Har altså endelig fått ferie. Nyter hver dag og skulle ønsken den aldri tok slutt. Neida. Ønsker ikke det. Har gått uten jobb og det var rimelig deprimerende og utrolig dårlig for selvtilliten. Og så er jeg jo uansett ikke i 100 prosent stilling, så har jo en del fridager utenom helgene óg.
Men i hvert fall. Tilbringer dagene for det meste hjemme med å slappe av, spise usunne mengder chips og snop, drikke altfor mye cola, lage meg noe mat nå og da, spille data- og brettspill og ta en tur eller to. På den ene siden føles det litt ensomt, og jeg føler at jeg burde bruke ferien mer, og hive meg på en turbuss og dra et sted eller finne på ting, men det er koselig bare å slappe av og være for meg selv også 🙂 .
Noen sitt byggverk på Fanafjell
Røytetiden e godt igang!
Gormen på «påskefjellet» en tur vi tok mandag 🙂
Alenetid er så utrolig undervurdert, og det er egentlig óg det å ikke ha noe å gjøre på noen dager og bare «kjede seg» og ikke ha noe å gjøre på. Vi er så flinke til å ta fram mobilen med én gang det ikke skjer noe at vi glemmer å slappe av, la tankene vandre, og bare la hodet slappe av et øyeblikk, og merker at det å bare gå hjemme og ikke gjøre på noe, helt alene, faktisk er utrolig deilig akkurat nå. Føler det er en forventning om at i ferier bør man finne på ting, men har etter noen dager med ferie funnet ut at jeg ikke trenger å la denne ferien være sånn.
Har planlagt et par ting, da. Har avtalt med en god venn å gå en tur på mandag, i samme turområde som vi pleier å gå tur med hestene. Kanskje vi til og med får låne med oss en hest fra gården 😉 .
Skal oppdatere når det skjer noe, til da vil jeg bare ønske alle en god påske!
Det er lenge siden jeg har hatt et av disse innleggene nå, så er på høy tid med et nytt «spotlight». Dette er blogginnlegg og tekster jeg har lest ellers på nettet som er spesielt viktige for meg. Går litt tid mellom hvert av disse, dels fordi det litt tar tid å samle blogginnlegg som jeg føler er virkelig spesielle, gode og meningsfulle.
Det er mange grunner til at jeg liker denne novellen, men først og fremst er den velskrevet, og forteller en veldig god og sår historie om å være ung og uskyldig og havne i en mer «tøff» verden. Vil ikke sitere noe fra den, for føler at noveller er bedre jo mindre du vet om dem før du begynner å lese 😉 .
Oppdatering: forfatteren av innlegget under har tatt det ned fra bloggen sin fordi hun regnet dette stadiet av livet sitt som fortid og følte det ble feil å la disse tekstene ligge ute. Av respekt for dette har jeg fjernet navnet hennes og lenken til bloggen hennes.
Fordi å overleve og bekjempe sykdomsmonstene var viktigere enn å bli voksen
«Alle andre er så voksne. De på min alder, en alder jeg ikke har lyst å nevne. Det er ikke bare det at de har barn, stasjonsvogn og hus. Men de er så voksne, som i væremåte og tankegang. Det virker så fremmed for meg. Totalt. De ser voksne ut også, men sannsynligvis ser jeg også sånn ut. Eldre. Voksen. Gammel.»
Denne traff. … er en fantastisk tusenkunstner av en blogger, og skriver om følelser og opplevelser jeg kjenner meg veldig igjen i, og ikke nødvendigvis tør uttrykke selv. Om å ikke ha like mange «voksenpoeng» som de rundt deg fordi du har vært opptatt med sykdom og «krig».
«…og jeg håper så inderlig, at hvis jeg noen gang vurderer feil, så vil foreldrene forstå at jeg gjorde det fordi jeg bryr meg om nettopp deres barn.
Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til å bli ferdig med utdannelsen min, for det er et enormt ansvar. Det er nok et av de største ansvarene jeg noen gang vil ha i livet mitt.
Og da får det bare være, at folk kommer til å hate meg, ønske meg død og sende drapstrusler. Folk får bare demonstrere og kalle meg «barnetyv», for det er ingenting dere kan si, som får meg til å tvile på at barnevern er en nødvendighet, det er ingenting dere kan gjøre for å få meg til å tvile.
For jeg har sett konsekvensene for dem som ikke hadde noen, og det er for dem jeg gjør dette.»
Har gått sosialt arbeid, med fantastiske mennesker som jeg tror gjør en veldig god jobb som barnevernspedagoger, sosialarbeidere og vernepleiere idag. Har også fått med meg alt det regelrette hatet mot barnevernet, og «ekkokamrene» på Facebook hvor sinte mennesker pisker hverandre opp med ensidede historier. Barnevernet gjør nok absolutt feil, og Norge har en mangel på kvalifiserte utdannede, men jeg er bekymret og frustrert over alle de som ikke klarer å se mer enn et svart-hvitt-bilde hvor barnevernet er en slags ond organisasjon som bare vil ta barn fra foreldrene sine for pengenes skyld.
«Men det aller merkeligste er at mange av de som deler sakene her (og blir meget imponerte over den flotte ungdommen som forbarmer seg over krøplingen), er i stor grad de samme folka som preiker om at handikappede er normale mennesker de også. Jeg mener, hvordan i svarte skal vi få levd et normalt liv hvis dere skal oppføre dere som om det er en føkkings sensasjon hver gang vi bli behandlet normalt?»
Har alltid sett på clickbait-saker om «snille folk som forbarmer seg over hun stakkars med Downs» som rimelig teite, og her kommer endelig et innlegg som setter ord på magefølelsen min.
Da jeg begynte på folkehøyskolen, begynte jeg å bruke en islandshest som het Jotun. Jotun var en god nybegynnerhest, snill og rolig, men likevel glad i fart og action når han var i humør til det. Noen dager måtte jeg jobbe med ham for å få ham til å gå like fort som de andre hestene, andre dager måtte jeg holde ham igjen når vi hadde hevet oss på hestene og sto og gjorde oss klare til å dra på tur, for han ville bare begynne å løpe.
Ble kjempeglad i Jotun og fikk et fint bånd til ham, og selv om han selvfølgelig fremdeles har en spesiell plass i hjertet mitt, vokste jeg vel etter hvert fra ham. Gikk over til en annen islandshest som het Snotri, som var litt mer arbeidsvillig, og også skulle vise seg å passe meg ypperlig fordi han var like glad i sprangtrening som meg 🙂 . Snotri var like snill og godslig som Jotun, og lot meg alltid gi ham en god klem når jeg slapp ham ut på beitet etter trening. Brukte likevel fremdeles Jotun innimellom, og på slutten av året valgte jeg å la det stå «Øyvind og Jotun» på genseren min fra hestelinja 😉 .
De ser kanskje ikke sånn ut før du blir kjent med dem, men hest og ponni har veldig mye personlighet, og ponnien du jobber med kommer til å ha sine særtrekk og et sett med ting du må ha i tankene og jobbe med når du jobber med ham eller henne, pluss at de selvfølgelig har følelser og behov som mennesker og alle andre dyr. Kjemi har mye å si, både for ponnien og deg, og hvert dyr sine utfordringer.
Tror min første skikkelige utfordring med hest var da vi trente på en oppvisning vi skulle ha for skolen. Jeg red på trofaste Jotun, men problemet var at hestene ble så giret av å trene oppvisning at Jotun begynte å bølle skikkelig med en annen hest. Hadde knapt nok sittet på en hest før skoleåret, så hadde jo ikke sjangs til å si ifra og få kustus på ham når han sparket etter den andre hesten når den kom for nær oss, så det ble til at jeg red en annen hest på oppvisningen, så Jotun fikk ha en erfaren ridelærer på ryggen 😉 .
Etter folkehøyskolen begynte jeg til slutt å jobbe på gården på Garnes, hvor ponnien jeg skulle ende opp med å bruke mest var en herlig lynghest ved navn Skåtes Emir. Det var her jeg tok steget fra snille skolehester til mer krevende hester. Emiren var bare 10 og hadde fremdeles unghestfaktene i behold. Den dag i dag husker jeg ham nærmest som en veldig hengiven hundevalp, men vel og merke en hundevalp på 500 kilo.
Han var alltid kjempeglad for å se meg, og viste det ofte ved å komme bort til meg og «stange» meg med mulen når jeg kom inn i luftegården, og han kunne bli skikkelig sjalu hvis jeg koste med eller hentet ut en annen hest enn ham. Når jeg skulle børste eller leie ham, satte han i gang med lekebiting. Var han spesielt full av energi, var leiingen mer preget av hopping og dansing enn å gå rett frem. Da var det om å gjøre å ha et godt tak i leietuet eller grimen, gjøre seg staere enn hesten, og si klart ifra. Likte ikke å bruke kjetting eller andre «hjelpemidler» for å , så ble til at jeg måtte ha noen lengre «diskusjoner» med ham når han skapte seg 😀 .
Etter hvert ga han seg med biting, dulting, og generell tulling når jeg leide ham, og vi fikk et utrolig godt og nært vennskap. Selv om han var et hakk villere enn de skolehestene på Jørum gård, merket jeg at brukte tryggheten og kunnskapene fra folkehøyskolen til å klare å håndtere ham stort sett uten problemer, og med unntak av når han bet eller jagde andre hester fordi han var sjalu, var han aldri aggressiv. Vi passet veldig godt sammen og jobbet godt ilag, og vi utviklet fort et varmt og nært vennskap.
«Jeg aaaner ikke hva som er skjedd med stokken, den var sånn da jeg kom!»
Den tette kontakten jeg fikk med ham var rørende. Jeg husker en gang fra begynnelsen av skoleåret da jeg skulle ta inn en annen hest enn Jotun, og han kom gående bort til meg på beitet for å hilse på. Ble litt rørt da, men ble desto gladere da jeg ble kjent med Emir og han hver morgen kom bort til meg for å hilse på og få litt kos når jeg gikk forbi innhengningen deres når jeg kom på jobb, og fikk noen ganger litt vondt av ham da jeg måtte forlate ham og han ofte sto og så etter meg.
Dessverre hadde Emir en skade allerede da jeg ble kjent med ham, og den ble verre utover året. Til slutt måtte han tragisk nok avlives. Jeg begynte å bruke Blues, den andre lynghesten på gården.
Blues er like kosesyk som Emir, og vi har fått et omtrent like tett vennskap, men selv om han også er ung, er han langt mer rolig, på godt og vondt. Utfordringen med ham, bortsett fra at han er usedvanlig makelig anlagt og liker best å gå i daffetempo og ta seg så mange pauser som mulig, er at han er veldig utrygg og sårbar, spesielt når han står bundet fast, så jeg måtte ta det rolig og skånsomt når jeg salte på ham. Merket dog at han ble mer og mer rolig jo bedre han ble kjent med meg og vi begynte å fungere som et godt team, og han er også omtrent like kosesyk som Emir var, om enn i langt mindre bøllete former 😉 .
Ble selvfølgelig, uungåelig, skikkelig glad i Blues óg. Han er ikke Emir, men han er en snill og god hest som er veldig lett å ha med å gjøre, og roen hans smitter lett over på meg.
Etter å ha brukt Blues en stund gikk jeg opp et hakk eller to til i vanskelighetsgrad og begynte å bruke fjordhesten Molnar. Molnar er veldig langt unna en rolig og føyelig skolehest. Han kan være morgengretten og generelt sur og grinete, spesielt når han er sulten, han elsker å prøve å stikke av, og han er sta som, vel, en fjordhest. På toppen av det så har han lett for å kveppe når vi rir eller leier ham.
Han er en sann fryd å ri, og elsker å løpe, men han elsker også å teste grenser, spesielt med usikre ryttere eller folk han ikke kjenner. Det spesielle med ham er dog at han også er utrolig snill, og kan være kjempekosete og godslig, og når han først har respekt for deg, er det utrolig hvor flink, rolig og pliktoppfyllende han kan være. Kan gå bort til bukken jeg pleier å tjore ham fast til og ta av ham hodelaget etter å ha brukt ham, og oppleve at han bare står der og lar meg ta frem grimen og sette den på ham, uten å prøve å stikke av. Stikker han likevel først av, løper han gjerne bare ned til nærmeste jorde og spiser litt gress, og så får du lov å «fange» ham og leie ham opp igjen når du kommer bort til ham. Han er egentlig glad i folk, og når han er i det godslige hjørnet, kan han godt legge hodet i hendene dine og slappe helt av.
Dette er tingen med hester, at de har så mye personlighet og er så forskjellige, og at det er viktig å finne en hest som passer deg og som du får til kjemien med. De er ikke hengivne som hunder, men de er heller ikke «overlegne» som katter, jeg syns egentlig de minner en del om mennesker i måten du former bånd med dem over tid på, og det faktum at du gjerne jobber eller trener ilag med dem og blir et lag gjør at du får et spesielt forhold til dem du ikke får hvis du bare bruker hunden din som kjæledyr. Du må få dem til å gjøre som du sier, men samtidig kunne mye om hvordan de tenker og hvorfor de gjør så de gjør, så du ikke er urettferdig mot dem eller gjør dem vondt uten å mene det. De er kjempeflinke til å lese oss, men vi er ikke alltid så flinke til å forstå dem.
E egentlig ikke noen stor fan av nyttårsforsetter, men føles godt å ha noen slags målsetninger for året som kommer, så here goes 🙂 .
finne nytt sted å bo, helst rimelig sentralt. Har blitt glad i Arna det året jeg har jobbet her, liker at det er koselig og landlig, helt nede ved en vakker fjord, og likevel bare 10 minutter med tog fra Bergen sentrum 🙂 . Blir kanskje leilighet eller hybel her, men har bestemt meg for at det blir greit å vite hvor jeg skal jobbe etter gården før jeg flytter 😉 . Har heller ikke helt bestemt meg for om jeg vil ha en koselig liten leilighet eller bo i kollektiv. Er jo vant til å bo i hybel med folk rundt meg, og syns leilighet blir litt stille og faktisk litt ensomt, men er jo godt når døren du låser bak deg er for hele leiligheten og ikke bare soverommet ditt, for å si det på den måten 😉 .
dra på ferie-ridetur!dra et sted hvor de tilbyr rideturer på noen timer, eller en hel dag, helst på islandshester fordi det virkelig er noe spesielt med dem som rase. Skal kanskje til hytta til tanten og onkelen min i Tydal utenfor Trondheim, og der er det flere som tilbyr akkurat tur på islandshest, så blir gjerne til at jeg hiver meg på en tur der 🙂 .
dra til Stavangår! Besøke en av de beste vennene jeg har 🙂 . Så langt har hun kommet til Bergen hver gang vi har vært sammen etter folken, så er min tur til å dra til henne nå 😉 . Blir sikkert kjekt!
ta lappen. Har faktisk ikke sertifikatet ennå; da jeg skulle ta det var det mye som skjedde og mye som hadde skjedd, så hadde vi verdens beste konsentrasjon og følte at jeg «stagnerte», pluss at det selvfølgelig er veldig dyrt, noe som har vært et hinder for å starte opp igjen. Men har bestemt at det er på høy tid nå, så målet er å begynne med kjøretimer igjen og ta lappen i løpet av året. Tvi, tvi 😉 .
få en fôrhest? Har lyst til å ta meg av en hest når jeg ikke jobber på gården og får vært med hestene der mer. Å ha fôrhest innebærer at du «leier» en annen persons hest og betale for eksempel 100 kroner hver gang jeg rir hesten. Hester blir gjerne satt ut på fôr fordi eier en periode ikke har tid eller penger til å ta seg av den skikkelig, og er du skikkelig heldig kan du få være fôrrytter gratis. Må se an hvor mye jeg jobber og hvor mye jeg orker på fritiden, men med tid og stunder kommer det nok til å klø i ridefingrene igjen :p .
ta ridetimer. Kanskje et mer realistisk mål enn å ha fôrhest. Har lyst å begynne å ta timer igjen så jeg ikke «ruster» og glemmer viktige ting, pluss at jeg savner så utrolig å hoppe sprang!
dra på flere turer! Planlegger å kjøpe tretelt når de kommer på tilbud til påsken, så blir nok noen overnattings-teltturer i løpet av sommeren, gjerne med en venn eller to! Ellers håper jeg på flere langturer og overnattingsturer og generelt prøve ut ting jeg ikke har gjort før — lage gapahuk, lage mat med stormkjøkken, «orienteringstur» med kart og kompass, og så videre 🙂 .
fortsette å sette inn penger til BSU så lenge jeg har råd.
være den beste vennen jeg kan for Sasha. Familiehunden er så utrolig herlig og god, og hun fortjener det beste. Det er alltid ting du kan gjøre bedre med en hund, og jeg har noen målsetninger for det nye året 🙂 .
Kommer sikkert på et dusin til om jeg bare tenker meg mer om, og har helt sikkert glemt skikkelig åpenbare ting, men disse får holde akkurat nå 🙂 .
Det begynner å bli et par år siden jeg skrev en sånn tekst nå. Dette skyldes mest at jeg følte jeg hadde sagt alt jeg hadde å si, og at de temaene jeg hadde lyst til å «ta», som hvordan du kan være en god pårørende, allerede er dekket av tjenester som Dixi, som gjør en bedre jobb enn jeg.
Så vant Trump plutselig valget, i samme måned som 2016s verdensdag, og jeg bare måtte skrive noe. For det er så mye her som ikke er greit, og som kan få konsekvenser for jenter i og utenfor USA.
USA skal snart styres av en mann med et forkastelig kvinnesyn, som har skrytt av å ha spasert rett inn i garderobene til kvinner som skifter, jenter han attpåtil hadde ansatt selv. Som skrøt av at han kunne kysse og beføle kvinner og slippe unna med det, og som har kommet med flere nedsettende bemerkninger om kvinner generelt. Som skal ha voldtatt sin egen kone og har en sak på vent mot seg for å ha forgrepet seg på en 12 år gammel jente.
Det er et sykdomstegn at noen avfeier dette som «allminnelig garderobesnakk», for dette er ikke en type utsagn som er helt normalt for menn. Tror jeg har kan telle på én hånd antall gutter jeg har hørt, verken innenfor eller langt borte fra garderober, som har sagt noe i nærheten så drøyt. Jeg vet at tallet gjerne øker i visse omgangskretser, for eksempel har vi sett screenshots fra folk som har sneket seg inn i Mannegruppa Ottar, men det er absolutt ikke normalt for menn verken i Norge eller USA å vitse om at vi har begått seksuelle overgrep. At det skjer er et faktum, men det gjør det ikke greit, det er snarere et stort problem.
Det er også symptomatisk når folk sier ting som at «kvinnene som anklager ham burde ha gjort det for lenge siden, og at de helt tydelig bare gjør det for oppmerksomhet eller for å sverte ham når de står frem først nå». Dette er mennesker som sto langt under Trump i «rang», som visste at han nådeløst hang ut alle som kritiserte ham, og som uansett muligens ikke ville hatt en sjangs mot ham i en rettsak eller et søksmål. Det er helt normalt at utsatte for grove og mindre grove seksuelle overtramp tier i lang tid — det er dessverre snarere regelen enn unntaket, og det kan være tusen grunner til det.
Jeg leste et kommentarfelt under en artikkel om overgrep for lenge siden, og det var en mann der som sa noe sånt som «jenter skal på død og liv alltid gjøre seg kostbare. Og så ligger de stille som slakt når du har sex med dem også».
Han visste det kanskje ikke selv, men han beskrev hvordan han etter alt å bedømme hadde begått voldtekter, hvor jenta først hadde sagt nei og så enten ikke turte gjøre mer motstand, eller «frøs» og ikke klarte bevege seg eller rope etter hjelp, eller kanskje engang si «nei». Hadde jeg vært eldre, ville jeg overlevert til politiet — hvem vet, kanskje de hadde sporet ham opp og det viste seg at han var involvert i en eller annen voldtektsak, men poenget er at disse menneskene finnes.
Overgrep begås ikke bare av psykisk ustabile mennesker som gjemmer seg i busker og smug og overfaller jenter på vei hjem fra trening, eller som utnytter berusede jenter på fest. Du har også de som helt på ramme alvor tror at det er helt OK å klå eller si ting som Trump lirer av seg, eller at de ikke begår overgrep med mindre jenta omtrent slåss for harde livet, eller hvis jenta for eksempel tidligere på kvelden har tatt imot en øl, eller hvis de har ligget med hverandre før. Trump er ikke den eneste i verden som enten ikke vet, eller ikke bryr seg om at han begår og fremmer overgrep mot jenter. Mange overgripere, gutter som jenter, tror de har «rett til» å begå overgrep.
Var på et foredrag i regi av Senter mot incest og overgrep i Hordaland (SMIH) da jeg gikk høyskole, og foreleseren fortalte om hvordan de hadde en økt pågang av unge som hadde gått gjennom en ungdomstid hvor sex i større grad var blitt en «vare» du , og det var blitt mer og mer vanlig å ha «vennesex» og «pulevenner». Samtidig ser vi at det er blitt flere festvoldtekter.
Det skal ikke mye til for å bli veldig traumatisert av at andre går over grensene dine. Dette er én av mange veldig viktige ting som drukner i diskusjoner om overgrep, som langt oftere handler om «victim blaming» og om anklager om klesstil og alkoholinntak, eller som vi så i en nylig sak, om hva offeret tilfeldigvis kalte seg på nettet. Det bør ikke handle om hva gutter har «berettiget håp om», eller om hvor mye offeret turte og klarte å gjøre motstand, men om at det ikke er greit å påføre andre ubehag, skam og traumer, og at det å gå over grenser faktisk har denne virkningen. Overgrep må i langt større grad inn på timeplanen, så kunnskap og dermed holdninger innprentes i ungdom før de debuterer seksuelt.
Det handler også om at vi må tørre å si fra når noen går over streken. Når folk sier eller gjør ting som påfører andre psykisk eller fysisk skade — si noe. Si ifra, enten til dem eller andre som kan «ta tak i dem».
På samme måte som Trumps valgseier har ført til en bølge av rasistisk motivert trakassering og vold i USA, frykter jeg at han også kan inspirere en økning i seksuell trakassering og vold. Derfor er det kanskje viktigere enn før at resten av oss sier fra når ting skjer som ikke er greit, og bidrar med opplysning om overgrep og traumer. Trump er langt ifra den eneste som jobber med «normalisering» av trakassering og overgrep, og det er skummelt at denne gruppen har fått ham som ledestjerne.
DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.
«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.
The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves.
Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.
Dette er ett av flere tema jeg har hatt delvis lyst å skrive om, men ikke helt funnet motivasjonen til. Men med alt som blir sagt om «triggers» for tiden, og hvor mange som gjør narr av dette begrepet i kommentarfelt rundt om kring, føler jeg at jeg har lyst til å nyansere litt. For selv om dette er ett av mange begrep som har sklidd veldig ut i det siste, i likhet med «mobbing», og dermed har mistet mye mening hos mange, er «trigger warnings», og generelt advarsel om psykisk «triggende» innhold, noe vi absolutt trenger.
«Trigger warnings» har veldig mange paralleller. Nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», filmer og trailere som får aldersgrenser og gjør det klart på forhånd hva de inneholder av vold, banning, og så videre og hvem det passer for, og så videre, førstehjelpskurs og andre seminarer hvor foreleseren sier «nå kommer det noen sterke bilder, hvis du ikke vil se dem, så se vekk nå, så kan jeg si når de er borte igjen» — listen er lang.
Tror en stor del av problemet er at mens alle er klar over at grove voldskildringer, grusomme bilder av sår og så videre kan være veldig ubehagelige, så har mange ikke den samme forståelsen og kunnskapen rundt for eksempel traumer og andre «psykiske» ting. Det, sammen med hvordan mange har ødelagt «trigger warning»-konseptet ved å bruke det på alt mellom himmel og jord, gjør at mange blir fristet til ikke å ta det på alvor. Noe som er trist fordi det ødelegger hele diskusjonen.
Les dette blogginnlegget. Det er et eksempel på hvordan en scene mange ville trukket på skuldrene av kan gi en person med en bestemt type livserfaring veldig sterke reaksjoner:
Jeg frøs til, klarte ikke å bevege meg under den scenen, jeg bare satt der å tenkte «Jeg vil ut, JEG VIL UT»! Men jeg satt fanget der i kinosalen i min egen kropp igjen, og det verste av alt er at jeg ikke klarer å rømme fra meg selv.
Denne natten blir jævlig, igjen…
Jeg vet at jeg sovner til slutt, men egentlig sover jeg ikke, jeg ligger halvveis i søvne, og er anspent i hele kroppen, å prøver alt jeg kan å slippe unna mitt eget mareritt..
Slippe unna kvelden den 11 januar dette året, der jeg frøs til av hånda hans i nakken min, hånda hans i skrittet mitt, og på brystene mine. Jeg sier at han ikke skal røre meg, men det er ingen respekt å få.. Blir ikke hørt en gang.. Så nå skal det desverre gjenoppleves..
Noe som er en grunn til at seksuelle overgrep burde være med i filmers og traileres aldersgrense-merking, på lik linje med vold, seksuelt innhold og mer merkelige advarsler som «inntak av alkohol». Dette gjesteinnlegget hos Sandra Gundersen går dypere inn på hva traumer kan gjøre med en.
På samme måte kan detaljerte skildringer om selvskading, både i form av bilder og ord, være direkte farlige. Har skrevet om hvordan en bør være varsom med hvordan en omtaler selvskading før, og etter å ha slitt med selvskading selv har jeg også følt disse reaksjonene på kroppen. Jeg sier ikke at vi ikke kan snakke om seksuell vold, selvskading, spiseforstyrrelser eller andre psykiske problemer, men vi må gjøre det på «riktig» måte, på samme måte som norske journalister har skrevne og uskrevne etiske regler de forholder seg til når de for eksempel omtaler blodige terrorangrep og ulykker.
Jeg sier heller ikke at vi bør plastre «trigger warnings» på alt av potensielt ubehagelig innhold, i hvert fall ikke til den grad universitetsmiljøer i USA har ødelagt begrepet fullstendig når de til og med bruker det for å advare mot forelesere med kontroversielle meninger. Men på lik linje med nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», og hvordan filmer merkes så man vet hva slags scener de inneholder, bør vi være oppmerksom og respektfulle også ovenfor temaer og settinger som bare gir sterke reaksjoner hos noen av oss. Det er for eksempel et tankekors hvordan en film hvor en jente har frivillig sex får høyere aldersgrense enn en hvor en jente blir voldtatt.
På samme måte som jeg satte pris på å få en advarsel om sterke bilder før en artikkel om hjernekirurgi i Illustrert Vitenskap igår, er det mange som setter pris på det om de blir advart før sterke skildringer av overgrep, selvskading og så videre. Det koster ingen noe som helst, men lar de som trenger denne respekten unngå innhold de ikke tåler.
Da jeg begynte på folkehøyskolen, begynte jeg å bruke en islandshest som het Jotun. Jotun var en god nybegynnerhest, snill og rolig, men likevel glad i fart og action når han var i humør til det. Noen dager måtte jeg jobbe med ham for å få ham til å gå like fort som de andre hestene, andre dager måtte jeg holde ham igjen når vi hadde hevet oss på hestene og sto og gjorde oss klare til å dra på tur, for han ville bare begynne å løpe.
Etter å ha brukt Blues en stund gikk jeg opp et hakk eller to til i vanskelighetsgrad og begynte å bruke fjordhesten Molnar. Molnar er veldig langt unna en rolig og føyelig skolehest. Han kan være morgengretten og generelt sur og grinete, spesielt når han er sulten, han elsker å prøve å stikke av, og han er sta som, vel, en fjordhest. På toppen av det så har han lett for å kveppe når vi rir eller leier ham.
Livet kan fly 