Det har gått en stund siden jeg skrev noe om Viet Nam-turen, dels fordi jeg har hatt skikkelig skrivesperre på dette innlegget, dels fordi det av en eller annen grunn føles litt «privat» å dele, selv om det er snakk om en seremoni med flere hundre gjester. Men har jo lyst til å dele dette, og det begynner å bli på høy tid i og med at bryllupet skjedde i juli, så pusher meg selv til å skrive ferdig :p .

Den store dagen opprant, og jeg troppet opp på hotellrommet hvor vi skulle ta på oss bærerdraktene. Noen av oss gutta og jentene hadde blitt utnevnt til bærere, som skulle ha på spesielle drakter og gi/ta imot en kake og gaver til brudens familie gjennom et ritual hvor brudens «delegasjon» går først inn i landsbyen til brudens hus, brudgommens bærere kommer etter med gavene, og de stiller seg ovenfor hverandre. Guttene og jentene holder så gavene høyt mellom seg, og brudgommen løper under, mellom de to rekkene frem til bruden før jentene bærer gavene inn i huset. Jeg håper det ga mening. I alle fall er det en mer spenstig og uformell tradisjon enn noe vi nordmenn har funnet på.

Etter nok en livsfarlig tur gjennom vietnamesisk trafikk, hvor bussjåføren prøvde å spare noen sekunder ved å krysse den doble midtstripen i en venstresving rundt en fjellvegg, var vi fremme ved buegangen som førte inn til Cát Lợi. Brudeparet hadde på forhånd syklet inn i landsbyen med sykkeldrosje, med brudgommen som passasjer fordi likestilling, noe de andre gjestene syntes var hysterisk morsomt, og så kom vi etter med gavene.

Etter overrekkelse av gaver var det forlovelsesseremoni i gateteltet, med taler, karaoke, dans og store mengder god mat og drikke. Karaoke innebar at noen satte på Hot N Cold, som igjen innebar at vennegjengen til bruden og brudgommen måtte danse til sangen i gata.

Fikk også tid til å stikke ned til strandkanten og se på utsikten over bukta, fiskebåtene og fjellene rundt. Det var nesten som å være i en norsk fjord, og minte meg på at vietnameserne sikkert er like knyttet til havet og fisket som oss nordmenn. Alt i alt var Cát Lợi en koselig liten landsby, og jeg tror den også var ganske uberørt av turismen. Den ene av ungene ble i hvert fall ganske bekymret da hun så det blonde håret til én av jentene, og måtte spørre foreldrene sine om det kunne skje med håret hennes også. Skulle ønske jeg kunne litt mer vietnamesisk så jeg kunne snakket med lokalbefolkningen.

Etter noen timer med intens og høylytt festing bar det tilbake til bussen til Nha Trang. Etter å ha overlevd bussturen tror jeg at jeg bare la meg og sov noen timer, fordi jeg var helt utslitt som jeg pleide å være da jeg kom hjem til hotellrommet.

På kvelden var det på’n igjen med vestlig bryllupsseremoni, men det får bli til neste innlegg. Stå på!