Jeg vet ikke hva jeg skal skrive her. Jeg har lyst til å skrive noe klisjéfylt som at «kattehimmelen har fått en ny engel», men ingenting føles riktig.

Mio har vært syk en stund, og blitt verre de siste par ukene. Tilstanden har variert fra dag til dag, og igår hadde hun vært ekstra dårlig. Hun var oppblåst, nektet å ta imot medisiner eller mat, og lå for det meste i ro. Sent på kvelden ble hun skikkelig dårlig, og døde mens jeg snakket med vakthavende veterinær og bestilte drosje til dyrlegen. Kanskje det gamle hjertet ikke klarte mer.

Det var rart å miste henne på den måten, at hun kjempet og døde hjemme, i sofaen og i armene mine, mens jeg gjorde det lille jeg kunne for å redde henne. De andre dyrene vi har mistet har fått sovne inn hos dyrlegen, når vi har skjønt at det ikke var håp. Det var tøft å miste henne så brått.

Etter at Sasha døde var Mio alt vi hadde. Så nå må vi innstille oss på en hverdag uten kjæledyr. Ingen mjauing fra Mio når hun skal inn og ha mat, ingen pelsball å klappe på i sofaen, ingen som hopper opp i sengen min og krøller seg sammen inntil beinet mitt om natten. Den rare, skjønne, snakkesalige og energiske lille luringen vår er ikke mer.

Det kommer til å ta en stund å venne seg til.