Historie som blir borte

Øyvind Ting jeg brenner for

Som jeg har skrevet om tidligere liker jeg å besøke gamle blogger, de fleste av dem fra «storhetstiden» da «alle» hadde sin egen blogg. Gikk inn på en blogg jeg hadde bokmerket, og ble møtt av denne beskjeden —

— og jeg synes dette er veldig trist. Ikke bare fordi noen har mistet en blogg de kanskje har brukt veldig mye tid på og som er full av minner, men fordi jeg også ser på bloggene selv som viktige vitnesbyrd.

Og ja, jeg er fullt klar over at du kanskje trekker på smilebåndet nå. Det er gjerne lett å bare tenke at bloggene bare var barn og tenåringer som skrev om hverdagen sin, og nei, hver for seg er disse hverdagsbloggene kanskje ikke så veldig viktige. Men når mange av dem forsvinner samtidig, er det ikke bare at noens personlige minner forsvinner. Vi mister også en gyllen mulighet til å leve oss inn i en tid som ikke er mer. Det er jo ofte nettopp de mest hverdagslige tingene historikere ser på når de vil se på hvordan det var å leve i en bestemt periode eller et bestemt sted. Vi kan lære mye av å gå gjennom hyttebøker, handlelapper og kvitteringer, postkort og brev, dagbøker og fotoalbum. Noen dagbøker fra «gamle dager» publiseres jo også nettopp derfor — fordi de gir oss innsikt i hvordan livet var på en bestemt tid, eller et bestemt sted.

Bloggene fra et tiår tilbake, før sosiale medier tok over Internett, er som digitale dagbøker og fotoalbum, og mange av dem skriver seg mange år bakover i tid. Hver for seg er de kanskje ikke så viktige, men samlet er de vitnesbyrd, som attpåtil ligger lett tilgjengelige på nettet for alle som vil bla i dem, ikke nedpakket i flytteesker på støvete loft. Hvordan levde de på den tiden? Hva brant de for? Hva slags musikk hørte de på, hvordan designet de bloggene sine, hva slags bilder tok de, hvordan ordla de seg? Blogger har også mange forskjellige tema, du hadde for eksempel blogger som handlet om livet med forskjellige sykdommer, eller å være i en bestemt livssituasjon. Bla gjennom de rette bloggene og kommentarfeltene, så kunne du lære mye om for eksempel livet som barnevernsbarn, kampen mot en psykisk lidelse, eller livet som kreftpasient. Flere av disse er jo også kommet ut i bokform, som boken til kreftpasient Regine Stokke.

Blogger kan være rene skattkister for historikere og sosiologer. Og ja, noen få av dem reddes jo, vi har blant annet arkiveringstjenester som Wayback Machine. Men hvor mange forsvinner for alltid? Nettopp det at blogger ligger i «samlinger» på Internett, som gjør dem så tilgjengelige, gjør dem også veldig sårbare. Selvfølgelig varer ingen nett-tjeneste evig, og det er greit nok at blogg.no og andre tjenester prøver å gi beskjed før de tar dem ned, men hvor mange har eposten de syntes var veldig kul da de var 12? Kunne de ikke tatt initiativ til å bevare bloggene på én eller annen måte?

Blogger, selv de mest hverdagslige og alminnelige, er både «tidskapsler» og personlige minner. De fortjener å tas vare på, så de forblir tilgjengelige, helst på nettet. Jeg slår et slag for et bloggarkiv, for å bevare disse skattene for ettertiden.

Et semester med minner

Øyvind Geografi

Da er første geografisemester med studier overstått, og det har vært helt fantastisk.

Konsert på åpningsdagen

Etter åpningsseremoni med konsert på universitetshøyden og fadderuke ventet ex-phil (ugh), forelesninger og datalabber, feltkurs med naturen som klasserom, og mange dager og kvelder med gruppearbied og rapportskriving.

Det er deilig å være student igjen, selv om jeg foretrakk å gå høyskole og føler universitetene er litt høy på seg selv. Nyter både dagene på campus og kveldene på lesesalen, og klassen har et veldig godt miljø. Geografistudiet er utfordrende og variert, med dagsaktuelle tema. Neste semester blir hektisk og innholdsrikt, og vi har blitt rådet til å begynne å lese pensum allerede nå i juleferien så vi er så godt forberedt som mulig. Det går så som så.

Det blir nok flere innlegg om studielivet, pluss ett eller to om dumpsterdiving, som jeg for alvor fikk øynene opp for i året som er gått.

Pensum, feltkurs, forelesninger, bærekraft og bevisstgjøring

Jo, og så fikk jeg karakteren for ett av emnene forleden, for kartografi og tematiske kart.

Jeg har fått min første A.

Egenproduserte kart fra studiet (med forbehold om at dette er studentarbeid, så det kan forekomme feil).

Jeg er lykkelig.

Minibokklubb-bokrangering

Øyvind Anbefalt, Bøker, Bokanmeldelser

Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.

Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste

  • House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
  • Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.

Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe

  • A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
  • Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
  • Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
  • Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.

Helt grei — bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»

  • Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
  • On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
  • My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.

Meh. — bøker som ikke ga meg noe

  • Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.

Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.

Lenge siden sist

Øyvind Uncategorized

Det har skjedd så mye siden sist. Hadde jeg vært like ivrig etter å blogge som før i tiden, så hadde alle tingene fått en del innlegg hver.

Jeg jobbet som innhøster i Hardanger i to uker og fikk minner for livet, selv om det skulle vise seg å bli for tøft i lengden.

Jeg overlevde 2020 og tiden etterpå. Følelsene rundt det har jeg for så vidt skrevet en del om.

Jeg tilbrakte en lang stund som jobbsøker og fikk til slutt en sommerjobb på en butikk i Bergen. Det var deilig å ha noe å gjøre på, og det ga veldig mye å stå i en jobb, 100 prosent gjennom en hel sommer. Da jeg sa jeg hadde kommet inn på studier spurte sjefen om hun kunne beholde meg som ringevikar, noe som føltes utrolig godt.

Jeg har (selvfølgelig, kan du si) gjort store og små ting med venner. Vi har funnet på ting sammen, vært der for hverandre, og skapt minner. Jeg har vært heldig nok til å få passe hundene til en nær venn av meg.

Ooog ja, jeg har tatt steget og begynt i studier igjen.

Jeg landet på bachelor i geografi på Universitetet i Bergen. Det føles både rart og utrolig godt, og refleksjoner rundt det får kanskje et innlegg eller flere.

Har ventet litt med å legge ut innlegg til jeg fikk lagt ut filmen jeg har jobbet med, jeg ville at den skulle bli det 600. innlegget på bloggen (ja, jeg har holdt på så lenge). Nå som den er ute får jeg ta det som motivasjon til å begynne å skrive igjen.

Det er godt å være tilbake.

NORCO — New Orleans petroleum blues

Øyvind Anmeldelser, Dataspill, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.

NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.

Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.

Historien om en hjembygd

NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.

Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.

Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.

Southern Gothic i tre akter

NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.

Å nøste opp tråder

For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.

Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.

På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.

De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.

Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.

Night in the swamps

NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.

Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.

View From my Window — a short film

Øyvind Uncategorized

2020 was a tough year for many of us. We found ourselves isolated from our loved ones and the activities we enjoyed, and many of us also struggled with health issues, or inner demons. We spent long days inside, looking out the window. At least if the view is nice, it can be turned into a cozy short film. Especially when the coastal weather is as varied as it is, nature blesses you with a winter rich in snow, and the ice on the fjord is thick enough to be walked on, for the first time since 1986.

The View From my Window is a 13 minutes short film made up of shorter moments and time lapse footage shot in Bergen, Norway, from December 2020 to April 2021. I hope you enjoy it.

Music: Death with Dignity by Sufjan Stevens, Calm and Mellow by Hannes Treiber, Clocks by Coldplay.

(Note: if the video can’t be played, try disabling your ad-blocker for this page.)