Det er mye jeg ikke liker med politikk.

Jeg er sliten av polariseringen og trollene i kommentarfeltene som uansett tema alltid sitter der og gnåler om muslimer og «sosialister», jeg er lei de til tider ganske rare samarbeidene mellom partiene, og til tider blir jeg sliten av hvordan politikk handler så mye om kompromisser, ikke om hva som faktisk er best for oss, og hvordan politikerne ofte ikke gidder å lytte til fagfolk og eksperter. Og om bompenger så ødelegger for folk aldri så mye, så har jeg ingen tro på polulistiske partier stiftet av folk uten politisk erfaring som går til valg for å kjempe for én enkelt sak. Og så videre, og så videre.

Jeg leser at unge er mindre politisk engasjert enn før, og jeg hører venner sier ting som at de ikke har tro på demokratiet i Norge, og at partiene begynner å bli mer og mer like. Det er både slitsomt og skremmende hvor mye enkelte virker som de isolerer seg i hver sine ekkokamre med «sine» og bare lytter til kilder som forteller dem det de vil høre, og stenger ute de som ikke er som dem, og hvordan upålitelige kilder rundt om på nettet får mer og mer innflytelse. Dette er ting som kunne gjort hvem som helst oppgitt og motløs.

Men jeg stemte den 9. november, rett etter jobb.

Jeg kunne satt meg bedre inn i ting. Hadde som forsett å lese alle partiprogrammene, men kom ikke gjennom mer enn sånn to-tre. Har ikke abonnert på nettaviser fordi jeg har hatt dårlig råd, så har ikke fått fulgt med så godt som jeg hadde hatt lyst til, og nå som jeg har et sånt «prøv én måned for en krone»-abonnement føler jeg plutselig at jeg ligger så langt etter at det blir litt overveldende. Det hjelper ikke heller at ting er blitt så følelsesladet, og sakene er så viktige — alt fra klimakamp og problematikken rundt innvandring, integrering og høyreekstreme, til mer lokale, men like følelsesladde saker som bompengestasjoner og bybane over Bryggen.

Men jeg tok valgomaten, og selv om jeg ikke fikk satt meg så godt inn i ting som jeg sikkert burde, så gjorde jeg borgerplikten min, basert på det jeg hadde av kunnskap. Så får jeg bare jobbe mer med å ta igjen feltet og sette meg inn i ting. Og jeg ble inspirert av lunsj-diskusjonene om politikk på hotellet og følte at de ga meg mer lyst til å lese meg opp selv.

Det er mye tøft og deprimerende som skjer for tiden, men det blir ikke bedre av at folk gir opp å engasjere seg.