde jeg bare gått denne ruten litt før) og en hest og ponni som spiste frokost ved veien.

M for mulekos.

Mesteparten av bebyggelsen langs veien var faktisk sånne tradisjonelle gamle små trehus som ikke bygges lenger. Det fikk meg til å tenke på hvor fint det er at de også fremdeles finnes. Nå som jeg skriver om dem, skulle jeg ønske jeg tok bilder av mer enn ett eller to av dem. Jaja.

Så kommer du rundt en sving, og vips så er du tilbake i sivilisasjonen igjen.

Jeg var ikke helt klar for sivilisasjonen, så jeg holdt meg til stiene og sideveiene.

Men apropos tradisjonelle hus, så kom jeg over dette lille nabolaget på en bakketopp med små hus bygd i «gammel» stil, til og med med gress på taket. Det var utrolig koselig.

Endte til slutt opp på en vei like ved tettstedet Nesttun, så kjøpte en bensinstasjonburger der og tok bybanen hjemover. Sitter igjen med et nyoppdaget turmål, en reddet døgnrytme, og minner etter en fin tur.

Sååeh jeg har lagd et spill

Spillutviklingskanalen Game Maker’s Toolkit på YouTube arrangerer en stor ‘game jam’ hvert år, som går ut på at du har 48 timer på deg til å lage et spill etter et bestemt tema. Vågde meg utpå isen for første gang i år, og etter en dag med grubling over temaet «Joined together» landet jeg på et Tommy&Tiger’n-aktig eventyrspill, hvor du styrer to figurer med vidt forskjellige evner og egenskaper som sammen skal forsere en skog full av farer, fra forferdelige uhyrer til naboen med jentelus.

Så hvis du vil ha et koselig lite spill du kan slappe av med i 10 minutter, så er det bare å prøve Alvin, ulven og de forferdelige hurroffene. Kos deg!

Well written, amazing presentation

Hinz Art

A great submission with charm all over it

NvrSkipGameDay

Trenger vi en blå plasthval for det norske språket?

Plasthvalen som strandet på Sotra for noen år siden forandret synet vårt på plasten i havet. Vi så bildet av magesekken med nesten et halvt hundre plastposer, og brått fikk vi å rydde plast fra strender på dugnad.

Jeg lurer på om vi trenger en blå plasthval for det norske språket.

Jeg er ikke bekymret fordi vi bruker engelske ord og uttrykk hele tiden, og du ikke kan gå innom et kjøpesenter uten å se plakater om «sale», «drop-in», og «limited edition», men fordi selve det norske språket, fra ord og uttrykk til grammatikk og setningsstruktur, blir mer og mer engelsk, og det skjer faretruende fort.

Skjermdumper fra NRKs sak om bruk av engelsk blant ungdom.

Språket vårt har alltid vært i endring, og jeg husker at en del låneord fra engelsk kom og gikk under oppveksten, og at en del norske uttrykk ble erstattet av engelske låne-uttrykk. Jeg husker en gammel Mikke Mus-historie hvor de snakket om «pickles» istedenfor sylteagurk, og en gammel katalog som brukte ordet «weekend» istedenfor helg. En stund var det engelske ordet «capable» blitt «kapabel» på norsk. Du henter ikke folk med bil lenger, du «plukker dem opp». Å «begynne og slutte» er i ferd med å bli å «starte og stoppe». Vi har alltid lånt ord, uttrykk og grammatikkregler fra språkene vi har hatt kontakt med.

Men i det siste har jeg sett dette skje mye oftere enn før, og det virker ofte som om folk bruker engelske låneord fordi de ikke kommer på gode norske ord og uttrykk. NRK hadde for en overskrift om «mesterhjernen» («the mastermind») bak det iranske atomprogrammet, og i siste nyhetsbrev fra Aftenposten skrev Trine Eilertsen om «ekspansive» julekalendre. En overskrift jeg så nylig på hest.no lød «Dette er hvorfor hest er bra for sjelen», sannsynligvis fra engelske «this is why…».

Grammatikken har også begynt å endre seg fortere. Før kunne avisene skrive at «samme hvor mye du hater vindturbiner, så trenger vi mer strøm».

Nå heter det like gjerne «samme hvor mye du hater vindturbiner, vi trenger mer strøm».

Du kan si dette er en forenkling som like mye er blitt til fordi det er mindre kronglete å skrive, men det er fremdeles et eksempel på at vi tar en norsk skrivemåte og erstatter den med noe tatt direkte fra engelsk.

Problemet er ikke bare at vi blir utsatt for engelsk i veldig stor grad, både gjennom nettet og filmer, apper og dataspill, men at engelsk og norsk er så nær beslektede språk at det blir veldig lett å få engelske ord til å klinge norsk bare ved å skrive dem litt om. Noe det virker som det er fristende å gjøre, både i dagligtale og når en skal skrive en tekst. Jeg vet at journalister og oversettere kan være både overarbeidet og underbetalt, men det virker også som en del av dem ikke prøver så hardt i utgangspunktet.

Jeg har også opplevd at folk har husket hva noe het på engelsk, men har måttet tenke seg om, eller spørre, fordi de ikke husker et tilsvarende norsk ord. I første episode av Sløsesjokket glemmer Christian Strand at «steering wheel» er ratt på norsk. Jeg skjønner dette når det er folk som kommer hjem til Norge etter flere år i utlandet, men det er bekymringsverdig når det skjer med oss som bor fast her.

I påvente av plasthvalen kan vi jo ha en felles dugnad for å hjelpe det norske språket. For det første kan at alle som har som jobb eller hobby å skrive, tar så mange sekunder som det skal til for å finne et godt norsk ord eller uttrykk når de støter på et engelsk ord eller uttrykk det er fristende å oversette direkte. Jeg vet dere må forholde dere til deadlines, unnskyld, tidsfrister, men prøv å tenke gjennom hva du ville sagt på norsk – det tar ofte ikke mange sekundene.

For det andre tror jeg vi forbrukere må bli flinkere til å takke bedrifter når de bruker norske ord og uttrykk, som for eksempel hvis emballasjen sier at en vare er i «begrenset utgave» istedenfor «limited edition», og foreslå at de bruker norsk mer når de for eksempel reklamerer for «Sale» eller «Black Week».

I mellomtiden kan vi prøve å bruke de norske ordene og uttrykkene vi har når vi snakker med familie og venner. For det har mye mindre å si om språket vårt overlever hvis norsken vi snakker til slutt bare er en veldig direkte oversatt engelsk.

Et tankekors til slutt: norsk og engelsk var visstnok så like opprinnelig at vi forstod hverandre. — at norsk og engelsk består som forskjellige språk, men så like at engelskmenn og nordmenn forstå hverandre — er et slags naturlig, om ikke veldig trist, sluttpunkt?