Hold deg hjemme, selv når det koster deg noe

Koronapåske (2)

I dag skulle jeg egentlig på en avstandstur med en god venn jeg ikke har sett på en god stund. Jeg gledet meg skikkelig både til å dra på tur og være med henne og de to hundene hennes, og vi hadde planlagt å ta med stormkjøkken og lage noe god mat i lag. Så kom jeg over denne videoen,  med ganske klar tale fra sykepleier Ingeborg Senneset (se også denne oppfølgingsartikkelen). Jeg tok kontakt med hun jeg skulle på tur med, og etter litt frem og tilbake bestemte  vi oss for å avlyse turen og heller møtes over FaceTime eller spille spill på nett. Det er pandemi nå, og alle må gjøre sitt. Det innebærer faktisk å ofre noe.

Jeg skriver ikke dette for å skryte over hvor flink jeg er, for jeg er ikke perfekt selv. Jeg har for eksempel vært innom Godt Brød en tur, etter at pandemien begynte, i et lokale med relativt mange folk, og kjøpt meg en bolle å ta med, helt unødvendig. Jeg har satt meg på kafé med dataen min, riktignok med god avstand mellom kundene, opptil flere ganger. Jeg har gått på matbutikker på Bystasjonen istedenfor på Rema 1000-butikken som ligger for seg selv. Og så videre. Jeg har selv syndet flere ganger.

Men jeg har likevel gjort disse tingene langt, langt mindre enn før pandemien. Det bør du også gjøre.

Senneset skriver om helsepersonell hun snakker med daglig, som jobber knallhardt, med for lite utstyr, alvorlig syke pasienter, og usikre fremtidsutsikter. De blir provosert over folk som skviser seg inn på busser for å gå turer i Marka i store flokker. Senneset siterer en sykepleierstudent:

«Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner alvoret. Var med på mitt første dødsfall som følge av viruset for noen dager siden. Pasientene kveles til døde, mens folk strømmer til Marka og ikke viser noen forståelse.»

Vi som er heldige nok til å være friske og raske, og som har utsikter til å gå tilbake til normale liv etter pandemien, har et ansvar ovenfor de som har større sjanse enn oss for å dø eller bli alvorlig syke eller skadet av denne pandemien, og alle som må jobbe knallhardt for å redde liv mens de selv risikerer smitte og sykdom.

Snakket med en venn på Snap nylig, og hun påpekte hvor heldige vi er som lever i 2020, med nettaviser, lydbøker, alskens spill, Skype og FaceTime, Netflix og YouTube. Så har vi nærmiljøet hvis vi skal på tur, og nærbutikken når vi trenger mat og dopapir. Og hjemmelevering av alt fra dagligvarer til pizza.

Når pandemien er over er det fritt frem for å ta det gamle livet tilbake, selv om vi forhåpentligvis har lært noe underveis, og kanskje klarer å holde fast på nøysomheten vi utøver nå. Men inntil da må vi faktisk gjøre noen ofre.

Hold deg hjemme.

Koronafritidssysler

Lyspunkt i disse koronatider

 

Snø på bakken når jeg våkner og ser ut vinduet.

Koronapåske (1)

 

Én måned for én krone-tilbud fra Bergens Tidende så jeg får en avis å kose meg med i lesekroken hver morgen. Pluss at jeg får tatt vare på noen aviser fra pandemien, det er historiske tider vi lever i.

Koronapåske (2)

 

Fantastisk fint vær og fin utsikt da jeg endelig kom meg ut på en skikkelig lang tur.

 

Små morsomme ting man kommer over, som kreativ bruk av persienner og kaffefiltre.

 

Prøver å være produktiv nå som jeg har så mye fritid, så har endelig fått gjort en del arbeid på et hobbyprosjekt jeg har gående på dataen, så det ikke bare blir spilling på meg. Prøver fremdeles å holde kontakten og avtale ting med venner på Snap og Messenger, tenker på de rundt meg, og gleder meg til jeg kan gjøre småting som å stikke bort på butikken og bare kjøpe en iskaffe, fordi jeg ikke trenger tenke på å gå på butikken så få ganger som mulig. Eller bare stikke bort på bystasjonen og hive meg på en buss når jeg vil på tur eller handle et sted. Eller gi en god venn en bjørneklem når jeg treffer henne igjen. Eller gå på jobb, for den saks skyld.

Ellers er jeg glad antallet intensivinnleggelser ser ut til å ha stoppet opp for denne gang, selv om det nok tar seg opp igjen.

 

PS: husk å være der for hverandre <3.

Koronapåske (10)

Koronainnkjøp

Koronapåske (1)

Fikk penger på konto tirsdag og stakk på butikken og kjøpte brød, middager, frukt og grønt og forskjellig godt å kose/trøst meg med. Kjøpte inn så jeg skulle ha til en uke eller to fordi det tross alt er det som er mest økonomisk, og selv om jeg bare er én, og ikke kjøpte mer enn én eller to av hver ting, tok jeg meg i å gå til flere butikker, så folk ikke skulle tro at jeg hamstret.

Vet at disse innleggene begynner å bli ganske like, men idag gjorde jeg tro det eller ei faktisk noe utenom å bare sitte foran PCen mesteparten av dagen, snakke med venner på sosiale medier og småbla i bøker jeg egentlig vil lese. Har Tabletop Simulator på PCen, og oppdaget at jeg hadde lastet ned et spill jeg aldri hadde kommet så langt som til å prøve. Lastet ned regelbøker fra nett og begynte å lese i dem mens jeg spilte mot meg selv (jeg vant), så har i det minste lært meg noe nytt, og kunne satt et brettspill til på ønskelisten min. Spillet het No Retreat!, handlet om østfronten, og så ganske tungt og komplisert ut ved første øyenkast, men viste seg å være ganske lett og raskt å spille.

Sitter her med høretelefoner på fordi han i leiligheten ved siden av pleier å være mest aktiv på kveldinga, og liker å bruke fritiden sin på endeløse telefonsamtaler, med liten forståelse for innestemme. Sannsynligvis på grunn av tidssoneforskjeller pleier han å sette i gang for alvor i ellevetiden på kvelden, men ikveld har han visst begynt tidlig. Er veldig glad for at han får utløp for alle frustrasjonene sine på et språk jeg ikke skjønner, så jeg i det minste ikke får med meg alt han sier, og at det er stuen og ikke soverommet som er vegg i vegg med ham. Og kantakten min med mennesker jeg faktisk vil høre stemmene til er fremdeles 100 prosent Snapchat og Messenger 😉 .

Og sånn går no dagan.

Coronamandag

Da var det første mandag igjen etter en koselig helg og bursdagsfeiring hos foreldrene mine, og jeg kjenner allerede på ensomheten 😛 . Det er stille her i leiligheten, og lite som skjer, og jeg skal jo egentlig gå ut så lite som mulig. Jeg syndet igår ved å ta kjøpe en bolle til å ta med fra Godt Brød, men jeg holder meg mye mer unna butikker, kafeer og kollektivtransport enn før. Det er dugnad nå.

Snakket med en venn av meg tidligere på dagen om at det er rart hvordan dette berører absolutt alle. Når det skjer en ulykke eller et terrorangrep er det jo bare noen som er direkte berørt, men nå er ifølge Aftenposten 40% av jordas befolkning i karantene. Dette angår alle. Jeg vet selvfølgelig at bare noen få blir alvorlig syke og at de er langt mer alvorlig for dem og deres pårørende enn for oss andre, men likevel, det er rart å sjekke Snapchat og Instagram og se hvordan dette er noe absolutt alle snakker om, over hele verden.

Det er viktig med lyspunkter nå. Snøen som kom og faktisk ble liggende en stund forleden var veldig kjærkommen, for eksempel. Skolebollen jeg kjøpte fra Godt Brød og nøt hjemme var et lyspunkt. Det er et lyspunkt at hun vennen min som har vært syk er på bedringens vei og at det sannsynligvis ikke var korona hun led av likevel. De små dessertene jeg prøver å lage meg hver dag etter middag hjelper veldig, om det så bare er et glass med frosne bær og vaniljesaus. Turene jeg går hjelper, om det så bare er en kjapp tur opp til Skansen. Prøver óg å gjøre minst én fin ting for meg selv og leiligheten hver dag, og holde døgnet på rett kjøl. Det hjelper også.

Så er det bare å holde hodet oppe, være der for hverandre, og håpe vi kommer sterkere og klokere og mer sparsommelige og miljøvennlige ut av dette. Og huske at dette vil ta slutt, og etterpå kan vi dra på kjøpesentre, ta bussen, klemme hverandre og henge på kafé sammen igjen.

Coronahverdag

Da har jeg fått beskjed om at permisjonen mest sannsynlig kommer til å vare over påske. Jeg hadde begynt å glede meg skikkelig til å komme tilbake til en slags hverdag igjen, men nå ser det ut til at permisjonen blir til en slags forlenget påskeferie.

Corona - godbiter
Minihamstring til lange koronadager.

Hverdagen min består fremdeles for det meste av å være hjemme i leiligheten, kun avbrutt av korte turer ut. Det føles som en så lang stund siden at jeg slo av alarmene som skulle vekket meg om morgenen mandag til fredag. Prøver å kose meg litt ekstra med litt snop og desserter som jeg har fått til å vare en stund, men dagene blir veldig like, og jeg savner fremdeles kontakt med andre mennesker. Jeg har ikke vært så veldig flink til å variere aktiviter, så det har blitt en del spilling, og skriving og andre prosjekter på dataen, og knoting på Snapchat og Messenger til den store gullmedalje for å holde kontakten med venner.

Nevnte jeg at gatene er tomme? Det er virkelig en rar følelse, at gatene er nærmest helt folketomme i Norges største by. Ironisk nok var det jo faktisk dette jeg gledet meg mest til med påsken, bortsett fra de stengte butikkene – det å ha hele byen for meg selv, uten trengselen, trafikken og folkemengdene. Men den utrolig trykkende stemningen (tror jeg har nevnt den óg) kunne vi klart oss uten. Plakatene og høyttalermeldingene og antibacflaskene og menneskene som styrer unna hverandre. Det føles nesten som å være i en film, som sagt.

 

Corona - Folketom gate 1
Pandemihverdag. Det er en del folk på Bybanen, og i matbutikkene, men omtrent ingen i gatene.

Jeg har lagt de fleste av turene mine til kveld- og nattestid, dels fordi det er koseligere og føles litt «tryggere» da, men også selvfølgelig fordi jeg har snudd døgnet ganske kraftig. Bergen er ikke så annerledes nattestid. Gatene er tomme, alt er stille, kattene kommer fremdeles gjerne for å få kos.

Corona - Skivebakken 1

Idag har jeg i det minste reist hjem til foreldrene mine en tur. Moren min har bursdag, og jeg kjøpte et kort og bestemte meg for å belønne blomsterbutikken som var så snill å sette ut blomstene sine ved å kjøpe en fin bukett av dem. Får se hvor lenge jeg blir, men var litt godt å være med andre mennesker igjen, og selvfølgelig koselig å feire bursdag 🙂 . Hunden begynner å bli svakere på sine gamle dager, noe som er ganske vondt å se, men det betyr vel bare at vi får dulle ekstra mye med henne mens vi har henne.

Jeg tror jeg får utfordre meg selv til å gjøre litt mer hjemme enn å bare sitte på dataen, og komme meg ut litt mer. Dette skal jo tross alt vare en stund.

Stå på!

Coronadagboka

Sitter her i selvpålagt karantene, kun avbrutt av korte turer oppover Fløyfjellsvingene og turer på butikken. Fikk et øyeblikk lyst til å skrive om livet med koronapandemi utenfor døra fordi det sikkert ville være interessant for folk å lese om, men så kom jeg på at dette er en situasjon alle er i nå. Det er bare å stikke hodet ut døra og se på de folketomme gatene, eller gå en tur og legge merke til hvordan folk passer på å holde flere meters avstand fra hverandre. Det er ganske ekkelt å være ute i byen nå, ikke fordi jeg er redd for å bli smittet, men på grunn av stemningen i byen.

Har opptil flere venner med nedsatt immunforsvar og nedsatt lungefunksjon som jeg er litt bekymret for, og én som sier hun har blitt syk og kanskje har korona. Jeg prøver å unngå å ta bussen, og er full av takknmelighet for de som er på jobb som butikkmedarbeidere, vektere, bussfjåfører og, selvfølgelig, helsearbeidere. Jeg blir rørt av hvordan krisen får frem det beste i oss, som da blomsterbutikken stengte, men satte alle blomstene utenfor de stengte dørene og hang opp en plakat om at det bare var å ta blomster, for vi kunne betale med Vipps 🙂 .

Tenker også på alt det vonde, selvfølgelig, både på økonomien i Norge og verden og på det mer nære, alle barna som nå er stuck hjemme i dysfunksjonelle familier, alle syke og psyke, de med spesielle behov som ikke får oppfølgeing de trenger, alle de ensomme som er enda mer ensomme fordi det er pandemi og vi ikke skal være med andre mennesker. Kjenner litt på sistnevnte selv siden jeg bor alene, føler meg ikke ensom sånn sett, men merker det på psyken at jeg ikke får vært med andre mennesker. Ringte en god venn igår, og det føltes faktisk rart at det var første gang på en del dager at jeg har hatt en samtale med noen.

Håpet mitt oppi alt sammen er at vi lærer noe som folk, at vi kanskje skjønner at vi klarer oss med mindre forbruk og mindre ting, at vi tar med oss noe fra denne tiden med knapphet og stengte butikker som gjør oss sterkere i møte med klimakrisen vi står oppi. Så får alle bare klare oss så best vi kan enten vi bor alene eller med andre. Gjøre koselige ting for oss selv og andre, finne på ting sammen og gi hverandre alenetid, prøve å holde døgnet på rett kjøl, og holde på faste rutiner. Er ikke så flink til de siste to selv, men jeg klarer meg egentlig helt fint.

Stå på, og husk å være der for hverandre!