Feel the sunshine on your face, it’s in a computer now

Sitter og følger med på Lysfesten, et årlig arrangement i Bergen sentrum for å lyse opp det regntunge novembermørket. I fjor var arrangementet digitalt, men i år har den blitt flyttet ut igjen til Bergen sentrum, dog uten fakler med hensyn til smittevern — istedenfor kunne deltakerne gå inn på en nettside og få fakkel på mobilskjermen:

Skjermbilde fra lysfesten. En av de som presenterer holder opp en mobil med en video av en fakkelflamme.

Jeg nøt lysfesten hjemmefra — siden smitten øker i Bergen ble det digital lysfest på meg også i år, men det er en kjempefin måte å komme i ordentlig julestemning på enten den er fysisk eller digital.

Laptopen min på kjøkkenbordet, livestream av lysfesten. Mobilen min står inntil PC-skjermen og viser fakkelflamme.
Skjermbilde fra lysfesten, barn kledd i strikkegensre og nisseluer synger på scenen.

Sitter og lurer på hvordan det blir med julefeiringen i år. Jeg har egentlig en plan om å dra til Trondhjem og feire med slekten der for en gangs skyld, men hvis smitten tar seg opp til jul vet jeg ikke om det blir noe av. Selv idag er jo tallene så høye at de er begynt med tiltak igjen, og jeg vil jo ikke være med på å spre smitte.

Så jeg blir hjemme. Hjemme med middager fra matkasser, antibac og munnbind på handlelisten, og en liste med steder jeg vil besøke når pandemien en dag er over. Kommer nok til å fortsette å være med venner av og til, men som oftest drar jeg hjemmefra bare når jeg skal på tur, på møter, handle, eller levere søknader. Ser ut som det blir mer digitale opplevelser fremover – filmer på nett, digitale brett- og dataspillkvelder, og kvelder alene med stearinlyskos.

Jo, og så har jeg fått meg fuglebrett. Så langt er det populært hos både trosten og skjæra, selv om sistnevnte nok mener det er ikke er stort nok:

Fuglebrett av plast, festet til vindu med sugekopper. En skjære henger på kanten av fuglebrettet med klørne og ser inn vinduet.

Høst og julestemning

Det er deilig med høst.

Treet utenfor vinduet, som nærmest sto i brann med knall oransje blader får tynnere løvverk for hver dag som går, vi har ridd av flere høststormer, og det begynner å bli skikkelig kaldt. Nå kommer årstiden for koselige innekvelder med baking, filmer og spill, og kakao, stearinlys og oljelampe for å holde på hyggen og varmen.

For noen kvelder siden var jeg innom en god venn, og vi bakte fyrstekake for første gang i våre liv (den ble kjempegod og prosjektet skal nok gjentas), så på Peter og Ulven og en fantastisk indie-film jeg fant på YouTube, og begynte på Embracelet, et koselig norsk eventyrspill. Det føltes som høsten i et nøtteskall.

Når en har så mye hyggelig en kan ta seg til innendørs, alene og med venner, så får det bare være at det har høljet ned i ukesvis og alle turplaner må legges på hyllen. Så får vi heller komme oss ut på korte turer de få solskinnsdagene vi får. Denne helgen, for eksempel, er det mirakuløst nok vært oppholdsvær, så vi har planlagt å prøve å få hengt opp trapesen og trent litt luftakrobatikk imorgen før regnet kommer igjen.

Så har jeg forresten begynt å abonnere på matkasser. Vet ikke hvor lenge jeg kommer til å fortsette med dem, dels fordi de er ganske dyre, men enn så lenge er det deilig å få smakfull mat levert rett på døra, og få utforsket nye retter i samme slengen. Og det er litt godt å slippe å gå på butikken så ofte nå som det regner så mye ;). Tenker forresten å skrive et eget innlegg om matkasser og fordeler og ulemper med dem, så da har folk det å se frem til også.

Snakkes.

Lenge siden sist

Lenge siden sist jeg har skrevet her for alvor nå, bortsett fra innlegg om andre ting enn livet mitt. Jeg har ikke engang skrevet skikkelig om leiligheten jeg flyttet inn i mai, og plutselig er vi midt i oktober.

Det har skjedd en god del siden sist. Jeg har jobbet som innhøster i Hardanger (et eventyr som fortjener sitt eget innlegg), har fått gått på flere blåturer, har vært innom et flyshow på Flesland, og feiret dagen min i den nye leiligheten.

Jeg er blitt skikkelig hjemmekjær her. Da jeg bodde i den ganske slitte kjellerleiligheten min i byen var det nærmest deprimerende å komme hjem, men her er leiligheten virkelig et sted hvor jeg kan slappe av og lade batteriene. Jeg har et skikkelig kjøkken, en koselig stue, og til og med mitt eget lille uteområde. Huset jeg bor i ligger i et koselig nabolag med barnefamilier, mange hunder og katter, og til og med en del pinnsvin. Jeg har kort avstand til gården jeg jobbet på for mange år siden, og stikker innom nå og da for å snakke med hestene.

Akkurat nå sitter jeg og ser ut vinduet på treet som så smått har begynt å få gule blader. Det blåser ofte friskt her oppe i lia, og vinden får godt tak i treet. De første høststormene har allerede vært, og jeg gleder meg til å få oppleve flere.

Ellers er jeg i full jobbsøkingmodus. Eller, jeg prøver, i hvert fall. Har strengt tatt ikke sendt så mange søknader som jeg kunne ha gjort, selv om jeg fikk jobben i Hardanger, og ble invitert til intervju for en jobb som ordensvakt på en lokal skole. Det føles som det går litt trått, og jeg er blitt litt demotivert. Heldigvis trenger jeg bare jobb til jeg begynner på studiene til høsten igjen, og jeg har uansett en del penger spart opp, så jeg lider strengt tatt ingen nød. Det er bare frustrerende å ikke ha noe å gå til om dagen.

Inntrykk fra den siste tiden. Diverse Arnabilder, henging med venn ved Lille Lungegårdsvann, besøk til Urban Zoo i sentrum, dagen jeg og en god venn dro ned til naustet til familien hennes og badet og spilte brettspill, og turen med veterantoget som kjører den gamle linjen fra Arna til Midtun.

Skal bli flinkere til å oppdatere bloggen fremover, om ikke annet fordi det er koselig og avslappende å sitte og skrive, og dele bildene jeg tar. Gleder meg til flere høstkvelder med kakao og stearinglys og lyden av uværet ute.

Stå på.

Tanker etter 10-årsdagen

Da var 10-årsmarkeringen over.

Jeg har faktisk gledet meg litt til 22. juli. Jeg tror det var fordi jeg så frem til samholdet, og til å kunne markere det som hadde skjedd ordentlig. Det var godt å se (nesten) hele Norge stå samlet, og å se alle stemmene som endelig er blitt lei av å holde kjeft om trusselen ytre høyre utgjør i Norge, og hvordan ekkokamre inspirerte Breivik og Phillip Manshaus.

Jeg tilbrakte første del av 22. juli 2021 i den gamle leiligheten til to venner av meg, jeg kunne hjelpe dem med å vaske ut. Det ble en slags dugnad, og det føltes som en veldig norsk ting, så det føltes litt passende på en måte. Ettermiddag, kveld og natt ble tilbrakt hjemme med en god venn. Vi så minnekonserter og -markeringer i lag, og støttet og trøstet hverandre.

Jeg fikk ikke med meg alle markeringene, men jeg fikk med meg mye flott som ble sagt og fremført. Stoltenberg som sa at morderen var en av oss, men «ikke en av oss som respekterer demokratiet, men en av dem som mener de har rett til å drepe for å oppnå sine mål». Påminnelsen om hvor like ytre høyre og islamistene er. Påminnelsen fra markeringen i domkirken om å ikke sammenligne det verste fra andres tradisjoner med det beste fra din egen.

Dessverre fikk vi også påminnelser om at vi fremdeles har en kamp å kjempe.

Minnekonserten måtte avholdes på hemmelig sted på grunn av trusselen fra høyreekstreme, og 22. juli var ikke engang over før Stang og Listhaug inntok offerrollen og nektet for at Høyre kunne gjort mer, eller at høyresiden har et særskilt ansvar for å ta tak i høyreekstremt tankegods. I går ble det publisert en kronikk hvor forfatteren påstod at «absolutt ingen i Norge har Breiviks tankegods» — noe vi kan motbevise bare ved å kikke innom kommentarfelt om innvandring, for ikke å snakke om sider som Document og Resett. Tror du meg ikke, får du et fint tverrsnitt hvis du stikker innom Operasjon Askeladd på Facebook.

Hadde det vært kontroversielt for Høyre og FrP hvis noen sa at muslimer har et særskilt ansvar for å motvirke islamisme?

Hvordan hadde man reagert om Støre påstod at «absolutt ingen muslimer i Norge deler IS’ tankegods»? Høyre og FrP hadde gått i taket. Listhaug hadde antakelig trengt pustehjelp.

Og det uten at IS har drept 77 mennesker i Norge for 10 år siden.

En av de viktigste tingene vi alle kan gjøre mot ekstremisme og terror (og for å komme eventuelle whataboutismer fra dere-vet-hvem-dere-er i forkjøpet, så ja, jeg mener selvfølgelig fra begge sider) er samhold og likeverd. Både Breivik og Manshaus sto utenfor samfunnet ble radikalisert av grupperinger som på samme måte som ungdomsgjenger jakter på ensomme, sårbare, «mislykkede» mennesker. De som blir radikalisert trenger tilhørighet, noe meningsfyllt å jobbe mot og ikke minst noen å bruke som syndebukk.

Det er utrolig viktig både å erkjenne og ta tak i høyreekstremt tankegods. Men det er vel så viktig å forebygge at folk søker mot dem i første omgang.

En flott blåtur, og en merkedag

Jeg elsker blåturer. Ikke med andre, men på egen hånd, med helt ukjent bestemmelsessted. Jeg dro på så mange før pandemien kom, men så ble det frarådet å ta buss, så da ble det en del av dugnaden å gi avkall på dem. Men i morges, i et forsøk på å snu døgnet på rett kjøl, tok jeg første buss fra den nye leiligheten min og gikk av på et vilkårlig stopp. Så dagen idag føles som en merkedag – det er første gang siden pandemien at jeg har vært på blåtur med buss. Jeg gjorde det mest fordi jeg visste jeg ville endt opp med å legge meg igjen og sove til utpå ettermiddagen hvis jeg hadde blitt hjemme, men jeg endte opp med å få gått en fantastisk fin tur gjennom en dal jeg gjerne kommer til å besøke igjen.

Jeg hadde tatt akkurat denne bussruten sikkert hundrevis av ganger før, men gikk av et sted som så spennende ut, men som jeg alltid bare har kjørt forbi og glemt igjen.

Krysset jernbanesporet til den nedlagte Osbanen og bega meg opp denne svingete veien.

Jeg forventet ikke at den skulle gå så langt, men den førte meg inn i en dal med spredte hus og gårdsbruk.

Som jeg har skrevet om tidligere så er det beste delen av turer som dette alle overraskelsene på veien, alle tingene du ikke forventer å finne. Denne gangen var det en lapp som averterte sommerjobb som kattepasser (hadde jeg bare gått denne ruten litt før) og en hest og ponni som spiste frokost ved veien.

M for mulekos.

Mesteparten av bebyggelsen langs veien var faktisk sånne tradisjonelle gamle små trehus som ikke bygges lenger. Det fikk meg til å tenke på hvor fint det er at de også fremdeles finnes. Nå som jeg skriver om dem, skulle jeg ønske jeg tok bilder av mer enn ett eller to av dem. Jaja.

Så kommer du rundt en sving, og vips så er du tilbake i sivilisasjonen igjen.

Jeg var ikke helt klar for sivilisasjonen, så jeg holdt meg til stiene og sideveiene.

Men apropos tradisjonelle hus, så kom jeg over dette lille nabolaget på en bakketopp med små hus bygd i «gammel» stil, til og med med gress på taket. Det var utrolig koselig.

Endte til slutt opp på en vei like ved tettstedet Nesttun, så kjøpte en bensinstasjonburger der og tok bybanen hjemover. Sitter igjen med et nyoppdaget turmål, en reddet døgnrytme, og minner etter en fin tur.