Happy Pride

Tror jeg skal gå i paraden i år, eller i hvert fall se den. Har en god venn jeg gikk sirkuslinja med i sin tid som kom ut nylig som trans, har andre venner som er LHBT+, det skjedde et terrorangrep i fjor, Redd Barna fikk så mye hets i år at de ikke turte samle barn til feiring utendørs, som de hadde planlagt. Har så mange grunner, egentlig. Går for alle dem. Og som en langfinger til alle der ute som misliker LHBT+-folk, og som kommer med de samme syltynne unnskyldningene hvert år for å hisse seg opp over Pride-feiringen.

«Hvorfor må dere gjøre så mye ut av dere, ikke rart folk blir lei!». Altså, besøk byen den dagen det er fotballkamp, spesielt om hjemmelaget vinner kampen. Eller cupen. Besøk byen en syttende mai. Hundre ganger flere folk, 1000 ganger flere flagg, masse folk i nasjonaldrakter, offentlig fridag så alle kan komme seg ut i gatene og feire. Merkelig nok er det ingen som hyler om at syttende mai blir «for mye», eller at det skal være noen grunn til å mislike nordmenn.

Og ja, noen veldig få gjør noe ekstra ut av seg under Pride, på samme måte som noen blir «litt mye» på syttende mai, for ikke å snakke om kvelden før. Noen går til og med toppløs, til forskrekkelse for enkelte som virker som reagerer så sterkt at jeg bare kan konkludere med at de aldri har sett pupper i virkeligheten i sine liv. Og ja, noen seksualiserer seg selv. Seksualitet og nakenhet får vi, og barna, uansett i trynet hele tiden, på film, i dataspill, på tabloidavis-forsider, i sangtekster og i hverdagsspråket vårt. For øvrig også et godt svar til den idiotiske furtingen om at «vi heterofile har ikke noen dag når vi feirer seksualiteten vår!». Nei, for vi gjør det 24/7, hver eneste dag i året.

Photo by Marta Branco on Pexels.com

I alle fall. Happy Pride. Og for å sitere Beau of the Fifth Coloumn:

«On a long enough time scale, we win.»

Studenttriks: få ChatGPT til å forenkle tungleste tekster

Studerer som sagt geografi, og sliter som veldig mange andre studenter med lærebøker som er skrevet på et utrolig vanskelig språk. Men så fikk jeg en idé midt i en slitsom leseøkt som jeg tror vil være til enorm hjelp.

Først henter du ut teksten til boksiden du skal lese.

Vet ikke hva som blir den enkleste måten å gjøre dette på, men jeg tok bilde av siden, la inn bildet i OneNote, høyreklikket og valgte «kopier tekst fra bilde». Leser du en nettside eller PDF-fil kopierer du selvfølgelig bare teksten.

Når du først har teksten er det bare å gå inn i ChatGPT:

Og vips:

Det er mulig at deler av teksten oversettes feil, og noen detaljer går gjerne tapt, for eksempel skjønte ChatGPT at det hadde holdt helt fint å nevne bare ett fjell i siste avsnitt. Derfor bør du gjerne lese gjennom den opprinnelige teksten etter å ha lest oversettelsen, men erfaringen min er at når du først har lest den «enkle» versjonen så skal den opprinnelige tungleste gå helt fint.

Kos deg med lesing!

Historie som blir borte

Som jeg har skrevet om tidligere liker jeg å besøke gamle blogger, de fleste av dem fra «storhetstiden» da «alle» hadde sin egen blogg. Gikk inn på en blogg jeg hadde bokmerket, og ble møtt av denne beskjeden —

— og jeg synes dette er veldig trist. Ikke bare fordi noen har mistet en blogg de kanskje har brukt veldig mye tid på og som er full av minner, men fordi jeg også ser på bloggene selv som viktige vitnesbyrd.

Og ja, jeg er fullt klar over at du kanskje trekker på smilebåndet nå. Det er gjerne lett å bare tenke at bloggene bare var barn og tenåringer som skrev om hverdagen sin, og nei, hver for seg er disse hverdagsbloggene kanskje ikke så veldig viktige. Men når mange av dem forsvinner samtidig, er det ikke bare at noens personlige minner forsvinner. Vi mister også en gyllen mulighet til å leve oss inn i en tid som ikke er mer. Det er jo ofte nettopp de mest hverdagslige tingene historikere ser på når de vil se på hvordan det var å leve i en bestemt periode eller et bestemt sted. Vi kan lære mye av å gå gjennom hyttebøker, handlelapper og kvitteringer, postkort og brev, dagbøker og fotoalbum. Noen dagbøker fra «gamle dager» publiseres jo også nettopp derfor — fordi de gir oss innsikt i hvordan livet var på en bestemt tid, eller et bestemt sted.

Bloggene fra et tiår tilbake, før sosiale medier tok over Internett, er som digitale dagbøker og fotoalbum, og mange av dem skriver seg mange år bakover i tid. Hver for seg er de kanskje ikke så viktige, men samlet er de vitnesbyrd, som attpåtil ligger lett tilgjengelige på nettet for alle som vil bla i dem, ikke nedpakket i flytteesker på støvete loft. Hvordan levde de på den tiden? Hva brant de for? Hva slags musikk hørte de på, hvordan designet de bloggene sine, hva slags bilder tok de, hvordan ordla de seg? Blogger har også mange forskjellige tema, du hadde for eksempel blogger som handlet om livet med forskjellige sykdommer, eller å være i en bestemt livssituasjon. Bla gjennom de rette bloggene og kommentarfeltene, så kunne du lære mye om for eksempel livet som barnevernsbarn, kampen mot en psykisk lidelse, eller livet som kreftpasient. Flere av disse er jo også kommet ut i bokform, som boken til kreftpasient Regine Stokke.

Blogger kan være rene skattkister for historikere og sosiologer. Og ja, noen få av dem reddes jo, vi har blant annet arkiveringstjenester som Wayback Machine. Men hvor mange forsvinner for alltid? Nettopp det at blogger ligger i «samlinger» på Internett, som gjør dem så tilgjengelige, gjør dem også veldig sårbare. Selvfølgelig varer ingen nett-tjeneste evig, og det er greit nok at blogg.no og andre tjenester prøver å gi beskjed før de tar dem ned, men hvor mange har eposten de syntes var veldig kul da de var 12? Kunne de ikke tatt initiativ til å bevare bloggene på én eller annen måte?

Blogger, selv de mest hverdagslige og alminnelige, er både «tidskapsler» og personlige minner. De fortjener å tas vare på, så de forblir tilgjengelige, helst på nettet. Jeg slår et slag for et bloggarkiv, for å bevare disse skattene for ettertiden.

Et semester med minner

Da er første geografisemester med studier overstått, og det har vært helt fantastisk.

Konsert på åpningsdagen

Etter åpningsseremoni med konsert på universitetshøyden og fadderuke ventet ex-phil (ugh), forelesninger og datalabber, feltkurs med naturen som klasserom, og mange dager og kvelder med gruppearbied og rapportskriving.

Det er deilig å være student igjen, selv om jeg foretrakk å gå høyskole og føler universitetene er litt høy på seg selv. Nyter både dagene på campus og kveldene på lesesalen, og klassen har et veldig godt miljø. Geografistudiet er utfordrende og variert, med dagsaktuelle tema. Neste semester blir hektisk og innholdsrikt, og vi har blitt rådet til å begynne å lese pensum allerede nå i juleferien så vi er så godt forberedt som mulig. Det går så som så.

Det blir nok flere innlegg om studielivet, pluss ett eller to om dumpsterdiving, som jeg for alvor fikk øynene opp for i året som er gått.

Pensum, feltkurs, forelesninger, bærekraft og bevisstgjøring

Jo, og så fikk jeg karakteren for ett av emnene forleden, for kartografi og tematiske kart.

Jeg har fått min første A.

Egenproduserte kart fra studiet (med forbehold om at dette er studentarbeid, så det kan forekomme feil).

Jeg er lykkelig.

Minibokklubb-bokrangering

Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.

Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste

  • House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
  • Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.

Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe

  • A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
  • Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
  • Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
  • Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.

Helt grei — bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»

  • Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
  • On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
  • My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.

Meh. — bøker som ikke ga meg noe

  • Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.

Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.

Lenge siden sist

Det har skjedd så mye siden sist. Hadde jeg vært like ivrig etter å blogge som før i tiden, så hadde alle tingene fått en del innlegg hver.

Jeg jobbet som innhøster i Hardanger i to uker og fikk minner for livet, selv om det skulle vise seg å bli for tøft i lengden.

Jeg overlevde 2020 og tiden etterpå. Følelsene rundt det har jeg for så vidt skrevet en del om.

Jeg tilbrakte en lang stund som jobbsøker og fikk til slutt en sommerjobb på en butikk i Bergen. Det var deilig å ha noe å gjøre på, og det ga veldig mye å stå i en jobb, 100 prosent gjennom en hel sommer. Da jeg sa jeg hadde kommet inn på studier spurte sjefen om hun kunne beholde meg som ringevikar, noe som føltes utrolig godt.

Jeg har (selvfølgelig, kan du si) gjort store og små ting med venner. Vi har funnet på ting sammen, vært der for hverandre, og skapt minner. Jeg har vært heldig nok til å få passe hundene til en nær venn av meg.

Ooog ja, jeg har tatt steget og begynt i studier igjen.

Jeg landet på bachelor i geografi på Universitetet i Bergen. Det føles både rart og utrolig godt, og refleksjoner rundt det får kanskje et innlegg eller flere.

Har ventet litt med å legge ut innlegg til jeg fikk lagt ut filmen jeg har jobbet med, jeg ville at den skulle bli det 600. innlegget på bloggen (ja, jeg har holdt på så lenge). Nå som den er ute får jeg ta det som motivasjon til å begynne å skrive igjen.

Det er godt å være tilbake.