“It’s a dangerous business, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.” –JRR Tolkien

GPS-track av ruten vi gikk (egenprodusert kart)

For en tid tilbake var jeg innom nettsiden til Fløyen, og oppdaget ved en tilfeldighet noe som het Knarvikmila. Et løp, eller en tur, fra Fløyen til Knarvik senter, 27 kilometer. Mye lenger enn jeg hadde gått på én tur i mitt liv. Og arrangementet skulle gå av stabelen om kort tid, så jeg måtte bestemme meg uten noe særlig betenkningstid.

Vips, så var jeg påmeldt.

Målet var å stille og se hvor mange kilometre jeg endte opp med å gå, for hadde ikke helt troen på at jeg skulle klare å gjennomføre, så fikk jeg se på det som en seier om jeg gikk mange nok kilometre. Så har jeg jo også et mål om å gå den dobbelt så lange Jubileumsstien, kanskje over to dager, så jeg ville se hvor langt jeg klarte å gå.

Den store dagen opprant og jeg kjøpte en morgenkaffe, hentet startnummer, og tok Fløibanen opp Fløyen. Noe av det første som skjedde var at høretelefonene mine sa fra om at batteriet nesten var flatt, rett før turen begynte. Det føltes som en skikkelig stor nybegynnerfeil å ikke ha tenkt på, men kanskje det var like greit, du får mer ut av en tur uten musikk på ørene.

Det ble mer learning by doing i løpet av turen, skulle det vise seg. Det var visst lurere å ha startnummeret på sekken enn foran på jakken. Det var ikke så lurt å ha pakket brødblingsene i en plast-matboks som måtte pakkes helt nederst i sekken for å ligge flatt og stabilt, så jeg måtte stoppe sette meg ned og pakke ut av sekken hver gang jeg ville ha meg en brødskive. Jeg fikk ikke bruk for alt jeg hadde pakket av snop og nøtter, solkrem, myggspray, myggsalve og førstehjelpsutstyr, og boken jeg hadde pakket i tilfelle jeg ville ha lesestoff på turen hjem. Turbarene kom derimot godt med, mens den lille boksen med Godt og Blandet og posen med nøtter og sjokolade ble glemt til jeg var halvveis gjennom turen, og fikk heller bli en hyggelig overraskelse til kneiken etter IKEA.

Sliten etter fem kilometer, lurte veldig på hvordan dette skulle gå. Det hjalp at det var mye nedoverbakke fra Fløyen, at vi gikk mye på sti, at det var vakre omgivelser og variert landskap og terreng. Det hjalp at vi ikke kunne vært heldigere med været, bortsett fra at det blåste en del, i hvert fall over de to broene.

Det hjalp at det var helmotiverte, supermotiverende ukrainske frivillige på vann- og bananstasjonene. Så kom jeg etter hvert inn i den berømte flyten. Til gjengjeld begynte lårene å føles som om jeg hadde sittet på en hest i flere timer.

Den gode følelsen da vi var kommet halvveis. Stoltheten da vi fikk skryt av dem vi gikk forbi når vi kom ned etter å ha gått over fjellet etter IKEA («de sier dokkar har gått helt fra Fløyen?! Det går ikke an!»). Da vi var over fjellet og så ned på Nordhordalandsbroen og siste etappe mot mål.

Den fantastiske følelsen da det bare var åtte kilometer igjen. Seks. Fire. Bare én bro igjen. Da vi hadde målgangen i sikte. Og da vi endelig var over målstreken og kunne bøye hodet for å få medaljen for å ha kommet meg i mål (jeg sier vi fordi jeg endte opp med å gå med to andre som gikk omtrent like fort som meg, og som det viste seg at gikk turen for fjerde gang). Og da jeg kunne sette meg ned ved et bord på senteret hvor de disket opp med kaffe og Big Bite-baguette.

Dette blir en av turene jeg vil leve lenge på. Medaljen henger i stuen og startnummeret og kartet er kommet opp på kjøleskapet. Det er en helt uvirkelig følelse når jeg er i Åsane eller ser Hordalandsbroen, og jeg vet at jeg faktisk har gått den distansen jeg har. Jeg var visst blant den siste fjerdedelen av deltakerne på tid, men hvem bryr seg, det er en enorm seier å ha fullført, og jeg får heller ha som mål å perse neste år. 3:05:09 til IKEA, 5:47:42 til mål.

Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det er jo det man lærer av. Jeg kunne sikkert pakket lettere. Jeg skulle ladet høretelefonene. Jeg skulle husket å pakke kameraet. Jeg skulle ikke ha pakket matboksen med lunsj nederst i sekken så den skulle ligge flatt og stabilt, for hver gang jeg skulle spise en blings måtte jeg stoppe og pakke ut av hele sekken, og da ble terskelen ganske høy.

Neste gang blir det lettere sekk, mindre matpakker som kan pakkes høyere oppe, og mål om å perse tiden fra ifjor.

Og neste gang må jeg dra med en venn eller to.