Liv på isen

I går kveld gikk jeg på isen på hjemfjorden, for første gang i mitt liv.

To isfiskere på isen, tatt med telelinse fra stuen min. Du ser den blå stålisen og én fisker til høyre i bildet som står oppreist ved en råk, og én i midten av bildet som sitter ved en sammenleggbar campingstol ved en annen råk.

Jeg har bodd ved Fanafjorden i ganske mange år til sammen, men jeg tror at i år er første gang jeg kan huske at vinteren har vært kald og lang nok til at det var mulig å gå på isen på fjorden. Dagen idag begynte som alle andre, helt til jeg plutselig fikk øye på noen isfiskere midtfjords fra vinduet. Og noen som gikk på skøyter, lenger inne i fjorden.

Bilde av laptopskjermen min som viser et Fanaposten-innlegg på Facebook. Bilde av Fanafjorden med en svart pil mot de to fiskerne i det fjerne. Overskriften til Fanaposten-saken er "Fisker på Fanafjorden - brannvesenet rykker ut".

Politiet var ikke begeistret, men etter å ha rykket ut med brannvesenet kunne de konstantere at isen var trygg, og så lot de folk drive på. Utpå ettermiddagen trakk flere og flere ut på isen. Noen hadde funnet frem skøytene, et par hadde til og med hockeykøller, men de fleste gikk nok til fots.

Jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor, men det gjorde virkelig hele dagen min. Kanskje det er fordi det var så godt å se så mange ha det gøy på isen, men det er sikkert like mye at det var et avbrekk fra alle de veldig like, og tomme og ensomme dagene jeg har hatt i det siste. Dager hvor jeg stort sett gjør på det samme hver dag, og dagene bare flyter over i hverandre.

Folkemengde på isen i det varme lyset fra en solnedgang. Noen holmer og skjær synes i bildet.

Jeg har selvfølgelig gått på is før, men idet jeg gikk ut på fjorden, gikk det opp for meg at det alltid har vært på skøytebaner og vann. Det var noe helt annet å gå på fjorden. Isen nær land knirket og sang i takt med bølgene under isen, og når jeg var utpå fjorden, kjente jeg at den hevet og senket seg. Jeg visste jo at den var trygg, det hadde vært folk på den hele dagen og både brannvesenet som hadde vært innom og isfiskerne hadde forsikret seg om at den var tykk nok, men jeg følte meg likevel ikke hundre prosent trygg. Gikk så langt ut som jeg turde før jeg snudde og gikk inn til land igjen.

Isen knirker ved land

Det var en så utrolig følelse å gå på fjorden jeg har vokst opp ved, hvor jeg har svømt, padlet kajakk og vært på båtturer, men aldri fått sjansen til å gå på vannet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få den muligheten, spesielt ikke nå som været blir varmere år for år. Dette kommer til å høres rart ut, men det minte meg om Jesus og disiplene som gikk på vannet.

Utsikt mot lysene på land i mørket.

Det føltes magisk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..