Det er vår og veldig lite igjen av folkehøyskoleåret, og klassen har arrangert sprangstevne som vi skal vise frem for resten av skolen. Jeg har meldt meg på, selv om dressurstevnet ikke gikk så bra, og jeg er kjempenervøs, selv om vi har «jukset» ved å numrere hindrene og røpe programmet flere dager i forveien. Men nå har jeg fått på meg rideklærne, salt opp og varmet opp hesten, og stilt meg i kø utenfor, så det får gå som det må gå.

Det er ikke før jeg skal inn i hallen at jeg innser at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre før start. Jeg har bare sett sprangstevner som tilskuer, og ikke helt fått med meg hvordan jeg faktisk begynner. Jeg blir nervøs og engstelig, men ved start står det heldigvis en som blidt forteller meg at jeg skal rope klar, og så ta en volte (en slags «360» med hesten), og så ta fatt på løypa. Så forteller hun meg at med Snotri, islandshest-vallaken jeg rir, er det bare å gallopere så fort som mulig.

Som sagt så gjort. Jeg roper klar, tar volten, og begir meg nedover langsiden, over tre hindre, til den andre siden av ridebanen. Snotri elsker å hoppe hindre og er 100% med fra første sekund. Husker ikke løypa hundre prosent i hodet lenger, det tror jeg ikke jeg gjorde da heller, men de kjørte som sagt heldigvis numrerte hindre, og jeg tok det uansett på Gefühlen uten å gjøre feil: langs den andre langsiden inntil gjerdet, over et hinder, tilbake igjen over hindre, og så er det kortsiden igjen og jeg blir bitte litt usikker.

«Please vær hinder seks», tenker jeg da jeg nærmer meg bommen jeg har sett meg ut. Det er nummer seks, og over bærer det. Så er det den «brutte linjen», hvor jeg må svinge hesten mot høyre for så å plutselig sikte inn mot bommen jeg skal over. Den uventede svingen kommer brått på Snotri, og jeg kjenner han må «stokke om» beina før han flyr over også dette hinderet. Så er det å svinge rundt og ri gjennom start og ned de tre første hindrene enda en gang, og alt jeg tenker er «ikke dett av, ikke dett av!». Jeg detter ikke av, Snotri hopper over alle tre hindrene, og tribunen bryter ut i applaus.

Jeg er overlykkelig.

En av tingene jeg elsket mest da jeg gikk hest var sprangriding. For meg var det hest på sitt beste: du satt ikke bare på et stolt, kraftfullt dyr, og det gikk ikke bare fort, men hesten hoppet over hindre også. Ingenting var bedre.

Sprang er en gren som er litt mer tricky enn den først ser ut, noe jeg fikk erfare da jeg begynte på hestelinja og ville begynne rett på hopping over 50 centimeters bommer 🙂. Nei, sorry, Øyvind måtte pent først lære seg å ri som alle andre, og vi nye måtte hoppe over bommer som lå på bakken mens læreren terpet på stillingen vi skulle innta i hoppet, som er en slags halvveis sittende, halvveist stående positur som må times helt riktig med hoppet til hesten.

Riding generelt handler mye om rytme; beveger du deg ikke i takt med hesten, går det ut over rumpa di, pluss at brystkassen din kjennes ut som om den blir filleristet inni deg bare av lett trav, og i sprang er det spesielt viktig at du forlater salen i riktig øyeblikk, samt at du klarer å holde stillingen uten å miste balansen. Men når du først klarer det, er det en opplevelse uten like, spesielt når du tar flere hindre på rad.

Det høyeste jeg har hoppet så langt er 60cm. Drømmer om å ta høyere hindre, selv om 100-150cm virker helt uvirkelig, og jeg storkoser meg med å hoppe rundt 50. Får en utrolig følelse av å hoppe med en hest, enten det er over et hinder på en ridebane eller over en bekk i skogen.