Outfit: hestejenteguttehestehettegenser

Mot slutten av året viste det seg at vi hadde en del penger igjen i klassekassen vi ikke visste hva vi skulle bruke til, så vi bestemte oss for at vi skulle lage oss hestehettegensre. Vi fant ut at alle i klassen kunne få lov å designe hver sin, så jeg gikk for en svart genser med «Hest i fokus 13/14, Øyvind og Jotun» på baksiden og dette fine motivet på forsiden:

Har strengt tatt faktisk ikke falt av hesten ennå, men har funnet ut at bildet kan sikte til en gang jeg hadde ridetime på en fjordhest som var i bøllehumør hele ridetimen, og til slutt like godt bestemte seg for å bukke meg av. På en eller annen måte klarte jeg å lande på hesteryggen, foran salen, og klarte å få samlet tøylene og karet meg tilbake i salen. Fikk hettehestegenseren min før alle de andre i klassen, så har gått rundt med den og vært sjeleglad og kanskje gjort de andre i klassen litt småmisunnelige. Guttene har rangen, viser det seg ;p.

Begynner for alvor å gå opp for meg at året praktisk talt er omme, nå driver vi og vasker ned skolen og rydder ut av rommene våre, og i morgen skal vi ha vår siste dag i stallen, med avslutning og klassebilde. Blir sikkert kjempekoselig, og gleder meg som en unge, men blir tøft å ta farvel med de andre på gården, både de med to og fire bein. Ikke mye som skjer ellers, denne uka har vært en slags «avslutningsuke», så mye av tiden går med til oppsummering, feedback til ansatte, og rydding og vasking. Vi har i alle fall fremdeles valgfag, så har fått en siste slåballkamp på fotballbanen. Møtte opp med litt blandede følelser, men endte opp med å ha det kjempegøy. Avsluttet dagen med peiskos og Axis and Allies med en venn, og kjente at livet var godt🙂.

Ut i det blå

Det er bare én uke igjen av skoleåret, og hele hurven har dratt på vår siste utflukt sammen, en blåtur til Jernaldergården på Tranås, på den tynt befolkede øya Jøa. Elsket det ville kystlandskapet fra første sekund, og det flotte langhuset som hadde blitt bygd oppå den gamle tuften til en bosetning fra tusen år tilbake, og vi folkenfolkene fant oss godt til rette der inne og fikk tiden til å gå med bålkos, kort- og brettspill, skravling, gitarklimpring, kajakkpadling og noen følelsesladde runder med rollespillet mafia.

Det var en rar, men god følelse å sitte i et steinalderlanghus som knapt nok hadde innlagt strøm og vann, og selv om det ble litt mange mennesker stuet sammen i ett lite hus for min del, var det utrolig sosialt òg. Jeg ble med en hard kjerne og rullet ut sovepose og liggerunderlag i lavvo, og vi ble herjet natta gjennom av sterke vindkast og kystvær som skiftet hyppig mellom regn, sludd, hagl, snø, sterk vind, sterkere vind og lyn og torden. Tror likevel vi hadde det bedre enn de i langhuset, hvor resten av elevene lå oppå hverandre og det visstnok var bikkjekaldt siden bygget overhodet ikke var isolert. Vi snakker én centimeter tykke vegger og relativt store mellomrom mellom plankene, og da morgenen kom, hørte vi faktisk elevene som kom ut derfra si at det var varmere ute enn inne, og trust me, det var ikke varmt ute 😉 !

Var óg litt stolt over at jeg klarte å ligge i sovepose med glidelåsen trukket helt opp, vanligvis har jeg fått en slags klaustrofobi-reaksjon når jeg har prøvd det de siste årene, men nå gikk det av én eller annen grunn plutselig greit, bare jeg fokuserte på å slappe av og puste hver gang jeg merket at jeg ikke klarte å bevege armene og bena fritt. Tror det kan ha vært fordi jeg hadde venner rundt meg og ikke sov alene. Høres sikkert ut som en «random», liten greie, men betyr faktisk en del for meg, så jeg er glad jeg plutselig er kommet over den kneiken;3.

Da vi hadde kommet oss opp av køyene og fått i oss frokost ble vi invitert ut på tur ut i naturen av en guide i tidsriktige vikingklær, og fikk blant annet bygge varde av steiner vi bar opp på toppen av en ås fra stranden. Så var det inn igjen i langhus (og lavvo) igjen for mer fritidsaktiviteter før det var på tide å begynne å pakke og begi seg tilbake til bussen hjem.

Etter en lang natt i sovepose i en kald lavvo som truet med å fly sin vei hele natten var det utrolig deilig å komme hjem til sivilisasjonen igjen, til dusjen og senga, og den varme, gode matsalen hvor vi fikk pasta til middag. Så er det stallen igjen på mandag🙂!

En kort, litt tøffere dag

Hadde morgensamling i dag. Husker ikke helt når jeg fikk ideen, eller hvorfor, men har lekt med tanken lenge om å ha en morgensamling om selvskading, og tok til slutt mot til meg og sendte melding til inspektøren, og fikk tildelt dagen i dag. Fortalte litt om da jeg selv var veldig dårlig, og en del om selvskading generelt, og litt om hvordan du kan være der for noen som skader seg selv. Så la jeg igjen en lenke til bloggen Liseliten.com på Facebook-siden til skolen og ba alle elevene om å besøke den.

Har tenkt mye på de som har vært gjennom forskjelige ting og holdt foredrag om det for skoleelever og sånn, og plutselig var jeg visst blitt en sånn selv. Var en rar følelse å stå der foran halve skolen og snakke om et så tøft tema, og merket at det var enda tøffere for elevene å høre på, men føler at det gjorde godt å få ut litt ut om både selvskading og om meg og fortiden min. Håper det får enkelte til å tenke seg om litt.

Sitter og døgner fordi jeg ikke får sove, noe som viste seg å være like bra siden brannalarmen gikk rundt tretiden i natt 😉. Så sitter her og døgner, og når sola er stått opp og vi har fått kommet oss i stallen skal vi bruke siste undervisningdag på hesteryggen på en liten smakebit på feltritt, som jeg gleder meg til som en unge. Så skal vi i stallen én aller siste gang i neste uke for å ha avslutning og ta farvel med hestene. Skal bli rart å rydde skapet for året, men kjenner det samtidig er litt deilig òg, noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne tatt året på nytt, og andre ganger kjenner jeg at jeg bare vil vekk herfra, og vet det er flere i klassen som er lei òg.

Skal bli godt å få kommet seg ned i matsalen og fått i seg litt kaffe og mat og begynt dagen, selv om jeg kjenner det hadde vært deilig å holde sengen nå.

«You know my name, not my story.
You know what  I’ve done, but not what I’ve been through.»
–Jonathan Burkett

En lang, fantastisk dag

 

I dag var dagen, dagen jeg hadde stresset sånn for og vært så utrolig nervøs over. I dag hadde vi linjestyrt dag på Jørum gård, noe som innebar at vi skulle ha sprangstevne for hele skolen. Sprang som stevnegren går kort og godt ut på at du over hindrene i riktig rekkefølge på kortest mulig tid. I tillegg blir du også bedømt for stil.

Fjording tok festlighetene med knusende ro.

Hadde kusine og tante på besøk fra fredag kveld til lørdag, og var kjempekoselig å plutselig ha dem her, og gledet meg til å vise dem gården og holde oppvisning og sånn for dem, men har aldri ridd sprangstevne før, og har vært utrolig nervøs for stevnet fra vi bestemte oss for å holde det for hele skolen. Vi fikk heldigvis en lett løype, og læreren vår lot oss «jukse» litt ved å la oss få vite banen noen dager i forveien, men var fremdeles skikkelig stressa, og var livredd for å ri feil og plutselig stå der på banen fullt forvirret og ikke vite hvor jeg skulle hen.

Men så opprant dagen, og i strålende sol dro vi hesteelevene til gården og gjorde oss klar til å ta imot resten av elevene. Først hadde vi omvisning på gården, og så var det opp på hestene og inn i ridehallen for å ha kvadriljeoppvisning (en slags synkronriding med to kolonner med hester som gjør ting «speilvendt» av hverandre). Fremvisningen gikk kjempebra og ble tatt veldig godt imot, noe som jeg følte styrket kampmoralen min før stevnet.

Så til slutt var tiden inne, og jeg klatret opp på hesten og skrittet inn på banen for å varme opp før jeg sto på startlinjen, ropte klar, og begynte å hoppe hindre. Og det gikk knallbra! Kom litt «feil» inn mot ett av hindrene, noe som gjorde at hesten ble litt «satt ut», og jeg var borti en av bommene jeg hoppet over, men hesten holdt god fart hele veien og jeg løp hele ruten riktig. Husker at da jeg kom til de to siste hindrene tenkte jeg bare «ikke dette av, ikke dett av», så var jeg over og ferdig, høstet applaus og var overlykkelig. Er en så deilig følelse når du er skikkelig nervøs for noe og det går kjempebra!

Etter sprang var det ikke noe mer «skummelt» som skulle skje på gården den dagen, det var bare inn på banen med resten av klassen og få hver vår sløyfe før vi fikk gallopere noen ærersunder rundt ridebanen. Så var det bare å sale av og stikke opp til bålplassen hvor det var hesteskokasting og grilling.

Hele dagen gikk i ett siden både morgensamling om linjearrangert dag, linjearrangert dag, kjøkkentjeneste etter hvert måltid, grilling og bruskassestabling sto på programmet, så på slutten var jeg så sliten at jeg endte opp med å gå tidlig for å hjelpe tante og kusine med å pakke, men jeg var sjeleglad og følte meg så i harmoni med alt og alle (både Jørum Gård-stemningen og slektbesøk tror jeg virket inn her😉), og bare elsket hele skolen akkurat den dagen. Har drømt lenge om å ha en sløyfe å henge opp, og det er nesten morsomt hvor glad jeg ble når jeg satt der i salen med en sløyfe festet til hodelaget til hesten.

Sitter her nå søndag kveld og hviler ut etter alt som har skjedd. Vi har to dager igjen i stallen, og vi får nyte dem så best vi kan. Ridetur i morgen, skal bli deilig.
Stå på!

Siste innspurt

Om knappe to timer sitter jeg på nattbussen til Trondheim. Så blir det å slappe av med laptopen til vi er fremme i Trondhjem i syv-tiden, og så gjenstår tre timer med tog inn i ingensteds. Gleder meg faktisk litt til turen, syns det er koselig å kjøre buss, eneste problemet er at jeg aldri klarer å sovne når jeg sitter i et sete, så kommer til å være dødtrøtt i morgen formiddag når jeg er hjemme på skolen. Glad undervisningen ikke begynner før på tirsdag😉.

Blir nok noen gode, rolige uker, bortsett fra linjestyrt dag på lørdag, hvor vi skal ha kvadriljeoppvisning og sprangstevne for resten av skolen. Er skikkelig nervøs for sprangstevnet, i og med at vi får vite løypa vi skal ri først samme dag, og jeg er håpløs på å lære meg ting utenat «på sparket». Følte meg mye tryggere når vi hadde dressurprogram med bare resten av klassen, og håper jeg ikke ender opp med å gjøre masse feil foran alle på skolen. Får krysse fingerene og håpe på det beste.

Generelt tenker jeg å gjøre siste del av året til et skippertak. Gå på skolen hver dag, være så sosial jeg bare kan, og ta initiativ til å finne på ting utenfor undervisningen🙂. Vaktmesteren vår sier at folk gjerne blir ekstra sosiale og skole-engasjerte nå i april og mai, og det tror jeg på. Det er ingenting igjen av folkehøyskoleåret, og så blir «storfamilien» spredt for all vidder.

 Nei, får ta meg en kopp kaffe og så gå over pakkingen, så jeg er sikker på at jeg har fått med meg alt! Stå på!

Påske…

Da har jeg fått studielån, noe som betyr at jeg fikk betalt regninger så kontosaldoen falt til null igjen, delvis på grunn av den rådyre skolegenseren jeg var dum nok til å bestille fra University. Kjempegøy, spesielt i og med at lillebror hadde bursdag nylig og jeg må låne penger av foreldrene mine for å få råd til presang når han nå kommer hjem igjen.

Dagene går med på å gjøre ingenting, noe som er passe kjedelig og frustrerende, men også innerst inne egentlig helt greit siden jeg fremdeles har halsbetennelse og bare så vidt begynner å få igjen stemmen. Er òg gjenforent med hunden, og merker at det lille dyret egentlig er et fint avbrekk fra hestene. Det er litt godt å være med et dyr du kan leke med uten å måtte ha på hjelm;p!

Gleder meg til å bli gjenforent med folkenfolkene og hestene på gården, men på samme tid gleder jeg meg òg til skoleåret er over. Namdals er ikke en dårlig skole, men føler virkelig at jeg vil videre med livet. I tillegg har skoleåret vært preget av at folk har sittet på rommene sine og isolert seg heller enn å for eksempel trekke ned i peisstua på fritiden, som vi gjorde på Fjordane, og det er så mange respektløse mennesker her at det er sykt. Folk som gjør hva de vil, mot hvem de vil, og ikke tar nei for et nei, så mange rasister at du får lyst til å slå, og folk som «slenger med leppa» og dømmer andre nord og ned fordi de ikke klarer å å se lenger enn til sin egen nesetipp. Følte vi hadde et mye bedre miljø på Fjordane i 10-11.

Mener absolutt ikke dette som kritikk mot selve folkehøyskolen, for det er langt mer sannsynlig at jeg bare har vært uheldig med årskullet mitt, og det skal sies at det er mange fantastisk flotte, snille, gode folk som går her også, det er et fåtall (med god margin) som ikke klarer å oppføre seg 😉. Men alt i alt er det bare en «rar» stemning her, som en klassekamerat av meg sa, og har uansett som sagt lyst til å bare «gå videre» og komme meg ut i arbeidslivet. Etter et helt år som fattig folkehøyskoleelev (på en rimelig dyr folkehøyskole, attpåtil), skal det bli deilig å tjene sine egne penger og få begynt å betalt ned på studielånet.

Har nå også fått lillebroren (en av dem) hjem, så blir vel å finne på noe med ham etter hvert òg, så skjer det i hvert fall noe 🙂.

Stå på!