Da var det første mandag igjen etter en koselig helg og bursdagsfeiring hos foreldrene mine, og jeg kjenner allerede på ensomheten 😛 . Det er stille her i leiligheten, og lite som skjer, og jeg skal jo egentlig gå ut så lite som mulig. Jeg syndet igår ved å ta kjøpe en bolle til å ta med fra Godt Brød, men jeg holder meg mye mer unna butikker, kafeer og kollektivtransport enn før. Det er dugnad nå.

Snakket med en venn av meg tidligere på dagen om at det er rart hvordan dette berører absolutt alle. Når det skjer en ulykke eller et terrorangrep er det jo bare noen som er direkte berørt, men nå er ifølge Aftenposten 40% av jordas befolkning i karantene. Dette angår alle. Jeg vet selvfølgelig at bare noen få blir alvorlig syke og at de er langt mer alvorlig for dem og deres pårørende enn for oss andre, men likevel, det er rart å sjekke Snapchat og Instagram og se hvordan dette er noe absolutt alle snakker om, over hele verden.

Det er viktig med lyspunkter nå. Snøen som kom og faktisk ble liggende en stund forleden var veldig kjærkommen, for eksempel. Skolebollen jeg kjøpte fra Godt Brød og nøt hjemme var et lyspunkt. Det er et lyspunkt at hun vennen min som har vært syk er på bedringens vei og at det sannsynligvis ikke var korona hun led av likevel. De små dessertene jeg prøver å lage meg hver dag etter middag hjelper veldig, om det så bare er et glass med frosne bær og vaniljesaus. Turene jeg går hjelper, om det så bare er en kjapp tur opp til Skansen. Prøver óg å gjøre minst én fin ting for meg selv og leiligheten hver dag, og holde døgnet på rett kjøl. Det hjelper også.

Så er det bare å holde hodet oppe, være der for hverandre, og håpe vi kommer sterkere og klokere og mer sparsommelige og miljøvennlige ut av dette. Og huske at dette vil ta slutt, og etterpå kan vi dra på kjøpesentre, ta bussen, klemme hverandre og henge på kafé sammen igjen.