Hadde en skikkelig dårlig dag både igår og idag, men kom meg ut på en tur midt på natten, og den gjorde meg skikkelig godt. Gikk til kirken og tilbake, og så til min store glede to hjort på jordet nær kirka. Fikk tatt noen bilder på ganske stor avstand, og var storfornøyd med å ha sett dem.
Men så, da jeg kommer ned den siste svingen før jeg går inn i nabolaget mitt, ser jeg tre hjort til. De står på den andre siden av veien, bare et steinkast unna meg, og de står stille så jeg får tatt noen bilder av dem.
Jeg har aldri sett hjort på så nært hold, og i så godt lys, og det gjorde virkelig dagen min.
Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.
Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.
Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.
For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk. Hun får til og med en kommentar fra bestemor som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor.
Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.
Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.
«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.
Et utvalg helsider fra boken.
Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.
Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra.
Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse
«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.
Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.
Jeg fikk fint besøkt på søndag – fra en veldig god venn jeg ikke hadde sett på lenge (den samme som jeg hang med på 17. mai for et par år siden, da hun hadde farget håret med et norsk flagg), kjæresten hennes, og en buhund ved navn Bruno. Livet er ganske tøft for tiden, av forskjellige grunner, og da merker jeg at det er deilig å være med gode venner og få ladet opp batteriene mellom slagene.
Så var det deilig å ha et dyr i huset igjen. Det var deilig å ha en hund å klappe, å måtte fylle en vannskål, å ha noen å måtte gå tur med. Det var til og med en god følelse da de hadde dratt og jeg sto og støvsugde hundehår. Det er utrolig tomt uten kjæledyr, og da blir du utrolig glad for «påfyll» i form av hundebesøk — med alt som hører med!
Jeg merket det gjorde meg utrolig godt. Vi satte oss i den koselige loftstuen til foreldrene mine og fyrte opp i ovnen. Vi spilte et dataspill jeg hadde fått av dem til bursdagen min. Vi gikk tur med hunden over jordet og på traktorveien innover i skogen. Vi så på stjernehimmelen, så en satelitt, og prøvde å identifisere en planet som hang lavt over fjellet, vi tror det var Uranus. Vi satt og så ut vinduet etter hjort på jordet, og snakket om å telte i hagen en natt for å se etter hjorten. Jeg åpnet julegaven hun ikke hadde fått gitt meg før nå. Vi drakk cola og spiste kake. Vi slappet helt av og bare snakket og satte pris på å være med hverandre igjen. Vi syndet mot koronareglene og utvekslet klemmer.
Jeg kan ikke beskrive hvor mye de besøkene ga meg, og jeg kan helt ærlig si at hvis det ikke hadde vært for vennene mine, både de jeg har fra tidligere og de jobber med på hotellet, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg akkurat nå. Når livet er skikkelig tøft, er det de rundt deg som hjelper deg å holde ut og holde hodet over vannet, mye lenger enn du trodde det var mulig. Det minner meg for den saks skyld på hvor det viktig det å være sosial selv om det er pandemi.
Som sykepleier Ingeborg Senneset sa det så fint da hun skrev de 10 koronabud:
«Problemet er store ansamlinger på små steder, ikke små ansamlinger på store steder.» Så gå ut! Spis! Lev! Bare la leve.
Det er forbudt med store sammenkomster, med det er lov å treffe venner og gå en tur, sette seg på en benk et sted og snakke, eller bare treffes hjemme og holde god avstand, eller avtale å møtes på for eksempel kafé tidlig på dagen, når det ikke er så mange der, eller ta maten eller kakaoen du kjøper med og så finne et fint sted å sitte utendørs.
Jeg vet ikke alle har så veldig store nettverk i første omgang, spesielt tenker jeg på studenter som nettopp har flyttet til et nytt sted der de ikke kjenner noen, men til dere som har noen — husk å ikke isoler deg!
Da jeg skulle til Viet Nam, leide jeg et par-tre filmer til å ha på flyturen til Asia. Én av dem var I Kill Giants, som handlet om en jente som jaktet kjemper utenfor hjembygden sin. Jeg fikk ikke sett mye av filmen da fordi a. det var skjerm og gratis filmer på flyet, og b. jeg var altfor opptatt med å, ja, feriere i Asia da jeg var fremme i Asia til å gidde å se på film, og c. filmen ikke klarte å fenge meg der og da, fordi den brukte ganske lang tid å komme i gang. Det var først en god stund senere at jeg endelig fikk sett hele filmen, og jeg er så utrolig glad for det, for I Kill Giants er den nydeligste filmen jeg har sett.
Merk:traileren røper flere minnerverdige øyeblikk og overraskende vendinger i filmen.
Jeg oppdaget filmen da jeg helt tilfeldigvis snublet over en YouTube-video om flotte filmer i 2018 som folk flest ikke fikk med seg (en annen film som ble anbefalt var forresten den fantastiske Bomb City, som jeg også virkelig anbefaler). I Kill Giants er basert på en tegneserie av Joe Kelly og JM Ken Niimura, og handler om Barbara Thompson, en ensom ulv som studerer og jakter på kjemper, og hevder hun regelmessig redder hele bygden fra dem. Hun blir oppdratt av storesøsteren Karen, som har hendene fulle med jobben og rollen som «alenemor» for Barbara og den giddalause storebroren hennes, og siden det er en amerikansk film som handler om en hovedperson som er litt annerledes, blir hun selvfølgelig også mobbet på skolen.
I Kill Giants er laget av de samme produsentene som filmatiserte Harry Potter-bøkene, og har litt av Harry Potter-universets detaljrikdom når det gjelder alt fra runeskrifter til trylleformularer og forskjellige arter av overnaturlige vesener, og hva slags stoffer en kan bruke til å lokke dem til å gå i fellene hun setter opp i skogen. I tillegg til all kunnskapen bærer Barbara også den kjempemessige krigshammeren Coveleski, som hun vil kunne trekke frem fra den magiske vesken sin først når hun har vist seg verdig til den.
I Kill Giants i opprinnelig tegneserieform.
Enstøtingen Barbara står heller ikke helt alene mot kjempene, for hun blir etter hvert kjent med Sophia, som nettopp har flyttet til bygda og snubler over kjempeprosjektet, og skolerådgiveren fru Mollé, som tolker kjempene mer som et symbol på Barbaras livsproblemer.
Sophia og fru Mollé trekker Barbara i hver sin retning — nysgjerrige, men skeptiske Sophie blir med på kjempejakt, og fru Mollé prøver å få Barbara til å åpne seg om hva som plager henne psykisk. Filmen bygger på denne måten opp mot to klimaks: Barbaras jakt på kjempene, og Barbaras oppgjør med sine indre demoner. I tillegg spør du deg også hele tiden om hvorvidt kjempene virkelig fins, og du blir også bedre kjent med Barbaras familie, og får til slutt svar på hvorfor det er eldstedatteren i familien som må oppdra resten av barna alene.
Alt i alt anbefaler jeg I Kill Giants helhjertet, men spesielt for deg som liker litt «psykologiske» filmer 🙂 . Jeg ser også for meg at filmen kan brukes i undervisning, siden den utforsker en del psykologiske tema på en veldig god måte.
Dagsformen går veldig opp og ned for tiden. Jobben er en av tingene som drar meg opp, samtidig blir jeg veldig sliten av å være ute blant folk, så jeg er gjerne ganske langt nede når jeg kommer hjem, og så begynner formen å ta seg opp igjen utover ettermiddag og kveld.
Prosjektet mitt med å koble av fra mobil en halvtime hver dag går veldig bra. Det siste jeg fikk oppleve under en sånn mobilfri halvtime var at jeg kom meg ut av huset utpå kvelden og gikk en kort tur med hodelykt, og fikk se to øyne i mørket som jeg tror må tilhørt en rev.
Bortsett fra det har jeg sittet en del foran skjerm og ikke funnet på noe særlig, utenom å spille over nett med en god venn forleden. Jeg skal jo egentlig finne ny jobb, men sliter med å komme igang.
Vær etter Mio sitt kattehjerte
Sitter her klokka ett om natten og hører regnet hølje ned utenfor. Jeg er faktisk glad for at det skal regne mye til uka. Jeg har blitt skikkelig glad i regn og vind, og gleder meg til kulingen vi er blitt lovet imorgen, og regnet som skal vare hele uka. Familiekatten er ikke enig, hun har vært mye mer inne og blitt mye mer selskapssyk etter at være snudde, og de siste par-tre nettene har hun til og med ligget i sengen min om natten. For all del, det er kjekt med sommmerdager hvor solen skinner, det er varmt, og du kan ha terrassedøren åpen, men jeg gleder meg til flere mørke kvelder og kopper med kakao, og det skal bli godt å tenne stearinlys i mørket og fyre opp i ovnen for første gang for høsten også.
Men i hvert fall. Dagene er ganske like for tiden, men jeg får se hva fremtiden bringer. Har også bursdag om en måned, så det blir jo også et lite avbrekk :p .
Jeg har ikke hatt det så veldig bra den siste tiden. Jeg skal egentlig lete etter ny jobb og et nytt sted å bo, men har ikke vært så flink til noen av delene. Jeg har ikke gjort på noe særlig på fritiden heller, bare dratt på jobb og rett hjem igjen.
I sånne perioder, når livet er litt hardere enn vanlig, er det godt med en pustepause. Som når en god venn fra gården inviterer meg på besøk og vi tar toget til Arna etter jobben og lager middag sammen, og jeg får masse kos av de to hundene hennes. Når vi lager pasta til middag ilag, og bestemmer oss for å prøve å lage pasta med kantereller og soppsaus (+brokkoli og løk) og det viser seg å være kjempegodt, og vi setter på Whisper of the Heart, en Studio Ghibli-film vi ikke har sett før, som viser seg å være kjempekoselig og også ha noen fine budskap om å finne seg selv.
Når vi drar etter middag med hver vår hund i bånd og hun mimrer om oppveksten sin i Arna, og vi drar oppover fjellet og møter noen som er på tur med én av hestene på gården jeg jobbet på. Og hun er snill nok til å kjøre meg hjem etterpå, fordi hun vet jeg bor et godt stykke unna.
Selv om livet fremdeles er litt tøft etterpå, så føles det utrolig godt.
Livet kan fly 