Sååeh jeg har lagd et spill

Spillutviklingskanalen Game Maker’s Toolkit på YouTube arrangerer en stor ‘game jam’ hvert år, som går ut på at du har 48 timer på deg til å lage et spill etter et bestemt tema. Årets tema var «joined together», og etter en dag med grubling landet jeg på et Tommy&Tiger’n-aktig eventyrspill, hvor du styrer to figurer med vidt forskjellige evner og egenskaper som sammen skal forsere en skog full av farer, fra forferdelige uhyrer til ekle naboer med jentelus.

Så hvis du vil ha et koselig fem minutters spill du kan slappe av med et øyeblikk, så er det bare å prøve Alvin, ulven og de forferdelige hurroffene. Kos deg!

«Well written, amazing presentation…» Hinz Art

«…a great submission with charm all over it.»NvrSkipGameDay

Trenger vi en blå plasthval for det norske språket?

Plasthvalen som strandet på Sotra for noen år siden forandret synet vårt på plasten i havet. Vi så bildet av magesekken med nesten et halvt hundre plastposer, og brått fikk vi å rydde plast fra strender på dugnad.

Jeg lurer på om vi trenger en blå plasthval for det norske språket.

Jeg er ikke bekymret fordi vi bruker engelske ord og uttrykk hele tiden, og du ikke kan gå innom et kjøpesenter uten å se plakater om «sale», «drop-in», og «limited edition», men fordi selve det norske språket, fra ord og uttrykk til grammatikk og setningsstruktur, blir mer og mer engelsk, og det skjer faretruende fort.

Skjermdumper fra NRKs sak om bruk av engelsk blant ungdom.

Språket vårt har alltid vært i endring, og jeg husker at en del låneord fra engelsk kom og gikk under oppveksten, og at en del norske uttrykk ble erstattet av engelske låne-uttrykk. Jeg husker en gammel Mikke Mus-historie hvor de snakket om «pickles» istedenfor sylteagurk, og en gammel katalog som brukte ordet «weekend» istedenfor helg. En stund var det engelske ordet «capable» blitt «kapabel» på norsk. Du henter ikke folk med bil lenger, du «plukker dem opp». Å «begynne og slutte» er i ferd med å bli å «starte og stoppe». Vi har alltid lånt ord, uttrykk og grammatikkregler fra språkene vi har hatt kontakt med.

Men i det siste har jeg sett dette skje mye oftere enn før, og det virker ofte som om folk bruker engelske låneord fordi de ikke kommer på gode norske ord og uttrykk. NRK hadde for en overskrift om «mesterhjernen» («the mastermind») bak det iranske atomprogrammet, og i siste nyhetsbrev fra Aftenposten skrev Trine Eilertsen om «ekspansive» julekalendre. En overskrift jeg så nylig på hest.no lød «Dette er hvorfor hest er bra for sjelen», sannsynligvis fra engelske «this is why…».

Grammatikken har også begynt å endre seg fortere. Før kunne avisene skrive at «samme hvor mye du hater vindturbiner, så trenger vi mer strøm».

Nå heter det like gjerne «samme hvor mye du hater vindturbiner, vi trenger mer strøm».

Du kan si dette er en forenkling som like mye er blitt til fordi det er mindre kronglete å skrive, men det er fremdeles et eksempel på at vi tar en norsk skrivemåte og erstatter den med noe tatt direkte fra engelsk.

Problemet er ikke bare at vi blir utsatt for engelsk i veldig stor grad, både gjennom nettet og filmer, apper og dataspill, men at engelsk og norsk er så nær beslektede språk at det blir veldig lett å få engelske ord til å klinge norsk bare ved å skrive dem litt om. Noe det virker som det er fristende å gjøre, både i dagligtale og når en skal skrive en tekst. Jeg vet at journalister og oversettere kan være både overarbeidet og underbetalt, men det virker også som en del av dem ikke prøver så hardt i utgangspunktet.

Jeg har også opplevd at folk har husket hva noe het på engelsk, men har måttet tenke seg om, eller spørre, fordi de ikke husker et tilsvarende norsk ord. I første episode av Sløsesjokket glemmer Christian Strand at «steering wheel» er ratt på norsk. Jeg skjønner dette når det er folk som kommer hjem til Norge etter flere år i utlandet, men det er bekymringsverdig når det skjer med oss som bor fast her.

I påvente av plasthvalen kan vi jo ha en felles dugnad for å hjelpe det norske språket. For det første kan at alle som har som jobb eller hobby å skrive, tar så mange sekunder som det skal til for å finne et godt norsk ord eller uttrykk når de støter på et engelsk ord eller uttrykk det er fristende å oversette direkte. Jeg vet dere må forholde dere til deadlines, unnskyld, tidsfrister, men prøv å tenke gjennom hva du ville sagt på norsk – det tar ofte ikke mange sekundene.

For det andre tror jeg vi forbrukere må bli flinkere til å takke bedrifter når de bruker norske ord og uttrykk, som for eksempel hvis emballasjen sier at en vare er i «begrenset utgave» istedenfor «limited edition», og foreslå at de bruker norsk mer når de for eksempel reklamerer for «Sale» eller «Black Week».

I mellomtiden kan vi prøve å bruke de norske ordene og uttrykkene vi har når vi snakker med familie og venner. For det har mye mindre å si om språket vårt overlever hvis norsken vi snakker til slutt bare er en veldig direkte oversatt engelsk.

Et tankekors til slutt: norsk og engelsk var visstnok så like opprinnelig at vi forstod hverandre. — at norsk og engelsk består som forskjellige språk, men så like at engelskmenn og nordmenn forstå hverandre — er et slags naturlig, om ikke veldig trist, sluttpunkt?

Flytteplanlegging, og et par tanker midt på natten

Da forlater jeg snart barndomshjemmet. Jeg har funnet en leilighet i Arna, en togtur fra Bergen sentrum, som leies ut av en slektning av en god venn av meg. Jeg overtar den 1. mai, og flytter med det mye nærmere gamle tobente og firbente venner.

Ellers har jeg det utrolig bra for tiden. Det er dels fordi jeg fikk satt ting i perspektiv når jeg hadde det så tøft, og skjønte hvor godt jeg egentlig hadde det. Gleder meg til å flytte, og gleder meg til å komme igang med livet igjen. Har egentlig ikke noen jobb i sikte, men jeg skal begynne å jobbe frivillig hos Blå Kors.

Klokken er halv tre, så egentlig bør jeg vel komme meg i seng. Skal opp relativt tidlig imorgen og dra til familiehytten, som vi driver og rydder og vasker. Men natten er så fredelig. Det er noe med mørket og kanskje regnet, stillheten og roen som kommer med en tid på døgnet hvor de fleste slapper av og sover. På dagtid skal du helst jobbe, trene, gjøre husarbeid eller være med venner. Om natten er det helt å bare sitte og gjøre det du har lyst til, med god samvittighet, og det er utrolig avslappende.

«Dagen tilhører folk med støvsugere, dressjakker, mobiltelefoner, filofakser, internett og høyt blodtrykk.

Men natten er faen meg min.»

Nemi

Vaksinepass, oss i saueflokken og snik-nazifisering

(Les hele innlegget, det er kanskje ikke det du tror det er)

På tross av at jeg er en god sau som gjør som FHI sier, var jeg en tur på kjøpesenteret forleden. Jeg trengte et par ting, så jeg trosset koronaen og dro dit en tur. Jeg dristet meg til og med til å sette meg på en kafé med et glass kakao og en skolebolle.

Det var en rar følelse, for det er så lenge siden sist jeg var på kafé. For jeg tar jo koronaen på alvor. Jeg er en av dem som forsaker klemmer, arrangementer, tid med venner jeg må ta bussen for å besøke, og kosestunder på kafé. Alt for å holde smittetrykket nede. For min egen skyld, og for dem jeg er glad i, og for alle andre, spesielt dem i risikosonen – som tross alt utgjør en tredjedel av den norske befolkningen. Og for at vi skal kunne åpne samfunnet igjen, så fort som mulig.

Jeg begynner å bli lei. Eller, det er for så vidt en løgn. Jeg er lei. Jeg ble lei for mange måneder siden. Og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på vennene mine i risikosonen som knapt tør gå ut døra og sier rett ut at de har det tøft. Studentene som sitter på små hybler som må oppleves som fengselsceller. Ensomme eldre som ikke får besøk av slekten. Barn og voksne som lever med destruktive familiemedlemmer eller partnere.

Jeg vet at både koronaen og tiltakene tærer på veldig mange av oss, og at mange betaler en veldig høy pris for smittevernstiltakene vi står i.

Men jeg begynner også å bli grundig lei av alle de som selv etter langt over et år med pandemi, som på tross av utrolig strenge smittevernstiltak har klart å drepe tre millioner på litt over et år, gitt enda flere varige skader, og ødelagt livene og økonomien til langt flere enn det igjen, fremdeles bruker så mye tid og krefter i hvert eneste kommentarfelt om korona på å bagatallisere viruset, eller fremstille absolutt alt av smittevernstiltak er en del av en stor konspirasjon. Gjerne mens de hyler om saueflokker og om hvordan vi må «våkne opp» og «tenke selv».

En person jeg egentlig har veldig stor respekt for hadde nettopp et innlegg på bloggen sin om vaksinepass der han la ut et bilde av stjernen jødene i Nazi-Tyskland måtte bære på klærne, fordi regjeringen diskuterer om det kan være en god idé med vaksinepass, og å belønne de som vaksinerer seg med å la dem ta del i samfunnet i større grad enn dem som ennå ikke har fått vaksinen.

Som om dette var en slags snik-nazifisering, og de som ikke vaksinerte seg skulle bli utsatt for overgrep av staten og bli sendt til dødsleirer. Som om det å fortsatt måtte holde én meters avstand og hoppe over noen fritidsarrangement var sammenlignbart med det jødene opplevde i Tyskland før krigen.

Jeg skal ikke nevne navn eller lenke til bloggen. Jeg ikke liker å henge ut mennesker, og jeg vil ikke hjelpe til med å belønne tull som dette med klikk.

Jeg er sliten av pandemitiltakene. Jeg er lei av å måtte planlegge og veie for og imot hver gang jeg vil dra av gårde til noe som helst. Jeg er bekymret for hvordan det blir å få jobb fremover, og om hvordan studiehverdagen blir til høsten. Jeg har lyst til å brenne munnbindene mine.

Men jeg er enda mer lei av tullinger som ikke skjønner hvorfor de skal ta pandemien på alvor, spesielt siden pandemien brøt ut for godt over et år siden og de virkelig burde vite bedre. De som sitter i alle korona-kommentarfelt og gnåler som en gjeng fulle gubber innerst i en bar om at «høhø, viruset e så farlig at du må teste deg for å vite om du har det», eller «jammen du har bare 0,12% sjanse for å dø!», eller «jammen det dør flere i en vanlig influensasesong!», eller «jammen viruset er bare farlig for dem som er eldre eller i risikogruppen!».

Ja, en del av dem som blir smittet får ingen symptomer.

Som om det gjorde viruset mindre farlig eller mindre smittsomt at mange av dem som unngår å bli alvorlig syk ikke vet at de er syke og smittebærere. Som om det at det finnes tester for en sykdom, fordi du kan ha den uten å vite det, gjør den mindre farlig. Ingen gjør narr av dem som tester seg for alt fra klamydia til livmorhalskreft – sistnevnte drepte for øvrig drepte langt færre i 2020 enn korona.

Ja, du har «bare» 0,12% sjanse for å dø i Norge.

Som om vi ikke er nede på 0,12% fordi vi har et veldig godt helsevesen, og som om det var en lav dødsrisiko i første omgang – jeg vet ikke om de som troller om koronaviruset hadde turt å sette seg på et fly hvis du hadde 0,12% sjanse hver tur for at flyet skulle styrte. Jeg tviler på at de hadde latt barna sine gå til skolen om de hadde hatt en 0,12% sjanse hver gang for å bli overkjørt og drept. Så virker det ikke som at de forstår at 0,12% blir veldig mange hvis vi skulle hatt fullt frislipp av viruset og ikke gjort tiltak. Jeg foretrekker at Norge ikke mister rundt 15 000 mennesker helt unødvendig, når vi kan gjøre tiltak og til slutt ta knekken på viruset med vaksiner.

Og så er jo mange av dem også livredd for vaksinene, på tross av at de beviselig har en ufattelige mye lavere dødsrisiko enn viruset.

Ja, viruset har «bare» drept oppunder 700 nordmenn.

Som om 10 ganger de drepte på 22. juli på bare litt over et år var et lavt tall, og som om korona ikke hadde drept langt, langt flere om vi ikke hadde gjort inngripende smittevernstiltak i første omgang. Influensa har jo drept rundt omkring null personer i samme periode som korona har drept over 600, noe som egentlig viser veldig tydelig hvor mye farligere korona er enn influensa.

Ja, viruset er «bare» farlig for de som ikke er unge og spreke.

Det er noe nesten små-eugenisk med tankegangen om at det ikke hadde vært så farlig om en drøss mennesker hadde dødd, så lenge de hadde astma eller hjerteproblemer eller hadde bikket 60. Jeg ser til og med urovekkende mange kommentarer som slenger dritt om dem med kroniske tilstander og sykdommer og generaliserer dem som «folk som ikke har tatt vare på helsen sin». Kriser kan virkelig få frem det verste i mennesker.

Det er interessant hvordan vi mennesker foretar risikovurderinger. Vanligvis er det bare noe vi tar oss selv i innimellom, som når vi tenker på at vi mennesker kan være redde for å fly, men føler oss helt trygge på den langt farligere bilturen til flyplassen.

Men når vi står midt i en pandemi, og det handler om smittevernstiltak og vaksinasjon og å redde liv, er det bare utrolig slitsomt.

Og ikke minst farlig.

En tegning av en gjeng strekfigurer under paraplyer i høljregn. En av dem, som er beskyttet fra regnet, men ikke holder en paraply selv, spør de andre "Hey guys - I don't even feel any rain. Why are we doing this again? Just put down the stupid umbrellas - they're bad for your arms anyway".

Tittelen er "Vaccination: It works". "Vaccination" er streket over og byttet ut med "Smittevernstiltak mot korona".

Enkelte har det litt for godt her i landet.

Det lysner

Jeg ville egentlig bare si at det går mye bedre nå.

Jeg har skrevet en del om at jeg har hatt et veldig tøft år, men nå har endelig ting løsnet, og jeg har det mye bedre. Jeg går ut av huset når jeg vil istedenfor å sitte inne med angst, jeg sover og spiser som før, og jeg har fått tilbake troen på livet og fremtiden.

Vårens første snø er også kommet, og igår når været skiftet mellom sludd, hagl, snøstorm og strålende sol, stakk jeg på fjelltur igår i det fine, friske været. Det var deilig å være ute igjen, og jeg merker jeg har en del aktivitet å ta igjen. Stolpejakten er kommet til området der jeg bor, så jeg tenker jeg stikker ut på noen turer i nærområdet for å «ta» stolper. Jeg tenker også å gå Jubileumsstien som går gjennom Bergen fra nord til sør, men jeg tror jeg venter med det til det blir litt varmere i været.

Så skal jeg på visning neste uke, så kanskje er jeg snart på flyttefot. Har to leiligheter jeg vurderer som begge ligger i Indre Arna, innen rekkevidde både av størsteparten av venneflokken min og gården jeg jobbet på, hvor jeg vet jeg alltid er velkommen for å tilbringe tid med hestene – pluss at jeg er en kjapp togtur unna Bergen sentrum.

Det skal bli deilig.

Imens blir det varmere og varmere ute, solen står tidligere opp, og de første snøklokkene blomstrer i nysnøen.

Det er vår.

Tilbake til livet

Du vet du er bergenser når du er glad når det begynner å regne.

Det har vært sol i lang tid nå, og selv om det har vært deilig, begynte jeg faktisk å savne regnet på slutten. Jeg setter mer pris på de mørke nettene også, nå som dagene er blitt lange og lyse.

Jeg sitter her og hører regnet og vinden i mørket, og ser utsikten til nabolaget gjennom vindusruter med regndråper. Jeg hører og kjenner været veldig godt her oppe i loftstuen, og det er også deilig. Jeg ser stearinlys i vinduene til flere av naboene mine, og har satt en lykt i mitt eget vindu for deres skyld.

En rød lykt med telys i vinduskarmen i den mørke loftstuen.

2020 har vært et utrolig tøft og vondt år for meg, og jeg har mistet veldig mye, men nå føler jeg at jeg er på vei tilbake igjen. Jeg lager meg skikkelig mat oftere istedenfor bare kjappe pastaretter og ferdigmat, jeg tilbringer mindre tid på å gjøre de samme få tingene om og om igjen foran PCen, og jeg prøver generelt å presse meg til å gjøre ting som krever litt mer konsentrasjon, som å lese bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg har et større hobbyprosjekt jeg snart skal fortelle mer om, og vennene mine har laget oss en bokklubb hvor vi leser bøker og diskuterer dem etterpå over Discord.

Jeg søkte meg inn på geografi ved Universitetet i Bergen forleden. Det var en venn som ga meg ideen, da jeg tilfeldigvis sa at jeg hadde likt å studere biologi. Hun fortalte meg at geografi var mye av de samme emnene, men at det ikke krevde at du hadde realfag. Jeg leste læreplanen, så på mulige jobber du kunne søke som geograf, og sendte noen eposter med spørsmål til universitetet. Til slutt bestemte jeg meg for å søke.

Jeg føler ikke helt at studiet passer hundre prosent for meg, jeg vet ikke om jeg kommer inn, og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å studere heltid i tre år, eller ett år, men det er godt å ha muligheten, og det gir håp å ha noe konkret å glede seg til, og et håp om å komme seg ut i arbeidslivet og ikke ende opp som ufør. Jeg har uansett helt til høsten på meg til å bestemme meg, og kan se an hvordan formen min er da.

Jeg skal óg snart på visning, et sted nær de nærmeste vennene mine i Bergen, og nær gården jeg jobbet på før, hvor jeg alltid er velkommen og flokken med hester alltid er like glad for å se meg. Det blir deilig å få mitt eget sted igjen, og å kunne treffe dem jeg er glad i så mye oftere. Jeg er ofte alene til vanlig, men nå merker jeg at korona-isolasjonen begynner å tære selv på meg. Jeg savner vennene mine, og jeg savner livet mitt.

Uskarpt, stemningsfullt bilde av fargerike lys gjennom en vindusrute i mørket.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut et år fra nå, eller om fem år, eller 10. Det gjør en jo aldri, men livet mitt har vært spesielt uforutsigbart de siste årene. Jeg har vært skikkelig syk og så tilbrakt mange år i Nav-systemet. Jeg har gått fra prasksisplass til praksisplass med perioder av arbeidsløshet mellom dem, og nå føler jeg at jeg endelig står på terskelen til arbeidslivet. Jeg har bygd opp psyken min og selvtilliten min over flere år, men hotellet og de gode tilbakemeldingene jeg fikk derfra var det som virkelig ga meg tilbake troen på meg selv. Nå ble selvfølgelig livet mitt snudd på hodet akkurat idet alle brikkene holdt på å falle på plass, noe som er veldig typisk mitt liv, egentlig, men jeg har avfunnet meg med at det skjedde, og prøver å stake ut en ny kurs. En har bare ett liv, og da har en ikke noe annet valg enn å leve det, med kortene som blir gitt deg.

Men samme hva som skjer, har jeg heldigvis en kropp som fungerer som den skal og de beste vennene i verden. Det vet jeg at jeg skal være takknemlig for, og det er jeg selvfølgelig også. For er det en ting 2020 lærte meg, så er det å ikke ta noe for gitt. Hva som helst du holder kjært kan plutselig bli borte. For hvis du spør, så er det viktigste jeg kan fortelle deg å huske å leve, men også huske hvor skjørt livet er.