Jeg har gjort en litt spesiell ting. Eller, for meg var den spesiell.

For en tid tilbake, da jeg var ferdig på gården, ble jeg tildelt en praksisplass på et spisested jeg ikke skal nevne navnet til, som viste seg å være veldig… lite profesjonelt. Sjefen var den mest useriøse arbeidsgiveren jeg har hatt, arbeidsmiljøet var veldig lite inkluderende, og de var plutselig ikke interessert i å ha meg der lenger da den verste julestria var over, så da fikk jeg plutselig beskjed om at de hadde avsluttet kontrakten min. Jeg fikk aldri noen skikkelig avslutning, for plutselig var hun umulig å nå på telefon (mangelfull kommunikasjon var et av varemerkene hennes).

Veldig ofte når noen gjør oss mennesker noe, så prøver vi gjerne bare å legge det bak oss, om vi ikke skylder på oss selv for at det skjedde. Vi har av en eller annen grunn en tendens til å reagere mye sterkere når ting skjer venner av oss, istedenfor oss selv. Det er gjerne først da sinnet kommer, og oppfordringene om å klage, og formaningene om at dette må du ikke la dem slippe unna med, osv. Men jeg har tenkt på den praksistiden en stund, og følte for å lufte noen tanker.

Jeg trengte ikke noen unnskyldning eller forklaring, eller å få ut frustrasjon eller skjelle henne ut, men jeg fikk lyst til å fortelle hvordan jeg opplevde det som skjedde. Kanskje jeg kunne få henne til å tenke litt.

Så jeg skrev et brev til henne. Jeg forklarte hvordan jeg hadde oppfattet henne og væremåten hennes, at jeg opplevde arbeidplassen som veldig lite inkluderende, hvordan jeg hadde det i ettertid, og at en faktisk har et reelt ansvar når en bestemmer seg for å ta inn noen på praksisplass.

Vet ikke hvordan hun kommer til å ta den, og får gjerne aldri vite det heller, og jeg bryr meg i grunnen ikke. Jeg ville fortelle henne hvordan det opplevdes for meg, og det var egentlig alt jeg trengte. Og det føles godt. Jeg vet at jeg kan få hva som helst som svar når jeg skriver et sånt brev, og det får bare være, det viktigste er at jeg har fått ut det jeg hadde på hjertet.

Jeg vet at for noen er dette langt mer naturlig å gjøre enn andre. Noen er flinke til å klage, andre prøver å heve seg over ting. Men jeg er ikke verdens flinkeste til å si fra i utgangspunktet, noe som jeg tror kommer av at jeg ble mobbet en god del da jeg var yngre, så jeg har vel endt opp med en slags lært hjelpeløshet, fordi jeg har «lært» at det ikke hjelper å si fra til eller om teite mennesker, og at det beste er å bare heve seg over dem og gå videre. Jeg vet hvor ulogisk det kanskje høres ut, men gammel vane vond å vende osv.

Men jeg merker at jeg har blitt flinkere til å si ifra i det siste. Og det kjennes godt.