Da er hotellet endelig åpnet igjen, og jeg innser at jeg hadde glemt hvor deilig det er å ha fri.

Ikke fri som i å våkne og ikke ha noen jobb å gå til, og lure på hvordan jeg skal fylle dagen, og lure på når jeg får slippe inn i arbeidslivet igjen, som om det var kamp og jeg satt på benken, men fri som i å ha vært på jobb, blitt skikkelig god og sliten, og kunne legge seg i senga og ta en middagslur, og så nyte vissheten om at jeg har fri hele neste dag.

Hoteller åpner forsiktig opp for oss til å begynne med, så jeg er i jobb tirsdager og torsdager, pluss ekstradager hvor de trenger mer hjelp og spør om vi kan komme ekstra på jobb, og jeg med glede takker ja. For vintermånedene hvor det var lite å gjøre på hotellet er endelig over. Når jeg kommer inn døra om morgenen, hører jeg praten fra spisesalen, og når vi går i korridorene, har vi gjester å hilse på. Det er mer enn nok av rom å ta, og vi er en god gjeng på jobb.

Det hjelper også på humøret at våren er her og det er varmt og lyst når jeg går ut døra om morgenen, og jeg merker også at jeg går på flere turer enn før, inkludert når jeg sykler dit jeg skal fordi vi skal ta kollektivtransport så lite som mulig for tiden. Jeg passer katten til foreldrene mine over helgen, så jeg syklet like godt fra byen til Fana. Det ble en fin tur i sola, og jeg belønnet meg med en bøtte lakris-is fra nærbutikken. Nå skal pinsehelgen nytes.

Hverdagen er endelig begynt, og jeg kjenner det er godt å leve igjen.