Forakten for de uføre, del 3

Når enkelte tenker på dem som ikke er i jobb eller skole og får uføretrygd, får de gjerne et bilde i hodet av en person, gjerne ung, som har helg hele uka, ingen forpliktelser, og frihet til å gjøre akkurat hva hen vil. Jeg tror de sammenligner det med pensjonistene som kan stå opp når de vil, stikke ned på kjøpesenteret og kjøpe kaffe og vaffel og snakke med venner, og realisere prosjektene og drømmene de ikke fikk tid til mens de var yrkesaktive. Jeg skjønner at det må være en forlokkende tanke når du selv må ut i regnet klokka seks om morgenen.

Eller kanskje det er lett for noen å bli misunnelig på de som ikke jobber selv når de vet de er syke eller har skader, på samme måte som når barn blir misunnelig på en syk bror eller søster som får være hjemme fra skolen, får cola og sykepresang, og blir dullet masse med av mamma og pappa, selv om de vet at hen har feber eller omgangssyke og sikkert hadde foretrukket å være frisk.

Helg hele uka

For i likhet med lillesøster med omgangssyke, eller for den saks skyld alle som ble permittert da samfunnet måtte stenge, har de aller færreste som får uføretrygd valgt livssituasjonen sin selv, i og med at det er rimelig få som bestemmer seg for å få en hjertesykdom, psykisk lidelse, eller yrkesskade.

Hvis du er heldig nok til å være frisk nok til å ende opp som delvis ufør, er sjansene høyere for at du beholder nettverket ditt, pluss at du fremdeles har mestringsfølelsen fra å være i skole eller jobb, men mange av dem som får 100% uføretrygd ender opp med få, om noen venner å være med regelmessig, og også en stor grad av kjedsomhet og meningsløshet. Noe som gjerne igjen fører til at de blir enda dårligere, fordi vi mennesker trenger å være i aktivitet og å føle tilhørighet og mestringsfølelse.

Serikkesykut venn-diagram

Uføretrygd innebærer at inntekten din blir redusert til en tredjedel, om du var og hadde en inntekt til å begynne med. Det innebærer også at Nav ikke kan gjøre mer for deg, i hvert fall ikke der og da. Mens du er i tiltak og de har en plan for deg mens du får arbeidsavklaringspenger, kan uføretrygd oppfattes som «veis ende». På samme måte som folk flest i Norge kvier seg og utsetter i det lengste å gå til Nav, opplever mange som får innvilget uføretrygd en sorgreaksjon og følelse av skam og mislykkethet. Selvfølgelig kan uføretrygd like mye gi deg frihet til å fokusere på behandling, eller bare å hvile og la kroppen bli bedre så du til slutt kan jobbe igjen. Men selv da kan det oppleves som et nederlag.

Mange jobber så hardt for å mestre skolen eller arbeidslivet som «alle andre» at de bruker opp kreftene sine og kræsjer, gjerne gjentatte ganger, og gjerne blir sykere og sykere for hver gang. Jeg kjenner flere, både gjennom blogger og i virkeligheten, som har gjort denne feilen, og jeg har strengt tatt også vært der selv.

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

–Lise Hetland, fra tekstamlingen «Med blodsmak i munnen»

Det hjelper heller ikke at langt fra alle arbeidsgivere er villige til å tilrettelegge for arbeidstakere som ikke er «A4», spesielt ikke når funksjonsfriske mennesker som ikke trenger tilrettelegging står i kø for de samme jobbene, eller at en del av de praksisplassene som finnes for oss som prøver å komme oss ut i arbeidslivet er ren utnyttelse, som med glede lar en ekstra person eller to trå til i julestria eller verste turistsesongen i bytte mot tilskudd fra Nav, for så plutselig å fortelle dem at «æh, nei, dessverre, vi kan visst ikke ta inn noen fast nå» når de ikke har bruk for dem mer.

Jeg er sikker på at mange som idag sitter på uføretrygd hadde vært ute i hvert fall i deltidsjobb, eller klart å ta en høyere stillingsprosent, hvis bare flere arbeidsgiverne hadde vært villige til å ansette og støtte dem som ikke passer perfekt inn i A4-boksen.

Konklusjon

På tross av at folk flest kvier seg til å gå til Nav, at Nav selv sier at svært få av de som oppsøker dem er «navere» som ikke gidder å jobbe, og at det må en lang og tøff prosess til for å «bli ufør» i Norge, er det fremdeles en inngrodd oppfatning av at velferdsstaten er truet av en horde trygdebeist som ikke gidder gjøre en innsats for samfunnet, og at selv de som er syke på ordentlig skal piske seg selv ut i jobb.

Det har tatt tid for alle disse fordommene og feiloppfatningene å utvikle seg, og det vil ta tid å bli kvitt dem igjen. Jeg vet ikke hva som er best medisin, men folkeopplysning er nok et veldig viktig første steg. Les deg opp, hør på de som faktisk sliter med skadene og sykdommene det er snakk om, si fra til politikere og andre som maler et skrekkbilde av late uføre som ikke gidder jobbe.

Og jo, kanskje jeg har et slags råd. Hjelp andre til å se på «de uføre» som individer, ikke som en dehumanisert masse, og minn dem på at antall uføre i de fleste aldersgrupper går jevnt nedover, og at det gjerne er konkrete grunner i samfunnet til at flere unge ender opp på uføretrygd.

Når folk tenker på «innlagte på sykehus», tenker de beinbrudd, kreft, diabetes, lupus og hjerteproblemer, i alle aldre, etnisiteter og samfunnsklasser. Jeg håper at når folk tenker på «mottakere av uføretrygd» i fremtiden, vil de tenke på veldig forskjellige mennesker, med vidt forskjellige behov, utfordringer og fremtidsutsikter. Og, som Ragnhild Holmås sier, kommer folk forhåpentligvis til å glade på en mor med ME sine vegne når de ser henne i akebakken med ungene en lørdag, istedenfor å erge seg over at hun ikke er i jobb.

Jeg runder av med et sitat fra dette leserinnlegget fra kloke Sandra Gundersen, som jeg har fulgt bloggen og Instagrammen til i lang tid:

Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt.

Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått.

Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.

Stå på.

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Forakten for de uføre, del 2

Når noen får innvilget uføretrygd, har de gått gjennom en lang prosess hvor situasjonen deres er blitt grundig kartlagt og all mulig behandling skal ha blitt prøvd. Personen som får uføretrygd har en livssituasjon, eller diagnose, som helt eller delvis gjør det umulig, eller ikke hensiktsmessig, å sende personen ut i jobb, enten på grunn av at selve diagnosen eller skaden gjør det umulig, eller for eksempel fordi for mye tid og krefter går til behandling. Du har mindretallet av svindlere, men de aller fleste som mottar uføretrygd har en god grunn.

Problemet er at det ikke grunnene som er like akseptert av befolkningen. Enkelte virker som de har en veldig misforstått oppfatning av hvordan det er å leve med en sykdom eller skade, og «navernes» arbeidsmoral og holdninger til Nav. Det virker også som at en del har et svart-hvitt bilde hvor du enten er frisk som en fisk og kan jobbe som alle andre, eller er dødssyk og må ligge i senga 24/7.

Del 2: syke som spiller friske

Leser man kommentarfeltene, er det stort sett anekdoter, dømming og antakelser, ikke statistikk og konkrete fakta, som dominerer blant dem som beklager seg over alle «trygdesnylterne» og «naverne». Ifølge Nav selv er «navere» et marginalt problem, og en må uansett gjennom en omfattende og tidkrevende prosess for å få innvilget uførepenger, en prosess mange også opplever som tøff i og med at en gjerne må brette ut deler av, eller hele livs- eller sykdomshistorien sin. Folk flest kvier seg i det lengste for å gå til Nav.

Selve ordet «naver» er forresten basert på én enkelt reportasje, fra NRK Hedmark, om at én enkelt Nav-rådgiver hevdet, uten å henvise til noen kilde, at det å «nave» var blitt vanlig blant unge i Kongsvinger. Så var det visst veldig kjekt for enkelte å ha et nedsettende begrep om de som var frekke nok til å motta ytelser fra Nav, for ordet vokste gradvis fra å gjelde late ungdommer som utnyttet Nav-stønadene, til å gjelde alle som gikk til Nav.

Bildet enkelte har av den lave terskelen «navere» skal ha for å bli trygdesnyltere fordi de ikke vil jobbe minner meg om den flotte vitsetegningen fra Tegnehanne, om hvordan enkelte har fått det for seg at jenter har en lav terskel for å dikte opp overgrep:

Tegnehanne voldtekt
Utdrag fra Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen

Men fordommene florerer, og det gjør også anekdotene om trygdesnylterne som er frekke nok til å hjelpe naboen med bæring, dra på kafé eller til og med reise til Syden (noen av disse turene er for øvrig behandlingsreiser). Det er omfattende uskrevne regler i samfunnet om hva du har «lov til» å gjøre som ufør — helst skal du være i selvpålagt husarrest på fritiden når du ikke jobber.

Jeg skjønner at det er lett å instinktivt tenke på denne måten, for er du hjemme fra jobb eller skole på grunn av sykdom skal du jo faktisk være så syk at du må holde deg hjemme, men det har nok også å gjøre med uvitenhet om diagnosene og skadene generelt, og hva du er i stand til å gjøre når du har forskjellige begrensninger.

Av en eller annen grunn har jeg for eksempel, flere ganger (!), sett folk i kommentarfelt skrive variasjoner av at «de har forståelse for at folk ikke jobber når det er blinde og folk i rullestol det er snakk om, men at det også er utrolig mange som blir uføretrygdet uten grunn». Beklager, dere som bruker rullestol eller har mindre enn 10 prosent syn, men dere får visst ikke jobbe likevel.

Men når folk trenger å se en rullestol eller blindestokk for å akseptere at en person har rett til uføretrygd, går det utover de 60% av dem som får uførepenger på grunn av «usynlige sykdommer» — traumer, kroniske sykdommer, andre tilstander og skader som ikke synes, men som kan gjøre livet nesten ulevelig, eller gjøre det umulig å være ute i fast jobb uten tilrettelegging. Og det er utrolig hvor mange alvorlige lidelser og skader som kan bli til usynlige sykdommer, bare samfunnet stigmatiserer dem nok.

Så på samme måte som du gjerne bare får glansbilder når du følger noen i sosiale media, får du ofte bare se og høre om de gode dagene, og fasaden, til dem med usynlige sykdommer:

  • Du får se den ene dagen i løpet av en uke, eller måned, nabogutten med ME klarer å stå opp, gå ut døra, og ta en mocca på kjøpesenterkafeen for å komme seg ut av soverommet og leiligheten sin litt. Du ser ham ikke resten av tiden, når han ligger alene i mørket med sovemaske døgnet rundt, og du aner ikke hvor mye den ene turen til kjøpesenteret koster ham.
  • De får se hun som sliter med en spiseforstyrrelse sitte og le med venner på stranden og se lykkelig og normal ut, og du skjønner ikke hvor stor jobb det er å være i behandling og følge opp behandlingen med utallige Nav-møter, lege- og psykologtimer, turer til apotek og opphold på behandlingssteder, et regiment av medisiner som må tas til riktig tid uansett hvor sliten og sløv du er, og at hun faktisk jobber beinhardt med selve psykdommen sin og ikke har overskudd etter alt det til å være i jobb.
  • Du ser hun du gikk i klasse med i grunnskolen gå tur eller gå på fest, selv om hun har fortalt deg at hun ikke klarer å jobbe fullt på grunn av diagnosen sin, og du reagerer fordi du ikke forstå at én persons 50% stilling er en annen persons 100% stilling, og at ingen kan kreves å jobbe så hardt at de blir så utmattet at de ikke orker å gå tur eller gå på fest på fritidien. Istedenfor å glede deg over at hun har en god dag og er på tur, erger du deg over at hun ikke er på jobb.

Jeg var en gang i et Nav-tiltak som het Folk i arbeid, som gikk ut på at vi møtte et sted fem dager i uka og drev med jobbsøking, fikk kursing, og gjorde ting som å dra på tur og lage mat sammen. Jeg slet en del på den tiden og begynte å få en del fravær, og én av de andre deltakerne, som av en eller annen grunn alltid drev å spurte ut folk om hvorfor de ikke hadde møtt opp eller hvorfor de kom for sent, kom flere ganger bort til meg når jeg kom inn døra og skrev meg inn og spurte om jeg hadde lov til å være borte. Jeg ble såpass satt ut av at han spurte, som du gjerne blir når noen plutselig spør om noe som ikke angår dem, at jeg ikke hadde noe godt svar. Noe som selvfølgelig forsterket inntrykket han hadde laget seg av at jeg bare ikke gadd å stå opp og komme meg av gårde.

Denne onde sirkelen går igjen ellers i samfunnet — noen har en stigmatisert lidelse eller skade det ikke er lett å være åpen om eller forsvare, og tabuet gir igjen mer grobunn for fordommer og myter, og gjør at folk gjerne lager seg sine egne forklaringer på hvorfor noen forsvinner fra jobb eller skole.

Disse forklaringene, enten de er om enkeltpersoner eller selve lidelsene, har igjen en tendens til å bli ganske innarbeidet når vi først tror på dem, uansett hvor lite dekning det er for dem, noe som er spesielt skadelig i små bygder der alle kjenner alle. Jeg leste en gang en historie om en kvinne som begynte å jobbe på Nav-kontoret i hjembygden sin, og fikk sjokk da hun således fikk innsyn i de egentlige historiene til dem som sladrekjerringene i bygda trodde de visste alt om.

Det går heldigvis an å, sakte, men sikkert, opplyse og forbedre holdninger. Det som jeg tror overrasket meg mest med Holmås’ bok var at hun skrev at kreft, av alle sykdommer, opprinnelig ble oppfattet som et resultat av dårlig karakter. Kreft, som vi alltid trekker frem som sykdommen folk har forståelse for, som folk med usynlige eller misforståtte lidelser og tilstander tar seg i å ønske at de hadde istedenfor PTSD, ME eller endometriose. De kreftsyke måtte visstnok kjempe en beinhard kamp for å få respekt for kreftpasienter som gruppe og penger til kreftforskning.

På samme måte har vi et stykke igjen før stigmatiserte lidelser som endometriose forstås og aksepteres, og før folk forstår at psykiske lidelser kan ta fra deg livet på samme måte som somatiske lidelser, men det er altså heldigvis fullt mulig.

Del tre, om opplevelsen av ikke å kunne jobbe pga diagnose eller skade, kommer snart

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Forakten for de uføre

Dette er det første i en serie av innlegg om kronisk sykdom og holdninger til mennesker som får uføretrygd i Norge.

Min største frykt er å ende opp som ufør. Å ikke «bli til noe». Jeg har mistet en del år av livet til alvorlig sykdom, har en avbrutt høyere utdanning, og sliter med å komme ut i arbeidslivet. Forhåpentligvis finner jeg meg en jobb, med eller uten høyere utdanning, men jeg vet at de med mitt utgangspunkt i livet har mye høyere sjanse for å bli stående utenfor.

Det er rart hvordan vi som barn tar det for gitt at vi skal finne oss en jobb, stifte familie, og kjøpe oss bil, hus, hytte og hund, og at vi vokser opp med en forestilling om at vi kan bli hva vi vil. Men kanskje det er derfor, fordi vi vokser opp med å ta alt dette for gitt, og at «alle» skal jobbe når de blir stor, at det er så vanskelig for enkelte å godta at noen som havner utenfor faktisk ikke gjør det av egen fri vilje?

Jeg lurer også på om selve uttrykket «uføre» i seg selv kan ha en del av skylden. Gruppen av mennesker som mottar uføretrygd er like blandet som gruppen av mennesker som barne- og ungdomsskoleelever som ikke møter på skolen, eller mennesker som er innlagt på sykehus. En 46-åring som er innlagt etter å ha kjørt av veien i fylla er i en helt annen situasjon, med et helt annet utgangspunkt, enn en syvåring med leukemi, men de er begge «innlagte», «pasienter» og «på sykehus». På samme måte er «uføre» såpass forskjellige at det føles feil å omtale dem som én stor gruppe, i hvert fall når de, ulikt de innlagte på sykehus, er såpass stigmatisert som de er.

Men det er selvfølgelig også mer konkrete grunner til at folk er skeptiske til dem som får uføretrygd. Argumentet som går igjen er at det er skjedd en stor økning i antall mennesker på trygd, og at dette igjen gjerne skyldes at flere enn før ikke gidder å jobbe, eller at det har blitt for lett og makelig å bli sittende hjemme.

Eksplosjonen i antall uføre

Det stemmer at det har vært en jevn økning i antall mennesker som får uføretrygd i en eller annen form, men ifølge Aftenpostens gjennomgang av statistikken er det ikke akkurat en bratt kurve: andelen har økt fra 9,5 prosent i 2010 til 10,3 i 2019, og bildet enkelte har av mottakere av uføretrygd som unge som ikke gidder jobbe stemmer heller ikke, ettersom unge bare utgjør rundt seks prosent av statistikken.

En økning i antall uføre kan uansett skyldes mange ting, på samme måte som det kan være mange grunner til at en større andel av befolkningen på et tidspunkt er innlagt på sykehus. For eksempel er det blitt vanskeligere for de uten høyere utdanning å få jobb, mange tilstander og diagnoser blir ikke tilstrekkelig tilrettelagt for, gratistilbud og psykiatri blir stadig kuttet i, og flere er endt opp på uføretrygd fordi perioden hvor du kan få arbeidsavklaringspenger er blitt betydelig kortere. Samtidig stiger antallet unge med psykiske lidelser, som sammen med muskel- og skjelettsykdommer er den vanligste grunnen til at mennesker ender opp på uføretrygd i Norge.

Det er et paradoks at det blir vanskeligere og vanskeligere for nordmenn å få jobb, samtidig som vi blir mer og mer uglesett hvis vi ikke har jobb.

Det er mulig at det også er skjedd en økning i antall late unge mennesker, i takt med at Internett og dataspill har gjort det mindre kjedelig å sitte hjemme, men unge som ikke jobber så hardt som de burde med å søke jobb fordi de heller vil henge med venner eller spille dataspill er nok heller mammasnyltere enn trygdesnyltere. Årsaken til at flere unge får uføretrygd nå enn for 10 år siden er langt mer sammensatt.

Forakten for de fattige

Det faktum at flere er på uføretrygd nå enn før betyr uansett ikke at de som faktisk trenger den plutselig har mindre behov for den. Om vi leser at det er flere innlagte nå på sykehus idag enn før av forskjellige grunner, ber vi ikke politikerne om å gjøre det mindre attraktivt å være på sykehus ved å redusere antall sykepleiere, kutte i budsjettet til sykehusmat, eller fjerne tilbud som terapihunder, sykehusklovner, eller dekning av pasientreiser. Vi lager ikke noe skremselsbilde av en «eksplosjon» av sykehusinnlagte som heller vil slappe av gratis på sykehus enn å studere og jobbe.

Problemet er at når «uføre» ses på som én stor, ensartet gruppe, og nyhetene stadig melder om at det blir flere og flere av dem, blir det fristende å ty mer og mer til pisk, heller enn gulrot, spesielt når politikere også vet at det drar velgere å kutte i velferden til denne «kasten» av mennesker. Det virker også som at, som en venn av meg tørt bemerket, at «Høyre tror at rike får det bedre bare de får mer penger, mens fattige får det bedre bare de får mindre penger». Hvis du vil at en mellomleder skal yte mer, er det bare å lokke med bonuser og skattefradag, så har han noe å strekke seg etter. Vil du ha en yrkesskadet tømrer til å gå opp i stillingsprosent? Ta fra henne halve inntekten, så skal du se smertene hennes forsvinner.

Og samtidig som søkelyset rettes så kraftig mot trygdesvindel, som koster samfunnet 10 milliarder i året (hvis du tar med utenlandske kriminelle nettverk), blir ikke folk på langt nær like irritert over avsløringer som at 23 milliarder kroner ble gjemt bort i utlandet i 2017, og det er nærmest sosialt aksepterte å jobbe svart, eller benytte seg av svart arbeid, selv om skatteunndragelse koster samfunnet svimlende 150 milliarder årlig.

At andre ting koster samfunnet mer gjør selvfølgelig ikke trygdesvindel mindre alvorlig, men det setter ting i perspektiv, og det gjør at det irriterer meg når folk, og spesielt politikere, peker på akkurat mennesker som svindler trygdesystemet, eller som ikke gidder å ta seg sammen og komme seg ut i jobb, som et såpass stort samfunnsproblem som truer velferdsstaten, samtidig som de rike får skatteletter, arveavgiften avskaffes, og systemet med skattemeldinger forblir tillitsbasert.

Det har gjerne en sammenheng med at uføre har mindre politisk innflytelse enn middelklassen og rike forretningsmenn, og dermed mer beleilig å bruke som syndebukk, litt på samme måte som flyktninger og innvandrere: det blir flere utlendinger, samtidig som det skjæres i budsjettene, så utlendingene må ha skylda. Det ser også i stor grad ut til å skyldes uvitenhet og fordommer som dessverre fortsatt finnes hos altfor mange i samfunnet vårt, både mot «uføre» som gruppe, og diagnosene de melder om.

Videre til del to


Anbefalt videre lesing:

  • Forakten for de uføre. som i stor grad inspirerte, og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var mer allmenn kunnskap, fordi det er mer på å «menneskeliggjøre» mennesker som får uføretrygd, ved å minne oss på at det er konkrete grunnene til at de blir uføre.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Om å gi tilbakemelding

Jeg har gjort en litt spesiell ting. Eller, for meg var den spesiell.

For en tid tilbake, da jeg var ferdig på gården, ble jeg tildelt en praksisplass på et spisested jeg ikke skal nevne navnet til, som viste seg å være veldig… lite profesjonelt. Sjefen var den mest useriøse arbeidsgiveren jeg har hatt, arbeidsmiljøet var veldig lite inkluderende, og de var plutselig ikke interessert i å ha meg der lenger da den verste julestria var over, så da fikk jeg plutselig beskjed om at de hadde avsluttet kontrakten min. Jeg fikk aldri noen skikkelig avslutning, for plutselig var hun umulig å nå på telefon (mangelfull kommunikasjon var et av varemerkene hennes).

Veldig ofte når noen gjør oss mennesker noe, så prøver vi gjerne bare å legge det bak oss, om vi ikke skylder på oss selv for at det skjedde. Vi har av en eller annen grunn en tendens til å reagere mye sterkere når ting skjer venner av oss, istedenfor oss selv. Det er gjerne først da sinnet kommer, og oppfordringene om å klage, og formaningene om at dette må du ikke la dem slippe unna med, osv. Men jeg har tenkt på den praksistiden en stund, og følte for å lufte noen tanker.

Jeg trengte ikke noen unnskyldning eller forklaring, eller å få ut frustrasjon eller skjelle henne ut, men jeg fikk lyst til å fortelle hvordan jeg opplevde det som skjedde. Kanskje jeg kunne få henne til å tenke litt.

Så jeg skrev et brev til henne. Jeg forklarte hvordan jeg hadde oppfattet henne og væremåten hennes, at jeg opplevde arbeidplassen som veldig lite inkluderende, hvordan jeg hadde det i ettertid, og at en faktisk har et reelt ansvar når en bestemmer seg for å ta inn noen på praksisplass.

Vet ikke hvordan hun kommer til å ta den, og får gjerne aldri vite det heller, og jeg bryr meg i grunnen ikke. Jeg ville fortelle henne hvordan det opplevdes for meg, og det var egentlig alt jeg trengte. Og det føles godt. Jeg vet at jeg kan få hva som helst som svar når jeg skriver et sånt brev, og det får bare være, det viktigste er at jeg har fått ut det jeg hadde på hjertet.

Jeg vet at for noen er dette langt mer naturlig å gjøre enn andre. Noen er flinke til å klage, andre prøver å heve seg over ting. Men jeg er ikke verdens flinkeste til å si fra i utgangspunktet, noe som jeg tror kommer av at jeg ble mobbet en god del da jeg var yngre, så jeg har vel endt opp med en slags lært hjelpeløshet, fordi jeg har «lært» at det ikke hjelper å si fra til eller om teite mennesker, og at det beste er å bare heve seg over dem og gå videre. Jeg vet hvor ulogisk det kanskje høres ut, men gammel vane vond å vende osv.

Men jeg merker at jeg har blitt flinkere til å si ifra i det siste. Og det kjennes godt.

Jeg hadde glemt hvor deilig det var å ha fri

Da er hotellet endelig åpnet igjen, og jeg innser at jeg hadde glemt hvor deilig det er å ha fri.

Ikke fri som i å våkne og ikke ha noen jobb å gå til, og lure på hvordan jeg skal fylle dagen, og lure på når jeg får slippe inn i arbeidslivet igjen, som om det var kamp og jeg satt på benken, men fri som i å ha vært på jobb, blitt skikkelig god og sliten, og kunne legge seg i senga og ta en middagslur, og så nyte vissheten om at jeg har fri hele neste dag.

Hoteller åpner forsiktig opp for oss til å begynne med, så jeg er i jobb tirsdager og torsdager, pluss ekstradager hvor de trenger mer hjelp og spør om vi kan komme ekstra på jobb, og jeg med glede takker ja. For vintermånedene hvor det var lite å gjøre på hotellet er endelig over. Når jeg kommer inn døra om morgenen, hører jeg praten fra spisesalen, og når vi går i korridorene, har vi gjester å hilse på. Det er mer enn nok av rom å ta, og vi er en god gjeng på jobb.

Det hjelper også på humøret at våren er her og det er varmt og lyst når jeg går ut døra om morgenen, og jeg merker også at jeg går på flere turer enn før, inkludert når jeg sykler dit jeg skal fordi vi skal ta kollektivtransport så lite som mulig for tiden. Jeg passer katten til foreldrene mine over helgen, så jeg syklet like godt fra byen til Fana. Det ble en fin tur i sola, og jeg belønnet meg med en bøtte lakris-is fra nærbutikken. Nå skal pinsehelgen nytes.

Hverdagen er endelig begynt, og jeg kjenner det er godt å leve igjen.

Hvorfor jeg ikke har skrevet mer om Life is Strange 2

Dette ble et ganske langt innlegg, men du får se på det som alle innleggene jeg kunne skrevet om Life is Strange 2 i ett 😛 .

For lenge siden forelsket jeg meg i et spill som het Life is Strange. Jeg endte opp med å like så mye med denne spillserien, og har skrevet en hel del blogginnlegg både om det første spillet og oppfølgeren Before the Storm. Spillene tok opp et bredt spekter av tema, og ga både meg og andre tøffe dilemma og masse å diskutere, reflektere over og lage teorier om.

En stund senere kom oppfølgeren Life is Strange 2, som skulle være et spill om en niåring og 17-åring som rømmer hjemmefra og må overleve på gaten etter å ha mistet faren sin. Spillet skulle være inspirert av amerikanske klassikere som Huckleberry Finn og Of Mice and Men. Å utforske tematikken rundt unge amerikanske «runaways» virket som et utrolig godt utgangspunkt for et spill som Life is Strange, så jeg hadde forhåpninger til Life is Strange 2 selv om det opprinnelige spillet hadde sine feil.

Roads (2)

Når jeg endte opp med å ikke skrive noe særlig om Life is Strange 2, er det dels fordi jeg ikke har en så veldig god datamaskin, så jeg følte skjermbildene jeg tok ikke var gode nok til å brukes i bloggen, men det er vel egentlig en unnskyldning.

Problemet er at jeg endte opp med å bli ganske skuffet over hele Life is Strange 2. Det er en del grunner til at jeg ikke likte spillet så godt, men det koker egentlig ned til to hovedgrunner, som jeg har lyst til å skrive litt om. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen i spillet.

1. spillet virker ikke som det kan så mye om hvordan det faktisk er å rømme hjemmefra.

Det finnes ikke så mange spill som Life is Strange der ute, men spillet har et søsterspill som heter Night in the Woods, som også handler om en tenåring med problemer i en liten amerikansk bygd hvor det skjer mystiske og kanskje overnaturlige ting.

Night in the Woods er et vakkert, sårt og nostalgisk spill som høstet veldig god kritikk dels fordi utviklerne hadde laget et spill om tema de helt tydelig hadde erfaringer og kunnskap om. Hovedpersonen Mae har sluttet på høyskolen og vil ikke si hvorfor, og hjembygden hennes er truet av fraflytting. De voksne innbyggerne mister jobbene sine, butikkene og spisestedene legges ned ett etter ett, kjøpesenteret er øde, og ungdommene i bygda drømmer bare om å «dø hvor som helst, bare ikke her». De andre hovedpersonene har også sine problemer, som jeg ikke vil røpe her, men som også skildres veldig ektefølt.

Fra begynnelse til slutt er alt fra psykiske problemer, ungdomsdrømmer, og den vriene overgangen fra barndommen til voksenlivet, til fattigdom, økonomisk usikkerhet og bygdepolitikk veldig realistisk fremstilt, og resultatet er at Night in the Woods på samme tid kan være både sårt og vondt, men også et vakkert spill du kan drømme deg bort i.

Life is Strange, på den andre siden, var plaget av at det ble veldig tydelig at det var skrevet av franskmenn i 30-årene som ikke ante hvordan tenåringer i Oregon i 2015 snakket eller oppførte seg, eller engang hvilke populærkulturting de var interessert i. En ting som forresten slår meg, og som jeg er litt flau over, er hvordan jeg skrev i anmeldelsen min at de hadde truffet amerikansk ungdomskultur så godt. Kanskje er det fordi jeg gikk på skole i USA i 2001-2004, og jeg dermed var som utviklerne, en mann i 20-30-årene som ikke hadde fulgt med på amerikansk ungdomskultur hadde utviklet seg?

I hvert fall. Da Life is Strange 2 kom ut, var håpet mitt om at det skulle være som Night in the Woods, altså at det skulle gi meg innsikt og få meg til å tenke. Dessverre skildrer første episode livet som hjemløs ganske overfladisk — hovedpersonene må slå leir i skogen, de blir kalde, de har begrenset med penger, mobilen går tom for strøm så Sean ikke får ringt bestevennen sin, de kjeder seg, og de møter fordommer fra flere av de voksne rundt seg, spesielt fordi de er minoriteter.

Det blir dessverre aldri så veldig mye dypere enn det, og jeg får følelsen av at en 10-åring som har «rømt hjemmefra» ved å gjemme seg i garasjen eller rusle rundt i nabolaget en halvtime kunne fortalt meg omtrent like mye om livet på gaten som Life is Strange 2. «Eh, du har ikke noe seng å sove i, du går tom for penger, du får ikke vasket klærne dine, og hvis det er kaldt ute blir du kald».

Da jeg var innom Life is Strange 2-wikien for å slå opp navnene til et par av karakterene, kunne den fortelle at utviklerne reiste rundt i Nordvest-USA hvor de tok bilder av naturen, sov ute i telt, og prøvde å komme i kontakt med forskjellige mennesker «på kanten av samfunnet», men jeg lurer på om de brukte så mye tid på å snakke med, eller lese om, ungdommer som hadde rømt hjemmefra og levde som «runaways» på gaten. Hvis de har det, merket jeg ikke mye til det da jeg spilte spillet. En ting jeg spesielt hadde likt hadde vært hvis Sean og Daniel kom i kontakt med andre «runaways» på samme alder som dem selv.

Roads7

Andre problemstillinger, som burde budt på store problemer for hovedpersonene, blir omtrent ignorert. Sean og Daniel får uten problemer hoppet på en turbuss som tar dem et godt stykke sørover, selv om de er etterlyst med navn og bilde over hele delstaten og det ifølge dem selv omtrent ikke er andre meksikanerne i Oregon, og selv om de går i akkurat de samme klærne som de hadde på seg da de rømte hjemmefra.

Premisset med at de er hjemløse og etterlyst av politiet blir mer og mer et bakteppe, mens spillet begynner å fokusere på superkreftene til Daniel og forholdet deres til moren som forsvant for mange år tilbake, og situasjoner det hadde vært veldig spennende å få oppleve, som da brødrene snek seg rundt i en liten bygd i nattemørket på jakt etter mat, får du bare lese om i dagboknotatene til Sean.

Jeg tror det er litt derfor spillet føles så overfladisk — det er så lite av Life is Strange 2 som ender opp med å faktisk være et spill om to unge som har rømt hjemmefra.

2. spillet virker ikke som det klarer å bestemme seg for hva slags spill det egentlig vil være.

Life is Strange 2 solgte seg selv som et spill om to amerikanske ungdommer, eller okei, én ungdom og ett barn, på rømmen i Oregon, og reisen deres gjennom USA til Puerto Lobos, en bygd i Mexico. Som spiller forventer du gjerne en Huckleberry Finn-historie hvor Sean og Daniel konstant er på farten og historien handler om alle stedene de besøker og alt de opplever på hvert sted, og første episode virker som den gjør det den kan for å gi oss dette inntrykket: i journalen til Sean er det et stort kart som begynner i hjembygden og ender ved den meksikanske grensen, de snakker konstant om hvordan de skal ta seg til Puerto Lobos, og det er en veldig fin scene hvor de sitter bøyd over et kartet og prøver å resonnere seg frem til hvor de er havnet hen.

Du har også en veldig fin sekvens hvor de handler på en bensinstasjon som selger alt fra mat og snop til telt og campingutstyr, og du må prioritere beinhardt med de få pengene du har, samtidig som spillet utfordrer deg ved å gi deg muligheten til å prøve å naske matvarer eller til og med stjele campingutstyr. Bonuspoeng til spillet for at du lærer lillebroren din at at det er greit å stjele hvis du tar noe uten å betale for deg, og at dette påvirker handlingene hans senere i spillet.

Første episode, Roads, legger dermed et veldig spennende utgangspunkt: du spiller som en 17-åring på rømmen fra politiet, du har en niåring å beskytte og oppdra, og du har ikke ett, men to mål – å finne moren din og nå Puerto Lobos – som kan fungere som røde tråder og drive reisen og handlingen fremover. Underveis kan du finne souvenirer og henge dem på ryggsekken din, og flere steder kan du til og med ta frem journalen din og tegne omgivelsene rundt deg.

Etter første episode virker det dessverre som om utgiverne har gitt opp og bestemt seg for at Life is Strange 2 ikke skal handle om livet som runaways likevel, for hele andre episode finner sted hos guttenes besteforeldre, hvor Sean og Daniel blir kjent med  Charles, som er alkoholisert og ikke klarer å være en god far for sønnen Chris, som takler problemene hjemme ved å drømme seg bort i en fantasiverden, og som Daniel får til å tro at han har superkrefter på ordentlig. Nabokjerringa Claire er bekymret for dem og vurderer å kontakte barnevernet, men lojale Chris prøver så godt han kan å skjule problemene hjemme.

Hovedutfordringen til Sean og Daniel i denne episoden er at bestemor er streng, men du inviteres også til å la den 17 år gamle gutten du spiller som fungere som en slags sosialarbeider for Charles og Chris. Dette er ting som hadde passet halvveis godt som mindre historie-elementer i det opprinnelige Life is Strange, men som blir utrolig malplassert når de får ta opp en hel episode av en spillserie som egentlig skal fortelle historien om to unge som har rømt hjemmefra og er etterlyst av politiet.

Life is Strange 2 (9)

Det er også veldig problematisk at du forventes å la 17 år gamle Sean prøve å fikse så alvorlig og dype problemer som alkoholisme og omsorgssvikt, som sikkert har utviklet seg over mange år, ved å stille Charles de riktige spørsmålene og si de riktige tingene i løpet av noen få dager for å få ham til å skjønne at han trenger hjelp, mens nabokjerringa som har skjønt at Charles og Chris har problemer og prøver å hjelpe nærmest fremstilles som en trussel. Dette sender også et veldig feil signal til alle barna og ungdommene som selv lever med problemer i hjemmet, eller har venner som er i denne situasjonen, og som allerede i mange tilfeller instinktivt føler at det er deres ansvar å skjule eller «fikse» problemene, heller enn å søke hjelp hos voksne de har tillit til.

Innfallsvinkelen til spillet hadde fungert veldig godt hvis nabokjerringa eller noen andre på slutten av spillet hadde gitt Sean en forsikring om at det ikke var hans ansvar eller oppgave å hjelpe Chris og Charles, og at hun, besteforeldrene og barnevernet skulle ta over og være der for Chris og Charles, men spillet gir deg ikke noen sånn slutt. På slutten av episoden må guttene flykte, og for å strø salt i såret kan spillet la episoden ende med at Chris blir påkjørt av en bil fordi han tror han har superkrefter.

Omtrent hele fjerde episode, unnskyld at jeg røper handlingen, går med på å fortelle at Daniel plutselig har endt opp i et bedehusmiljø hvor han trives såpass godt at Sean må bryte seg inn i huset til ekteparet som driver bedehuset for å finne beviser på at de er hyklerske og manipulerende mennesker (for selvfølgelig er de det) så han får overbevist Daniel om å bli med ham. Før han kommer så langt kommer imidlertid moren gående ut av ingensteds så hun får fortalt ham hvorfor hun forvant. I hvert fall overbeviser Sean Daniel om å bli med ham, mens han blir banket opp av presten, mens kirken de står i tar fyr, og enden på visa blir en slags klein gjenforening mellom mor og barn høyt oppe på en klippe så de har utsikt til bedehuset som brenner ned til grunnen. Du føler heller ikke at noe står på spill under scenen, for du vet Daniel til slutt kommer til å bli med deg uansett, så han får vært med i neste episode.

Historien gir for så vidt et fint, lite innblikk i hvordan sekter opererer, og hvordan de mer manipulerende religiøse miljøene går etter sårbare barn og unge, og ja, jeg liker at spillet utforsker hvordan en gutt med superkrefter kan forstås som et mirakel, men handlingen jeg oppsummerte i ett avsnitt tar en hel flere timer lang episode å fortelle, og… hva var det dette spillet egentlig handlet om igjen?

Tredje episode er mer tematisk riktig og etter min mening den beste i serien, og du kunne sikkert bygd et helt spill rundt denne settingen og disse karakterene. Her har guttene fått innpass hos en gjeng hippier som bor i skogen og livnærer seg som sesongarbeidere på hasjplantasje (spillet bruker heldigvis en del tid på å problematisere at Daniel får jobb på en hasjplantasje i en alder av ni 😉 ). Sean får en variert og godt skrevet gjeng med karakterer på (nesten) sin egen alder å forholde seg til og får dermed endelig vært seg selv litt, og selv om jeg verken har jobbet på hasjplantasje eller bodd med hippier i skogen føles settingen mye mer ekte enn noe spillet har taklet før.

Det eneste problematiske med episoden er at 17 år gamle Sean ender opp i et romantisk/seksuelt forhold med en dame som ser ut som hun er 5-10 år eldre enn ham, uten at verken spillet eller noen av karakterene i spillet virker som de ser på dette som noe problem.

Episode fem husker jeg helt ærlig ikke så mye av, noe som er rart i og med at det er den siste jeg spilte. Det meste av episoden går med til den litt rare klimatiske avslutningen rundt flukten til Mexico, men du får overnatte i Grand Canyon og få et innblikk i livet til en liten gjeng alternative som bor i bobiler langt ute i ørkenen, og prøver å være mest mulig selvforsynt, og det er jo kjekt.

Life is Strange 2 (14)

Life is Strange 2 gjør mye riktig. Ideen med en superhelthistorie hvor du spiller som «sidekicket» til superhelten er utrolig lur, og styrkeforholdet mellom Sean, som er den nesten voksne, og Daniel, som har superkreftene, er utrolig interessant å utforske. Spillet lar deg «oppdra» Daniel, og hvordan han utvikler seg som karakter, og i hvor stor grad han lyer deg, har veldig mye å gjør med både hva du forteller ham, og hva du selv gjør. Spillet gir deg også et innblikk i alt fra hippiemiljøer og hasjplantasjer til religiøse sekter og rasistiske Trump-supportere som har påtatt seg å hjelpe til med å vokte grensemuren. Det er også veldig interessant hvordan de ulike karakterene du møter tolker superkreftene til Daniel, og hvordan Daniel selv sliter veldig med å forstå når og hvordan det er riktig å bruke dem.

Når spillet tør å handle om runaway-problematikken, og ikke bedehus og strenge bestemødre, gjør det som regel en knalljobb, og det er også sterkt å spille som en minoritetsungdom og møte rasistiske mennesker som behandler deg som dritt samme hvordan du ter deg ovenfor dem. Jeg sier ikke at det er et dårlig spill eller at det ikke fortjener å spilles, og det har også fått veldige gode kritikker. Det er bare synd at det sporer av såpass mye som det gjør, og ikke går mer i dybden på runaway-problematikken det egentlig skulle takle.