Vaksinepass, oss i saueflokken og snik-nazifisering

(Les hele innlegget, det er kanskje ikke det du tror det er)

På tross av at jeg er en god sau som gjør som FHI sier, var jeg en tur på kjøpesenteret forleden. Jeg trengte et par ting, så jeg trosset koronaen og dro dit en tur. Jeg dristet meg til og med til å sette meg på en kafé med et glass kakao og en skolebolle.

Det var en rar følelse, for det er så lenge siden sist jeg var på kafé. For jeg tar jo koronaen på alvor. Jeg er en av dem som forsaker klemmer, arrangementer, tid med venner jeg må ta bussen for å besøke, og kosestunder på kafé. Alt for å holde smittetrykket nede. For min egen skyld, og for dem jeg er glad i, og for alle andre, spesielt dem i risikosonen – som tross alt utgjør en tredjedel av den norske befolkningen. Og for at vi skal kunne åpne samfunnet igjen, så fort som mulig.

Jeg begynner å bli lei. Eller, det er for så vidt en løgn. Jeg er lei. Jeg ble lei for mange måneder siden. Og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på vennene mine i risikosonen som knapt tør gå ut døra og sier rett ut at de har det tøft. Studentene som sitter på små hybler som må oppleves som fengselsceller. Ensomme eldre som ikke får besøk av slekten. Barn og voksne som lever med destruktive familiemedlemmer eller partnere.

Jeg vet at både koronaen og tiltakene tærer på veldig mange av oss, og at mange betaler en veldig høy pris for smittevernstiltakene vi står i.

Men jeg begynner også å bli grundig lei av alle de som selv etter langt over et år med pandemi, som på tross av utrolig strenge smittevernstiltak har klart å drepe tre millioner på litt over et år, gitt enda flere varige skader, og ødelagt livene og økonomien til langt flere enn det igjen, fremdeles bruker så mye tid og krefter i hvert eneste kommentarfelt om korona på å bagatallisere viruset, eller fremstille absolutt alt av smittevernstiltak er en del av en stor konspirasjon. Gjerne mens de hyler om saueflokker og om hvordan vi må «våkne opp» og «tenke selv».

En person jeg egentlig har veldig stor respekt for hadde nettopp et innlegg på bloggen sin om vaksinepass der han la ut et bilde av stjernen jødene i Nazi-Tyskland måtte bære på klærne, fordi regjeringen diskuterer om det kan være en god idé med vaksinepass, og å belønne de som vaksinerer seg med å la dem ta del i samfunnet i større grad enn dem som ennå ikke har fått vaksinen.

Som om dette var en slags snik-nazifisering, og de som ikke vaksinerte seg skulle bli utsatt for overgrep av staten og bli sendt til dødsleirer. Som om det å fortsatt måtte holde én meters avstand og hoppe over noen fritidsarrangement var sammenlignbart med det jødene opplevde i Tyskland før krigen.

Jeg skal ikke nevne navn eller lenke til bloggen. Jeg ikke liker å henge ut mennesker, og jeg vil ikke hjelpe til med å belønne tull som dette med klikk.

Jeg er sliten av pandemitiltakene. Jeg er lei av å måtte planlegge og veie for og imot hver gang jeg vil dra av gårde til noe som helst. Jeg er bekymret for hvordan det blir å få jobb fremover, og om hvordan studiehverdagen blir til høsten. Jeg har lyst til å brenne munnbindene mine.

Men jeg er enda mer lei av tullinger som ikke skjønner hvorfor de skal ta pandemien på alvor, spesielt siden pandemien brøt ut for godt over et år siden og de virkelig burde vite bedre. De som sitter i alle korona-kommentarfelt og gnåler som en gjeng fulle gubber innerst i en bar om at «høhø, viruset e så farlig at du må teste deg for å vite om du har det», eller «jammen du har bare 0,12% sjanse for å dø!», eller «jammen det dør flere i en vanlig influensasesong!», eller «jammen viruset er bare farlig for dem som er eldre eller i risikogruppen!».

Ja, en del av dem som blir smittet får ingen symptomer.

Som om det gjorde viruset mindre farlig eller mindre smittsomt at mange av dem som unngår å bli alvorlig syk ikke vet at de er syke og smittebærere. Som om det at det finnes tester for en sykdom, fordi du kan ha den uten å vite det, gjør den mindre farlig. Ingen gjør narr av dem som tester seg for alt fra klamydia til livmorhalskreft – sistnevnte drepte for øvrig drepte langt færre i 2020 enn korona.

Ja, du har «bare» 0,12% sjanse for å dø i Norge.

Som om vi ikke er nede på 0,12% fordi vi har et veldig godt helsevesen, og som om det var en lav dødsrisiko i første omgang – jeg vet ikke om de som troller om koronaviruset hadde turt å sette seg på et fly hvis du hadde 0,12% sjanse hver tur for at flyet skulle styrte. Jeg tviler på at de hadde latt barna sine gå til skolen om de hadde hatt en 0,12% sjanse hver gang for å bli overkjørt og drept. Så virker det ikke som at de forstår at 0,12% blir veldig mange hvis vi skulle hatt fullt frislipp av viruset og ikke gjort tiltak. Jeg foretrekker at Norge ikke mister rundt 15 000 mennesker helt unødvendig, når vi kan gjøre tiltak og til slutt ta knekken på viruset med vaksiner.

Og så er jo mange av dem også livredd for vaksinene, på tross av at de beviselig har en ufattelige mye lavere dødsrisiko enn viruset.

Ja, viruset har «bare» drept oppunder 700 nordmenn.

Som om 10 ganger de drepte på 22. juli på bare litt over et år var et lavt tall, og som om korona ikke hadde drept langt, langt flere om vi ikke hadde gjort inngripende smittevernstiltak i første omgang. Influensa har jo drept rundt omkring null personer i samme periode som korona har drept over 600, noe som egentlig viser veldig tydelig hvor mye farligere korona er enn influensa.

Ja, viruset er «bare» farlig for de som ikke er unge og spreke.

Det er noe nesten små-eugenisk med tankegangen om at det ikke hadde vært så farlig om en drøss mennesker hadde dødd, så lenge de hadde astma eller hjerteproblemer eller hadde bikket 60. Jeg ser til og med urovekkende mange kommentarer som slenger dritt om dem med kroniske tilstander og sykdommer og generaliserer dem som «folk som ikke har tatt vare på helsen sin». Kriser kan virkelig få frem det verste i mennesker.

Det er interessant hvordan vi mennesker foretar risikovurderinger. Vanligvis er det bare noe vi tar oss selv i innimellom, som når vi tenker på at vi mennesker kan være redde for å fly, men føler oss helt trygge på den langt farligere bilturen til flyplassen.

Men når vi står midt i en pandemi, og det handler om smittevernstiltak og vaksinasjon og å redde liv, er det bare utrolig slitsomt.

Og ikke minst farlig.

En tegning av en gjeng strekfigurer under paraplyer i høljregn. En av dem, som er beskyttet fra regnet, men ikke holder en paraply selv, spør de andre "Hey guys - I don't even feel any rain. Why are we doing this again? Just put down the stupid umbrellas - they're bad for your arms anyway".

Tittelen er "Vaccination: It works". "Vaccination" er streket over og byttet ut med "Smittevernstiltak mot korona".

Enkelte har det litt for godt her i landet.

Det lysner

Jeg ville egentlig bare si at det går mye bedre nå.

Jeg har skrevet en del om at jeg har hatt et veldig tøft år, men nå har endelig ting løsnet, og jeg har det mye bedre. Jeg går ut av huset når jeg vil istedenfor å sitte inne med angst, jeg sover og spiser som før, og jeg har fått tilbake troen på livet og fremtiden.

Vårens første snø er også kommet, og igår når været skiftet mellom sludd, hagl, snøstorm og strålende sol, stakk jeg på fjelltur igår i det fine, friske været. Det var deilig å være ute igjen, og jeg merker jeg har en del aktivitet å ta igjen. Stolpejakten er kommet til området der jeg bor, så jeg tenker jeg stikker ut på noen turer i nærområdet for å «ta» stolper. Jeg tenker også å gå Jubileumsstien som går gjennom Bergen fra nord til sør, men jeg tror jeg venter med det til det blir litt varmere i været.

Så skal jeg på visning neste uke, så kanskje er jeg snart på flyttefot. Har to leiligheter jeg vurderer som begge ligger i Indre Arna, innen rekkevidde både av størsteparten av venneflokken min og gården jeg jobbet på, hvor jeg vet jeg alltid er velkommen for å tilbringe tid med hestene – pluss at jeg er en kjapp togtur unna Bergen sentrum.

Det skal bli deilig.

Imens blir det varmere og varmere ute, solen står tidligere opp, og de første snøklokkene blomstrer i nysnøen.

Det er vår.

Tilbake til livet

Du vet du er bergenser når du er glad når det begynner å regne.

Det har vært sol i lang tid nå, og selv om det har vært deilig, begynte jeg faktisk å savne regnet på slutten. Jeg setter mer pris på de mørke nettene også, nå som dagene er blitt lange og lyse.

Jeg sitter her og hører regnet og vinden i mørket, og ser utsikten til nabolaget gjennom vindusruter med regndråper. Jeg hører og kjenner været veldig godt her oppe i loftstuen, og det er også deilig. Jeg ser stearinlys i vinduene til flere av naboene mine, og har satt en lykt i mitt eget vindu for deres skyld.

En rød lykt med telys i vinduskarmen i den mørke loftstuen.

2020 har vært et utrolig tøft og vondt år for meg, og jeg har mistet veldig mye, men nå føler jeg at jeg er på vei tilbake igjen. Jeg lager meg skikkelig mat oftere istedenfor bare kjappe pastaretter og ferdigmat, jeg tilbringer mindre tid på å gjøre de samme få tingene om og om igjen foran PCen, og jeg prøver generelt å presse meg til å gjøre ting som krever litt mer konsentrasjon, som å lese bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg har et større hobbyprosjekt jeg snart skal fortelle mer om, og vennene mine har laget oss en bokklubb hvor vi leser bøker og diskuterer dem etterpå over Discord.

Jeg søkte meg inn på geografi ved Universitetet i Bergen forleden. Det var en venn som ga meg ideen, da jeg tilfeldigvis sa at jeg hadde likt å studere biologi. Hun fortalte meg at geografi var mye av de samme emnene, men at det ikke krevde at du hadde realfag. Jeg leste læreplanen, så på mulige jobber du kunne søke som geograf, og sendte noen eposter med spørsmål til universitetet. Til slutt bestemte jeg meg for å søke.

Jeg føler ikke helt at studiet passer hundre prosent for meg, jeg vet ikke om jeg kommer inn, og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å studere heltid i tre år, eller ett år, men det er godt å ha muligheten, og det gir håp å ha noe konkret å glede seg til, og et håp om å komme seg ut i arbeidslivet og ikke ende opp som ufør. Jeg har uansett helt til høsten på meg til å bestemme meg, og kan se an hvordan formen min er da.

Jeg skal óg snart på visning, et sted nær de nærmeste vennene mine i Bergen, og nær gården jeg jobbet på før, hvor jeg alltid er velkommen og flokken med hester alltid er like glad for å se meg. Det blir deilig å få mitt eget sted igjen, og å kunne treffe dem jeg er glad i så mye oftere. Jeg er ofte alene til vanlig, men nå merker jeg at korona-isolasjonen begynner å tære selv på meg. Jeg savner vennene mine, og jeg savner livet mitt.

Uskarpt, stemningsfullt bilde av fargerike lys gjennom en vindusrute i mørket.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut et år fra nå, eller om fem år, eller 10. Det gjør en jo aldri, men livet mitt har vært spesielt uforutsigbart de siste årene. Jeg har vært skikkelig syk og så tilbrakt mange år i Nav-systemet. Jeg har gått fra prasksisplass til praksisplass med perioder av arbeidsløshet mellom dem, og nå føler jeg at jeg endelig står på terskelen til arbeidslivet. Jeg har bygd opp psyken min og selvtilliten min over flere år, men hotellet og de gode tilbakemeldingene jeg fikk derfra var det som virkelig ga meg tilbake troen på meg selv. Nå ble selvfølgelig livet mitt snudd på hodet akkurat idet alle brikkene holdt på å falle på plass, noe som er veldig typisk mitt liv, egentlig, men jeg har avfunnet meg med at det skjedde, og prøver å stake ut en ny kurs. En har bare ett liv, og da har en ikke noe annet valg enn å leve det, med kortene som blir gitt deg.

Men samme hva som skjer, har jeg heldigvis en kropp som fungerer som den skal og de beste vennene i verden. Det vet jeg at jeg skal være takknemlig for, og det er jeg selvfølgelig også. For er det en ting 2020 lærte meg, så er det å ikke ta noe for gitt. Hva som helst du holder kjært kan plutselig bli borte. For hvis du spør, så er det viktigste jeg kan fortelle deg å huske å leve, men også huske hvor skjørt livet er.

Et knippe YouTube-kanaler til regntunge kvelder

Nå er den fantastiske vinteren her i Bergen snart over, og når de regntunge kveldene setter inn igjen er det kjekt å kunne sette på en god video på YouTube, enten det er noe underholdende, noe man kan slappe av med, eller en spennende dokumentar. Siden jeg vet mange er i samme situasjon nå i disse vinter- og koronatider, har jeg satt sammen et knippe anbefalinger dere kan kose dere med. Dette er kanaler som gir deg veldig gode og underholdende videoer, og sammen dekker et bredt spekter tema. Se og nyt!

What a Shame Mary Jane er en koronafast nomade

«Mary Jane» er en italiensk 30-åring som bestemte seg for å dra fra hjembyen, vennene og mastergraden sin for å bli nomade og YouTuber. For øyeblikket sitter hun koronafast i New York, men hun har alt rukket å farte rundt en del byer og land både i Europa og USA, og laget videoer om alt fra Bergensbanen til et økologisk naturbruk i New Hampshire.

What a Shame Mary Jane er en finurlig og ganske unik blanding av reisevlogging, backpackertips, filosofi, matlaging, språkkurs og hyppige refleksjoner over kulturforskjeller, og hovedpersonen har en energi, entusiasme og stolthet over eget arbeid som du ikke ofte opplever, i hvert fall ikke her i trauste jantelov-Norge.

Også anbefalt: Eva Zu Beck – en reisevlogger som besøker land og byer du ikke ser til vanlig.

Not Just Bikes gjør byplanlegging gøy (jo, faktisk)

Jason Slaughter er kjent som YouTuberen som klarer å gjøre infrastruktur og byplanlegging gøy. Etter å ha vokst opp i Canada har han flyttet fra land til land før han til slutt endte opp i Nederland og ble frelst av måten byene er bygd med fokus på fotgjengere, syklister og gateliv, ikke bilister, motorveier og parkeringsplasser.

Not Just Bikes er en herlig serie ganske korte videoer med en del godt timet humor og sarkasme, hvor Jason tar for seg alt fra trafikkdemping, sykkelstier til IKEA og intelligente trafikklys til nederlandsk julefeiring, og gremmes over hvor mye dårligere alt er i hjemlandet Canada.

LEMMiNO lager fengende dokumentarer

David Wångstedt er en svenske som er langt bedre kjent under brukernavnet LEMMiNO på YouTube, hvor han legger ut kritiske og dyptpløyende dokumentarer om UFOer, dommedagsscenarier og oppklarte og uløste mysterier, fra Roanoke-kolonien og Bermudatriangelet til moderne UFO-episoder og Internettmysterier.

LEMMiNO slipper nye videoer med tre-fire måneders mellomrom, men til gjengjeld er kvaliteten skyhøy. Hvis du porsjonerer disse ut over flere regnværskvelder, har du underholdning i lang tid fremover.

Leena Henningsen og Maria og skogen forteller om det gode liv som selvhjulpen i naturen

Hvis du har fåt med deg kanalen til Jonna Jinton og vil ha mer hytteliv og vill natur, anbefaler jeg disse to kanalene. De har som videoene til Jonna dronebilder av skandinavisk natur, vlogging om hyttelivet og refleksjoner om livet borte fra samfunnet, men også særtrekk som skiller kanalene fra Jonnas.

Leena Henningsen flyttet til en gård i Norge fordi hun ikke orket livet i den tyske storbyen. Hun deler historien om hvordan hun aldri følte seg vel i folkemengdene i Hamburg, men fant fred på gården til en venninne i Norge. Hun lager koselige, stemningsfulle naturvideoer, men har også videoer om livet med hund og hest.

Maria og skogen handler om to kunstnersjeler som flytter ut til en hytte i skogen. Kanalen har mange videoer om spiselige urter og vekster du kan sanke i skogen.

3 Minute Board Games forklarer brettspill på tre minutt

Brettspill har blitt veldig populære igjen de siste årene, og spesielt nå under koronatiden, og 3 Minute Board Games er en supernyttig kanal når du er på utkikk etter nye spill å kjøpe, eller vil vite mer om et spill du allerede har sett deg ut. Her får du alle slags brettspill kjapt oppsummert på tre minutt.

CityWokCityWall skaper digitale verdener

Vi skal holde oss til spill – CityWokCityWall er en ganske annerledes kanal hvis du ikke følger spill-innhold på YouTube til vanlig.

CityWokCityWall lager digitale byer, med byplanleggingsspillet Cities Skylines, og serien du bør sjekke ut heter Cities Skylines Mars, og er en veldig forseggjort serie om en Mars-koloni under en stor glasskuppel i en fjern, dystopisk fremtid, hvor sivilisasjonen på Jorda holder på å kollapse, menneskene er på randen av utryddelse og mange lever i ekstrem fattigdom. Håpet for mange av dem som vokser opp på Jorda er å få sjansen til å utvandre til Mars, som ble kolonisert før samfunnet begynte å gå i oppløsning, og hvor menneskene nå bor i byer med skinnende høyhus under store glasskupler. De heldige utvalgte som får enveisbillett som gjestearbeidere til Mars oppdager imidlertidig fort at samfunnet bak fasaden er like klasssedelt, usselt og undertrykt som på Jorda, og at de fleste bor i slumområder under de skinnende høyhusene og parkene til de rike.

Skaperen av Mars-serien legger så mye detaljrikdom og kreativitet i arbeidet sitt at serien er verdt å se selv hvis du egentlig ikke har interesse for dataspill. Du får for den saks skyld også oppleve hvordan verdenene i dataspill blir til og den kreative prosessen som ligger bak.


Jeg håper disse videoene faller i smak, og at dere har det så godt som mulig nå i disse koronatider. Hvis du er noen du kjenner har det tøft så hold sammen, og husk at vi ser lyset i enden av tunnelen. Stå på!

Liv på isen

I går kveld gikk jeg på isen på hjemfjorden, for første gang i mitt liv.

To isfiskere på isen, tatt med telelinse fra stuen min. Du ser den blå stålisen og én fisker til høyre i bildet som står oppreist ved en råk, og én i midten av bildet som sitter ved en sammenleggbar campingstol ved en annen råk.

Jeg har bodd ved Fanafjorden i ganske mange år til sammen, men jeg tror at i år er første gang jeg kan huske at vinteren har vært kald og lang nok til at det var mulig å gå på isen på fjorden. Dagen idag begynte som alle andre, helt til jeg plutselig fikk øye på noen isfiskere midtfjords fra vinduet. Og noen som gikk på skøyter, lenger inne i fjorden.

Bilde av laptopskjermen min som viser et Fanaposten-innlegg på Facebook. Bilde av Fanafjorden med en svart pil mot de to fiskerne i det fjerne. Overskriften til Fanaposten-saken er "Fisker på Fanafjorden - brannvesenet rykker ut".

Politiet var ikke begeistret, men etter å ha rykket ut med brannvesenet kunne de konstantere at isen var trygg, og så lot de folk drive på. Utpå ettermiddagen trakk flere og flere ut på isen. Noen hadde funnet frem skøytene, et par hadde til og med hockeykøller, men de fleste gikk nok til fots.

Jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor, men det gjorde virkelig hele dagen min. Kanskje det er fordi det var så godt å se så mange ha det gøy på isen, men det er sikkert like mye at det var et avbrekk fra alle de veldig like, og tomme og ensomme dagene jeg har hatt i det siste. Dager hvor jeg stort sett gjør på det samme hver dag, og dagene bare flyter over i hverandre.

Folkemengde på isen i det varme lyset fra en solnedgang. Noen holmer og skjær synes i bildet.

Jeg har selvfølgelig gått på is før, men idet jeg gikk ut på fjorden, gikk det opp for meg at det alltid har vært på skøytebaner og vann. Det var noe helt annet å gå på fjorden. Isen nær land knirket og sang i takt med bølgene under isen, og når jeg var utpå fjorden, kjente jeg at den hevet og senket seg med bølgene under. Jeg visste jo at den var trygg, det hadde vært folk på den hele dagen og både brannvesenet som hadde vært innom og isfiskerne hadde forsikret seg om at den var tykk nok, men jeg følte meg likevel ikke hundre prosent trygg. Gikk så langt ut som jeg turde før jeg snudde og gikk inn til land igjen.

Isen knirker ved land

Det var en så utrolig følelse å gå på fjorden jeg har vokst opp ved, hvor jeg har svømt, padlet kajakk og vært på båtturer, men aldri fått sjansen til å gå på vannet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få den muligheten, spesielt ikke nå som været blir varmere år for år. Dette kommer til å høres rart ut, men det minte meg om Jesus og disiplene som gikk på vannet.

Utsikt mot lysene på land i mørket.

Det føltes magisk.

Koronamimring

Nå er det fæle året 2020 forbi oss, og da følte jeg det var på sin plass å se tilbake på året som har vært, og som ingen av oss noen sinne vil glemme. Som sikkert mange andre har jeg en samling bilder i en mappe som for meg symboliserer hva koronaåret 2020 har vært, og jeg fikk lyst til å gå gjennom dem og laste opp en del av dem her.

Dette er mitt koronaår i bilder.

Jeg husker da koronaen kom. Vi irriterte oss over de overdrevent skremmende oppslagene i tabloidavisene. Vi diskuterte korona i lunsjen, og tenkte tilbake på svineinfluensaen. Etter hvert hørte vi om butikker som stengte, og jeg tok meg selv i å håpe så smått på at hotellet skulle stenge så vi kunne fått litt fri. Jeg husker da de gule plakatene til reisende på norsk, engelsk og kinesisk dukket opp på busser og på togstasjonen.

Så kom fredagen hvor vi ble kalt inn til allmøte, dagen etter pressekonferansen til Erna Solberg. Vi hadde bare så vidt vært på jobb en time, klokken var bare 10. Sjefen fortalte oss at hotellet skulle stenge og vi skulle ut i permisjon. Hun sa hun ikke visste hvor lenge, og presiserte at dette var den mest alvorlige situasjonen, og de mest inngripende tiltakene Norge hadde sett siden andre verdenskrig.

Vi fikk lov å gjøre ferdig arbeidsoppgavene vi var begynt på.

Så dro vi hjem.

Og ble der lenge.

Hele samfunnet stengte ned. Vi skjønte ganske fort alvoret og begynte å holde oss hjemme mesteparten av tiden. Jeg husker følelsen av å være i en dystopisk film når jeg gikk gjennom jernbanestasjonen og hørte meldingene på høyttaleranlegget om koronatiltak.

Jeg husker da alle lærte å vaske hendene, og håndsprit ble en del av hverdagen.

Jeg husker at vi irriterte oss over de som hamstret, og at butikkene gikk tom for enkelte varer.

Jeg husker da sykepleierne ble folkehelter, og de igjen innstendig ba folk om å ta korona på alvor.

Jeg husker mange ble skikkelig sinte på dem som ikke overholdt koronareglene. Folk ble visstnok skjelt ut hvis de hostet på butikken uten å dekke munnen. De som ble tatt i å bryte karantenen ble nærmest sett på som folkefiender. Vi tok pandemien på alvor i Norge.

Jeg husker da sosiale medier plutselig var fulle av innlegg om korona, og det fikk meg til å virkelig innse hvordan dette var et globalt fenomen, som rammet alle på jorden på en gang.

Jeg husker de folketomme gatene og tomme bussene.

Jeg husker hilsenene og oppmuntringene vi ga oss selv og hverandre.

Jeg husker at jeg fulgte med på koronanyheter i avisene, og på dødstallene som steg og steg.

Jeg husker jeg brukte en del mer penger på «kosemat» den første tiden…

…og at jeg tok ut abonnement på BT for å ha mer lesestoff.

Jeg husker da vi ikke fikk lov å håndhilse eller klemme mer, og folk kom med forslag til alternativ.

Jeg husker at etter hvert som folk meldte om at det var tøft å være i permisjon, fikk det flere til å reflektere over at det kanskje ville gjøre folk mer forståelsesfulle ovenfor syke som ikke kunne jobbe. Plutselig var det ikke bare de som hadde falt utenfor arbeidslivet som hadde fri hele dagen enten de ville det eller ei.

Jeg husker koronahumoren, spesielt tidlig i pandemien.

Jeg husker koronaturene jeg gikk, for det meste oppover Fløyen. Gatene i byen var tomme, men oppover fjellsiden var det mye folk. Det var godt å se folk, og jeg husker det som at de jeg møtte på tur var i godt humør, men samtidig kjente vi på alvoret med viruset. Vi holdt god avstand til hverandre.

Jeg husker da det begynte å gå opp for oss hvor lenge dette kunne vare.

Noen var mer optimistiske enn andre.

Jeg husker at vi improviserte og tilpasset oss så best vi kunne.

Jeg husker at permisjonen stadig ble forlenget, og at vi stadig fikk nye datoer for når vi skulle få oppdateringer. Jeg husker håpet om gode nyheter hver gang en ny frist nærmet seg.

Jeg husker at ikke alle led under pandemien.

Jeg husker spillkveldene på nett.

Jeg husker da vi ikke fikk dra på påskefjellet, for hvem kan glemme det.

Jeg husker ungdommen som fikk sommeren og russetiden amputert.

Jeg husker Høies fine støttende tale om at «neste sommer ikke finnes når du er ung».

Jeg husker ikke hva jeg gjorde på 17 mai, men jeg var nok hos foreldrene mine. Jeg husker bildene av de folketomme gatene, og bildet i BT av jenta med flagget på Torgallmenningen. Jeg husker at Bergen hadde båtparade istedenfor syttende mai-tog. Jeg husker direktesendingen med kongefamilien i Oslo.

Jeg husker at vi tidlig begynte å se for oss at pandemien kunne bli en mulighet for å gjøre verden grønnere, at vi kunne bygge opp samfunnet som noe bedre enn det vi hadde da vi stengte ned. Jeg husker at mange lot seg inspirerer av koronatiltakene og ville gjøre samme ofre for miljøet.

Jeg husker samholdet.

Jeg husker hvor rart det var å se omtrent bare nordmenn i gatene den sommeren.

Jeg husker da vi forsiktig gjenåpnet samfunnet, og dagen vi endelig fikk SMS om at vi skulle på jobb igjen.

Det var deilig å være tilbake på hotellet.

Dagene var veldig annerledes enn før. Vi hadde ikke like mange gjester, eller kanskje det var mest i begynnelsen, jeg syns å huske at det tok seg opp etter hvert. Vi spritet dørhåndtak, lysbrytere og andre kontaktpunkt på rommene og i gangene hver dag, og vi brukte engangshansker omtrent hele dagen. Vi fikk ikke jobbe like ofte og lenge som før, fordi av at de ville ha færre av gangen på jobb, og vi spiste lunsj i spisesalen istedenfor lunsjrommet til personalet, fordi det var lettere å holde en meters avstand der.

Vi merket veldig godt at vi hadde flere norske gjester. Vi fylte på porsjonspakkene med frysetørret kaffe på rommene oftere, det gikk plutselig langt mer grovbrød enn loff til frokosten, og til kjøkkenpersonalet og servitørenes milde irritasjon gikk alle de norske gjestene ned for å spise frokost omtrent samtidig, rundt klokka ni hver morgen.

Jeg var heldig som hadde en jobb å gå til. Jeg husker hvor mange som led under å være isolert fra samfunnet.

Jeg husker hvordan USA led.

Jeg husker da Black Lives Matter-demonstrasjonene eksploderte, og da de nådde Norge.

Jeg husker diskusjonene om smittefare kontro behovet for å bekjempe rasisme.

Jeg husker hvor takknemlig jeg var for å bo i trygge Norge.

Jeg husker den superkoselige digitale lysfesten i Bergen.

Jeg husker at alle pyntet ekstra til jul, og alle stjernene som lyste opp bygningsfasader og husvegger i vinternatten.

Jeg husker håpet når vaksinen nærmet seg, og hvor deilig det var å se den første sprøyten bli satt.

Jeg husker hvordan jeg gledet meg til julen, og hvor deilig det var å feire jul med hele familien samlet.

Jeg husker da 2020 endelig tok slutt og vi kunne begynne på et nytt år.


Det er for tidlig å si hvordan koronapandemien vil forandre Norge og verden. Det første jeg tør å spå er at den gjerne vil gjøre oss til et varmere samfunn. Jeg ser innlegg om psykisk helse og viktigheten med å være der for hverandre overal på nettet for tiden. Permitteringene har latt mange oppleve hvordan det er å stå utenfor arbeidslivet. Utover det tør jeg ikke spå så mye. Bortsett fra at når koronaen til slutt må gi tapt, og vi kan treffes som før, jobbe som før, reise som før, drikke kakao på kafé som før, og klemme vennene våre som før…

…så skal det bli ubeskrivelig deilig.