Da:
Det er krig i Afrika.

Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.

Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.

De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.

Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.

Nå:

Det er krig i Europa.

Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.

Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.

Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.

Her:

Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.

Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.