Dagen før bryllupet inviterte bruden oss på guidet busstur i Nha Trang 🙂 .

Da jeg kom hjem fra denne turen var jeg helt utslitt og gikk omtrent rett og la meg, så skrev bare ned inntrykkene i stikkordsform før jeg sluknet. Selv da jeg skrev ned stikkordene hadde jeg begynt å glemme en del av detaljene fra turen, sikkert på grunn av varmen og fordi det hadde vært en lang dag med mange inntrykk, og måtte gå gjennom bildene for å huske ting igjen.

Tror også det var fordi dagen begynte utrolig tidlig, med frokostbuffet og basseng, som igjen kom av at jeg hadde det med å våkne veldig tidlig om morgenen av en eller annen grunn, sikkert at kroppen var litt døgnvill, eller kanskje at jeg følte meg veldig «ivrig» etter å oppleve Østen.

Utpå dagen hev vi oss på bussen, og så bar det ut i Nha Trang-trafikken. Var ikke så redd for at noe skulle skje meg, for jeg satt i drosjer eller buss når vi skulle noe sted, men jeg hadde alltid hjertet i halsen for skuter- og motorsykkelførerne, spesielt de som satt hele familien på én skuter, eller med baby på armen, eller med mobiltelefon i hånden. Hjelmene de hadde på seg var ofte også veldig primitive, hvis de hadde dem i første omgang.

Guiden kunne også fortelle at dette var den varmeste sommeren Nha Trang noen sinne hadde hatt, med hete godt over 30 grader og ganske høy luftfuktighet. Hurra for global oppvarming, og takk gud for air condition på bussen.

Første stopp var Long Sơn-pagodaen, med en statue av den liggende Buddha, og en 150 trinn lang trapp du kunne gå for å komme opp til toppen av fjellet. Guiden fortalte at i buddhistisk tro tilbringer du 49 år i helvete når du dør, og så blir du gjenfødt som et dyr eller menneske, avhengig av hvor snill du har vært i livet. Han sa også at etter en måned, tror jeg, kan du besøke de du var glad i i drømme.

Jeg kjøpte Viet Nam-souveniren jeg ble mest glad for mens jeg var der, for på vei opp satt det noen og solgte vifter og stråhatter. Tok med meg lillesøster som kan vietnamesisk og tenkte å bruke den vietnamesisken jeg kunne for å kjøpe en stråhatt, men hun ville jeg skulle snakke engelsk for å se om de kom til å lure meg. Fikk prutet dem ned fra 100 til 65 tusen, fikk hundre for lite igjen, påpekte det, fikk for mye igjen. Vet fremdeles ikke om de prøvde å lure meg eller om de bare telte feil, men har i det minste en flott stråhatt og en god historie. Den fikk heldigvis plass under stolryggen foran meg da jeg tok den med på flyet, så det gikk greit å få den med seg hjem.

I alle fall. Turen gikk så til et sted der de lagde forseggjorte broderier. Noen av dem tok flere måneder eller år å lage, og de som for eksempel broderte ansikter hadde 10 års erfaring. De solgte også kjoler og slips i ekte silke.

• 

• 

• 

• 

• 

Så stakk vi til et spisested som var breddfullt av folk og hadde et høyt støynivå, og hvor servitøren plutselig åpnet et vindu som førte ut til taket for å slippe en av de ansatte inn. Ikke spør hvorfor han kom inn den veien, for det aner jeg ikke. Vet bare at jeg dristet meg til å bestille noe jeg ikke helt visste hva var, og ble belønnet med den beste fisken jeg har spist i mitt liv.

Nha Drang og Viet Nam som helhet, og Singapore, for den saks skyld, var forresten stort sett veldig folkesomt, kaotisk og støyende. Veldig mye av aktiviteten foregår også ute på gaten, ikke bare inne i butikker og kafeer, og så videre, og når trafikken består av store mengder skutere og det omtrent ikke finnes trafikklover, blir trafikken også utrolig kaotisk og uoversiktlig. Så er Nha Drang også blitt en populær turistby, noe som betydde at det var turister overalt, i hvert fall rundt turistattraksjonene. Det gikk egentlig helt greit, men tror ikke jeg hadde likt meg der om jeg var støysensitiv.

Etter lunsj gikk turen til et tempel der vi fikk en mini-konsert på steinpiano og andre instrumenter jeg aldri har sett eller hørt om før. La av én eller annen grunn igjen mobilen min i bussen, så fikk ikke tatt noen bilder eller video, tror det var fordi batteriet nesten var flatt, men angret jo på det da jeg skjønte hvor flott det så ut der inne.

Så ble vi vist en strand med en spesiell stenformasjon og et fjell i bakgrunnen som skulle ligne en liggende fe. Hun hadde visstnok ligget der så lenge og ventet på sin kjære (syns jeg å huske, det var varmt og det er noen dager siden) at hun ble til sten. Vi diskuterte en stund hva som var knær og hode og pupper, og om det var steinformasjonen i vannet rett foran oss eller fjellet på den andre siden av bukten vi skulle se på i første omgang.

Kronen på verket var Po Nagar, et 1300 (!) år gammelt tempel, som de bygde mens de tydeligvis var ganske langt foran oss i Skandinavia. Vi har jo ikke mye østlig religion i Nord-Europa, så det var spennende å være ved og i et tempel for første gang. Av respekt for tempelet kunne vi ikke gå inn med for mye bar hud, så vi fikk låne kjortler vi kunne ha på oss når vi var inne i tempelet. Det bestod av ett enkelt, veldig høyt rom, med et slags alter og en god del gaver som hadde blitt lagt igjen der, og veggene var helt svarte, godt mulig av all røkelsen som hadde blitt brent der inne, eller kanskje fra fakler.

Turen fra bussen til tempelet gikk langs stranden, nedover en gate med mye søppel og forbi primitive båter og fiskere på jobb. Ble igjen slått av kontrastene i Viet Nam. Du har byggeprosjekter og moderne bygninger, og et steinkast unna kan det være hus av bølgeblikkplater, og du har hele landsbyer som fremdeles ikke har innlagt strøm.

Det var egentlig samling for sosialt samvær i og ved bassenget etter turen, men jeg var skikkelig sliten og hadde et behov for å være alene, pluss at jeg slukna omtrent så fort jeg fikk skriblet ned noen stikkord til denne teksten 😛 .