NORCO — New Orleans petroleum blues

Øyvind Anmeldelser, Dataspill, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.

NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.

Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.

Historien om en hjembygd

NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.

Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.

Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.

Southern Gothic i tre akter

NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.

Å nøste opp tråder

For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.

Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.

På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.

De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.

Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.

Night in the swamps

NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.

Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.

View From my Window — a short film

Øyvind Uncategorized

2020 was a tough year for many of us. We found ourselves isolated from our loved ones and the activities we enjoyed, and many of us also struggled with health issues, or inner demons. We spent long days inside, looking out the window. At least if the view is nice, it can be turned into a cozy short film. Especially when the coastal weather is as varied as it is, nature blesses you with a winter rich in snow, and the ice on the fjord is thick enough to be walked on, for the first time since 1986.

The View From my Window is a 13 minutes short film made up of shorter moments and time lapse footage shot in Bergen, Norway, from December 2020 to April 2021. I hope you enjoy it.

Music: Death with Dignity by Sufjan Stevens, Calm and Mellow by Hannes Treiber, Clocks by Coldplay.

(Note: if the video can’t be played, or plays without audio, try disabling your ad-blocker for this page.)

Når den hvite mann må flykte

Øyvind Ting jeg brenner for

Da:
Det er krig i Afrika.

Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.

Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.

De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.

Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.

Photo by Ahmed akacha on Pexels.com
Photo by Ahmed akacha on Pexels.com

Nå:

Det er krig i Europa.

Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.

Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.

Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.

Her:

Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.

Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.

Tur til Turøyna

Øyvind Ut på tur!

Har endelig fått kommet meg til Øygarden igjen, dette øyriket som jeg forelsket meg i da jeg bodde i sentrum og dro på «oppdagelsesferder» rundt om i Hordaland. Alt fra jobbsøking til korona har stukket kjepper i hjulene for turene mine utover, men forleden fikk jeg endelig satt meg på en buss mot Straume igjen, og derfra gikk turen til Turøyna, noen øyer utmot havet nord i Øygarden.

Jeg fikk ikke så mye tid der ute siden jeg egentlig dro litt på impuls, og jeg måtte rekke siste bussen hjem igjen fra det ganske øde stedet jeg hadde dratt til, så det ble en kort første tur på Turøy. Men det var deilig å være der ute, i det kuperte kystterrenget jeg er blitt så glad i, med den spredte begyggelsen og lukten av saltvann, og utsikten over åpent hav.

De er glad i fyrlykter i Øygarden.

Så har visst Pokémon Go kommet helt ut hit også.

Ble som sagt en kort tur, men har lagt til Turøyna på listen over steder jeg skal tilbake til, gjerne med telt. Det er bare noe med Øygarden som gir meg ro i sjelen, selv i perioder hvor livet er skikkelig stressende eller tøft, eller når jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Elsker dette øyriket.

Mot normalt — igjen?

Øyvind Koronatiden

Det går kanskje mot normale tider. Igjen. Jeg kjenner det klør i fingrene etter å leve som normalt, og som sikkert alle andre har jeg en lang liste ting jeg har lyst å gjøre når pandemien er over. Og når det veldig ustabile været vi har hatt de siste ukene i Bergen gir seg, for den saks skyld, det er ikke så lett å gå turene jeg har planlagt når det er snø, regn, storm og hagl om hverandre og farevarslene står i kø. Begynner å bli lei av å tilbringe så mye tid innendørs.

Imorgen har en god venn bursdag, så da blir det kanskje en liten feiring. Så er det vel bare å prøve å gjøre det beste ut av hver dag, og huske på at det kommer en dag hvor tiltakene forsvinner og vi kan leve som normalt igjen.

Og i mellomtiden: ikke vær denne idioten her.