På fredag klatret jeg opp et tårn, og det reddet dagen min.

Jeg hadde tatt en blåtur for en god stund tilbake til et sted som het Liaskjæret og lagt merke til at fjellene der så veldig fristende ut, både på grunn av at det ikke var så veldig bratt oppover og fordi utsikten sikkert var utrolig fin der oppe.

Tok likevel en god stund til jeg faktisk tok turen, dels fordi jeg er flink til å utsette turer, og også fordi jeg har en del andre turmål jeg har lyst å utforske, men etter å ha hatt en dårlig dag på fredag fant jeg ut at jeg bare måtte på tur. Er glad jeg hadde pakket tursekken ferdig på forhånd (en av flere måter jeg gjør det enklere for meg selv å komme meg ut på tur).

Liaskjæret og fjellet Liatårnet ligger ute i Øygarden, et belte av øyer vest for Bergen, og det er egentlig litt kronglete å komme dit med buss. Skyss-appen foreslo å ta en buss til Tøsjeskiftet, men jeg var litt skeptisk fordi den foreslo en skolerute som jeg egentlig forventet at skulle kjøre rett forbi, men bestemte meg for å ta sjansen fordi jeg ellers ville måttet vente i byen en stund, og jeg var litt for sur til det.

«Tøsje» høres for øvrig ut som et slang-ord for et eller annet skikkelig stygt, og jeg måtte til slutt Google det og fant ut at det egentlig betydde kokekar.

Skolebussen kjørte i alle fall som forventet rett forbi, men spaserte bare til et annet stopp og tok buss derfra, så null stress. Gikk langs en smal, typisk vestlandsvei med ett kjørefelt, med utsikt til sundet og Bjorøyna. Det har regnet noe vanvittig i Bergen denne «vinteren», men fredag var én av de vidunerlige dagene med sol, så det var egentlig bare koselig og gå innover mot Liaskjæret. Stoppet til slutt på toppen av et høydedrag og ventet en 10 minutters tid på bussen resten av veien.

Gikk av bussen et sted hvor det ifølge ut.no skulle være en sti oppover fjellet. Utsikten var imponerende selv nede på hovedveien, så jeg trengte ikke gå langt opp før den virkelig ble fantastisk. Kunne se rullebanen på Flesland og flyene som landet, pipen og den grå røyken fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen, øyene utover mot Austevoll i sør, og tårnet på Ulriken helt ute i det fjerne.

Terrenget var ganske lett å gå i, med bart fjell som ikke var altfor bratt. Der det var litt brattere hadde de laget trapper av sten, og de hadde lagt broer over myrene. Satte meg ved en sildrende bekk for å spise en sjokoladeplate og nyte utsikten før jeg fortsatte oppover. Var snart over tregrensen i et snødekt landskap med myr, vann og steinformasjoner.

Kom etter rundt en halvtime-tre kvarter opp til toppen av tårnet, et steinkast unna de to radarkuplene som jeg tror heter Pyttane på folkemunne. Jeg var sulten, jeg var sliten, og jeg hadde hatt en tøff dag, men det var så fantastisk å være der oppe i det kuperte terenget med stein og myrer og utsikt utover Øygarden og Bergen og havet at det var mer enn verdt det å dra dit opp. Liatårnet er det høyeste fjellet i Øygarden, og siden veldig mye av terrenget rundt Bergen er hauger som ikke er så veldig høye, kunne jeg som sagt se veldig langt.

Sto nesten helt på toppen av fjellet og hadde egentlig en pose med REAL Turmat jeg hadde tenkt å ha til middag, men siden bussen fra Liaskjæret gikk én gang i timen og jeg var ganske sliten, bestemte jeg meg for å droppe å gå helt opp og spise og begynte istedenfor å ta meg ned til veien igjen, men skal definitivt opp hit igjen, gjerne med REAL turmat, fjellduken til å sove i, og kanskje også en god venn hvis noen vil bli med.

Var i så mye bedre humør da jeg satt på bussen hjem igjen, og sov så utrolig godt den natten, og jeg var så glad for at jeg hadde dratt ut på tur. Fikk også inspirasjon til å hive meg ut på flere turer, kanskje spesielt på de dagene jeg har det som verst. Tror jeg drar tilbake til Liatårnet snart, og går det siste stykket opp til den høyeste toppen, hvor du skal kunne se utrolig langt, i alle retninger.

Og så oppdaget jeg forresten for noen dager siden at dagene varer lenger enn nettene nå. Det er vår.