Når den hvite mann må flykte

Da:
Det er krig i Afrika.

Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.

Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.

De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.

Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.

Nå:

Det er krig i Europa.

Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.

Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.

Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.

Her:

Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.

Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.

Tur til Turøyna

Har endelig fått kommet meg til Øygarden igjen, dette øyriket som jeg forelsket meg i da jeg bodde i sentrum og dro på «oppdagelsesferder» rundt om i Hordaland. Alt fra jobbsøking til korona har stukket kjepper i hjulene for turene mine utover, men forleden fikk jeg endelig satt meg på en buss mot Straume igjen, og derfra gikk turen til Turøyna, noen øyer utmot havet nord i Øygarden.

Jeg fikk ikke så mye tid der ute siden jeg egentlig dro litt på impuls, og jeg måtte rekke siste bussen hjem igjen fra det ganske øde stedet jeg hadde dratt til, så det ble en kort første tur på Turøy. Men det var deilig å være der ute, i det kuperte kystterrenget jeg er blitt så glad i, med den spredte begyggelsen og lukten av saltvann, og utsikten over åpent hav.

De er glad i fyrlykter i Øygarden.

Så har visst Pokémon Go kommet helt ut hit også.

Ble som sagt en kort tur, men har lagt til Turøyna på listen over steder jeg skal tilbake til, gjerne med telt. Det er bare noe med Øygarden som gir meg ro i sjelen, selv i perioder hvor livet er skikkelig stressende eller tøft, eller når jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Elsker dette øyriket.

Mot normalt — igjen?

Det går kanskje mot normale tider. Igjen. Jeg kjenner det klør i fingrene etter å leve som normalt, og som sikkert alle andre har jeg en lang liste ting jeg har lyst å gjøre når pandemien er over. Og når det veldig ustabile været vi har hatt de siste ukene i Bergen gir seg, for den saks skyld, det er ikke så lett å gå turene jeg har planlagt når det er snø, regn, storm og hagl om hverandre og farevarslene står i kø. Begynner å bli lei av å tilbringe så mye tid innendørs.

Imorgen har en god venn bursdag, så da blir det kanskje en liten feiring. Så er det vel bare å prøve å gjøre det beste ut av hver dag, og huske på at det kommer en dag hvor tiltakene forsvinner og vi kan leve som normalt igjen.

Og i mellomtiden: ikke vær denne idioten her.

Fra Blindness til Auschwitz — en bok alle bør lese

Bokomslag, "Endestasjon Auschwitz, Min historie fra innsiden av leiren" av Eddy de Wind. Vi ser inngangen til Auschwitz under en blå himmel, og i bakgrunnen ser vi halvgjennomsiktige dagbok-sider.

For litt siden leste jeg en bok som var så forferdelig at den fikk meg til å kjøpe en bok om Holocaust. Blindness av Saramago handlet om en gjeng som var blitt sperret inne og overlatt til seg selv på et nedlagt psykehus fordi en sykdom hadde gjort dem blind, og myndighetene fryktet at de skulle smitte resten av samfunnet. Noe som høres ut som utgangspunktet for en veldig god og interessant bok, men som forfatteren gjorde om til en lang «lidelsesporno», med en lang serie forferdelige hendelser uten lyspunkt, som gikk ut over en gjeng karakterer som knapt hadde noen annen rolle i boka enn å være ofre, og knapt virket i stand til å føre en samtale, for ikke å snakke om å ta noen form for rasjonelle valg.

Å skrive en sterk historie ved å bare finne på en lang rekke grusomme hendelser, og redusere karakterene til hjelpeløse ofre, fungerer omtrent like godt som når en skrekkfilm utelukkende bruker «jump scares» som virkemiddel — den klarer å skremme deg, men den gir deg ingen underholdning.

Blindness gjorde meg i det minste nysgjerrig på hvordan det måtte oppleves å være i en konsentrasjonsleir i virkeligheten, hvis den var befolket av mennesker og ikke pappfigurer, og hvis handlingen var mer realistisk, og ikke bare en uavbrutt serie pinsler. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å lese en bok om Holocaust, helst en fortelling skrevet av en av overleverne.

Jeg husker ikke hvorfor jeg landet på akkurat denne boka, men jeg lurer på om jeg ikke bare tok et Google-søk på bøker av Holocaust-overlevende. Jeg er uansett glad valget falt på akkurat Eddy de Winds fortelling, for den er et praktverk av en bok.

Et par falmede sider av Eddy de Winds journal. Vi ser noen nedtegnelser og et tegnet sovjet-yugoslavisk (?) flagg.

Eddy de Winds opprinnelige journal, som fremdeles er bevart idag

Endestasjon Auschwitz er den nederlandske legen Eddy de Winds selvbiografiske historie om fangenskapet og brutaliteten han og hans kone Friedel opplevde i Auschwitz, hvor han fikk jobbe som psykiater og dermed for det meste unnslippe det harde straffarbeidet han ellers ville blitt satt til. Eddy og Friedel blir atskilt ved ankomsten til leiren, men klarer å holde en viss sporadisk kontakt, som hjelper dem å holde ut.

Eddy og Friedel ankommer Auschwitz i 1943, og overlever til nazistene evakuerer leiren og han og flere medfanger klarer å gjemme seg til leiren er forlatt. Eddy, som drives av ønsket om å fortelle verden hva han opplevd, begynner allerede i leiren å skrive notater om hva han har opplevd. Når han skriver boka er fremdeles grusomhetene så sterkt i minne at han må distansiere seg fra dem ved å fortelle historien i tredje person, og la den handle om en person han kaller Hans.

Endestasjon Auschwitz er utrolig godt skrevet — jeg har aldri lagret flere bokmerker mens jeg har lyttet til en lydbok — og teksten bærer preg av å være tankene til en fange der og da, uten at noen renskriver tankene og holdningene i ettertid (40-tallskvinnesynet er for eksempel ganske slående for oss lesere i 2022), og uten historisk perspektiv. Vi får for eksempel ikke vite før i etterordet at én av offiserene i leiren, som bare omtales som Joseph, og som Eddy klarer å overbevise om å spare Friedel fra de grusomme eksperimentene de utfører på kvinnene i leiren, er selve «dødsengelen» Joseph Mengele.

Eddy reflekterer i ettertid om hvordan han forventer at enkelte vil få et mildere inntrykk av nazistene i Auschwitz når de hører om tilfellene av medmenneskelighet og nåde han beskriver i boka, men i hans øyne får de bare nazistene til å fremstå som enda mer grusomme, fordi de er en påminnelse om at Holocaust ble begått av mennesker med følelser, som forstod forskjellen på rett og galt. Det er altfor lett å overforenkle og avfeie dem som begår grusomme handlinger som «monstre», noe vi også for eksempel ser i diskusjonen om seksuelle overgrep idag, hvor enkelte fremdeles ikke vil ta inn over seg at overgrep begås av brødre, tanter, trenere og besteforeldre, mennesker vi er glad i og stoler på.

Et bilde tatt på skrå og oppover av murygg og nakne, høyreiste trær inne i Auschwitz en regntung dag.
Photo by Julia Sakelli on Pexels.com

Eddy de Wind har det bedre enn den gjennomsnittlige fangen i Auschwitz, og det er kanskje dette, og stillingen hans som psykiater i leiren som kanskje gir ham et slags overblikk, som gjør at betraktningene er såpass gode og detaljerte som de er. Han skriver om hverdagslivet og rutinene i leiren, som når det er opptelling hver morgen og ettermiddag, et rituale som kan foregå i flere timer og finner sted under åpen himmel uansett kulde eller værforhold. Han skriver om nærmest absurde hendelser, som at ariske fanger kremeres individuelt og nazistene til og med tilbyr seg å sende urnene til de etterlatte, men at det nødvendigvis hoper seg opp urner over årevis med massemord:

«In contrast to Jews, Aryans were cremated individually. A clay number was placed on each body, and the ashes were put in a tin urn. The family received a death notice, and could claim the urn. But over the years, 40 000 urns had been left behind, and now had to be moved to another room. The men formed a long chain right through the cellars, where the three large furnaces were, and tossed the urns to each other, as if they were cheeses or loaves of bread. Never before had so many dead passed through Hans’ hans as in those few hours.

–Eddy de Wind

Eddy forteller om de forskjellige avdelingene, eller «kommandoene«, du kan bli sendt til, og om hvordan noen, som kullgruvene eller veiarbeidet, er rene dødsdommer, men andre er mer overkommelige. Han reflekterer over hvordan nettene gir fangene «fri» — i mørket får de oppleve noen timer uten arbeid, fangevoktere, eller umenneskelige lidelser, timer de kan fylle med drømmer og håp.

Da Eddy selv en periode må jobbe som grøftearbeider, får vi en beskrivelse av hvor umenneskelig hardt arbeidet er, og hvor kort tid arbeiderne forventes å overleve. Vi får høre om hakkeordenen mellom fangene, som ikke alltid holder sammen, men kan sparke nedover, som vi mennesker gjør. Eddy reflekterer om hvordan brutaliteten begynner hos Hitler og til slutt ender hos de laveste fangene i Auschwitz:

«Hans could feel that the Poles were shouting to release the tension of being shouted at themselves. The Führer shouted at his generals. They could bear it because they in turn got to shout at their officers, and the officers shouted at the soldiers. Like a billiard ball that stops rolling when it hits another ball, the soldiers calmed down again after beating the prisoners and shouting at them. The Blockeldester hit the Poles, and the Poles hit Hans. The Führer’s blow had reached Hans, where it could not do any more harm, because Hans was powerless.

Eddy de Wind

Vi får høre om hvordan nazistene på forskjellige vis gir dem falskt håp om at de skal få overleve over tid, og gir dem enkelte små goder som badstuer for å redusere risikoen for fangeopprør. Eddy forteller om hvordan folk i omverdenen er lykkelig uvitende om hvor grusomme leirene egentlig er, og i enkelte tilfeller er i fornektelse selv når de «losses av» godsvognene og føres inn i leiren. Vi lærer om de grusomme eksperimentene som ble begått på de kvinnelige fangene, fordi nazistene ville utvikle mer effektive måter å sterilisere kvinner på.

Men vi får også høre historier om fanger som overlister nazistene, og fangevoktere og offiserer som er mer på fangenes side enn nazismens. Vi hører om desperasjon og mennesker som tvinges til å gjøre umenneskelige valg, men får også en påminnelse om at det skal utrolig mye til før mennesker gir opp og mister håpet — for eksempel møter vi en fange som fremdeles har humor, håp og evnen til refleksjon i behold, selv om han er så utsultet og utmattet at han ikke makter å reise seg i køyen sin.

Og mens vi leser kan vi finne trøst og styrke i at vi vet at Auschwitz en dag vil ta slutt, fordi nazistene vil tape krigen. Noe de fleste fangene sannsynligvis også var fullt klar over.

«Who would still be alive [when the Allies suddenly appeared]? Ah, it was all taking so long. Too long for them. And there was that bowl of clay again, the one that lodged in his thoughts and, like a golem, sometimes became its own separate entity, holding long discourses on life and death. But Hans now knew the magic word that broke the golem’s spell. Because she existed, the golem was silenced. Hans summoned up her image, and the bowl of clay shrank and became lifeless again.»

–Eddy de Wind
Eddy og Friedels brylluppsfoto. Vi ser brudeparet foran en stor blomsterkrans og tilhørere i flere rader bak dem, flere med davidstjerner på klærne.

Eddy og Friedels bryllup

I 2022 er det 80 år siden Wansee, konferansen hvor nazistene vedtok å utrydde jødene. Det er gått noen dager siden den internasjonale Holocaust-dagen, dagen da sovjetiske tropper befridde Auschwitz-Birkenau-komplekset og de 7000 menneskene som fortsatt befant seg der. Idag virker krigen og Holocaust både nært og fjernt. Fjernt, på grunn av de snart hundre årene som er gått, og fordi noen bunkre, museer og minnesmerker er den eneste påminnelsen vi får i dagliglivet her i trygge, fredelige og flerkulturelle Norge. Nært, fordi vi bare er noen få generasjoner fra dem som opplevde grusomhetene, og mange av dem er i live idag. Nært, fordi høyreekstreme og nasjonalismen vokser frem igjen i Europa, og demokratiet i USA er i krise, som i Tyskland på 30-tallet.

Journalisten og nett-aktivisten Justin King, bedre kjent som Beau of the Fifth Coloumn, sa i en nylig video, om hvordan tegneserien Maus, på dagen før Holocaust-dagen, ble forbudt på skoler i Tennessee, er det viktig at vi deler disse vitnesbyrdene med ungdommen. For når de lærer om nazistenes grusomheter, spør de seg også om hvordan nazistene kunne ha vunnet frem uten å bli stoppet, og som han sier, «how a whole nation could go off the rails like that». Det er først når vi kan historien at vi kan ta lærdom.

Eddy de Winds beskrivelse av nazistene som mennesker som kunne vise empati og nåde, og leirlivet med sine «gode» og onde sider, er også en viktig påminnelse om at det var mennesker, ikke en slags overnaturlige monstre, som sto bak både planleggingen og utførelsen av Holocaust. Det kan skje igjen, fordi tankegodset lever blant menneskene rundt oss.

Men ikke minst, som når vi snakker om 22. juli, vår egen generasjons traume her i Norge, må vi huske Holocaust og andre verdenskrig for de utsattes skyld.

Vi skylder dem å huske.

Flyplassjobb og en turbulent uke

Da er en utrolig hektisk og stressende uke unnagjort. Jeg har fått freelance-jobb som portør på flyplassen og hadde min første dag mandag, men stresset begynte dagen før da mobilen falt ut av jakkelommen søndag som var og forsvant sporløst. Gikk samme vei flere ganger uten resultat, og måtte bare avfinne meg med at noen måtte ha funnet den, og begynne å håpe på at det var en ærlig person.

Så opprant mandag og første arbeidsdag, og jeg forlot huset tidlig på morgenkvisten for å ta buss, tog og bybane til flyplassen i andre enden av Bergen. Så ventet en arbeidsdag med trivelige kollegaer hvor vi ventet på turister som skulle fra flyplassen til cruiseskipet i sentrum, og trengte oss til å ta baggasjen deres til bussen. Hadde blitt kastet rett ut i det og satt opp på dobbelt skift, 9:30 til 18:15, men siden flyene med cruiseturister ikke landet jevnlig fikk vi en del pauser innimellom, som var litt kjedelige i og med at jeg ikke hadde mobil.

Hadde ventet meg tunge løft og hardkjør, men det verste var strengt tatt ventetiden da vi sto ved trallene og ventet på at passasjerene som hadde gått av flyet skulle komme ut til oss. Cruiseturistene var også veldig hyggelige, og jeg fikk også noen dollar- og eurosedler i tips. Opplevde egentlig stort set bare jobben som gøy, men får vente til koronaen går over og høysesongen kommer og se hvor tøft det blir da 😉 . Eneste minus er at jeg bare jobber når de har «turnaround», noe som bare er fem-seks ganger i måneden på det travleste, så kan ikke ha det som eneste jobb.

Siste fly var selvfølgelig veldig forsinket, så vi endte opp med å jobbe 45 minutt lenger enn planlagt. Kjipt der og da, men godt med en times overtidsbetaling. Så ventet den lange turen hjemover før jeg kom hjem dødsliten rundt halv ni-tiden på kvelden og kollapset rett i seng.

De neste dagene gikk med til å prøve å finne igjen mobilen, stresse over mobilen, og fortvile over mobilen. Reaktiverte Facebook så jeg fikk lagt ut savnet-melding på Vårt Arna-gruppen, gikk innom hittegodskontorene til to politistasjoner, Skyss og det lokale kjøpesenteret, og begynte på et prosjekt med å henge opp lapper på nærbutikker og postkassestativ. Jeg fikk låne en mobil av en veldig god venn, og hadde heldigvis laptopen så jeg fikk kommunisert med omverdenen, men jeg hadde omtrent helt gitt opp håpet om å få igjen mobilen og begynt å se etter ny mobil da jeg fikk en melding på Facebook fra en nabo rett nedi veien som hadde funnet den trofaste Motoen min. Jeg opplevde verdens største lettelse da jeg ikke bare fikk den igjen, men kunne konstantere at den fungerte helt fint selv etter å ha ligget ute i regnet.

Da kunne jeg endelig senke skuldrene.

Sitter akkurat nå inne og rir av Bergens ørtende vinterstorm, og satser på å få brukt innetiden på å ta igjen en del av husarbeidet som er blitt forsømt i det siste. Turer ut i det siste har involvert veldig mye klær, som stort sett alltid er klissvåte når jeg kommer hjem igjen. Kjenner jeg gleder meg til sommer når det skal regne og storme så mye, og jeg sitter og puster ut frostrøyk i leiligheten fordi strømregningen er så høy.

Og jo forresten, så oversatte jeg beskrivelsen til en YouTube-video fra vietnamesisk til norsk, og det skulle vise seg å være den beste leseopplevelsen jeg har hatt på lang tid.

Stå på.