Dette er det første i en serie av innlegg om kronisk sykdom og holdninger til mennesker som får uføretrygd i Norge.

Min største frykt er å ende opp som ufør. Å ikke «bli til noe». Jeg har mistet en del år av livet til alvorlig sykdom, har en avbrutt høyere utdanning, og sliter med å komme ut i arbeidslivet. Forhåpentligvis finner jeg meg en jobb, med eller uten høyere utdanning, men jeg vet at de med mitt utgangspunkt i livet har mye høyere sjanse for å bli stående utenfor.

Det er rart hvordan vi som barn tar det for gitt at vi skal finne oss en jobb, stifte familie, og kjøpe oss bil, hus, hytte og hund, og at vi vokser opp med en forestilling om at vi kan bli hva vi vil. Men kanskje det er derfor, fordi vi vokser opp med å ta alt dette for gitt, og at «alle» skal jobbe når de blir stor, at det er så vanskelig for enkelte å godta at noen som havner utenfor faktisk ikke gjør det av egen fri vilje?

Jeg lurer også på om selve uttrykket «uføre» i seg selv kan ha en del av skylden. Gruppen av mennesker som mottar uføretrygd er like blandet som gruppen av mennesker som barne- og ungdomsskoleelever som ikke møter på skolen, eller mennesker som er innlagt på sykehus. En 46-åring som er innlagt etter å ha kjørt av veien i fylla er i en helt annen situasjon, med et helt annet utgangspunkt, enn en syvåring med leukemi, men de er begge «innlagte», «pasienter» og «på sykehus». På samme måte er «uføre» såpass forskjellige at det føles feil å omtale dem som én stor gruppe, i hvert fall når de, ulikt de innlagte på sykehus, er såpass stigmatisert som de er.

Men det er selvfølgelig også mer konkrete grunner til at folk er skeptiske til dem som får uføretrygd. Argumentet som går igjen er at det er skjedd en stor økning i antall mennesker på trygd, og at dette igjen gjerne skyldes at flere enn før ikke gidder å jobbe, eller at det har blitt for lett og makelig å bli sittende hjemme.

Eksplosjonen i antall uføre

Det stemmer at det har vært en jevn økning i antall mennesker som får uføretrygd i en eller annen form, men ifølge Aftenpostens gjennomgang av statistikken er det ikke akkurat en bratt kurve: andelen har økt fra 9,5 prosent i 2010 til 10,3 i 2019, og bildet enkelte har av mottakere av uføretrygd som unge som ikke gidder jobbe stemmer heller ikke, ettersom unge bare utgjør rundt seks prosent av statistikken.

En økning i antall uføre kan uansett skyldes mange ting, på samme måte som det kan være mange grunner til at en større andel av befolkningen på et tidspunkt er innlagt på sykehus. For eksempel er det blitt vanskeligere for de uten høyere utdanning å få jobb, mange tilstander og diagnoser blir ikke tilstrekkelig tilrettelagt for, gratistilbud og psykiatri blir stadig kuttet i, og flere er endt opp på uføretrygd fordi perioden hvor du kan få arbeidsavklaringspenger er blitt betydelig kortere. Samtidig stiger antallet unge med psykiske lidelser, som sammen med muskel- og skjelettsykdommer er den vanligste grunnen til at mennesker ender opp på uføretrygd i Norge.

Det er et paradoks at det blir vanskeligere og vanskeligere for nordmenn å få jobb, samtidig som vi blir mer og mer uglesett hvis vi ikke har jobb.

Det er mulig at det også er skjedd en økning i antall late unge mennesker, i takt med at Internett og dataspill har gjort det mindre kjedelig å sitte hjemme, men unge som ikke jobber så hardt som de burde med å søke jobb fordi de heller vil henge med venner eller spille dataspill er nok heller mammasnyltere enn trygdesnyltere. Årsaken til at flere unge får uføretrygd nå enn for 10 år siden er langt mer sammensatt.

Forakten for de fattige

Det faktum at flere er på uføretrygd nå enn før betyr uansett ikke at de som faktisk trenger den plutselig har mindre behov for den. Om vi leser at det er flere innlagte nå på sykehus idag enn før av forskjellige grunner, ber vi ikke politikerne om å gjøre det mindre attraktivt å være på sykehus ved å redusere antall sykepleiere, kutte i budsjettet til sykehusmat, eller fjerne tilbud som terapihunder, sykehusklovner, eller dekning av pasientreiser. Vi lager ikke noe skremselsbilde av en «eksplosjon» av sykehusinnlagte som heller vil slappe av gratis på sykehus enn å studere og jobbe.

Problemet er at når «uføre» ses på som én stor, ensartet gruppe, og nyhetene stadig melder om at det blir flere og flere av dem, blir det fristende å ty mer og mer til pisk, heller enn gulrot, spesielt når politikere også vet at det drar velgere å kutte i velferden til denne «kasten» av mennesker. Det virker også som at, som en venn av meg tørt bemerket, at «Høyre tror at rike får det bedre bare de får mer penger, mens fattige får det bedre bare de får mindre penger». Hvis du vil at en mellomleder skal yte mer, er det bare å lokke med bonuser og skattefradag, så har han noe å strekke seg etter. Vil du ha en yrkesskadet tømrer til å gå opp i stillingsprosent? Ta fra henne halve inntekten, så skal du se smertene hennes forsvinner.

Og samtidig som søkelyset rettes så kraftig mot trygdesvindel, som koster samfunnet 10 milliarder i året (hvis du tar med utenlandske kriminelle nettverk), blir ikke folk på langt nær like irritert over avsløringer som at 23 milliarder kroner ble gjemt bort i utlandet i 2017, og det er nærmest sosialt aksepterte å jobbe svart, eller benytte seg av svart arbeid, selv om skatteunndragelse koster samfunnet svimlende 150 milliarder årlig.

At andre ting koster samfunnet mer gjør selvfølgelig ikke trygdesvindel mindre alvorlig, men det setter ting i perspektiv, og det gjør at det irriterer meg når folk, og spesielt politikere, peker på akkurat mennesker som svindler trygdesystemet, eller som ikke gidder å ta seg sammen og komme seg ut i jobb, som et såpass stort samfunnsproblem som truer velferdsstaten, samtidig som de rike får skatteletter, arveavgiften avskaffes, og systemet med skattemeldinger forblir tillitsbasert.

Det har gjerne en sammenheng med at uføre har mindre politisk innflytelse enn middelklassen og rike forretningsmenn, og dermed mer beleilig å bruke som syndebukk, litt på samme måte som flyktninger og innvandrere: det blir flere utlendinger, samtidig som det skjæres i budsjettene, så utlendingene må ha skylda. Det ser også i stor grad ut til å skyldes uvitenhet og fordommer som dessverre fortsatt finnes hos altfor mange i samfunnet vårt, både mot «uføre» som gruppe, og diagnosene de melder om.

Videre til del to

Anbefalt videre lesing:

• Forakten for de uføre. som i stor grad inspirerte, og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
• De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var mer allmenn kunnskap, fordi det er mer på å «menneskeliggjøre» mennesker som får uføretrygd, ved å minne oss på at det er konkrete grunnene til at de blir uføre.
• Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
• Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.