I dag skulle jeg egentlig på en avstandstur med en god venn jeg ikke har sett på en god stund. Jeg gledet meg skikkelig både til å dra på tur og være med henne og de to hundene hennes, og vi hadde planlagt å ta med stormkjøkken og lage noe god mat i lag. Så kom jeg over denne videoen,  med ganske klar tale fra sykepleier Ingeborg Senneset (se også denne oppfølgingsartikkelen). Jeg tok kontakt med hun jeg skulle på tur med, og etter litt frem og tilbake bestemte  vi oss for å avlyse turen og heller møtes over FaceTime eller spille spill på nett. Det er pandemi nå, og alle må gjøre sitt. Det innebærer faktisk å ofre noe.

Jeg skriver ikke dette for å skryte over hvor flink jeg er, for jeg er ikke perfekt selv. Jeg har for eksempel vært innom Godt Brød en tur, etter at pandemien begynte, i et lokale med relativt mange folk, og kjøpt meg en bolle å ta med, helt unødvendig. Jeg har satt meg på kafé med dataen min, riktignok med god avstand mellom kundene, opptil flere ganger. Jeg har gått på matbutikker på Bystasjonen istedenfor på Rema 1000-butikken som ligger for seg selv. Og så videre. Jeg har selv syndet flere ganger.

Men jeg har likevel gjort disse tingene langt, langt mindre enn før pandemien. Det bør du også gjøre.

Senneset skriver om helsepersonell hun snakker med daglig, som jobber knallhardt, med for lite utstyr, alvorlig syke pasienter, og usikre fremtidsutsikter. De blir provosert over folk som skviser seg inn på busser for å gå turer i Marka i store flokker. Senneset siterer en sykepleierstudent:

«Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner alvoret. Var med på mitt første dødsfall som følge av viruset for noen dager siden. Pasientene kveles til døde, mens folk strømmer til Marka og ikke viser noen forståelse.»

Vi som er heldige nok til å være friske og raske, og som har utsikter til å gå tilbake til normale liv etter pandemien, har et ansvar ovenfor de som har større sjanse enn oss for å dø eller bli alvorlig syke eller skadet av denne pandemien, og alle som må jobbe knallhardt for å redde liv mens de selv risikerer smitte og sykdom.

Snakket med en venn på Snap nylig, og hun påpekte hvor heldige vi er som lever i 2020, med nettaviser, lydbøker, alskens spill, Skype og FaceTime, Netflix og YouTube. Så har vi nærmiljøet hvis vi skal på tur, og nærbutikken når vi trenger mat og dopapir. Og hjemmelevering av alt fra dagligvarer til pizza.

Når pandemien er over er det fritt frem for å ta det gamle livet tilbake, selv om vi forhåpentligvis har lært noe underveis, og kanskje klarer å holde fast på nøysomheten vi utøver nå. Men inntil da må vi faktisk gjøre noen ofre.

Hold deg hjemme.