Sitter her i selvpålagt karantene, kun avbrutt av korte turer oppover Fløyfjellsvingene og turer på butikken. Fikk et øyeblikk lyst til å skrive om livet med koronapandemi utenfor døra fordi det sikkert ville være interessant for folk å lese om, men så kom jeg på at dette er en situasjon alle er i nå. Det er bare å stikke hodet ut døra og se på de folketomme gatene, eller gå en tur og legge merke til hvordan folk passer på å holde flere meters avstand fra hverandre. Det er ganske ekkelt å være ute i byen nå, ikke fordi jeg er redd for å bli smittet, men på grunn av stemningen i byen.

Har opptil flere venner med nedsatt immunforsvar og nedsatt lungefunksjon som jeg er litt bekymret for, og én som sier hun har blitt syk og kanskje har korona. Jeg prøver å unngå å ta bussen, og er full av takknmelighet for de som er på jobb som butikkmedarbeidere, vektere, bussfjåfører og, selvfølgelig, helsearbeidere. Jeg blir rørt av hvordan krisen får frem det beste i oss, som da blomsterbutikken stengte, men satte alle blomstene utenfor de stengte dørene og hang opp en plakat om at det bare var å ta blomster, for vi kunne betale med Vipps 🙂 .

Tenker også på alt det vonde, selvfølgelig, både på økonomien i Norge og verden og på det mer nære, alle barna som nå er stuck hjemme i dysfunksjonelle familier, alle syke og psyke, de med spesielle behov som ikke får oppfølgeing de trenger, alle de ensomme som er enda mer ensomme fordi det er pandemi og vi ikke skal være med andre mennesker. Kjenner litt på sistnevnte selv siden jeg bor alene, føler meg ikke ensom sånn sett, men merker det på psyken at jeg ikke får vært med andre mennesker. Ringte en god venn igår, og det føltes faktisk rart at det var første gang på en del dager at jeg har hatt en samtale med noen.

Håpet mitt oppi alt sammen er at vi lærer noe som folk, at vi kanskje skjønner at vi klarer oss med mindre forbruk og mindre ting, at vi tar med oss noe fra denne tiden med knapphet og stengte butikker som gjør oss sterkere i møte med klimakrisen vi står oppi. Så får alle bare klare oss så best vi kan enten vi bor alene eller med andre. Gjøre koselige ting for oss selv og andre, finne på ting sammen og gi hverandre alenetid, prøve å holde døgnet på rett kjøl, og holde på faste rutiner. Er ikke så flink til de siste to selv, men jeg klarer meg egentlig helt fint.

Stå på, og husk å være der for hverandre!