Etter åpningsseremoni med konsert på universitetshøyden og fadderuke ventet ex-phil (ugh), forelesninger og datalabber, feltkurs med naturen som klasserom, og mange dager og kvelder med gruppearbied og rapportskriving.
Det er deilig å være student igjen, selv om jeg foretrakk å gå høyskole og føler universitetene er litt høy på seg selv. Nyter både dagene på campus og kveldene på lesesalen, og klassen har et veldig godt miljø. Geografistudiet er utfordrende og variert, med dagsaktuelle tema. Neste semester blir hektisk og innholdsrikt, og vi har blitt rådet til å begynne å lese pensum allerede nå i juleferien så vi er så godt forberedt som mulig. Det går så som så.
Det blir nok flere innlegg om studielivet, pluss ett eller to om dumpsterdiving, som jeg for alvor fikk øynene opp for i året som er gått.
Pensum, feltkurs, forelesninger, bærekraft og bevisstgjøring
Jo, og så fikk jeg karakteren for ett av emnene forleden, for kartografi og tematiske kart.
Jeg har fått min første A.
Egenproduserte kart fra studiet (med forbehold om at dette er studentarbeid, så det kan forekomme feil).
Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.
Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste
House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.
Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe
A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.
Helt grei— bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»
Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.
Meh. — bøker som ikke ga meg noe
Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.
Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.
Det har skjedd så mye siden sist. Hadde jeg vært like ivrig etter å blogge som før i tiden, så hadde alle tingene fått en del innlegg hver.
Jeg jobbet som innhøster i Hardanger i to uker og fikk minner for livet, selv om det skulle vise seg å bli for tøft i lengden.
Jeg overlevde 2020 og tiden etterpå. Følelsene rundt det har jeg for så vidt skrevet en del om.
Jeg tilbrakte en lang stund som jobbsøker og fikk til slutt en sommerjobb på en butikk i Bergen. Det var deilig å ha noe å gjøre på, og det ga veldig mye å stå i en jobb, 100 prosent gjennom en hel sommer. Da jeg sa jeg hadde kommet inn på studier spurte sjefen om hun kunne beholde meg som ringevikar, noe som føltes utrolig godt.
Jeg har (selvfølgelig, kan du si) gjort store og små ting med venner. Vi har funnet på ting sammen, vært der for hverandre, og skapt minner. Jeg har vært heldig nok til å få passe hundene til en nær venn av meg.
Ooog ja, jeg har tatt steget og begynt i studier igjen.
Jeg landet på bachelor i geografi på Universitetet i Bergen. Det føles både rart og utrolig godt, og refleksjoner rundt det får kanskje et innlegg eller flere.
Har ventet litt med å legge ut innlegg til jeg fikk lagt ut filmen jeg har jobbet med, jeg ville at den skulle bli det 600. innlegget på bloggen (ja, jeg har holdt på så lenge). Nå som den er ute får jeg ta det som motivasjon til å begynne å skrive igjen.
Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.
NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.
Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.
Historien om en hjembygd
NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.
Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.
Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.
Southern Gothic i tre akter
NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.
Å nøste opp tråder
For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.
Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.
På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.
De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.
Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.
Night in the swamps
NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.
Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.
2020 was a tough year for many of us. We found ourselves isolated from our loved ones and the activities we enjoyed, and many of us also struggled with health issues, or inner demons. We spent long days inside, looking out the window. At least if the view is nice, it can be turned into a cozy short film. Especially when the coastal weather is as varied as it is, nature blesses you with a winter rich in snow, and the ice on the fjord is thick enough to be walked on, for the first time since 1986.
The View From my Window is a 13 minutes short film made up of shorter moments and time lapse footage shot in Bergen, Norway, from December 2020 to April 2021. I hope you enjoy it.
Music: Death with Dignity by Sufjan Stevens, Calm and Mellow by Hannes Treiber, Clocks by Coldplay.
(Note: if the video can’t be played, try disabling your ad-blocker for this page.)
Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.
Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.
De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.
Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.
Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.
Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.
Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.
Her:
Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.
Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.
Livet kan fly 