Har endelig fått kommet meg til Øygarden igjen, dette øyriket som jeg forelsket meg i da jeg bodde i sentrum og dro på «oppdagelsesferder» rundt om i Hordaland. Alt fra jobbsøking til korona har stukket kjepper i hjulene for turene mine utover, men forleden fikk jeg endelig satt meg på en buss mot Straume igjen, og derfra gikk turen til Turøyna, noen øyer utmot havet nord i Øygarden.

Jeg fikk ikke så mye tid der ute siden jeg egentlig dro litt på impuls, og jeg måtte rekke siste bussen hjem igjen fra det ganske øde stedet jeg hadde dratt til, så det ble en kort første tur på Turøy. Men det var deilig å være der ute, i det kuperte kystterrenget jeg er blitt så glad i, med den spredte begyggelsen og lukten av saltvann, og utsikten over åpent hav.

De er glad i fyrlykter i Øygarden.

Så har visst Pokémon Go kommet helt ut hit også.

Ble som sagt en kort tur, men har lagt til Turøyna på listen over steder jeg skal tilbake til, gjerne med telt. Det er bare noe med Øygarden som gir meg ro i sjelen, selv i perioder hvor livet er skikkelig stressende eller tøft, eller når jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Elsker dette øyriket.